Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder som slåss


SandyEyeCandy
 Share

Hunder som slåss  

73 stemmer

  1. 1. Dere som har flere hunder: Har hundene dine slåss noengang?

    • Ja
      26
    • De krangler, men uten alvor
      28
    • Nei
      19
  2. 2. Hvor ofte?

    • Flere ganger i året
      11
    • Flere ganger i måneden
      7
    • Flere ganger i uka
      4
    • Et par-tre ganger i løpet av hundeholdet
      31
    • Har bare skjedd en gang
      1
    • Har aldri skjedd
      19
  3. 3. Har hundene blitt skadd?

    • Ja, småsår
      10
    • Ja, måtte til veterinær for behandling
      5
    • Ja, måtte avlive
      1
    • Har aldri slåss
      12
    • Nei
      47


Recommended Posts

Jeg har skrevet litt om noe nytt i hundeholdet mitt, nemlig konflikt, i dette innlegget. Jeg blei skikkelig overraska over hvor skremt, skuffa og satt ut jeg blei når jentene mine hadde to korte sammenstøt i fjor, og følte meg rett og slett svikta av dem, vi som alltid har hatt det så fint og harmonisk. (Har du hørt?!? Det er primitive hunder, tross alt. :P ) Jeg trur noe av det også dreide seg om følelsen av slags tilkortkommenhet som hundeeier, at jeg ikke engang klarte å unngå at det skjedde, liksom. Jeg innser at jeg har vært ganske bortskjemt og naiv, og lurer rett og slett på hvor vanlig slike mer eller mindre alvorlige sammenstøt mellom hunder som bor sammen er.

Kanskje kan dette også bli en tråd hvor vi kan snakke om de følelsene som følger, for jeg er kanskje ikke aleine om å føle meg dritt når hundene krangler? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Popular Days

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette var en god idè synes jeg   Og jeg skjønner godt den følelsen av å bli skuffet og føle man har gjort noe feil. Jeg har ikke hatt to hunder samtidig, og det er heller ikke ofte jeg har opplevd at

Mine to eldste tisper hadde skikkelig alvorlige konflikter for mange år siden da den ene var rundt 2 og den andre var 5. Der og da virket det som at det skjedde "helt ut av det blå" hver gang. Det va

De jeg har nå har vært i et par sammenstøt. Men det er mest lyd og bryting, og har aldri blitt noen skader ut av det. Har alltid handlet om ressurser, og alltid kunne vært forhindret (tar de på min eg

De jeg har hjemme nå har det aldri skjedd noen sammenstøt mellom. 

Men at hunder krangler ser jeg på som en del av språket. Jeg er bare heldig vinner av å ha ekstreme flokkhunder, som er født i valpekassen til den ene, oppdratt av den andre og generelt klarer de avklare ting seg imellom uten konflikt og bare "samtaler og språk". 

