Hunder som slåss

[turbogutten]

Adskillelse er vanskelig her også, og det er veldig vanlig. Jeg planlegger alltid en lengre tur med begge to før vi går inn sammen dersom de har vært borte fra hverandre flere dager.

Godt å høre at det er vanlig Jeg lar de aldri møtes inne, og det hjelper noe. Problemet er mye at eldstemann mener han eier ALT dersom yngstemann har vært borte noen dager (og det er oftest yngste som er bortreist innimellom). Han får forøvrig beskjed om å fjerne seg fra det han vokter da og det hører han heldigvis på.

Så jeg er veldig glad for at det er chihuahuaene som holder på slik, det skjedde aldri imellom Turbo og Ulf (boxer/rottis mix og ambull) men der var også aldersforskjellen større (5 år vs 2 år på de små) og jeg tror det har litt å si.

 

Men har sett amstaff og dogo canario tispe brake sammen gang på gang (til den ene ble omplassert) og for å si det slik så koser bare mine to i forhold

Endret 2. Oktober 2015 av turbogutten

[Kristina]

Neida, ingen slike tanker [emoji4] må innrømme jeg ikke leste innlegget ditt så nøye, så har ingen tanker om ditt hundehold [emoji6]

Sent from my iPhone using Tapatalk

Mulig jeg bare har misforstått quotefunksjonen da, med tanke på at du quotet mitt innlegg. Ny på forum [emoji112]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

[Sprettballen]

Jeg svarte for de to jeg hadde jeg. De bodde sammen i to år. Føler det sier mer enn de to jeg har nå, for her er valpen såpass ung enda at hun enda går på valpelisens. Den voksne jeg har nå og den andre jeg hadde begynte ikke å krangle før den jeg har nå begynte å nærme et år +/-

RED:
Schäferen er egentlig en ganske konfliktsky hund, men jeg vet at hun kan ta i et tak om hun faktisk blir sint. Skinnet bedrar, hehe. Jeg husker første gangen hun og blandingen røyk sammen. Jeg var på tur med ei venninne og plutselig fikk schäferen nok av stressinga(napping, knurring, hoppe i osv) til blandingen og satte henne skikkelig på plass. Ingen skader, men schäferen så rødt og jeg måtte smelle til henne i siden før hun kom seg ut av en slags transe. 

Etter første sammenstøt merka jeg jo at stemningen var noe anspent og det ble aldri helt det samme. De var venner og sånt, men det virka som om det alltid lå og lurte i bakhodet på de. Noen måneder før jeg avliva blandingen, så fikk de to løpetid samtidig og det var et skikkelig ork. Blandingen var sur megge under løpetid og schäferen reagerte med å ta igjen når blandingen var meggete. Så de braka da sammen daglig i en periode på en 3-4 uker mens løpetiden sto på. Lekte ikke, gikk bare og skulte på hverandre. Et skjevt blikk og så pang. Så, når løpetiden var over, var det som om det var glemt og de begynte å leke sammen og slutta å slåss.

 

De to jeg har nå er jeg litt usikker på om det kommer til å bli noe problem med. Litt vanskelig å forutse da, siden minien bare er 6 mnd. Schäferen er ikke typen til å brake sammen med noen for småting og hun og valpen er veldig trygge på hverandre. Valpen er en lykkepille og bare glad, så med mindre de forandrer personlighet, så ser jeg ikke for meg at det skal bli de store klinsjene.

Schäferen min tåler dog ikke trynet på bikkja til mamma. Mammas bikkje var irriterende plagsom(stjal bein, hoppa i, stressa, styra, vilter) og en dag fikk schäferen skikkelig NOK og etter det kan de knapt være sammen. Schäferen skal ta henne med en gang. Uansett. Hun reagerer ikke sånn på noen andre hunder, kun mammas hund.

