Jump to content
Hundesonen.no

Råd og erfaring med å jobbe vekk bæsjegnafsing


Mirai
 Share

Recommended Posts

Kan jo fremdeles håpe at det er en valpegreie; men... :P Ikke villig til å ta den sjansen helt ut.

Har du hatt en bæsjespiser? Fikk du det bort, og i tilfelle hvordan? Hvor lang tid tok det?

Vi er bare dødens strenge hver gang hun snuser på bæsj eller snuser seg mot en bæsj. Her om dagen bæsjet hun på verandaen (hadde verandadøren åpen) uten at vi merket det. Så da gaflet hun i seg varm nydelig bæsj mens jeg var intetanende på badet og pusset tenner..

Jeg elsker den hunden, men akkurat drittspisingen er helt motbydelig!

Link to comment
Share on other sites

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Link to comment
Share on other sites

Ja, vi bruker den mørke strengestemmen og sint kroppsspråk, og hun spiser ikke bæsj så lenge hun går i bånd. Men hvis vi f. eks er hos mamma (på gård) hvor det kan hende det ligger en bæsj etter Fant og hun løper avgårde... ikke sjans. Gaflegaflegafle. Hun legger seg på minnet hvor hun kanskje husket at hun så en bæsj og sprinter dit ved første anledning.

Det plager meg ikke at hun spiser hestebæsj forsåvidt, men bæsj fra kjøttetere er så gjennomført ekkelt og stinkende. Burde vel sikkert vært konsekvent på all type bæsj, for å gjøre det mindre forvirrende for henne.

Link to comment
Share on other sites

Min var helt forferdelig på å spise ting han fant generelt, da han var mindre. Det meste har roet seg eller forsvunnet. Men bæsjespisingen holder han på med enda. Riktignok rører han aldri hundebæsj, eller sin egen. Men kattebæsj er helt fantastisk. Samme med saue- og hestebæsj. Aner ikke hvordan det går an å stanse det. Men han er bedre nå enn han var da han var yngre.

Link to comment
Share on other sites

Vår eldste whippet var bæsjespiser. Det er omtrent den eneste tingen jeg har brukt fysisk straff for å korrigere. Bæsjespising er så ekkelt at det vil jeg ha vekk kjapt og brutalt, så her er det ingen kjære mor. Ikke helt etter boken, men...

Hun er typisk mynde som gjør hva hun vil, så det å si nei til henne har ikke annet enn kortvarig effekt. Hun vet hva nei betyr, men det koster henne ingenting å prøve igjen senere. Dette ser vi igjen på det meste egentlig, så vi er veldig glad for at hun er så snill som hun er, vi hadde fått et problem om hun faktisk måtte oppdras :lol::P

Nå spiste vår bæsj i bånd, så det var lettere å stoppe. Det startet ganske smått, men veldig raskt merket vi at hun var på leting etter bæsj ute. I perioden vi trente på dette fikk hun ikke gå løs, og samtidig oppsøkte vi "drittstiene" i nabolaget her (den ruten folk som ikke plukker opp etter hundene sine går) flere ganger om dagen. Hver gang hun prøvde å spise tok vi henne i nakken og sa nei. Tok ikke mange gangene før hun sluttet. Etterhvert fikk hun lov til å snuse på dritt, da belønnet vi om hun ikke spiste og sto klare for å stoppe henne om hun ville spise. Nå snuser hun på dritt, men spiser ikke.

Den andre whippeten har ikke prøvd seg på dritt enda, men første gang hun eventuelt gjør det kommer jeg til å straffe henne på samme måte. Slik adferd syns jeg det er bedre å straffe såpass at hunden skjønner det raskt (uavhengig av hva slags straff det måtte være, for noen holder jo et nei eller kremt) enn at man skal gå å si nei i flere måneder uten særlig resultat.

Dette vil selvsagt ikke fungere på alle, det kommer helt an på hundens motivasjon (ref @Lunatic :P). Samme whippeten hos meg som spiste bæsj har ogs ekstremt matmotivasjon og er ram på å stjele mat så snart hun får sjans. Stjeling av mat inne er ikke noe vi kommer til å få kontroll på med henne (uten at jeg går langt utenfor min komfortsone når det gjelder behandling av hund), så her gjør vi rett og slett slik at hun bare ikke har muligheter til å stjele. :)

Link to comment
Share on other sites

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Yoshi var glad i å ete bæsj. Helt til han møtte hageslangen, da slutta han samme dag. (jeg gjemte meg bak en busk i hagen, og spyla den stakkars intetandende kortisen ned med kaldt vann).

Min var helt ekstrem på det, og tok jeg frem "strengestemmen" ble det bare dobbelt så morsomt, syntes hun. Så jeg gikk heller over til ignorering, og da var det ikke like gøy lengre tydeligvis.

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Link to comment
Share on other sites

Marko åt bæsj da han var liten. Hundebæsj brukte vi supermørkestemmen på, så nå rynker han på nesa og tar et skritt tilbake når han finner en hundebæsj. Kattebæsj var mer utfordrende, for han gikk på aktiv leting etter det ute på fellesområdene. Samme metode der, men ikke helt 100% ferdig med det ennå. 90% ferdig, kanskje. Hestebæsj er en skikkelig utfordring, for får han sjansen så gafler han det i seg. Jo ferskere, jo bedre. Her har vi sagt strengt nei og BRAAA og gitt mer verdifull godis når han ikke tar det.

