Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Til dere med samboer/mann, har dere vært borti det at mannen vil ha en annen rase enn deg? En rase som egentlig ikke passer deg?

Tenker at det er lett å si: ok, da blir det ditt ansvar. men når man bor sammen vil jo hunden være like mye ditt ansvar uansett, ikke til å komme unna.

Samboeren min drømmer om dobermann, og han savner de vi hadde, skikkelig. Han liker alt med rasen og sier at den passer han så godt. Han hadde ett veldig godt forhold til vår første hund. Jeg vet jo at dobermann egentlig ikke passer vår hverdag så godt. Vi er ingen av oss særlig interessert i å trene hund. Bare fysisk trim er gjerne ikke nok for rasen. Han jobber mer enn meg, jeg er den som tar meg mest av hundene og har alltid gjort det. Derfor er jeg "skeptisk" til å skulle få en rase som bare han vil.

Hvordan har dere løst en slik situasjon? :)

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe an

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hu

Skrevet

Min tanke er er som din at en hund blir begges fellesansvar. Men ofte vil den med mest interesse trene hunden mest. Man kan ikke kjøpe en hund som krever mye hvis ikke begge har lyst til å trene den, og den ene trene den mest. Da må man kjøpe en hund som krever mindre.

Min samboer og jeg var ikke enige om første hunderase med en gang, og ikke fremtidige nummer to med en gang heller? Vi løste det med kompromiss. Rasen vi har nå kom til oss kort sagt pga det var en brukenes rase, som jeg ville ha, og samboer var kanskje mest opptatt av utseende, og litt væremåte.

Jeg introduserer nye raser for samboer, som passer vår/min livsstil. Og krysser fingrene for at det er noen han liker væremåte og utseende på? 

Nå er jeg så aktiv med hunden at jeg sikkert kunne hatt hvilken som helst bruksrase, men samboer må være med på valget. Slik vi trener hund, så må begge to være til en hvis grad like mye med, for å få hunden til å "passe" oss.

  • Like 2
Skrevet

Her er det jeg som har fått "viljen" min hver gang og bestemt rasen. Det argumentet har han også brukt : Ja men nårtid skal jeg få bestemme hvilken hund vi skal ha :P

Og det er jo litt i det også, for han har andre ønsker hva han vil ha, mens jeg er nok i overkant realistisk og tenker mer helhetlig på hva vi kan tilby og hva jeg vil ha i en hund, mens han er mer at han vil ha en livlig hund som er kul og lettlært, og jeg vil ha en rolig hund. Syns jo at rasen vi har nå er ganske grei kompromiss messig, siden den ligner litt på dobermann i bygning og er aktiv og morsom, men han syns de er litt for egenrådig og han har ikke fått helt det samme forholdet som jeg har til dem.

  • Like 1
Skrevet

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hunden selv, hadde det vært mer greit da? Samtidig skjønner jeg at det ikke er spesielt gunstig å dele hjem med en rase/hund man egentlig ikke passer med i mange, mange år.. 

Jeg hadde nok sagt at vi måtte ha møttes på halvveien, det skal jo tross alt være alright for den andre parten å ha denne hunden i hus også. At du har fått "bestemme" rase tidligere synes jeg ikke er noe godt argument. Du kan jo be han lage rasetråd her inne, og se hvor mange som vil anbefale han dobber :P 

  • Like 5
Guest *Kat84*
Skrevet

Jeg har en slik situasjon nå. 
Jeg har alltid foretrukket bruksraser og blandinger av bruksraser. Mannen er ikke kattemenneske, men ikke mer hundemenneske enn at han foretrekker Mops og andre enkle selskapsraser. 
Misforstå meg rett, papillonen vår er verdens beste lille rakker, men for meg er det bruksraser som gjelder. Og Beauceron forelsket jeg meg i med en gang jeg oppdaget rasen! 

Mannen er ikke interessert i å trene eller gå lange turer, men for meg er det halve gleden ved å ha hund. Og da vil jeg så klart ha en rase man faktisk kan jobbe med og som takler all slags vær og temperatur. 
For oss er det slik at jeg tar meg av alt arbeidet, og mannen får kosen ved å ha hund. 
Jeg tenker litt sånn at den som har hovedvekten av arbeidet bør ha en ekstra stemme. Den som tar jobben med hund bør kunne velge hva en vil jobbe med hvis du skjønner. 

Så da spørs det hvordan fordelingen her vil bli. Hvis dere har en livsstil som gjør at hunden vil bli et problem pga lite eller feil stimulering, så er det ikke rette rasen å få seg. 