Endret 2. Oktober 2015 av Sprettballen

[Raksha]

Jeg var ikke helt høy i hatten da mine på 12 og 25 kg barket sammen på et åpent jorde - inne kan jeg lempe en inn i et annet rom, over en grind, ut - whatever - for å få skilt dem (selv om man risikerer hull her og der på egene armer når man stikker inn mellom) men ute stod jeg helt uten noe stengsler, en hadde halsbånd på - og han hadde tak i nakken på den som ikke hadde halsbånd. Endte med at jeg fikk tak i et frembein på den ene og halsbånde på den andre og fikk skilt dem med et par velretta spark. Yep. Jeg sparker mine egne hunder i slike situasjoner. Jeg tror ikke de hadde tatt livet av hverandre om de hadde fått fortsette til de var "ferdige" men jeg tror det hadde blitt betraktelig større skader på begge to, så det var ikke aktuelt. 

 

Dro dem frahverandre og ba dem se til ******* å kutte ut, holdt dem en stund mens det fossa blod fra den ene og jeg så hull i nakken på den andre, til jeg så at de roet seg. Så var de ferdige og gikk vedsidenav hverandre de 500 meterne hjem... Idioter.   Veldig glad det ikke er to på 40 kg...  Men samtidig så syns jeg det er enklere å skille gjevnstore enn en liten og en stor, man må så mye lenger ned for å få tak i den minste og blir mye mer stårbar for feilbitt fra den største. 

 

 

[Stine]

Trym og Vigdis har ryki ihop, som regel over mat men da har vi bare brøla og de har gitt seg etterhvert og det har ikke blitt noen skader. Eneste skade er når det bikka over for Vigdis når de lekte og beit han i kinnet, han på sin side merket ikke noe til det og fortsatte å leke De to ryker også sammen hvis vi møter andre hunder på tur og Trym skal breske seg (det skjedde også på campingtur i sommer i "inngjerdingen" vår rundt vogna)da flyr Vigdis på han og han svarer siden han er høy på seg selv. De to går ytterst sjeldent sammen på tur mer... Vigdis og Tuva kan ha litt høy haleføring når de har vært borte fra hverandre, men vi passer alltid på så vi er i bevegelse når dem møtes da så det ikke skal eskalere, tror ikke det kommer til å skje noe mellom dem siden Vigdis har stor respekt for Tuva, men gidder ikke gamble.

***** kjipt at det skal være sånn mellom Vigdis og Trym, Vigdis har også dårlig påvirkinig hos Tuva for nå gjør hun utfall når vi møter hunder på tur og. Men jentene sammen kan gjøre utfall mot andre hunder uten at de hopper på hverandre, men Trym og Vigdis kan ikke gjøre det. Så ja, det er faktisk litt slitsomt å gå tur om dagen når man får hjertet i halsen ved å møte på løse hunder, for man veit hvor stor skade mine hunder kan gjøre på andre hunder.

[Malamuten]

Varga og Vims har ikke røket ihop, men de har jo heller ikke bodd sammen så lenge og Vims er enda ung. Ser ikke for meg at det blir noe alvorlig, men det som kanskje kan starte en konflikt etterhvert er i opphetede situasjoner (feks oppstart på sykkeltur) hvor vims nafser litt på varga, varga ber henne slutte og Vims evt svarer fordi hun er så høy, men forhåpentligvis så blir jo slikt bedre og mer kontrollert med alderen og ikke verre. Varga er jo litt spesiell og kan bli skikkelig sinna om det er grunn til det, men spesielt bråkete er hun ikke så mye er nok berget på henne uansett hvordan vims måtte bli.

Varga og Kodak var det aldri noe bråk imellom. 

Pia og Kodak hadde et par tøysekranglinger , men ikke noe alvorlig. Lett å avbryte og ingen skader av noe slag.

