Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Mine varsellamper lyser også.

Spesielt når man sier at man kverner så mye om mat i hodet at man blir sliten av det. Det høres noe annerledes ut enn tanker på mat som de fleste har, som innkjøp, sammensetning, sunnhetsgehalt osv.

Jeg har erfaring med spiseproblem i min omgangskrets uten at jeg vil utdype det.

  • Like 1
  • Svar 1.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For å ta meg selv som eksempel - så var jeg av de med BMI på over 35. Med en startvekt på svimlende 145 kg! Og en livsstil som en ikke burde anbefale noen! Store og få måltider ( åt en gedigen midda

Tasser innom for å motivere litt jeg Klem til alle som vil ha og heia heia til de som skal starte på ny frisk! Desember 2013 - 145 kg Februar 2015 - 85 kg Sunt kosthold - og økt aktivit

Kikker litt igjennom bilder, og det er litt som har skjedd her de siste årene. 2010: 2015: Kjenner motivasjon for å gå ned de siste kiloene kommer snikende. Kom på noen kilo etter neders

Posted Images

Skrevet

 Mine varsellamper lyser også.

 

Spesielt når man sier at man  kverner så mye om mat i hodet at man blir sliten av det. Det høres noe annerledes ut enn tanker på mat som de fleste har, som innkjøp, sammensetning, sunnhetsgehalt osv.

 

Jeg har erfaring med spiseproblem i min omgangskrets uten at jeg vil utdype det.

Hva mener du en skal gjøre med det da?

Mine tanker er mer av typen hva skal jeg spise til neste måltid og når skal jeg spise det. At jeg har lyst på noe, er sulten osv.

  • Like 1
Skrevet

Jeg skjønner at det er bekymringsverdig - men når jeg tenker på mat "hele tiden" så handler ikke det vanligvis ikke om negative tanker rundt mat og kropp faktisk. Stort sett handler det om at jeg har lyst på noe, hva jeg har lyst på, hva skal jeg lage etterpå - og akkurat nå, som jeg er såpass sukkeravhengig som jeg er, handler de også endel om hva jeg kan gjøre for å fortjene noe snop. Det er sånn sett ikke et sunt forhold til mat, fordi det ikke er et avslappet forhold til mat - men det er ikke spiseforstyrrelse heller. De tankene er helt annerledes og mye mye mer destruktive - for min del i alle fall. Men, jeg har et usunt forhold til mat ift. mat er litt for viktig for meg - jeg er litt for opptatt av det, tenker for mye på det, og har en avhengig personlighetstype når det kommer til mat. Så det er noe jeg må jobbe med alltid, nettopp for å holde meg sunn og glad. Men det handler ikke om et ønske om å bli tynn, eller om å aldri spise usunt (som begge deler jo kan klassifiseres innenfor spiseforstyrrelsespekteret), men om å ha et avslappet og sunt forhold til mat, hvor jeg spiser nok - men ikke for mye, hvor jeg gir kroppen det den trenger og mindre av det den ikke trenger. Så for min del trenger ingen bekymre seg, jeg har god selvinnsikt på området og vet hva det dreier seg om. Men jeg synes det er kjempeflott at folk blir bekymret, man trenger folk som blir bekymret og tør å si det.

  • Like 3
Skrevet

Får ikke til å sitere av en eller annen grunn.

Men hvis mine tanker bare var sånn uten at jeg hadde et stort overvektsproblem så hadde jeg nok ikke følt at jeg behøvde å følge denne tråden. Da hadde gjerne middagstråden eller matinspirasjonstråden f. eks. vært et mer relevant alternativ. Ikke minst av hensyn til trådstarter,for jeg vet hvordan er å føle at andre må anse meg som smellfeit når de sitter med utstående kragebein og innhul mage og snakker om hvor tykke de er.

Jeg er heller ikke ute etter å overdramatisere osv. som Line sier. Men fordi jeg har sett hvor små marginene er har jeg enda større grunn til bekymring. Især når varsellampene våre blir neglisjert.

Aya hadde svart før jeg postet. Men det gjør ganske stor forskjell på å skrive at man skjønner vår bekymring og å neglisjere og ikke engang gi uttrykk for å skjønne at vi tenker sånn.