Tidligere har jeg eid hunder som sloss, og sånn er det bare. Alle er ikke venner. Da ble huset delt, på tur var de sammen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg har nå har aldri slåss. Hadde litt konflikter tidligere med en hund som hadde et overdrevent ressursforsvar som resulterte i et par småsår på de andre hundene. De svarte han aldri opp så det ble ikke noe skikkelig sammenstøt, men det var ikke akkurat harmoniske tilstander heller. Nå har jeg en hannhund og ei tispe sammen da, men har hatt to hannhunder sammen med ei tispe oppi det hele. Var ikke krangling under løpetiden hennes heller (den ene ble kastrert som 5-åring, før vi fikk tispa så kunne ha litt å si det).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo ikke hunder nå, men svarte utfra de to jeg hadde. De hadde et par-tre sammenstøt, men det var lite alvorlig. Hannhund og tispe. Begge ga seg nesten med en gang, og etterpå gikk de i bue rundt hverandre. Alle vi tre var litt på tærne etterpå :P Men innen kvelden kom, lå de og sov sammen igjen. Det er bare sånt som skjer, tenker jeg. Disse var kullsøsken, èn var litt sur, den andre veldig laidback. Aldri skader på noen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æsj nå forsvant svaret mitt. Men ja, mine slåss. Heldigvis sjelden alvorlig nå. Kjemien mellom gutta funker ikke, de aksepterer hverandres eksistens og syns det er greit å ha hverandres støtte "ute i verden" men bortsett fra det så vil de helst ikke ha noe med hverandre å gjøre. Kan løpeleke litt ute da. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to yngste hannhunder sloss dersom de har vært borte fra hverandre en lengre stund. Da er de gjerne stive rundt hverandre første dagen (knurrer bare), smeller sammen andre dagen og er bestevenner tredje dagen. Aner ikke hva som gjør det men har valgt å ikke bry meg noe nevneverdig, de har aldri vært skader og somregel er det bare fryd og gammen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to eldste jeg har røk sammen i vår etter valpen kom i hus. Det var alvor og vi måtte gripe inn. Kun en av dem ble skadet, den andre var uskadet. De var normale etterpå, ikke anspente heller. Men dynamikken dem imellom er ikke den samme etter den ene klinsjen, det er liksom noe som skurrer der og jeg oppfatter det som mistillit dem imellom... Det har sakte men sikkert blitt bedre med tiden men jeg er veldig obs på dem :-) håper fortsatt at de kommer helt tilbake til normalen... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var en god idè synes jeg :)  Og jeg skjønner godt den følelsen av å bli skuffet og føle man har gjort noe feil. Jeg har ikke hatt to hunder samtidig, og det er heller ikke ofte jeg har opplevd at min hund har vært i konflikter (men det har vært noen ganger) . For noen år siden da hunden begynte å gi utrykk for at han ikke likte mange andre hannhunder,  følte jeg meg skikkelig mislykket faktisk, fordi han hadde jo vært perfekt inntill da ( :lol: ). Men nå vet jeg jo at det er jo ikke uvanlig at hannhunder er slik, og det er ikke uvanlig at rasen er slik. Jeg lever helt fint med det, det var nok mer et slag i magen for den uerfarne hundeeieren som ville hilse på alt og alle (hunden derimot hadde tydeligvis ikke det behovet.)

Det ble jo litt på siden.Som sagt har jeg jo bare en hund. Men før pleide vi ofte å ha besøk av en annen hannhund. Denne er endel år eldre enn min, og det hadde aldri vært noe tegn til konflikt, de var rett og slett gode venner. En dag var de alene på kjøkkenet mens vi var i stuen. Så hørte vi bjeffing og knurring, og hyling. Løp til, og fikk skilt hundene. Det var ikke alvorlig, mer lyd enn noe annet. De hadde sannsynligvis funnet en kjeks under bordet som ingen hadde tatt opp, og funnet den samtidig. Umulig å si hvem som startet, men jeg kan nok forestille meg at det var min. Uansett. Det er sånn som skjer mellom hunder, det visste jeg da, og jeg vet det nå. Men eieren av den andre hunden derimot har siden den dagen ikke latt sin hund komme nær min, og hevder at han er "ødelagt og gal". Hun har også slarvet til folk i nabolaget om at min hund biter og er farlig. Det er helt umulig å få henne til å forstå at slik kan skje, det er leit, men det er hunder. Men jeg følte meg innmari råtten lenge etterpå, mislykket. Må innrømme at jeg smiler litt for meg selv når jeg møter folk jeg vet hun har prøvd å påvirke, og deres hunder gjør max utfall mot min, som bare står og ser på.  

Uansett... jeg tenker og at på nett så skriver folk såklart om ting som er dårlige og, men terskelen for å skrive om de fine tingene er lavere, og da fikk jeg iallefall et litt vrengt bilde av virkeligheten med hund generelt, og min egen rase. Det er så mange flinke folk, som skriver om hvor fint hundene deres har det sammen, idylliske bilder, en flokk med hunder av samme kjønn osv. Det er lett å tro at ting er veldig enkelt og at det aldri er krøll, om man ikke graver litt dypere. Derfor tror jeg slike tråder er viktige og, slik at man ikke føler seg alene og mislykket når hundene braker sammen. For jeg kan lett forestille meg at det er en utrolig ugrei følelse.

Endret av Lola Pagola
skrivefeil og merkelige setninger... work in progress, her var det litt å ta tak i :P
  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to har aldri slåss, men de kan knurre og blåse seg opp, særlig hvis de har vært borte fra hverandre ei stund. En gang har felix glefsa over Blaze, det skjedde for kort tid siden under godbit-søk. Aldri vært noe problem tidligere, men der skjedde det ett eller annet som irriterte eldstemann. 