 

Hunder som sloss går ikke inn på meg på den måten at jeg føler meg som en dårlig hundeeier eller noe, tvert imot er det noe jeg føler er ganske naturlig at kan skje. Men hunder som ryker sammen jevnt og trutt hadde jeg nok blitt ganske stressa av og hatt sammen så da tror jeg jeg hadde måttet vurdere omplassering eller noe av en av dem. Ihvertfall om det hadde vært noe som helst alvor i det.

Endret 2. Oktober 2015 av Malamuten

[SandyEyeCandy]

Takk for rausheten i historiene deres.  

[Guest Klematis]

Jeg var ikke særlig høy i hatten da unghunden på 4 måneder og 3 uker ble angrepet av miniatyren på 3 år, som var r-a-s-e-n-d-e da hun kom hit. Hadde jo hatt annen, voksen omplasseringshund før uten noe problem, så jeg følte jeg datt ned av månen da mini omtrent fløy i taket. At han kunne bli streng, ja, men angripe? Den hadde jeg ikke sett komme.

Det gikk seg heldigvis supert til, og de har veldig stor glede av hverandre, hver eneste dag.

Det hender de barker sammen, men da handler det som regel om ressursforsvar fra mini sin side. Da hender det at hun svarer han litt tilbake, men det er bare glefsing og lyd fra begge sin side.

Kjæresten min sin lapphund er jo også mye sammen med mine, og det går også veldig fint. De to gutta har aldri barket sammen på noe vis, hvis mini blir muggen, snur bare mister lapp kinnet til, og så er de ferdige med det.

Misteren og Bizi ryker i tottene på hverandre innimellom, men det er akkurat det samme som mellom mini og henne, det er bare glefsing, og mye lyd, ingenting alvorlig.

I det vi skiller dem, så er de ferdige med det, og alle er like blide.

 

 

[Zitka]

Mulig jeg bare har misforstått quotefunksjonen da, med tanke på at du quotet mitt innlegg. Ny på forum [emoji112]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

Oj, Neida.. Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd.. Var i alle fall ikke meningen å quote innlegget ditt

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Pringlen]

Har blitt noen krasj opp gjennom åra, ja Opp til tredje hund var det aldri noe tøys, men med flere må man nesten regne med at ikke alle er venner til en hver tid. Jeg tror egentlig få av smellene ville vært så alvorlige, om ikke det var for at alle de andre slenger seg med på moroa. Hvis dere synes det er kjipt å skille to, prøv med åtte-ti.... Derfor har jeg nå en grense på to smell , har samme hunden startet mer enn det, er det adskillelse. Vi har to som bor for seg selv av den grunn. Det går fint siden jentungen bor på 2etg, så har hun et par samboere. Så har vi en unghund som har hatt tre episoder nå, hun flytter ut...

Det ER kjipt når det smeller. Jeg tenker hver gang (høres ut som det er helt vanlig greie her, men tipper det har blitt et snitt på en gang i året) at nå er det f.meg nok, skal slutte med hund osv. Men det går fort over da

 

[Guest 2ne]

Jeg svarte at mine aldri har sloss, jeg. De har ikke det, men det har hendt at Leah flyr i Nora fordi Nora løper på/ned Leah, og vi hadde en liten periode her hvor Ali trodde hun fikk bestemme om Nora fikk være i sofaen eller sammen med meg. Det var dog ikke slosskamper, for meg er det en toveis-greie, og Nora svarer ikke på sånt. Snarere tvert i mot, hun ser totalt uforstående ut til at noen (les: Leah) kan bli så sinna bare fordi hun "skumper" bort i henne. 

