Gå til innhold
Hundesonen.no

Inseminering på første parring.


ipadda
 Share

Recommended Posts

Yay - Nay?

Jeg personlig hadde hatt problemer med å insiminere på første kull, rett å slett fordi jeg hadde vært så redd for at det skulle være noe fysisk gale med tispen som gjorde at hun ikke lot seg parre.
Nå har jeg mistet tispe i keisersnitt, og har holdt på å miste nr 2 (ikke ved insimineringskull) - og ønsker selvfølgelig å utsette tispen for minst mulig fare. Man kan ikke gardere seg mot alt, selvsagt, men jeg prøver så langt det lar seg gjøre.

Hva sier deres veterinær om insiminering på første kull? Hva er god nok grunn til å gjøre dette? Jeg kan kjøpe det - hvis hannen feks er død og nedfryst sperm er eneste mulighet, men ville nok prøvd en annen avlspartner først, så brukt på 2.kullet.

Hva syns du? - Er det innafor å insiminere på første kull - og hva er en kjøpbar grunn i dine øyne?

(Og nei, tråden er ikke myntet på noen spesielle :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Så lenge rasen ikke har kjente paringsproblemer som @JeanetteH sier, så er jeg ikke nødvendigvis i mot det, nei.
Men det var ikke noen lett avgjørelse, da jeg helst ønsker at de skal få det til selv. Men noen ganger blir det slik.

Når alt annet er bra på tispa (og hannhunden) så synes jeg at det er greit å se helheten på kombinasjonen, og heller se om det blir samme problem på (eventuelt) neste kull. Om man ikke får det til da heller, da er det grunn for å revurdere tispa i videe avlssammenheng. Og så får man se om eventuelle døtre har samme "problem".

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at hunder skal parre seg naturlig, fordi jeg er opptatt av kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og minst mulig innblanding fra oss mennesker. Derfor synes jeg også at en skal unngå å inseminere på første kull så langt det lar seg gjøre, fordi det er poeng å vite om tispa er parringsvillig, og fordi jeg trur at hele prosessen er med på å forberede kroppen på at den skal bli drektig. På samme måte ville jeg aldri tappa en hannhund som ikke ville parre, og brukt spermen i avl. Jeg har også en rase hvor tispene ryktes å kunne være ganske strenge med hannhunden, spesielt når de blir voksne, men jeg må ærlig innrømme at dersom hunden min ikke vil parre seg med en hannhund, så tenker jeg at det er en grunn til det. Nå har jeg ei tispe som motbeviste alle dystre spådommer om at hun ville kjeppjage hannhunden iogm at hun var nesten 4 år da vi prøvde å få et kull, så jeg trengte ikke ta stilling til akkurat den biten. Men om ikke knertis hadde likt sin utvalgte, så hadde det ikke blitt noe.

Men jeg ser selvsagt at det finnes unntak, f.eks. ved stor avstand til hannhund, og jeg er heller ikke fundamentalistisk.

Veterinærer jeg har snakka med om dette er delte på om de synes det er greit eller ikke. Noen er veldig tekniske og synes det er spennende med alt hva vi kan få til mtp reproduksjon, andre er som jeg og synes at det er best når ting får gå av seg sjøl.

Endret av SandyEyeCandy
  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med @SandyEyeCandy Det er både hele raser og linjer innad i ellers sunne raser som har problemer med kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og de problemene oppstår jo fordi vi avler på hunder med sånne problemer. Nora f.eks har aldri stilt seg opp og flørtet under sine løpetider, jeg tror at om jeg hadde prøvd å pare henne, så ville vi ikke fått det til naturlig. Med tanke på både helse og mentalitet, er det like greit. Kanskje det til og med er pga helse og mentalitet at hun tidvis virker mer kjønnsløs eller hannhund enn ei tispe?

Jeg tror også at jevnt over så er det en grunn når tisper ikke vil la seg pare, eller hanner ikke vil pare enkelte tisper. Det er ikke sikkert at vi ser det, det er ikke sikkert det er noe galt med hverken tispa eller hannen, det kan være at kombinasjonen ikke er helt heldig, at en av de ikke er helt i form der og da, men normalt sett så burde både tispe og hann ønske å pare hverandre, syns jeg.

Det skulle vært et svært spesielt unntakstilfelle for meg å inseminere ei tispe, særlig på det første kullet. Selv om det ikke er noen kjente reproduksjonsproblemer på mine linjer (snarere tvert i mot, de er lettparet, får store kull og føder lett), så sitter det langt inne å vurdere inseminering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si meg enig i betrakningene til @SandyEyeCandy og @2ne jeg også. Er ikke tispa paringsvillig så hadde det ikke blitt noen kull. Jeg har jo selv ei tispe som absolutt IKKE vil ha noe av min ene egne hannhund. Vel så slipper hun det. Hun lar seg villig pare av andre utvalgte kandidater. Jeg vet om flere hunder i min rase som ikke lar seg pare av hanner hjemme, det virker rett og slett som de anser de som uaktuelle kandidater. De fleste av disse tispene lar seg pare av hanner fra andre steder.