Skrevet (endret)

Her er det jeg som har fått "viljen" min hver gang og bestemt rasen. Det argumentet har han også brukt : Ja men nårtid skal jeg få bestemme hvilken hund vi skal ha :P

Og det er jo litt i det også, for han har andre ønsker hva han vil ha, mens jeg er nok i overkant realistisk og tenker mer helhetlig på hva vi kan tilby og hva jeg vil ha i en hund, mens han er mer at han vil ha en livlig hund som er kul og lettlært, og jeg vil ha en rolig hund. Syns jo at rasen vi har nå er ganske grei kompromiss messig, siden den ligner litt på dobermann i bygning og er aktiv og morsom, men han syns de er litt for egenrådig og han har ikke fått helt det samme forholdet som jeg har til dem.

Da hadde jeg startet forebyggende arbeid, som å finne raser som var mer lekne og realistiske for deres hundehold, som du enda kunne trives godt med. Også starter du å presentere gode eksemplarer for samboeren din? Man må inngå noen kompromisser - men ingenting som tilsier at de ikke kan være litt "kunstig"?

Et av kriteriene til min samboer var også at den skulle være leken og livlig - for det synes han er gøy. Han er nemlig oppvokst med en sheltie som ble "gammel" og sluttet å leke i en alder av 3-4 år?

Endret av Elita2005
  • Like 2
Skrevet

Jeg er i den fella nå. Jeg var riktignok positiv, men skeptisk, til ridgeback, men hadde aldri i verden skaffet den på egenhånd. Nå tar han mesteparten av ansvaret for hunden, og jeg går og ønsker at jeg hadde kjent litt mer på magefølelsen og vært litt tøffere.

Når du VET at det er du som kommer til å ha hovedansvaret, og at ingen av dere nødvendigvis kommer til å jobbe med og bruke hunden, så ville jeg vært skeptisk uansett.

  • Like 4
Skrevet

Her måtte vi begge legge "drømmerasene" på hyllen og tenke realistisk og fornuftig. Siden vi begge hadde litt ulike tanker om hundeholdet.  Så jeg tror nå vi har klart og lande felles på en rase som vil passe begge bra :)  tror det er veldig viktig at hunden man tar inn i hus er ønsket fra begge to , det gjør alt utrolig mye lettere og ikke minst hyggeligere ;)

  • Like 2
Skrevet

Vi var enige om rasen på første hunden vår, men neste hund spørs det om vi er like enige ;) Ønsker meg en mer aktiv hund, og han er vel ikke så veldig fan av de rasene jeg ser for meg. - Men i bunn og grunn så er det nok jeg som avgjør det, og det blir min hund. Han er ikke interessert i hundetrening eller involvert annet enn kos, lek og en tur i ny og ne.

Blir så klart annerledes i deres tilfelle. Hvis det er du som ender opp med mye av ansvaret i hundeholdet, så er det jo ikke riktig med en rase du føler blir for mye for deg :)

  • Like 2
Skrevet

Ja jeg er nok ganske klar på hva jeg vil, og jeg kjenner samboeren min veldig godt også og vet hvordan han er. Jeg har gjort en feil en gang og det var når vi var å så på en omplasserings dobber og han ble jo selvsagt helt forelsket og min magefølelse sa NEI. Det føltes ikke helt rett, men jeg sa ja pga samboer og tenkte: jaja vi får gjøre vårt beste. Dessverre ble det helt galt for oss, og ikke særlig hyggelig. Så jeg brente meg mye på det.

Skrevet

Typen (vi er ikke skikkelig samboere enda) vil ha en mops, noe jeg er lite keen på (mest pga helsa).

På sikt tenker jeg at vi sikkert kan ha en mops, i tillegg til andre hunder. Da blir den litt mer "hans ansvar" enn andre hunder ville blitt, også økonomisk. Og jeg blir å insistere på at man finner ett så friskt individ som mulig uten for ekstreme trekk.

Jeg tror det hadde vært litt anderledes om han ønska seg en malle f.eks og jeg hadde ment det var for mye hund for han/han ikke kunne gi hunden det den trenger/hadde helt feil egenskaper.

Hunden han ønsker seg er en hund jeg tenker på som "lite stress" og da er det enklere å "fylle på" med å ha flere hunder for å løse problemet. Er den for mye derimot er det ikke like lett å løse det.

Skrevet

Men kanskje den dagen det dukket opp en allerede voksen dober som er "ferdig" og ikke allverdens krevende? Den dagen akkurat det ene individet dukker opp? 

Skrevet

Hadde jeg fått velge helt selv hadde vi ikke hatt puli. Hadde sambo fått velge hadde vi ikke hatt husky. 

I hverdagen er det jeg som har hovedansvaret og jeg står for utgiftene.  Jeg digger virkelig pulien,  men pga voktingen og pelsen er det en rase jeg kjenner jeg aldri hadde valgt for meg selv. 

