Gå til innhold
Hundesonen.no

Råd og erfaring med å jobbe vekk bæsjegnafsing


Mirai
 Share

Recommended Posts

Kan jo fremdeles håpe at det er en valpegreie; men... :P Ikke villig til å ta den sjansen helt ut.

Har du hatt en bæsjespiser? Fikk du det bort, og i tilfelle hvordan? Hvor lang tid tok det?

Vi er bare dødens strenge hver gang hun snuser på bæsj eller snuser seg mot en bæsj. Her om dagen bæsjet hun på verandaen (hadde verandadøren åpen) uten at vi merket det. Så da gaflet hun i seg varm nydelig bæsj mens jeg var intetanende på badet og pusset tenner..

Jeg elsker den hunden, men akkurat drittspisingen er helt motbydelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, vi bruker den mørke strengestemmen og sint kroppsspråk, og hun spiser ikke bæsj så lenge hun går i bånd. Men hvis vi f. eks er hos mamma (på gård) hvor det kan hende det ligger en bæsj etter Fant og hun løper avgårde... ikke sjans. Gaflegaflegafle. Hun legger seg på minnet hvor hun kanskje husket at hun så en bæsj og sprinter dit ved første anledning.

Det plager meg ikke at hun spiser hestebæsj forsåvidt, men bæsj fra kjøttetere er så gjennomført ekkelt og stinkende. Burde vel sikkert vært konsekvent på all type bæsj, for å gjøre det mindre forvirrende for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min var helt forferdelig på å spise ting han fant generelt, da han var mindre. Det meste har roet seg eller forsvunnet. Men bæsjespisingen holder han på med enda. Riktignok rører han aldri hundebæsj, eller sin egen. Men kattebæsj er helt fantastisk. Samme med saue- og hestebæsj. Aner ikke hvordan det går an å stanse det. Men han er bedre nå enn han var da han var yngre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår eldste whippet var bæsjespiser. Det er omtrent den eneste tingen jeg har brukt fysisk straff for å korrigere. Bæsjespising er så ekkelt at det vil jeg ha vekk kjapt og brutalt, så her er det ingen kjære mor. Ikke helt etter boken, men...

Hun er typisk mynde som gjør hva hun vil, så det å si nei til henne har ikke annet enn kortvarig effekt. Hun vet hva nei betyr, men det koster henne ingenting å prøve igjen senere. Dette ser vi igjen på det meste egentlig, så vi er veldig glad for at hun er så snill som hun er, vi hadde fått et problem om hun faktisk måtte oppdras :lol::P

Nå spiste vår bæsj i bånd, så det var lettere å stoppe. Det startet ganske smått, men veldig raskt merket vi at hun var på leting etter bæsj ute. I perioden vi trente på dette fikk hun ikke gå løs, og samtidig oppsøkte vi "drittstiene" i nabolaget her (den ruten folk som ikke plukker opp etter hundene sine går) flere ganger om dagen. Hver gang hun prøvde å spise tok vi henne i nakken og sa nei. Tok ikke mange gangene før hun sluttet. Etterhvert fikk hun lov til å snuse på dritt, da belønnet vi om hun ikke spiste og sto klare for å stoppe henne om hun ville spise. Nå snuser hun på dritt, men spiser ikke.

Den andre whippeten har ikke prøvd seg på dritt enda, men første gang hun eventuelt gjør det kommer jeg til å straffe henne på samme måte. Slik adferd syns jeg det er bedre å straffe såpass at hunden skjønner det raskt (uavhengig av hva slags straff det måtte være, for noen holder jo et nei eller kremt) enn at man skal gå å si nei i flere måneder uten særlig resultat.

Dette vil selvsagt ikke fungere på alle, det kommer helt an på hundens motivasjon (ref @Lunatic :P). Samme whippeten hos meg som spiste bæsj har ogs ekstremt matmotivasjon og er ram på å stjele mat så snart hun får sjans. Stjeling av mat inne er ikke noe vi kommer til å få kontroll på med henne (uten at jeg går langt utenfor min komfortsone når det gjelder behandling av hund), så her gjør vi rett og slett slik at hun bare ikke har muligheter til å stjele. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Yoshi var glad i å ete bæsj. Helt til han møtte hageslangen, da slutta han samme dag. (jeg gjemte meg bak en busk i hagen, og spyla den stakkars intetandende kortisen ned med kaldt vann).

Min var helt ekstrem på det, og tok jeg frem "strengestemmen" ble det bare dobbelt så morsomt, syntes hun. Så jeg gikk heller over til ignorering, og da var det ikke like gøy lengre tydeligvis.

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marko åt bæsj da han var liten. Hundebæsj brukte vi supermørkestemmen på, så nå rynker han på nesa og tar et skritt tilbake når han finner en hundebæsj. Kattebæsj var mer utfordrende, for han gikk på aktiv leting etter det ute på fellesområdene. Samme metode der, men ikke helt 100% ferdig med det ennå. 90% ferdig, kanskje. Hestebæsj er en skikkelig utfordring, for får han sjansen så gafler han det i seg. Jo ferskere, jo bedre. Her har vi sagt strengt nei og BRAAA og gitt mer verdifull godis når han ikke tar det.