Skrevet

Hva mener du en skal gjøre med det da?

Mine tanker er mer av typen hva skal jeg spise til neste måltid og når skal jeg spise det. At jeg har lyst på noe, er sulten osv.

Har man ett problematisk forhold til mat og kropp (i rettning spiseproblemer) er terapi, støttegrupper og annen behandling å anbefale.

Å få satt opp en skikkelig kostplan av ernæringsfysiolog kan hjelpe veldig,

Om man tenker på mat/kropp hele tiden så er ikke det sunt for den mentale helsen, man kan også ta mange valg man tror er gode for kroppen sin, men egentlig er skadelige på sikt.

F.eks er IKS en fin organisasjon å ta kontakt med for å starte å få hjelp. De dekker alle spiseforstyrrelser, fra overspising, anoreksi, uspesifiserte (den vanligste) og andre.

  • Like 2
Skrevet

Jeg skjønner at det er bekymringsverdig - men når jeg tenker på mat "hele tiden" så handler ikke det vanligvis ikke om negative tanker rundt mat og kropp faktisk. Stort sett handler det om at jeg har lyst på noe, hva jeg har lyst på, hva skal jeg lage etterpå - og akkurat nå, som jeg er såpass sukkeravhengig som jeg er, handler de også endel om hva jeg kan gjøre for å fortjene noe snop. Det er sånn sett ikke et sunt forhold til mat, fordi det ikke er et avslappet forhold til mat - men det er ikke spiseforstyrrelse heller. De tankene er helt annerledes og mye mye mer destruktive - for min del i alle fall. Men, jeg har et usunt forhold til mat ift. mat er litt for viktig for meg - jeg er litt for opptatt av det, tenker for mye på det, og har en avhengig personlighetstype når det kommer til mat. Så det er noe jeg må jobbe med alltid, nettopp for å holde meg sunn og glad. Men det handler ikke om et ønske om å bli tynn, eller om å aldri spise usunt (som begge deler jo kan klassifiseres innenfor spiseforstyrrelsespekteret), men om å ha et avslappet og sunt forhold til mat, hvor jeg spiser nok - men ikke for mye, hvor jeg gir kroppen det den trenger og mindre av det den ikke trenger. Så for min del trenger ingen bekymre seg, jeg har god selvinnsikt på området og vet hva det dreier seg om. Men jeg synes det er kjempeflott at folk blir bekymret, man trenger folk som blir bekymret og tør å si det.  

Sier bare - det du sa! Akkurat sånn jeg føler jeg har det.
Skrevet

Nå er det faktisk sånn at de fleste som er spiseforstyrrede er normalvektige... Her er en link til som kan være nyttig :)

Kjenner meg faktisk ikke igjen i det meste som står her. Så det er jeg forsåvidt fornøyd med. For selv om enkelte her synes å mene både det ene og det andre på bakgrunn av noens små tanke-spinn rundt egne vaner, så kjenner jeg meg selv veldig godt og vet at jeg ikke er så gæærn som det kan høres ut for. Men at jeg er redd for å legge på meg, samtidig som jeg spiser mer enn jeg bør i perioder, er helt riktig. Og det har nok mye med min tidligere vekt å gjøre. Jeg var jo feit før fordi jeg hadde mange av symptomene som står beskrevet i lenken over. Nå er jeg ikke stor lengre, og benekter ikke egne tanker og vaner. Men prøver å bli mer bevisst på hvordan å kjempe i mot den delen av meg som alltid har vært der.

Skrevet

Men hvis mine tanker bare var sånn uten at jeg hadde et stort overvektsproblem så hadde jeg nok ikke følt at jeg behøvde å følge denne tråden. Da hadde gjerne middagstråden eller matinspirasjonstråden f. eks. vært et mer relevant alternativ. Ikke minst av hensyn til trådstarter,for jeg vet hvordan er å føle at andre må anse meg som smellfeit når de sitter med utstående kragebein og innhul mage og snakker om hvor tykke de er.

Er det noen som har gjort eller gitt utrykk for noe slikt her i tråden?

Skrevet

 

Er det noen som har gjort eller gitt utrykkf or noe slikt her i tråden?