De gangene de knurrer får de beskjed om å fjerne seg fra hverandre og det går alltid over etter ei kort stund. Aldri vært redd for at de skal barke sammen under disse knurreanfallene, begge er egentlig veldig flinke til å unngå alvorlig bråk. 

Ikke hadde jeg orka å hatt et hundehold hvor jeg måtte ha delt av hus og heim heller, så de får bare fortsette å fungere sammen :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi har jo hunder som bor ute og vi har flest tisper. Vi har ikke hatt alvorlig slåssing (bank i bordet!!!), men noen småkrangler har det vært. Jeg håper og tror at cluet er å se an sine hunder, og se hvem som går godt overens og hvem som ikke gjør det. Hunder som ikke liker hverandre så godt, står ikke sammen uten tilsyn. Det er små tegn som viser at de ikke trives sammen, det gjelder å se disse før det smeller. i tillegg har vi to med sterkt ressursforsvar ovenfor andre hunder, som har sine faste "kamerater" som de går bra sammen med. De to sammen alene hadde gått veldig dårlig. I spann og på tur går det fint å ha dem ved siden av hverandre men ved fôring/snacking på linesett må jeg være veldig obs.. det er disse to som har laget de kranglene vi har hatt (dog ikke med hverandre, det tror jeg ikke bare hadde blitt krangel for å si det sånn)

 

 

Endret av Meg
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to yngste hannhunder sloss dersom de har vært borte fra hverandre en lengre stund. Da er de gjerne stive rundt hverandre første dagen (knurrer bare), smeller sammen andre dagen og er bestevenner tredje dagen. Aner ikke hva som gjør det men har valgt å ikke bry meg noe nevneverdig, de har aldri vært skader og somregel er det bare fryd og gammen.

Adskillelse er vanskelig her også, og det er veldig vanlig. :) Jeg planlegger alltid en lengre tur med begge to før vi går inn sammen dersom de har vært borte fra hverandre flere dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to som kan blåse seg litt opp og kjefte mens de går på hverandre.. Det er bare masse lyd, litt kroppsbryting, men egentlig bare overflatisk.. Enkelt og greit fordi den ene er frekkere enn flatlusa og den andre kan være sur :lol:

Men de er ikke værre enn at jeg kan be de om å kutte ut med stemmen og de gir seg :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to som kan blåse seg litt opp og kjefte mens de går på hverandre.. Det er bare masse lyd, litt kroppsbryting, men egentlig bare overflatisk.. Enkelt og greit fordi den ene er frekkere enn flatlusa og den andre kan være sur :lol:

 

Men de er ikke værre enn at jeg kan be de om å kutte ut med stemmen og de gir seg :P

Med mine er det også bare lyd og fekting (bortsett fra nå sist hvor Aiko holdt godt tak i øret på knertis, men ikke så hardt at hun fikk vondt eller det gikk hull), men det både høres og ser helt vilt ut. En shiba med tenna på tørk er ikke spesielt sjarmerende.

Jeg trur nok også jeg har VELDIG mye lavere terskel for "krangling" eller tull enn mange andre, nettopp fordi jeg er ganske redd for at ting skal bli alvor. Jeg har vært hos folk med shiba som synes det er greit at den eldste knøvler den yngste, at de rir på hverandre, ikke har problemer med at den i sofaen knurrer og flekker tenner til andre hunder som går forbi osv, og sånn hadde jeg aldri orka å ha det, så jentene har liksom aldri fått utfolde seg der. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svarte utfra de jeg har nå. Mest kjefting, og kun en som biter motstanderen. Hun biter fordi hun er litt redd.  De få gangene de har kommet i klinsj er det alltid biteren som er den tapende part.  

Hadde jo en hundjeg måtte omplassere fordi han fløy på den andre hannen hele tiden. Og de slåss skikkelig. Den angrepne i selvforsvar.   

