Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Yay - Nay?

Jeg personlig hadde hatt problemer med å insiminere på første kull, rett å slett fordi jeg hadde vært så redd for at det skulle være noe fysisk gale med tispen som gjorde at hun ikke lot seg parre.
Nå har jeg mistet tispe i keisersnitt, og har holdt på å miste nr 2 (ikke ved insimineringskull) - og ønsker selvfølgelig å utsette tispen for minst mulig fare. Man kan ikke gardere seg mot alt, selvsagt, men jeg prøver så langt det lar seg gjøre.

Hva sier deres veterinær om insiminering på første kull? Hva er god nok grunn til å gjøre dette? Jeg kan kjøpe det - hvis hannen feks er død og nedfryst sperm er eneste mulighet, men ville nok prøvd en annen avlspartner først, så brukt på 2.kullet.

Hva syns du? - Er det innafor å insiminere på første kull - og hva er en kjøpbar grunn i dine øyne?

(Og nei, tråden er ikke myntet på noen spesielle :) )

Guest Jonna
Skrevet

Klarer ikke se problemet så lenge linjene/rasen ikke har parrings problemer ellers.

Skrevet

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Så lenge rasen ikke har kjente paringsproblemer som @JeanetteH sier, så er jeg ikke nødvendigvis i mot det, nei.
Men det var ikke noen lett avgjørelse, da jeg helst ønsker at de skal få det til selv. Men noen ganger blir det slik.

Når alt annet er bra på tispa (og hannhunden) så synes jeg at det er greit å se helheten på kombinasjonen, og heller se om det blir samme problem på (eventuelt) neste kull. Om man ikke får det til da heller, da er det grunn for å revurdere tispa i videe avlssammenheng. Og så får man se om eventuelle døtre har samme "problem".

  • Like 2
Skrevet (endret)

Jeg synes at hunder skal parre seg naturlig, fordi jeg er opptatt av kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og minst mulig innblanding fra oss mennesker. Derfor synes jeg også at en skal unngå å inseminere på første kull så langt det lar seg gjøre, fordi det er poeng å vite om tispa er parringsvillig, og fordi jeg trur at hele prosessen er med på å forberede kroppen på at den skal bli drektig. På samme måte ville jeg aldri tappa en hannhund som ikke ville parre, og brukt spermen i avl. Jeg har også en rase hvor tispene ryktes å kunne være ganske strenge med hannhunden, spesielt når de blir voksne, men jeg må ærlig innrømme at dersom hunden min ikke vil parre seg med en hannhund, så tenker jeg at det er en grunn til det. Nå har jeg ei tispe som motbeviste alle dystre spådommer om at hun ville kjeppjage hannhunden iogm at hun var nesten 4 år da vi prøvde å få et kull, så jeg trengte ikke ta stilling til akkurat den biten. Men om ikke knertis hadde likt sin utvalgte, så hadde det ikke blitt noe.

Men jeg ser selvsagt at det finnes unntak, f.eks. ved stor avstand til hannhund, og jeg er heller ikke fundamentalistisk.

Veterinærer jeg har snakka med om dette er delte på om de synes det er greit eller ikke. Noen er veldig tekniske og synes det er spennende med alt hva vi kan få til mtp reproduksjon, andre er som jeg og synes at det er best når ting får gå av seg sjøl.

Endret av SandyEyeCandy
  • Like 12
Skrevet

Jeg er enig med @SandyEyeCandy Det er både hele raser og linjer innad i ellers sunne raser som har problemer med kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og de problemene oppstår jo fordi vi avler på hunder med sånne problemer. Nora f.eks har aldri stilt seg opp og flørtet under sine løpetider, jeg tror at om jeg hadde prøvd å pare henne, så ville vi ikke fått det til naturlig. Med tanke på både helse og mentalitet, er det like greit. Kanskje det til og med er pga helse og mentalitet at hun tidvis virker mer kjønnsløs eller hannhund enn ei tispe?

Jeg tror også at jevnt over så er det en grunn når tisper ikke vil la seg pare, eller hanner ikke vil pare enkelte tisper. Det er ikke sikkert at vi ser det, det er ikke sikkert det er noe galt med hverken tispa eller hannen, det kan være at kombinasjonen ikke er helt heldig, at en av de ikke er helt i form der og da, men normalt sett så burde både tispe og hann ønske å pare hverandre, syns jeg.

Det skulle vært et svært spesielt unntakstilfelle for meg å inseminere ei tispe, særlig på det første kullet. Selv om det ikke er noen kjente reproduksjonsproblemer på mine linjer (snarere tvert i mot, de er lettparet, får store kull og føder lett), så sitter det langt inne å vurdere inseminering.

Skrevet

Må si meg enig i betrakningene til @SandyEyeCandy og @2ne jeg også. Er ikke tispa paringsvillig så hadde det ikke blitt noen kull. Jeg har jo selv ei tispe som absolutt IKKE vil ha noe av min ene egne hannhund. Vel så slipper hun det. Hun lar seg villig pare av andre utvalgte kandidater. Jeg vet om flere hunder i min rase som ikke lar seg pare av hanner hjemme, det virker rett og slett som de anser de som uaktuelle kandidater. De fleste av disse tispene lar seg pare av hanner fra andre steder.