Jeg spør meg det samme.. Og som jeg har nevnt allerede så var jeg mye større før. Og selv om jeg i dag ikke er like stor som jeg var, så har jeg jo fortsatt en del av de samme tingene å slite med. Vekt ER et problem selv om jeg ikke lenger har en BMI som sier at jeg er overvektig. Det kan jo ikke være sånn at normalvektige ikke kan delta i en tråd som handler om å gå ned i vekt når de faktisk også ønsker å gå ned i vekt? Skalaen innenfor normalvektig er faktisk ganske bred.. Selv om jeg er innenfor finnes jeg ikke TYNN. Har ikke vært tynn siden jeg var 8 år eller noe sånt jeg.
  • Like 1
Skrevet

Kjenner meg faktisk ikke igjen i det meste som står her. Så det er jeg forsåvidt fornøyd med. For selv om enkelte her synes å mene både det ene og det andre på bakgrunn av noens små tanke-spinn rundt egne vaner, så kjenner jeg meg selv veldig godt og vet at jeg ikke er så gæærn som det kan høres ut for. Men at jeg er redd for å legge på meg, samtidig som jeg spiser mer enn jeg bør i perioder, er helt riktig. Og det har nok mye med min tidligere vekt å gjøre. Jeg var jo feit før fordi jeg hadde mange av symptomene som står beskrevet i lenken over. Nå er jeg ikke stor lengre, og benekter ikke egne tanker og vaner. Men prøver å bli mer bevisst på hvordan å kjempe i mot den delen av meg som alltid har vært der.

Det er jo kjempebra at du ikke kjenner deg igjen i det. Mitt innlegg var ikke rettet mot deg eller Julianne, men når det dukket opp så var det mitt innspill. :) Jeg vil fremdeles anbefale deg å lese den boken jeg nevnte litt tidligere, mest fordi den er rettet mot atferdsendringer og er basert på systematiske og empirisk vitenskap (atferdsanalyse). Jeg har prøvd og det funker fremdeles :)

  • Like 1
Skrevet

Ingen her inne som har antydet det, nei. Men jeg synes nok at et tanke-på-mat problem og et overvektsproblem er så vidt forskjellige at det kunne vært to forskjellige tråder. Dette er ikke "min" tråd, kanskje TS ikke er enig med meg.

Ikke at noen skulle ha besøksforbud i noen av trådene. Men heller komme innom og heie og støtte hverandre.

Skrevet

Ingen her inne som har antydet det, nei. Men jeg synes nok at et tanke-på-mat problem og et overvektsproblem er så vidt forskjellige at det kunne vært to forskjellige tråder. Dette er ikke "min" tråd, kanskje TS ikke er enig med meg.

Ikke at noen skulle ha besøksforbud i noen av trådene. Men heller komme innom og heie og støtte hverandre.

Jeg stusser egentlig bare over at det tilsynelatende er opp til noen, som tydelig vis bare er inne og leser i tråden, å bedømme hvem som kan relatere seg til en tråd som dette eller ei.

Jeg hadde en tilsvarende tråd i fjor som ble rimelig massiv etterhvert. Kan godt dra opp igjen den, og la TS ha en egen tråd om sin vektnedgang?

Nei.. Jeg lar dette ligge. Finnes ikke motiverende for meg i alle fall - at noen skal mene hva jeg bør følge av tråder her inne eller ei. Jeg diskuterer ikke mitt vedkommende mer i alle fall.

  • Like 2
Skrevet

En liten ting til alle dere som synes det er kjipt å ikke gå ned i vekt. Sånn ser "kurven" ut på min lifesum:

IMG_0504.PNG

Det går liksom i rykk og napp, og så er det om å gjøre å ikke freake ut når vekten viser noe den absolutt ikke burde med tanke på innsatsen man har lagt ned :)

Nå har jeg oppgradert til gull konto, men jeg får fremdeles ikke frem "vekt historikk"? Ser bare de grafene...
Skrevet

Nå har jeg oppgradert til gull konto, men jeg får fremdeles ikke frem "vekt historikk"? Ser bare de grafene...

Du må inn på "kropp" -> "registrer kroppsmål" -> "nåværende". På den siste dukker alle målingene opp :)
Skrevet

Du må inn på "kropp" -> "registrer kroppsmål" -> "nåværende". På den siste dukker alle målingene opp :)

Ahaaa, takk! :D

  • 2 weeks later...
Skrevet

Hvordan går det med deg @ ?