Jeg syns ikke det er noe stress, Nora er hensynsløs/tankeløs (evt begge deler), og hun veier dobbelt så mye som pudlene, så jeg kan skjønne at det er ubehagelig at hun mer eller mindre løper over de. Hun mener jo ikke noe vondt, men det hjelper liksom ikke når det er vondt  Jeg pleier å bryte inn da, Leah syns det er viktig å understreke at hun ble forbanna, og hun trenger ikke å få holde på til Nora svarer. Å si fra er greit, å henge seg opp i bagateller er ikke  

Ali er en bortskjemt frøken med litt ressursforsvar, og hun syns ikke hun trenger å dele særlig meg med særlig Nora. Hun sier ikke noe når Leah kommer bort, men Nora fikk visst ikke lov til å være sammen med oss, hun. Så da havna lille frk bortskjemt på gulvet, hvilket overrasket henne stort  Det går bra nå, en periode tenkte jeg at Ali ikke likte Nora noe større, men i det siste har de begynt å leke sammen, så forholdet mellom dem blir åpenbart tettere. Jeg er glad for det, det er mye enklere med hunder som liker hverandre enn hunder som egentlig ikke går overens  

Jeg vokste mer eller mindre opp i en flerhund-flokk, så for meg så er det "naturlig" at det blir litt skurring. Det var tisper som barket sammen rundt løpetid, hanner som barket sammen rundt løpetid, hunder som slutta å gå overens når de nådde pubertet, forhold mellom hunder forandret seg etter kull osv. For meg er det en del av det å være hund, så jeg tar det ikke personlig når det smeller annet enn at jeg kan irritere meg om det var noe jeg kunne ha forhindra. At jeg ikke så at noe bygget seg opp eller lignende. Sånn utover det så blir jeg bare rasende på den som starter krangelen, for det er ikke greit å sloss!  

Jeg har "bare" tre selv, men de fleste jeg kjenner har jo minst 1, men oftest 2 eller flere hunder selv, så vi er hundeflokk med ujevne mellomrom. Jeg forventer ikke at det går bra hver gang vi møtes, så jeg er veldig på situasjonen og følger med. Alle skal ha det gøy, ingen skal bli trykket, og er det noen som tar helt av og blir for gira, så får de hjelp til å roe seg. 

[mushi]

Mine kranglet i starten. Ponni hater alle og Luna irriterer på seg gråstein, flott kombinasjon [emoji14] De røyk sammen skikkelig et par ganger når jeg ordnet mat til de. Det har jeg løst ved at ingen får noe ved det minste hint til krangling. Nå kan ponni løfte på leppa hvis jeg for eksempel renser kylling. Ponni er heldigvis veldig lydig og tar den type beskjeder godt. Hun vet akkurat hva hun driver med.

Det er veldig stor forskjell mellom mine (5 og 25 kg). Det er alltid den store som provoserer og den lille det tilter for. De er aldri løse sammen på tur (har kun den lille løs unntaksvis) og ponni leker aldri med noen. Det løser nok mye som kunne ha gått galt.

Første gangen jeg hadde de løse sammen fløy ponni i luna og knakk en tann, luna skjønte ikke hva som skjedde. [emoji14] Etter det lar trollet den store være når de er løse sammen.

Edit: må legge til at jeg ser på de som gode venner og er ikke redd for at de skal skade hverandre i noen situasjon. Er det bråk er det kun "søskenkrangling" og mye lyd. Det har ikke skjedd siden de første mnd etter jeg fikk luna.

[Aslan]

Jeg har ikke hatt to hunder noen  gang, men har hatt en annen hund i hus over tid, og der var det en gang tilløp til konflikt faktisk. Det var kullbror, og de har alltid gått strålende sammen, men plutselig ble en pinne i hagen dritviktig, og det ble kjefting. Heldigvis ikke noe stress å bryte de av, besøkshunden (broren) var litt shaky resten av kvelden, men etter det var de som vanlig både på tur og inne igjen, sov sammen og var som før - heldigvis. Men til tross for at vi ikke har hatt noen alvorlige episoder er jeg alltid nøye på at vi møtes på nøytral grunn og går litt før de slippes inn til hverandre, jeg gidder ikke risikere noe. Særlig siden det er sporadisk at vi møtes.