Jeg synes det fungerer greit egentlig,  jeg klager over bikkja hans når hu bjeffer, stinker og er full av kvist , han klager over bikkja mi når han ødelegger inventaret og de sorte klærne er hvite av pels :lol:

Men vi er begge glade i den andres hund og sambo er den som tar de lengste trekkturene med Toddy :) 

  • Like 1
Skrevet

Her vil mannen i huset ha en gigant. Jeg har sagt at det kan han skaffe den dagen han har tenkt til å gå tur med/stimulere hunden, hver dag. Jeg ønsker ikke å gå tur med en så stor hund som får øye på en katt...

Det finnes en hel del andre rolige raser i mellomstor størrelse, så det er fullt mulig å møtes på midten. :)

Skrevet

Her ville samboeren ha rottweiler. Jeg brukte litt tid på å gå gjennom hva en rottweiler egentlig trenger av trening og hvor vi egentlig er med tanke på aktivitetsnivå og kunnskaper, for å få ham til å se at vi burde velge hund ut fra hvordan vi er og ikke hvordan vi ser for oss at vi kan være. Jeg foretrekker en hund som veier mindre enn meg selv, og vet at jeg vil få hovedtyngden av både trening og stell. Han har egentlig ikke interesse for trening eller oppdragelse av hund og er litt sånn at det skjer av seg selv, så jeg er glad han så at rottweiler blir for mye for oss som førstegangshund. Ellers kunne jeg kanskje tenke meg at han kunne være litt mer åpen for noen av de mindre hunderasene, og litt mindre bestemt på at han skal ha hannhund.

  • Like 1
Skrevet (endret)

Det er greit nok at man bor sammen osv, men samme hvor mye du har bestemt før eller hva andre argumenter er så hjelper jo ikke det når det egentlig er en rase som ikke passer inn, og dere har allerede prøvd en gang og sett at det ikke virker, og ihvertfall ikke når det da antagelig er du som får hovedansvaret for en hund du ikke egentlig vil ha og ikke egentlig har kapasitet til å ha? Det virker ikke rett på meg på noe som helst vis. Her i heimen er det mine og hans hunder. Akkurat nå er det bare jeg som har hund, men mannen skal ha hund igjen snart. Vi kan selvsagt hjelpe hverandre med lufting, pass osv men det er fortsatt mine hunder og hans hund(er). Jeg kommer til å kjøpe akkurat den hunden jeg har lyst på og det blir mitt ansvar å ture, trene og passe på den, han får kjøpe akkurat den hunden han har lyst på å får da også ta hovedansvaret for den. Tidligere forhold har også vært mine hunder, der har jeg hatt hunder før forholdet startet og de er da selvsagt mine, de har heller ikke vært spesielt hundeinteresserte og da har tur og slikt falt på meg uansett. 

Nå høres det jo ikke ut som dober er noe for dere uansett, men det får jo dere ta stilling til selv, utover det så synes jeg det er helt ok å si, greit, men da får du ta hovedansvar på oppdragelse, trening osv fordi jeg har ikke kapasitet til en sånn hund, eller å finne et kompromiss som passer bedre for begge.. 

Endret av Malamuten
  • Like 3
Skrevet

Jeg tenker at min eventuelle samboer kan få ha akkurat de hundene han/hun vil ha, det er i hvertfall viktig for meg å ha de rasene jeg ønsker, og jeg hadde ikke trivdes om han skulle begrense mine valg av raser. Men, jeg tenker at om han har en spesifikk rase han vil ha, så vil han vel ha hund og det det innebærer og da må han ta ansvaret selv, og så kan vi dele på det når det faller seg naturlig. Om han er avhengig av deg for å få det til å gå opp, da synes jeg at du skal ha noe å si :) Og har han da egentlig tid/lyst nok til å ha hund? :)

  • Like 1
Skrevet

Takk for svar. Det er kjekt å lese andre sine erfaringer :)

Jeg tror ikke det vil bli så reelt uansett for vår del, for han har gitt uttrykk for at han ikke vil ha mer hund etter de vi har nå pga helsen hans (sånn utenom de dryppene med akutt dobbis savn :P ) Det er jo tross alt jeg som er mest interessert i hund og vil vie hele livet mitt til hund, så jeg tror nok at det vil komme til det punktet at det er JEG som får meg hund og tar på meg ansvaret alene (en utehund), enn nå hvor vi deler 50/50. Og da er jeg forberedt på å ta på meg mesteparten av ansvaret.  Kan jo hende at etter noen måneder uten hund, så vil savnet av hund komme for han også, håper jeg.

Skrevet

Her i huset var det samboeren som fikk bestemme rase da vi kjøpte Aron. Vi begge var helt enige om hund, og ønsket det like sterkt, men samboeren var da basta bom bestemt på drever. Han er oppvokst med drever, mens jeg hadde til da kun møtt et individ av rasen (tispa til svigers). Jeg visste jo at rasen ikke var helt det jeg hadde sett for meg som første hund, da jeg i hele min oppvekst hadde sett for meg en mer trenbar og førerorientert hund, men det gjorde meg igrunn ingenting. Samboeren ville ha egen hund til jakta, og det skjønner jeg veldig godt. 