Her er det gått rett vest... igjen. Hvorfor skal det være så vanskelig? For min del blir jeg veldig demotivert når det ikke går fort nok, selv om vekta går nedover. Må skjerpe meg, kan ikke gå rundt slik som nå. Altfor tung. Føler meg ekkel og stygg rett og slett, som følge av vekta. Men er vel ikke annet å gjøre enn å begynne påan igjen med friskt mot..

Skrevet

Inspirert av denne tråden har vi nå begynt å handle inn mat for en uke av gangen, veldig koselig å sitte å tenke hva man kan lage til middag hele uka, hva som er sunt og ikke. Har ikke kutta ut godteri, men lager generelt sunnere mat enn når jeg bodde i Budapest.

Skal gå til innkjøp av en badevekt etterhvert så jeg kan se om det skjer noe litt oftere enn de to-tre gangene i året jeg er i Tromsø.

Også har jeg kjøpt en sånn fancy smancy klokke med sånn puls-greie man fester rundt brystet. Kjenner til og med tisseturene blir mer trening når jeg bruker den "jeg må få høyere puls enn forrige gang, jeg må komme meg igjennom runden fortere" osv.

Også danser jeg en del ufrivillig moderne dans nå som det er så glatt ute! Det må jo være bra vel. Denne gangen SKAL jeg klare det tenk!

  • Like 5
Skrevet

Hvordan går det med deg @ ?

Her er det gått rett vest... igjen. Hvorfor skal det være så vanskelig? For min del blir jeg veldig demotivert når det ikke går fort nok, selv om vekta går nedover. Må skjerpe meg, kan ikke gå rundt slik som nå. Altfor tung. Føler meg ekkel og stygg rett og slett, som følge av vekta. Men er vel ikke annet å gjøre enn å begynne påan igjen med friskt mot..

Forsøk å ikke veie deg, kanskje? Kjenner meg godt igjen i hvor demotiverende det føles å veie seg. Men tenk heller over hvordan det føles når du har vært flink noen dager. Magen føles gjerne mindre oppblåst, man føler seg lettere etc. Vekta kommer den, hvis man klarer mer enn bare noen dager før man skeier ut. :)

Jeg er ikke flink nok sjøl, og prøver igjen - nok en uke. Har tenkt litt over vanene mine, og skal prøve å spise mer og å bli mettere når jeg først spiser, og heller droppe like mange mellommåltider. Får se om det er veien å gå for meg, som aldri føler metthet sånn jeg har spist de siste årene.

  • Like 1
Skrevet

Hvordan går det med deg @ ?

Her er det gått rett vest... igjen. Hvorfor skal det være så vanskelig? For min del blir jeg veldig demotivert når det ikke går fort nok, selv om vekta går nedover. Må skjerpe meg, kan ikke gå rundt slik som nå. Altfor tung. Føler meg ekkel og stygg rett og slett, som følge av vekta. Men er vel ikke annet å gjøre enn å begynne påan igjen med friskt mot..

Hvor ofte veier du deg? Det kan høres ut som det kan være bedre for deg med et mer langsiktig mål du kan jobbe mot, samtidig at det er realistisk selvfølgelig :) . Hva er målet ditt nå? Du trenger ikke skrive det her, men tenk litt gjennom om det er realistisk, tidsavgrenset og gjennomførbart.

Skrevet

Jeg har ikke vekt lengre, den ble ødelagt under oversvømmelsen på badet. Men ellers veide jeg meg vel enten 1 gang i uka, eller annehver uke. Og der og da var jeg kjempefornøyd altså! Det er bare det at det er så mye å ta av, så da føles det treigt, selv om det går i OK tempo. Målet mitt er å ned 40kg... ingen tidsplan på det egentlig. Litt mer kortsiktig mål (noen mnd frem i tid likevel) er å se OK nok ut til å bade ute i sommer, selv om det er folk rundt.

Er vel faktisk mer det at jeg ikke SER endringen fort nok. Folk sier man må kikke seg i speilet for å se endringen. Vel, jeg har ikke sett noen endringer, selv om vekta har gått greit nedover.

