Gå til innhold
Hundesonen.no

Råd og erfaring med å jobbe vekk bæsjegnafsing


Mirai
 Share

Recommended Posts

Kan jo fremdeles håpe at det er en valpegreie; men... :P Ikke villig til å ta den sjansen helt ut.

Har du hatt en bæsjespiser? Fikk du det bort, og i tilfelle hvordan? Hvor lang tid tok det?

Vi er bare dødens strenge hver gang hun snuser på bæsj eller snuser seg mot en bæsj. Her om dagen bæsjet hun på verandaen (hadde verandadøren åpen) uten at vi merket det. Så da gaflet hun i seg varm nydelig bæsj mens jeg var intetanende på badet og pusset tenner..

Jeg elsker den hunden, men akkurat drittspisingen er helt motbydelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, vi bruker den mørke strengestemmen og sint kroppsspråk, og hun spiser ikke bæsj så lenge hun går i bånd. Men hvis vi f. eks er hos mamma (på gård) hvor det kan hende det ligger en bæsj etter Fant og hun løper avgårde... ikke sjans. Gaflegaflegafle. Hun legger seg på minnet hvor hun kanskje husket at hun så en bæsj og sprinter dit ved første anledning.

Det plager meg ikke at hun spiser hestebæsj forsåvidt, men bæsj fra kjøttetere er så gjennomført ekkelt og stinkende. Burde vel sikkert vært konsekvent på all type bæsj, for å gjøre det mindre forvirrende for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min var helt forferdelig på å spise ting han fant generelt, da han var mindre. Det meste har roet seg eller forsvunnet. Men bæsjespisingen holder han på med enda. Riktignok rører han aldri hundebæsj, eller sin egen. Men kattebæsj er helt fantastisk. Samme med saue- og hestebæsj. Aner ikke hvordan det går an å stanse det. Men han er bedre nå enn han var da han var yngre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår eldste whippet var bæsjespiser. Det er omtrent den eneste tingen jeg har brukt fysisk straff for å korrigere. Bæsjespising er så ekkelt at det vil jeg ha vekk kjapt og brutalt, så her er det ingen kjære mor. Ikke helt etter boken, men...

Hun er typisk mynde som gjør hva hun vil, så det å si nei til henne har ikke annet enn kortvarig effekt. Hun vet hva nei betyr, men det koster henne ingenting å prøve igjen senere. Dette ser vi igjen på det meste egentlig, så vi er veldig glad for at hun er så snill som hun er, vi hadde fått et problem om hun faktisk måtte oppdras :lol::P

Nå spiste vår bæsj i bånd, så det var lettere å stoppe. Det startet ganske smått, men veldig raskt merket vi at hun var på leting etter bæsj ute. I perioden vi trente på dette fikk hun ikke gå løs, og samtidig oppsøkte vi "drittstiene" i nabolaget her (den ruten folk som ikke plukker opp etter hundene sine går) flere ganger om dagen. Hver gang hun prøvde å spise tok vi henne i nakken og sa nei. Tok ikke mange gangene før hun sluttet. Etterhvert fikk hun lov til å snuse på dritt, da belønnet vi om hun ikke spiste og sto klare for å stoppe henne om hun ville spise. Nå snuser hun på dritt, men spiser ikke.

Den andre whippeten har ikke prøvd seg på dritt enda, men første gang hun eventuelt gjør det kommer jeg til å straffe henne på samme måte. Slik adferd syns jeg det er bedre å straffe såpass at hunden skjønner det raskt (uavhengig av hva slags straff det måtte være, for noen holder jo et nei eller kremt) enn at man skal gå å si nei i flere måneder uten særlig resultat.

Dette vil selvsagt ikke fungere på alle, det kommer helt an på hundens motivasjon (ref @Lunatic :P). Samme whippeten hos meg som spiste bæsj har ogs ekstremt matmotivasjon og er ram på å stjele mat så snart hun får sjans. Stjeling av mat inne er ikke noe vi kommer til å få kontroll på med henne (uten at jeg går langt utenfor min komfortsone når det gjelder behandling av hund), så her gjør vi rett og slett slik at hun bare ikke har muligheter til å stjele. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Yoshi var glad i å ete bæsj. Helt til han møtte hageslangen, da slutta han samme dag. (jeg gjemte meg bak en busk i hagen, og spyla den stakkars intetandende kortisen ned med kaldt vann).

Min var helt ekstrem på det, og tok jeg frem "strengestemmen" ble det bare dobbelt så morsomt, syntes hun. Så jeg gikk heller over til ignorering, og da var det ikke like gøy lengre tydeligvis.

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marko åt bæsj da han var liten. Hundebæsj brukte vi supermørkestemmen på, så nå rynker han på nesa og tar et skritt tilbake når han finner en hundebæsj. Kattebæsj var mer utfordrende, for han gikk på aktiv leting etter det ute på fellesområdene. Samme metode der, men ikke helt 100% ferdig med det ennå. 90% ferdig, kanskje. Hestebæsj er en skikkelig utfordring, for får han sjansen så gafler han det i seg. Jo ferskere, jo bedre. Her har vi sagt strengt nei og BRAAA og gitt mer verdifull godis når han ikke tar det.