Jeg er veldig skeptisk i det man skal begynne å insiminere en tispe som ikke frivillig lar seg pare. Jeg er skeptisk til bruk av tisper som ikke får skikkelige løpetider uten medisinsk inngripen (hormonbehandlinger) og jeg er skeptisk til videre avl på tisper som ikke får skikkelige rier eller som er svært dårlige mødre. Hunder som trenger keisersnitt så kommer det an på årsaken til keisersnittet.

Jeg for min del lar også mine tisper pares uten at jeg holder i tispa under henget, dette fordi de jo skal klare å fikse også denne biten selv. Og ingen har så langt trengt min assistanse.

Dette sagt så er jeg jo ikke kategorisk imot inseminering. Jeg kan fint seg for meg tilstander der jeg selv ville vurdert dette så lenge både tispe og hann ellers var helt tipp topp og bare selve paringen var vanskelig å få til (død hann, enorme avstander osv). Jeg kunne også fint gjort dette på et førstekull blant annet fordi ting kan skje, og førstekullet kan ende opp med å bli eneste kull etter akkurat den tispa (livmorsinfeksjon f.eks.).

  • Like 2
Skrevet

Ikke så lett, det der. Jeg er veldig enig med @SandyEyeCandy og @2ne, men jeg vet jeg kan bli nødt til å inseminere på første kull selv (liten rase, så blir nok ikke mer enn ett kull på tispene mine uansett).

Forutsetningen for å i det hele tatt tenke tanken, er at tispa og hannhunden er fra linjer som lett lar seg parre.

Skrevet

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Må bare påpeke at "inspirasjonen" ikke kommer fra deg og din tråd - da jeg først leste den nå :) Inspirasjonen ble hentet fra en oppdretter på FB :)

  • Like 1
Skrevet

Nei, det ville jeg ikke gjort. De aller fleste tilfellene hvor paringen ikke går som smurt (min rase, da) er det dog feil dag, og ikke bikkjene som ikke kan/lar seg pare. Gir ingen bedre grunn til å innseminere, det. :) Og er det ikke feil dag (nei, dette er det hundene som vet best, prøver og tester kan ta seg en bolle) så er det vel ikke ment to be...

Jeg må dog innrømme å ha innseminert en gang. Da med tispe og han som begge hadde kull fra før, begge var helt på gang, men hanhunden var 11 år og, ehhh, noe overvektig :P Så vi endte med å jukse for å ikke ta livet av stakkaren i forsøkene...

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg hadde bestemt meg for å kjøpte valp etter tispe som var inseminert på første kull fordi hun ikke slapp til hannhunder. Nå ble det ikke aktuelt av andre årsaker, men det er min minste bekymring. Forøvrig er ingen av avkommene som sin mor.

Skrevet

Ha ha, nå kom jeg jaggu på at jeg har kjøpt valp etter en tispe som er innseminert på første kull :P Men det er fordi faren til kullet har vært død noen år (utrydningstruet rase, og lite avlsmateriale) Men hadde ikke kjøpt om innseminering ble gjort fordi tispa ikke lot seg pare...

Skrevet

Så lenge ikke rasen sliter med libidoen hadde jeg ikke tenkt noe særlig på det. Er det derimot snakk om f. eks lundehund, som jeg har skjønt at har litt problemer når det gjelder lyst til å reprodusere, så ville jeg ha vært nøye med å bruke hunder som faktisk kan og vil reprodusere seg. Evolusjonsmessig sett er jo tross alt meningen med livet å videreføre genene sine, og dersom et dyr ikke har noe ønske om det, så er det jo mest sannsynlig et eller annet galt.

I Tyskland er det IKKE lov med inseminering hos schäfer, og det er heller ikke lov å frakte sæd fra Tyskland til Norge, men jeg vet at det av og til brukes i Norge dersom både tispa og hannhund kløner, tispa er litt trang etc.

I utgangspunktet vil jeg helst at ting skal skje av seg selv, men har man planlagt en paring i evigheter og det av en eller annen grunn ikke går, og det ikke er andre aktuelle hanner i nærheten som kan brukes, så hadde jeg kjørt på.

Skrevet

Ville ikke tenkt over det. På min rase hender det at noen henter inn sperm fra utenlandske hunder og bruker det. Ikke alltid det passer med en tur til utlandet. Selv om mange gjør det også. For min del er det andre ting jeg ser etter først.

  • 1 month later...
Skrevet

Hvis ikke grunnen er avstand eller sperm etter avdød hann så har jeg vært skeptisk til å kjøpe valp fra oppdretter som inseminerer tispene sine.

Skrevet

Jeg vurderer ikke en hunds parringsevne og -vilje etter kun ett forsøk på befruktning. En skal ha forsøkt litt mer før en hund kan sies å være vanskelig å parre/mangle kjønnsdrift/osv.

Jeg er ikke kategorisk imot inseminering, jeg synes avl er for kompleks til å kunne lage mange absolutte regler.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...