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke hund mer.. men de to siste jeg hadde var hannhund og tispe.  De kunne kjefte   litt ved matfatet ,,men aldri noe alvorlig. Boerboel tispa jeg hadde og min lille papillon/whippet  mix på 5 kg ble sure på hverandre ved mat.. så jeg måtte passe godt på at se to aldri møtes over matfatet eller en godbit.  Ellers har det aldri  vært noen alvorlig problemer.  Jeg bodde jo i nærheten av mine foreldre en periode, jeg med mine 3 hunder og hennes 4. Det var litt av en gjeng når alle var samlet i hundesofan i stua! Rottweiler, amstaff, italiensk  mynde,kinesisk nakenhund, staffemix ,whippet og papillon mix ,alle sov hulter til bulter :-) .  Alle tisper bortsett fra min whippet.  Det var lite krangling og egentlig en veldig harmonisk gjeng. Så lenge man la opp til det.  Altså ikke gira dem opp med mat eller lek inne. Hadde jo heller ikke barn den gang. Hadde nok ikke samlet den gjengen i stua mi idag. Da livet inneholder mye mer forstyrrelser og tror muligens det fort kunne blitt mer konflikter med barna som løper rundt og mister både leker og godbiter :-p 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to eldste tisper hadde skikkelig alvorlige konflikter for mange år siden da den ene var rundt 2 og den andre var 5. Der og da virket det som at det skjedde "helt ut av det blå" hver gang. Det var på det stadiet at jeg vurderte om jeg måtte omplassere en av dem for det ble bittskader på hundene hver gang og vi måtte gripe inn for å få de atskildt. De var aldri uvenner etter de ble skilt og de smalt sammen like brått hver gang slik at det aldri kunne forutses. Det kunne gå 6-8 måneder eller en uke mellom hvert gang, med andre ord veldig uforutsigbart.

De har alltid vært ganske forskjellige mentalt og jeg tror nok at det skapte konfliktene. Det kan sikkert analyseres opp og ned i mente men hunder er hunder, jeg forstår meg ikke alltid på dem skal jeg innrømme [emoji1]

Nå har jeg hatt begge to i åtte år og de siste fem(?) årene har det ikke vært noe krangling. Det var nok en rangkonflikt som gav seg etter at nr 2 ble voksen. Nr 2 er nå tydelig sjef, og den eldste har innrettet seg veldig etter det. Den eldste som alltid har vært en litt usikker type har faktisk blitt en mye triveligere hund i flokken her etter at hun slapp å være sjefen. Før kunne hun vokte alt mot alle hunder og kjefte for ingenting, nå respekterer de hverandres "eiendeler" og samhandler på en mye bedre måte. Den eldste begynte også å ta initiativ til lek og vaske den yngste i ørene, noe hun aldri kunne funnet på å gjøre før, så her ordnet det seg til det beste [emoji7]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg har nå har vært i et par sammenstøt. Men det er mest lyd og bryting, og har aldri blitt noen skader ut av det. Har alltid handlet om ressurser, og alltid kunne vært forhindret (tar de på min egen kappe med andre ord).

Det er ikke et problem i hundeholdet vårt, og syns det har vært naturlige reaksjoner de gangene det har skjedd.

Sliter mer med at andre personer blir redde på grunn av lyden, og deretter mener jeg har aggressive hunder. Og på den måten "legger til rette" for å skape nye situasjoner fordi de blir redde og nervøse.

Edit: Og sitter med samme følelse som @Lola Pagola, for jeg vet at de går og sier at jeg har en slem hund, og ikke vil være med oss lenger, selv om våre hunder aldri har hatt noe problem

Endret av Zera
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med mine er det også bare lyd og fekting (bortsett fra nå sist hvor Aiko holdt godt tak i øret på knertis, men ikke så hardt at hun fikk vondt eller det gikk hull), men det både høres og ser helt vilt ut. En shiba med tenna på tørk er ikke spesielt sjarmerende.

Jeg trur nok også jeg har VELDIG mye lavere terskel for "krangling" eller tull enn mange andre, nettopp fordi jeg er ganske redd for at ting skal bli alvor. Jeg har vært hos folk med shiba som synes det er greit at den eldste knøvler den yngste, at de rir på hverandre, ikke har problemer med at den i sofaen knurrer og flekker tenner til andre hunder som går forbi osv, og sånn hadde jeg aldri orka å ha det, så jentene har liksom aldri fått utfolde seg der. [emoji14]

Mine to eldste tisper hadde skikkelig alvorlige konflikter for mange år siden da den ene var rundt 2 og den andre var 5. Der og da virket det som at det skjedde "helt ut av det blå" hver gang. Det var på det stadiet at jeg vurderte om jeg måtte omplassere en av dem for det ble bittskader på hundene hver gang og vi måtte gripe inn for å få de atskildt. De var aldri uvenner etter de ble skilt og de smalt sammen like brått hver gang slik at det aldri kunne forutses. Det kunne gå 6-8 måneder eller en uke mellom hvert gang, med andre ord veldig uforutsigbart.