Jeg er veldig skeptisk i det man skal begynne å insiminere en tispe som ikke frivillig lar seg pare. Jeg er skeptisk til bruk av tisper som ikke får skikkelige løpetider uten medisinsk inngripen (hormonbehandlinger) og jeg er skeptisk til videre avl på tisper som ikke får skikkelige rier eller som er svært dårlige mødre. Hunder som trenger keisersnitt så kommer det an på årsaken til keisersnittet.

Jeg for min del lar også mine tisper pares uten at jeg holder i tispa under henget, dette fordi de jo skal klare å fikse også denne biten selv. Og ingen har så langt trengt min assistanse.

Dette sagt så er jeg jo ikke kategorisk imot inseminering. Jeg kan fint seg for meg tilstander der jeg selv ville vurdert dette så lenge både tispe og hann ellers var helt tipp topp og bare selve paringen var vanskelig å få til (død hann, enorme avstander osv). Jeg kunne også fint gjort dette på et førstekull blant annet fordi ting kan skje, og førstekullet kan ende opp med å bli eneste kull etter akkurat den tispa (livmorsinfeksjon f.eks.).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke så lett, det der. Jeg er veldig enig med @SandyEyeCandy og @2ne, men jeg vet jeg kan bli nødt til å inseminere på første kull selv (liten rase, så blir nok ikke mer enn ett kull på tispene mine uansett).

Forutsetningen for å i det hele tatt tenke tanken, er at tispa og hannhunden er fra linjer som lett lar seg parre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Må bare påpeke at "inspirasjonen" ikke kommer fra deg og din tråd - da jeg først leste den nå :) Inspirasjonen ble hentet fra en oppdretter på FB :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det ville jeg ikke gjort. De aller fleste tilfellene hvor paringen ikke går som smurt (min rase, da) er det dog feil dag, og ikke bikkjene som ikke kan/lar seg pare. Gir ingen bedre grunn til å innseminere, det. :) Og er det ikke feil dag (nei, dette er det hundene som vet best, prøver og tester kan ta seg en bolle) så er det vel ikke ment to be...

Jeg må dog innrømme å ha innseminert en gang. Da med tispe og han som begge hadde kull fra før, begge var helt på gang, men hanhunden var 11 år og, ehhh, noe overvektig :P Så vi endte med å jukse for å ikke ta livet av stakkaren i forsøkene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg hadde bestemt meg for å kjøpte valp etter tispe som var inseminert på første kull fordi hun ikke slapp til hannhunder. Nå ble det ikke aktuelt av andre årsaker, men det er min minste bekymring. Forøvrig er ingen av avkommene som sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ha ha, nå kom jeg jaggu på at jeg har kjøpt valp etter en tispe som er innseminert på første kull :P Men det er fordi faren til kullet har vært død noen år (utrydningstruet rase, og lite avlsmateriale) Men hadde ikke kjøpt om innseminering ble gjort fordi tispa ikke lot seg pare...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge ikke rasen sliter med libidoen hadde jeg ikke tenkt noe særlig på det. Er det derimot snakk om f. eks lundehund, som jeg har skjønt at har litt problemer når det gjelder lyst til å reprodusere, så ville jeg ha vært nøye med å bruke hunder som faktisk kan og vil reprodusere seg. Evolusjonsmessig sett er jo tross alt meningen med livet å videreføre genene sine, og dersom et dyr ikke har noe ønske om det, så er det jo mest sannsynlig et eller annet galt.

I Tyskland er det IKKE lov med inseminering hos schäfer, og det er heller ikke lov å frakte sæd fra Tyskland til Norge, men jeg vet at det av og til brukes i Norge dersom både tispa og hannhund kløner, tispa er litt trang etc.

I utgangspunktet vil jeg helst at ting skal skje av seg selv, men har man planlagt en paring i evigheter og det av en eller annen grunn ikke går, og det ikke er andre aktuelle hanner i nærheten som kan brukes, så hadde jeg kjørt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ikke tenkt over det. På min rase hender det at noen henter inn sperm fra utenlandske hunder og bruker det. Ikke alltid det passer med en tur til utlandet. Selv om mange gjør det også. For min del er det andre ting jeg ser etter først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg vurderer ikke en hunds parringsevne og -vilje etter kun ett forsøk på befruktning. En skal ha forsøkt litt mer før en hund kan sies å være vanskelig å parre/mangle kjønnsdrift/osv.

Jeg er ikke kategorisk imot inseminering, jeg synes avl er for kompleks til å kunne lage mange absolutte regler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...