 

Og det gjelder forsåvidt en annen hannhundkompis til min og, der har det blitt tillitsbrudd etter en lang periode som gode kompiser, det er veldig tydelig. De går greit overens nå i dag, men merker at noe har endret seg. Før var de gode venner med tillit til hverandre, men hadde en periode hvor vi møttes mindre, og etter det er ikke ting helt bra mellom de. Heldigvis ikke blitt noe annet enn kjefting der heller, og det er ganske tydelig at det handler om ressurser i en av deres sitt hjem (evt ressursen meg og eieren til den andre). På tur er det null stress, de kan gå løse sammen og lukte på samme flekkene og tilogmed få godbit av hverandres eier, men vi er strenge på at det ikke får foregå pinnedrakamp eller at en av de får gå og passe på oss mennesker. Men merker at noe er endret mellom dem i forhold til slik det var før, veldig synd, for før den gangen har de bodd i lag over tid og vært skikkelig knoll og tott og kosa seg med hverandre 

[Margrete]

Svarer for Faro og Zizco. Zizco var en dritt mot Faro omtrent fra dag 1. Det var aldri noen direkte smell, men det var alltid på tå hev og jeg måtte tilrette legge ALT, det måtte aldri være trangt, aldri inn døra samtidig, Z måtte inn i bilen først, buret hans måtte dekkes til og så kunne Faro få komme inn. Det var altså tilrettelegging slik at Z aldri følte seg presset og i en situasjon der han følte han ikke hadde noen utveier. De kunne likevel spise på samme rom, få mat sammen og være i samme rom uten at jeg trengte å bekymre meg der, de barket sjeldent sammen på tur og sånn sett var det ett helt ok hundehold Måtte jeg gripe inn, så var det alltid jeg som ble skadet og aldri de (jeg var alltid forkant og de begge reagerte med overslag). Aner ikke hva som skjedde dem i mellom, om det var Faro som provoserte, eller om Z bare hadde bestemt at Faro var farlig i trange situasjoner. 

Lettelsen var stor når Z døde, og det er faktisk ikke lei meg for å si heller. Jeg var lei meg for at det hundeholdet var slik, og jeg var lei meg for at jeg håndterte ting veldig galt til tider.

[Djervekvinnen]

Har kun hatt en av hvert kjønn, så da blir det vel ofte ikke så alvorlig enn hvis samme kjønn ryker i hop.  Hannen jeg har er veldig konflikt dempende og vil ikke krangle. Tispene er de  som har vært mest sure og har gått på.  Det kan være alt ifra ressursforsvar, eskalert lek eller at hannen rett og slett har vært litt innpåsliten. Tispa jeg har nå er spesielt humørsyk iblant. Det kan være nok at Nitro lukter henne i rumpa og hun bare snur seg rundt og glefser etter han. Ellers er det mye vising av tenner og knurring og ufall med glefsing. Har ikke blitt så mye skader av det. Men ett rift en gang som måtte sy litt.

Nitro gikk øretuppen bitt av, av forrige hund. Det var ressursforsvar, med flere advarsler først.

Som oftes ser man egentlig situasjonene som kan eskalere, før det skjer slik at man kan roe ned eller avbryte. Jeg har ingen problemer med å la de være alene sammen uten oppsyn, pga Nitro.  Hadde nok vært mer obs med likt kjønn tror jeg. Sett an mer hvordan forholdet var.

[Guest Christine]

Tidligere hadde jeg to hannhunder av samme rase hvor det var tydelig at yngstemann rettet seg etter den eldste. Etter en operasjon på eldstemann ble han svak og syk, og ikke lenge etter barket de sammen her hjemme. Yngste hund som bare gikk inn og "tok han" og eldstemann svarte selvfølgelig. Ikke gøy å måtte inn i slosskamp mellom sine egne hunder.. Dette hendte ved to tilfeller hvor eldste hund ikke var helt i form.