De har alltid vært ganske forskjellige mentalt og jeg tror nok at det skapte konfliktene. Det kan sikkert analyseres opp og ned i mente men hunder er hunder, jeg forstår meg ikke alltid på dem skal jeg innrømme [emoji1]

Nå har jeg hatt begge to i åtte år og de siste fem(?) årene har det ikke vært noe krangling. Det var nok en rangkonflikt som gav seg etter at nr 2 ble voksen. Nr 2 er nå tydelig sjef, og den eldste har innrettet seg veldig etter det. Den eldste som alltid har vært en litt usikker type har faktisk blitt en mye triveligere hund i flokken her etter at hun slapp å være sjefen. Før kunne hun vokte alt mot alle hunder og kjefte for ingenting, nå respekterer de hverandres "eiendeler" og samhandler på en mye bedre måte. Den eldste begynte også å ta initiativ til lek og vaske den yngste i ørene, noe hun aldri kunne funnet på å gjøre før, så her ordnet det seg til det beste [emoji7]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

Jeg har også null toleranse.. Her er ikke ressursforsvar godkjent en gang.. Litt til andre hunder hvis den andre er frekk (les: flatlusa) men utover det så får ikke mine hunder lov til å fortelle sine meninger :lol:

Jeg ekke redd for eskalering, jeg bare redd og slett ikke godtar slikt (jeg er vant med hunder som smell sammen hvis man ikke har slike krav), så det er bare vane her :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg bare en, men gikk ut i fra de periodene jeg har hatt to. Har kun hatt hannhund og tispe sammen, og det er så å si problemfritt. Selvfølgelig lekte de litt brøleaper av og til, men det var aldri noe alvor eller noe sammenbarking annet enn lekeslåssing.

Samtidig la jeg jo også opp hundeholdet sånn at det ikke skulle oppstå konflikter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det fremstod som at det er fri oppdragelse og muligheter for å gjøre alt man vil her i huset @Krutsi, men det er altså ikke tilfelle hvis du tolket det sånn.

Alikevel er det sånn at jeg kan bestemme og kontrollere så mye jeg vil, men stemningen og vennskapet hundene i mellom har jeg ikke evne eller makt til å herske over.

De fikk ikke sloss, men det skjedde, og nå sloss de ikke mer. Flaks i uflaksen [emoji4]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner jeg gruer meg litt til de slutter å være Disney-hunder hjemme. Mest fordi den ene er tre ganger så stor som den andre. 

Kuma kjefter om Nuki blir for voldsom i lek, men det er jo bare kjeft og ingen konflikt. Nuki roer seg/slutter leke og begge er fornøyde. Har vært en gang på tur at Tanuki har plukket opp Kuma i frustrasjon over å ikke få banke nabobikkja, men hverken han eller Kuma tenkte noe mer over det etterpå. 

Jeg har det alltid i bakhodet at de ikke skal leke for voldsomt sammen så det tipper over og om de har vært borte fra hverandre går vi alltid en tur først, selv om det virker gladere for å se hverandre enn meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi flytte samme med to voksne hanhunder og det gikk fint i starten. Så plutselig smalt det og det veldig alvolig (ene måtte sy 7 sting i ansiktet). Vi turte ikke ha de løse sammen etter det. Adskilt og kun tur i bånd sammen. Aldri løse, hverken ute eller hjemme.

Nå er den ene borte og vi har far og sønn i hus. De har aldri barket sammen og tviler på at de gjør det. Far er sjefen og har de vært adskilt så blir sønnen knøvlet to sekunder av faren og alt i orden. De rir aldri på hverandre eller har noe ressursforsvar.

Jeg ble veldig redd når de store gutta barket sammen. Jeg klarte ikke skille de og måtte tilslutt bare gå (klarte ikke se på). Da sluttet de og jeg fikk bundet den ene til et tre og gått til bilen med den andre. Så hentet den siste og dro til dyrlegen. De barket sammen kort tid etterpå da vi fikk beskjed om la "de gjøre opp". Da var det såvidt to voksne klarte å skille de og siden prøvde vi aldri.