Somregel er jeg flink en mnd eller to, og går gjerne ned noen kilo. Men så skeier jeg ut igjen. Ikke særlig snop og sånt,men mer usunne middager og store porsjoner. Og da føler jeg meg faktisk vel der og da, når jeg kan spise meg ordentlig mett. Føler meg stort sett ikke oppblåst osv heller. Bare føler meg stor og stygg. Så det sitter vel mest i hodet.

Ikke vært særlig flinke med middagsplanlegging i det siste heller, pga dårlig fantasi angående hva vi kan ha til middag. Tråler matprat, blogger osv men lite frister, eller så blir det for dyrt. Så det blir litt varierende hvor sunt det er. Somregel er det ikke så gale, om man bare kontrollerer mengden.

Nei, som sagt, er vel bare å begynne på nytt igjen.. tror jeg etterhvert, når jeg får råd og har gjort meg fortjent til det, skal kjøpe meg fitbit el. Tenker det kan hjelpe å motivere til mer fart og action på turer :P

Skrevet

Bare som en liten kommentar til det å se at man går ned @Laikamor, så var jeg ganske så lubben hele oppveksten, men når jeg ble sånn 16/17/18 år ble jeg mye mer aktiv og ble stadig tynnere. Og selv om alle rundt meg så det og jeg kjøpte klær i mindre størrelser, gikk det flere år før jeg faktisk ikke så en lubben person når jeg så meg i speilet.

Så det ligger nok veldig mye psykisk der, og det er nok derfor det kan være så kjekt og faktisk måle i cm hvor mye man krymper, for målebåndet lyver ikke :)

Skrevet

Det med speilet kjenner jeg meg igjen i, og det er først nå jeg faktisk ser endringene sel (gått fra 105,5 til 72,5) - så for meg funka det ikke å bruke speilet. Jeg så jo like tjukk ut uansett. :aww: Vekta var for meg en god motivator, og jeg satte meg mange delmål med belønninger for oppnådd mål. Ny bok, garn til dyrt strikkeprosjekt, nye klær (ble jo etterhvert gøy å handle klær, jeg passa jo ting!). Man må finne noe som klarer å motivere en, og hos meg funka belønninger knall. Den beste belønninga var dog da jeg gikk fra TJ da vi var på topptur. :ahappy:

Har stoppet opp litt her. Jeg går ikke opp i vekt da, har holdt nøyaktig samme vekta i over en måned nå og det ved å leve helt vanlig uten å tenke så mye og uten å telle kalorier (det har jeg egentlig gjort lite av uansett, for jeg ble helt manisk på å alltid havne under underskuddet - skulle jeg spise 1600 kalorier så spiste jeg 13-1400 - helt feil tankegang!). Kjenner det er motiverende mtp å fortsette, at jeg holder vekten så stabilt. Jeg skal ned flere kilo, men fokuset utover våren og sommeren blir på å komme i bedre form. Kondisen er forsåvidt grei den, men jeg har blitt dritsvak. :P

Jeg begynte forresten med håndarbeid i den tiden jeg begynte å gå ned i vekt, genialt å ha noe i hendene når jeg ser på TV, eller kjenner jeg er fysen på noe.

Det som ikke er så motiverende kjenner jeg, er å måtte tenke så fryktelig mye økonomi på butikken - jeg får fnatt av å planlegge middager og enda verre er det å gå rundt i butikken og se på alt jeg ikke kan kjøpe. Neida, sunn mat må ikke være dyrt, men innkjøpene må planlegges nøye. Funka fint i ca to uker her, og så gikk jeg på en smell og har nada motivasjon på middagsfronten.

Skrevet

Den enkleste veien til motivasjon for sunt kosthold for meg er gjennom trening. Jeg var sykemeldt fra trening i en mnd her i vinter, og da klarte jeg i alle fall ikke å motivere meg til å spise sunt, for "det nytter ikke likevel". Når du har kjempet deg gjennom en joggetur, en intervalløkt eller en ekstra lang skogstur er det litt mindre fristende å "ødelegge" det med å spise usunt. Samtidig så er det jo dobbel bonus, for du KAN jo spise mer av slikt hvis du faktisk trener endel. Men ja, aktivitet altså - det er alfa og omega. Jeg elsker også pulsklokken min, veldig motiverende!

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...