Nå har jeg fått en annen hund (tispe), og yngstemann rettet seg automatisk etter henne når hun kom i hus, og det ble fort tydelig hvem som bestemte. De har aldri sloss, men hun ble skadet og var i dårlig form for litt siden, og da prøvde han seg igjen. Han er en veldig grei hund som går med alt av hunder, men jeg ser jeg må passe på når "sjefsbikkjene" han lever rundt blir redusert. 

[jma]

Da jeg bodde sammen med eksen og vi hadde tre presaer, en tispe og to hanner, så var det planlagt å ha hannene adskilt hvis vi så at stemninga begynte å bli amper mellom dem, fordi det er ganske vanlig at to presahanner ikke går sammen, det var bare ett år imellom dem, og jeg liker å være føre var. Så vi skilte de da han minste blei ca 9 måneder. De klarte ved to uhell å møte på hverandre løse, og da ble det slossing med en gang. Den første gangen bare masse bråk og styr, andre gangen fikk han ene et skikkelig hull på halsen og noen rift her og der. Men det var ikke verre enn at vi tok på noe mot infeksjon og det ble bra ganske kjapt. Hanne nr 1 var perlevenn med tispa, og de kunne være løse sammen hele tiden. Så og si aldri noe bråk i det hele tatt der.  Hanne nr 2 var litt mer plagsom med henne, og de hadde et par runder med diskusjon, men aldri noe mer enn knurring og mye mye språk. Da gikk jeg imellom og stoppet dem før det blei noe mer ut av det, og det var aldri noe problem.

Slossinga er selvfløgelig veldig ubehagelig, særlig når den ene veier 55 og den andre 45 kg., og jeg ble driiitstressa hver gang. Men det gikk jo alltid bra, vi var heldigvis to som kunne skille dem ganske lett.  Hadde det skjedd når jeg var aleine hjemme, da aner jeg ikke hva jeg skulle ha gjort! 

Men jeg tenker at slossing, og iallfall krangling, kan skje alle uten at man trenger å være noe dårlig hundeeier av den grunn! Plutselig oppstår det en konflink som er så og si umulig å forutse eller som man ikke tenker på. 

[Tekopp]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare. Frøkna fløy på retriveren når vi bodde sammen, flere ganger (matforsvar). Men han tok aldri igjen, ble bare unnvikende og utrygg. Ikke fant de tonen heller, det virket ikke som om de fikk noe som helst positivt ut av hverandres selskap. Kjipt.

Men det var jo ingen ordentlig slossing, så og skikkelige fysiske skader, så vet ikke om det tels engang.

[Taz]

Emma på 40 kg fløy på Kiwi når hun var valp (rundt 4 kg på det tidspunktet). Det er rått parti! Aldri vært så forbanna i hele mitt liv, og det tok meg nøyaktig 2 sekunder å røske faenskapet på 40 kg av lille Kiwi. 
Det var ikke bare kjefting heller fra Emma sin side, hun hadde tak rundt halsen på Kiwi og stod å rista henne i luften. 
Så ja, da veide plutselig Emma ingenting, hun var lett som en fjær, så da var det bare å åpne kjeften på bikkja og slenge henne til helvetivold etterpå. 
Veien til avliving var ikke lang etterpå. (Hun levde allerede på lånt tid pga helsen, men avgjørelsen ble tatt kort og brutalt da)
De to var fantastiske sammen helt til den dagen, i tillegg til at hun var valp. Så det var ikke helt noe jeg forutså kom til å skje.

Ellers så har jeg en ganske grei flokk nå. Koios og Minion har barket sammen 2 ganger pga ressursforsvar, ene kjefter på andre og den andre syns ikke det er akseptabelt og kjefter tilbake. Så da har man en liten slosskamp, som brått tar slutt når jeg ber de skjerpe seg og at sånt holder man ikke på med.
Men det er ikke noe alvor bak det, bare lyd. Ikke noe disneyforhold her i gården, og jeg har vel strengt tatt aldri hatt det på noen hunder heller. De er en flokk, de fungerer veldig bra sammen, leker sammen på tur, men de sover ikke sammen og har ikke noe behov for nærhet til hverandre. De har behov for nærhet til meg.