Bæsjespising er EKKELT. Ekleste som fins er når det kommer glad og fornøyd valpis som hopper opp og prøver å gi deg nuss, og så stinker snuten katteskit. :x

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Noen whippeter er stabeiser ut av en annen verden og jeg sender en takk til den som ikke delte ut bæsjespising til stankelbeinet mitt :P Enkelte tisper og stjeling av mat derimot, der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt...

Jeg vet dog at han spiste fersk bæsj da han var yngre (før jeg fikk han 1 år gammel), så jeg tror nok dette er noe de kan vokse av seg. Prøv å hindre henne mest mulig så atferden ikke setter seg så godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en tidligere bæsjespiser. Som valp var hun helt ekstrem på sin egen bæsj, så dersom hun hadde uhell på natten så var det bare små spor igjen om morgenen. Ute var jeg kjempe nøye med å være klar med bæsjeposen i sekundet hun var ferdig. Jeg kastet meg over bæsjen så snart hun lettet på stumpen. Hvis hun snuste på andre sin bæsj så sa jeg "ææææsj!" og dro henne videre.

Dette pågikk vel til hun fikk første løpetid, 11 mnd gammel. Nå er hunden 2 år gammel, og i løpet av det siste året har hun spist 1 bæsj. Vi kan til og med gå i hundeparken uten at hun rører sånne ting. Så det er hå for små bæsjespisere...sometimes.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om noen som ga hunden en bit ananas hver dag - godt å spise første gangen, men ikke andre gangen som bæsj. Denne hunden spiste både egen og andres bæsj, men erfarte tilstrekkelig ofte at ananasbæsj smaker vondt, og sluttet dermed å spise all bæsj.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser forskjell på Luna de gangene jeg ga henne mye stimuli, og de gangene hun fikk "vanlig" mengde. Da hun var trøtt og sliten av tur eller trening så spiste hun mindre.

I voksen alder spiser hun heldigvis ikke sin egen, men da hun var liten var hun helt ram på det. Hun snudde seg MENS hun bæsjet, så jeg måtte til slutt bare dytte henne vekk. Det funket gull. Instinktet for å spise alle andres derimot har vi slitt mye med, som mange vet. Jeg har vært ordentlig ekkelt med henne, uten hell, og jeg har trent med godbiter og kinderegg-metoden, igjen uten hell. Her funket det bedre å bruke grime, men jeg synes det var så grusomt å ikke la henne ha friheten en hund bør ha, så hun går i uten grime, men i bånd.

Nyx derimot er så myk at jeg kunne ta fram strengestemmen to(!) ganger (uten å ta på henne), og hun stoppet momentant :P (Hun spiste både kattebæsj og hestebæsj)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jane kjeftet og trampet mot Snorre når han spiste bæsj, med det resultat at Fibi og Scilos begynte å gå i en bue rundt bæsjen, mens Snorre spiste like gladelig ;) Tinka spiser bare menneskebæsj, noe vi heldigvis ikke møter på så veldig ofte. Jeg blir utrolig pedagogisk hystrisk og hun har lært at det er om å gjøre å få jafset i seg så mye som mulig før jeg når bort :sleep:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stod ikke i rasestandarden.. :cry:

:lol:

Gled deg! Det er mye som ikke står i den standarden :lol:

 

 

 

 

 

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

 

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Jeg vet om en whippet som trengte rottis-korrigeringer for å forstå en ting eller to her i verden :aww: spise bæsj var en av de tingene :P enda så spiser hun hvis hun tror jeg ikke ser, men nå er det nok med et kremt da :lol:

*titte stygt på den ene her i huset*

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant en artikkel som beskriver hvordan man kan lære inn "ikke rør" på en litt mer hyggelig måte enn rottiskorrigeringer og brøl etc:
http://www.dogpoopdiet.com/wp-content/uploads/2011/12/The-Dog-Poop-Diet-Interactive.pdf

I tillegg kan sladremetoden fint brukes for å lære hunden til å si fra når den finner bæsj (som et alternativ til å spise den).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt en, men hun delvis vokste det fra seg av segselv. Fikk litt hjelp vet at vi sa "æææsj!" og tok henne vekk. Men ingen hard korrigering på et ellers svært så sta individ :P

Forøvrig kan flere av mine finne på å spise hestebæsj, hjortebæsj osv. Det bryr jeg meg ikke om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Khela var ekstrem på bæsj før. Men fordi hun er ganske myk og skvetten av seg funka det å være konsekvent med strenge nei og et nykk i båndet (alltid sele) i det vi så at hun i det hele tatt vurderte å hive i seg litt dritt. Hadde et par tilbakefall noen mnd senere, men etter det har hun ikke rørt noe annet enn harebæsj. DET har jeg farken ikke sjans om å få bort *følge litt med her*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...