Bæsjespising er EKKELT. Ekleste som fins er når det kommer glad og fornøyd valpis som hopper opp og prøver å gi deg nuss, og så stinker snuten katteskit. :x

Link to comment
Share on other sites

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Noen whippeter er stabeiser ut av en annen verden og jeg sender en takk til den som ikke delte ut bæsjespising til stankelbeinet mitt :P Enkelte tisper og stjeling av mat derimot, der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt...

Jeg vet dog at han spiste fersk bæsj da han var yngre (før jeg fikk han 1 år gammel), så jeg tror nok dette er noe de kan vokse av seg. Prøv å hindre henne mest mulig så atferden ikke setter seg så godt.

Link to comment
Share on other sites

Har en tidligere bæsjespiser. Som valp var hun helt ekstrem på sin egen bæsj, så dersom hun hadde uhell på natten så var det bare små spor igjen om morgenen. Ute var jeg kjempe nøye med å være klar med bæsjeposen i sekundet hun var ferdig. Jeg kastet meg over bæsjen så snart hun lettet på stumpen. Hvis hun snuste på andre sin bæsj så sa jeg "ææææsj!" og dro henne videre.

Dette pågikk vel til hun fikk første løpetid, 11 mnd gammel. Nå er hunden 2 år gammel, og i løpet av det siste året har hun spist 1 bæsj. Vi kan til og med gå i hundeparken uten at hun rører sånne ting. Så det er hå for små bæsjespisere...sometimes.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg vet om noen som ga hunden en bit ananas hver dag - godt å spise første gangen, men ikke andre gangen som bæsj. Denne hunden spiste både egen og andres bæsj, men erfarte tilstrekkelig ofte at ananasbæsj smaker vondt, og sluttet dermed å spise all bæsj.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg ser forskjell på Luna de gangene jeg ga henne mye stimuli, og de gangene hun fikk "vanlig" mengde. Da hun var trøtt og sliten av tur eller trening så spiste hun mindre.

I voksen alder spiser hun heldigvis ikke sin egen, men da hun var liten var hun helt ram på det. Hun snudde seg MENS hun bæsjet, så jeg måtte til slutt bare dytte henne vekk. Det funket gull. Instinktet for å spise alle andres derimot har vi slitt mye med, som mange vet. Jeg har vært ordentlig ekkelt med henne, uten hell, og jeg har trent med godbiter og kinderegg-metoden, igjen uten hell. Her funket det bedre å bruke grime, men jeg synes det var så grusomt å ikke la henne ha friheten en hund bør ha, så hun går i uten grime, men i bånd.

Nyx derimot er så myk at jeg kunne ta fram strengestemmen to(!) ganger (uten å ta på henne), og hun stoppet momentant :P (Hun spiste både kattebæsj og hestebæsj)

Link to comment
Share on other sites

Jane kjeftet og trampet mot Snorre når han spiste bæsj, med det resultat at Fibi og Scilos begynte å gå i en bue rundt bæsjen, mens Snorre spiste like gladelig ;) Tinka spiser bare menneskebæsj, noe vi heldigvis ikke møter på så veldig ofte. Jeg blir utrolig pedagogisk hystrisk og hun har lært at det er om å gjøre å få jafset i seg så mye som mulig før jeg når bort :sleep:

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Det stod ikke i rasestandarden.. :cry:

:lol:

Gled deg! Det er mye som ikke står i den standarden :lol:

 

 

 

 

 

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

 

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Jeg vet om en whippet som trengte rottis-korrigeringer for å forstå en ting eller to her i verden :aww: spise bæsj var en av de tingene :P enda så spiser hun hvis hun tror jeg ikke ser, men nå er det nok med et kremt da :lol:

*titte stygt på den ene her i huset*

Sent from my iPhone using Tapatalk

Link to comment
Share on other sites

Jeg fant en artikkel som beskriver hvordan man kan lære inn "ikke rør" på en litt mer hyggelig måte enn rottiskorrigeringer og brøl etc:
http://www.dogpoopdiet.com/wp-content/uploads/2011/12/The-Dog-Poop-Diet-Interactive.pdf

I tillegg kan sladremetoden fint brukes for å lære hunden til å si fra når den finner bæsj (som et alternativ til å spise den).

Link to comment
Share on other sites

Har hatt en, men hun delvis vokste det fra seg av segselv. Fikk litt hjelp vet at vi sa "æææsj!" og tok henne vekk. Men ingen hard korrigering på et ellers svært så sta individ :P

Forøvrig kan flere av mine finne på å spise hestebæsj, hjortebæsj osv. Det bryr jeg meg ikke om.

Link to comment
Share on other sites

Khela var ekstrem på bæsj før. Men fordi hun er ganske myk og skvetten av seg funka det å være konsekvent med strenge nei og et nykk i båndet (alltid sele) i det vi så at hun i det hele tatt vurderte å hive i seg litt dritt. Hadde et par tilbakefall noen mnd senere, men etter det har hun ikke rørt noe annet enn harebæsj. DET har jeg farken ikke sjans om å få bort *følge litt med her*

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...