[AnnChristin]

Her har de greid seg ganske bra! Men eldstemann er gretten når han sover om natta, og blir litt gretten og sliten hvis vi f.eks har hatt lang tur og det skjer noe hjemme. Ikke noe så ille som at jeg husker det, bortsett fra en gang de ble rispet litt opp ved "kjefting".

 

Sist barket de sammen forrige helg etter en seks timers tur i skogen. Samboeren min gir de en pølsebit hver, og glemmer at Lupin satser liv og helse for mat og såklart snapper pølsebiten Terho skal til og ta i luften. Da ble det en del kjefting som jeg sier, med småbiting og sinnalyder, minstemann skal liksom si ta igjen, men blir aldri skikkelig slåsskamp og de gir seg når de får et strengt Hey heldigvis. Aldri måttet skille de for minstemann har såpass respekt for eldstemann at han gir seg rimelig fort om det blir kjefting!

[Mud]

Jeg har - bank i bordet- sjeldent hatt mye konflikter i mellom hundene mine. 

Jeg hadde en Groenendael med for mye ressursforsvar samtidig med ei lab/bc-tispe for mange år siden, det er den eneste perioden jeg har hatt to hunder som kunne sloss så det ble sår. 

Nico er ei lita bitch,  så hun tror jeg ikke jeg orker å ha samtidig som jeg har andre tisper med litt meninger.  Hun er fryktelig snill og søt, så lenge alt er hennes og foregår på hennes premisser.  Heldigvis er Toddy en myk mann...

Loke og Lyra ( Groenendael og Laekenois ) var egentlig samme kombinasjonen,  med Loke og Jonas ( Jack russel ) var det så inderlig avklart fra første sekund hvem som var sjefen at det var aldri noe å krangle om til tross for at sjefen var mindre enn hodet til underståtten.  

Jonas hadde litt lyst til å sjefe litt mye til tider,  men det fikk han ikke lov til av meg og aksepterte det. 

Litt småknuffing kan jeg definitivt leve med i hundeholdet,  men jeg personlig syntes det var slitsomt når jeg hadde to som kunne finne på å skade hverandre og ikke kunne være løse sammen alene med tilgang til ressurser.  

Håper aldri Toddy blir tøffere  

[simira]

Vi har hatt velsignet lite bråk, til tross for en voksen, småbortskjemt og ikke helt stabil hund da vi fikk valp i hus. Det smalt en gang for Odin da Kovu var valp (han er ikke grei med valper generelt, krever mye tilvenning for å akseptere dem), etter det var vi særs forsiktige fram til Kovu ble eldre.

Etter det har det smelt et par ganger, i hovedsak i sammenheng med at Odin har prøvd å stjele mat eller tyggeting fra Kovu. De er stort sett greie på å respektere hverandre på det, spiser i samme rom og sjekker hverandres matskåler osv., men Kovu går av og til fra tyggeting, mens Odin aldri vil forlate sitt, og av og til er litt for rask på pletten når Kovu går fra noe. Fyttikatta, jeg har vært rimelig redd et par ganger, for det er jo ingen tvil om hvem som vinner om de virkelig sloss. Men så lenge vi tobente holder avstand så begrenser de seg til litt glefsing og kjefting, og så ordner det seg. Tror ikke jeg har opplevd det så ofte som en gang i året.

Ja, og så kan Odin finne på å redirigere på å glefse mot Kovu hvis han (Odin) eller begge utagerer på tur, men det bare ignorerer Kovu. Særs lite alvor i det, bare irriterende.

[Zitka]

Jeg har hatt hund som nesten kunne regnes som hundeagressiv, sammen med flere.. Jeg har hatt usikre hannhunder som smalt i hop hvis de kom borti hverandre..