Tidligere har jeg ikke vært redd slosskamper, men jeg er blitt skremt. Håper jeg slipper å oppleve noe sånt igjen.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det fremstod som at det er fri oppdragelse og muligheter for å gjøre alt man vil her i huset @Krutsi, men det er altså ikke tilfelle hvis du tolket det sånn.

Alikevel er det sånn at jeg kan bestemme og kontrollere så mye jeg vil, men stemningen og vennskapet hundene i mellom har jeg ikke evne eller makt til å herske over.

De fikk ikke sloss, men det skjedde, og nå sloss de ikke mer. Flaks i uflaksen [emoji4]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

Neida, ingen slike tanker :) må innrømme jeg ikke leste innlegget ditt så nøye, så har ingen tanker om ditt hundehold ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi flytte samme med to voksne hanhunder og det gikk fint i starten. Så plutselig smalt det og det veldig alvolig (ene måtte sy 7 sting i ansiktet). Vi turte ikke ha de løse sammen etter det. Adskilt og kun tur i bånd sammen. Aldri løse, hverken ute eller hjemme.

Nå er den ene borte og vi har far og sønn i hus. De har aldri barket sammen og tviler på at de gjør det. Far er sjefen og har de vært adskilt så blir sønnen knøvlet to sekunder av faren og alt i orden. De rir aldri på hverandre eller har noe ressursforsvar.

Jeg ble veldig redd når de store gutta barket sammen. Jeg klarte ikke skille de og måtte tilslutt bare gå (klarte ikke se på). Da sluttet de og jeg fikk bundet den ene til et tre og gått til bilen med den andre. Så hentet den siste og dro til dyrlegen. De barket sammen kort tid etterpå da vi fikk beskjed om la "de gjøre opp". Da var det såvidt to voksne klarte å skille de og siden prøvde vi aldri.

Tidligere har jeg ikke vært redd slosskamper, men jeg er blitt skremt. Håper jeg slipper å oppleve noe sånt igjen.

 

 

Ja, det er ekkelt når man ser hva de kan være i stand til og med svære bikkjer i tillegg. Skal si de får krefter når adrenalinet kicker inn. Får ikke håpe du havner i den situasjonen alene en gang til [emoji33]

Sent fra min D6503 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei alle hundefolk! 😀 Jeg er på jakt etter en ny turkompis og følgesvenn. Jeg har tenkt på rase lenge og ønsker også innspill fra dere, så håper dere kan hjelpe meg. Jeg er tidligere vant med Alaska Husky da jeg har hatt 2 av den rasen, jeg elsker polarhunder og liker veldig personligheten og ærligheten til huskyene, så jeg var i utgangspunktet bestemt på en ny Alaska, men har senere sett mye på Siberian (SH grunnet at jeg liker at de er kraftigere) men så er det som trekker ned at jeg gjerne ønsker en som kan være litt løs i rundt meg når jeg holder på ute uten og stikke av, har også sauer beitende rundt eiendommen så det er jaktinstinktet som er litt vanskelig. Jeg bor på et stort småbruk med masse plass, går mye turer både i skog og på fjellet. Har også sett litt på rasen Lapsk vallhund, da de er litt like i utseende men den er en gjeterhund og har lite jaktlyst, gjeterhunder har jeg lite erfaring med og er redd det kan bli slitsomt mye lyd (helt greit med lyd når de er i aktivitet og lek) men vil ikke ha en som står å bjeffer hele dagen. Er også redd for at den skal begynne å gjete på alt. Jeg har gått litt tom for alternativer på eventuelt flere raser, og der håper jeg dere kan hjelpe. Er også interessert i å høre erfaringer fra folk som har Siberian eller Lapsk.
    • Vesle Yoshi er blitt over 2 år nå. Vi driver stort sett med blåbær løp da han er en smule overivrig på stevner og vil hilse på alle, så vi er avhengig av gjerder. Han har dog startet noen offesielle stevner. Han ble 3. beste agility hund i japaner klubben. Han er fremdeles minstemann i flokken og er kjempeglad for at båndtvangen er over, han elsker å løpe.
    • Han er helt nydelig😍  Blir veldig nysgjerrig på en sånn en dag😅
    • Tusen takk for det. Da er oppdretteren useriøs men jeg visste ikke om det før jeg kjøpte valpen. Ikke alt man kan lese om på dogweb eller Facebook.
    • Nei, seriøse oppdrettere lurer naturligvis ikke valpekjøpere. Useriøse oppdrettere gjør hva de vil.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...