Bæsjespising er EKKELT. Ekleste som fins er når det kommer glad og fornøyd valpis som hopper opp og prøver å gi deg nuss, og så stinker snuten katteskit. :x

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Noen whippeter er stabeiser ut av en annen verden og jeg sender en takk til den som ikke delte ut bæsjespising til stankelbeinet mitt :P Enkelte tisper og stjeling av mat derimot, der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt...

Jeg vet dog at han spiste fersk bæsj da han var yngre (før jeg fikk han 1 år gammel), så jeg tror nok dette er noe de kan vokse av seg. Prøv å hindre henne mest mulig så atferden ikke setter seg så godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en tidligere bæsjespiser. Som valp var hun helt ekstrem på sin egen bæsj, så dersom hun hadde uhell på natten så var det bare små spor igjen om morgenen. Ute var jeg kjempe nøye med å være klar med bæsjeposen i sekundet hun var ferdig. Jeg kastet meg over bæsjen så snart hun lettet på stumpen. Hvis hun snuste på andre sin bæsj så sa jeg "ææææsj!" og dro henne videre.

Dette pågikk vel til hun fikk første løpetid, 11 mnd gammel. Nå er hunden 2 år gammel, og i løpet av det siste året har hun spist 1 bæsj. Vi kan til og med gå i hundeparken uten at hun rører sånne ting. Så det er hå for små bæsjespisere...sometimes.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om noen som ga hunden en bit ananas hver dag - godt å spise første gangen, men ikke andre gangen som bæsj. Denne hunden spiste både egen og andres bæsj, men erfarte tilstrekkelig ofte at ananasbæsj smaker vondt, og sluttet dermed å spise all bæsj.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser forskjell på Luna de gangene jeg ga henne mye stimuli, og de gangene hun fikk "vanlig" mengde. Da hun var trøtt og sliten av tur eller trening så spiste hun mindre.

I voksen alder spiser hun heldigvis ikke sin egen, men da hun var liten var hun helt ram på det. Hun snudde seg MENS hun bæsjet, så jeg måtte til slutt bare dytte henne vekk. Det funket gull. Instinktet for å spise alle andres derimot har vi slitt mye med, som mange vet. Jeg har vært ordentlig ekkelt med henne, uten hell, og jeg har trent med godbiter og kinderegg-metoden, igjen uten hell. Her funket det bedre å bruke grime, men jeg synes det var så grusomt å ikke la henne ha friheten en hund bør ha, så hun går i uten grime, men i bånd.

Nyx derimot er så myk at jeg kunne ta fram strengestemmen to(!) ganger (uten å ta på henne), og hun stoppet momentant :P (Hun spiste både kattebæsj og hestebæsj)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jane kjeftet og trampet mot Snorre når han spiste bæsj, med det resultat at Fibi og Scilos begynte å gå i en bue rundt bæsjen, mens Snorre spiste like gladelig ;) Tinka spiser bare menneskebæsj, noe vi heldigvis ikke møter på så veldig ofte. Jeg blir utrolig pedagogisk hystrisk og hun har lært at det er om å gjøre å få jafset i seg så mye som mulig før jeg når bort :sleep:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stod ikke i rasestandarden.. :cry:

:lol:

Gled deg! Det er mye som ikke står i den standarden :lol:

 

 

 

 

 

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

 

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Jeg vet om en whippet som trengte rottis-korrigeringer for å forstå en ting eller to her i verden :aww: spise bæsj var en av de tingene :P enda så spiser hun hvis hun tror jeg ikke ser, men nå er det nok med et kremt da :lol:

*titte stygt på den ene her i huset*

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant en artikkel som beskriver hvordan man kan lære inn "ikke rør" på en litt mer hyggelig måte enn rottiskorrigeringer og brøl etc:
http://www.dogpoopdiet.com/wp-content/uploads/2011/12/The-Dog-Poop-Diet-Interactive.pdf

I tillegg kan sladremetoden fint brukes for å lære hunden til å si fra når den finner bæsj (som et alternativ til å spise den).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt en, men hun delvis vokste det fra seg av segselv. Fikk litt hjelp vet at vi sa "æææsj!" og tok henne vekk. Men ingen hard korrigering på et ellers svært så sta individ :P

Forøvrig kan flere av mine finne på å spise hestebæsj, hjortebæsj osv. Det bryr jeg meg ikke om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Khela var ekstrem på bæsj før. Men fordi hun er ganske myk og skvetten av seg funka det å være konsekvent med strenge nei og et nykk i båndet (alltid sele) i det vi så at hun i det hele tatt vurderte å hive i seg litt dritt. Hadde et par tilbakefall noen mnd senere, men etter det har hun ikke rørt noe annet enn harebæsj. DET har jeg farken ikke sjans om å få bort *følge litt med her*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...