Derfor er jeg i dag veldig nøye med at flokken skal kunne gå knirkefritt, ellers så gidder jeg ikke.. Har ikke mulighet til å drive og dele opp huset..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Stine]

Nei, den dagen det kommer til at vi må dele hundene når vi er hjemme så ryker en fort ut. Mest sannsynlig Vigdis, og da blir det desverre avlivning. Det har jeg alltid sagt, jeg orker ikke ha et hundehold hvor ikke alle kan være sammen.

[Raksha]

Svarer for Faro og Zizco. Zizco var en dritt mot Faro omtrent fra dag 1. Det var aldri noen direkte smell, men det var alltid på tå hev og jeg måtte tilrette legge ALT, det måtte aldri være trangt, aldri inn døra samtidig, Z måtte inn i bilen først, buret hans måtte dekkes til og så kunne Faro få komme inn. Det var altså tilrettelegging slik at Z aldri følte seg presset og i en situasjon der han følte han ikke hadde noen utveier. De kunne likevel spise på samme rom, få mat sammen og være i samme rom uten at jeg trengte å bekymre meg der, de barket sjeldent sammen på tur og sånn sett var det ett helt ok hundehold Måtte jeg gripe inn, så var det alltid jeg som ble skadet og aldri de (jeg var alltid forkant og de begge reagerte med overslag). Aner ikke hva som skjedde dem i mellom, om det var Faro som provoserte, eller om Z bare hadde bestemt at Faro var farlig i trange situasjoner. 

Lettelsen var stor når Z døde, og det er faktisk ikke lei meg for å si heller. Jeg var lei meg for at det hundeholdet var slik, og jeg var lei meg for at jeg håndterte ting veldig galt til tider.

Huff, nå fikk jeg litt vondt inni meg, for selv om vi ikke har det så mye så kjenner jeg selv at jeg gidder ikke en ikkefungerende flokk en gang til. Så når en blir borte her så kommer jeg til å være dritstreng på hva som får komme i hus videre. Jeg orker bare ikke... Selv om mine kan gå sammen trange plasser osv. Skjønner lettelsen din godt. 

Nå høres det vel ut om gutta barker sammen med gjevne her, det gjør de IKKE, normalt trenger jeg ikke tenke på det engang, vi tar på bånd i dødstrang gang med barnevogn som tar opp 90% av plassen osv. Forer i samme rom, trenger ikke være i samme rom med dem når de spiser engang, kan gi dem tyggeting sammen (men da fjernes det med en gang om det blir gått i fra noe) osv. Sist det smalt her var i desember, da hoppet kasko i ekstase over eteller annet oppi sofaen der lupin lå, kasko så han ikke, lupin var ikke forberedt, da ble det en kjapp klinsj som resulterte i et bitt i en fot som trengte antibiotika. Før det har de aldri trengt veterinærbehandling. Var den episoden i går som var stygg, sist det var noe tilnærmet like stygt var i 2011. Da hadde de en periode der de overhodet ikke gikk sammen. 

Lupin er ingen kranglefant, men han har stor intimsone. Kasko er... vel, Kasko. Han har endel vondt i kroppen sin, og har aldri likt andre hunder, har stor intimsone med mindre han velger nærhet selv. (Mot hunder, ikke folk)

 

Får legge til at jeg visste hva jeg gikk til med to hanhunder så tett. Jeg visste hva jeg hadde i hus fra før av hunder, og jeg var forberedt på at jeg kunne risikere å måtte ha et delt hundehold, så nei, jeg var ikke naiv og dum da jeg skaffet meg de hundene jeg har. Og jeg kvitter meg ikke med noen av mine fordi de ikke funker i flokken. Men jeg gidder ikke det samme en gang til. Life happens, og da passer det ikke inn med særtilfeller i hundeholdet. 

 

Endret 2. Oktober 2015 av raksha