Neste hund er det i hovedsak jeg som bestemmer. Jeg har lagt fram flere forslag til raser som er interessante, og har bedt han om å lese seg litt opp og undersøke for å se hva han synes passer best inn her og hvilke egenskaper han ønsker. Her en dag sa han bare "det er jo egentlig bare for deg å velge, det er jo din tur siden jeg valgte sist". 

Hos oss deler vi likt på det økonomiske og lufting/turer og kos. Ting utenom, som feks trening, stell (kloklipp, ørerens, sårstell eller lignende) er det jeg som står for. Samboer kan innimellom trene litt kjempeenkelt lydighet (vi har jo drever :lol: ), men da men mindre mål og mening enn hva jeg har i treningen (selv om det fortsatt er eenkel lydighet og andre ting :P ), og trener på hundeklubben og diverse andre sporter. Siden jeg har den utdanninga jeg har, den jobben jeg har og tidligere jobberfaringer osv så er det naturlig for oss at jeg har en større interesse av alt det "andre" som kommer med det å ha hund, og derfor tar på meg det ansvaret.

Dreveren er jo krevende på sitt vis, men samtidig synes jeg han er enkel. Så her i huset er det nok jeg som kommer til å ønske mer av krevende raser i framtiden, så den problemstillingen tror jeg ikke jeg kommer borti. Men for din del så ville jeg trolig satt ned foten om det er en hund du ser ikke vil passe inn og dere ikke har kapasitet til, spesielt om det er du som blir sittende med hovedansvaret.

Skrevet

Min hund, mitt valg. Så lenge det er gjennomtenkt og realistisk. Han har vetorett og jeg har det. Han har et par raser han ikke vil ha. Men har vel ikke noe ren drømnerase. Min drømmerase har jeg lagt på hylla på ubestemt tid, men en vakker dag.  Vi er to om det, så selv om det er jeg som har jobben med hundene så må vi være enige. 

 

Hadde han kommet og sagt at "samojed hanhund " var det han virkelig absolutt skulle ha, så måtte vi gått noen runder om hundehold, ansvaret og grunnen. Men jeg hadde hatt store problemer med å gå med på det, så måtte sett litt hvor viktig det faktisk er for han,  samt hvor realistisk det er. 

Skrevet

Hos oss er det jeg som "kan" hund, driver med hund og i det hele tatt. Så jeg velger rase, mne sambo liker rasen jeg vil ha (og har). Det jeg dog lar han være med å bestemme er jo selve innkjøpet - om vi i det hele tatt skal ha flere hunder. Men akkurat rase er greit hos oss. Han har vokst opp med wheaten og wheaten-portis-blanding, så sånn sett er det ikke så langt fra det han er kjent med. Han har andre raser har synes er spennende, men ikke hundeinteresse nok til at det betyr noe. Jeg skal trene og holde masse på med disse hundene, så selv om han liker spisshunder av ymse slag blir det uaktuelt så lenge hundeholdet vårt er slik det er nå, og er fordelt på denne måten :)

  • Like 1
Skrevet

Denne gangen har mannen fått velge, men klart det har vært kunstig. Engelsk setter er jo en rase jeg selv kunne tenkt meg.

Og selvom han sier og lover at han skal være mye mer aktiv med denne hunden osv så er jeg vel klar på at mesteparten av arbeidet nok faller på meg, så blir jeg heller positivt overrasket om jeg tar feil.

Skrevet

Jeg holder på å bearbeide kjæresten (selv om vi ennå ikke bor sammen). Han synes egentlig ikke noe særlig om puddel, og kunne helst tenkt seg en border collie. Jeg skal ikke ha en hund som røyter og i hvertfall ikke en BC som krever langt mer enn noen av oss kan gi nå og i fremtiden. Han er glad i hunder og har sagt nei til rotter, så jeg regner med at det blir puddel når det blir aktuelt. Etter en helg hjemme sier han på vei hjem fra en tur "...hvis jeg skulle hatt puddel, så ville jeg kanskje hatt en som er litt større enn Zelda" (det betyr at det er håp). Jeg tror ikke jeg har lyst på hund hvis jeg ikke får puddel :P

  • Like 2
Skrevet

Kjent fenomen. Jeg er alene nå, og på dette området (også :P) er det en lettelse! Mannen ville ha terv, det var nemlig den vakreste av alle hunderaser. Jeg hadde/har ikke lyst på terv. Da vi skulle ha den første hunden bestemte vi rase sammen, så fikk jeg bestemme rase på hund nummer to, og så ble vi skilt.  a040.gif

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...