Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva vil du si om denne rasen?


ida
 Share

Recommended Posts

  • Svar 676
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Seriøst, labradorfolk. Get over it.

Det er så mange jakthunder som er så vakre og herlige, er det noen der ute som kjenner en singel jeger på sånn rundt min alder? (Nei, det var ikke ot, vi snakket om jakthunder!)

Har et veldig godt inntrykk av borzoi. Kameraten min hadde en fantastisk borzoi som het Baba, noe av det morsomste jeg har opplevd skjedde da vi gikk tur med den hunden. Sikkert ikke helt p.k men. Kom

Labrador: [klipp] Selger seg gjerne for en halv frolic.

Spot on :lol:

Labradorer er ikke krevende hunder å få til - det vil si at de er full av tilgivelse og relativt enkle å få til å bli bra samfunnsborgere. De ødelegges ikke hvis du gjør noe feil, og de ligger ikke nødvendigvis foran deg på annet enn hvor maten er i huset.

Labradorer er krevende hunder å få til et lydighetschampionat derimot.

Labradorer er ikke krevende hunder å få generell god lydighet på, de forstår mye av hva du forsøker å formidle av grenser i hverdagen og er ganske tålmodige hunder.

Labradorer er krevende hunder i 2 år på grunn av høyt aktivitetsnivå, og de kan bli meget kreative om de kjeder seg. Etter 2 år har man enten en hund man har gitt det den trenger og den er i god form, godt vant og fortsetter sitt tempo. Eller så har man en frustrert hund som begynner å gi opp livet, før den til slutt ved 5-6 år bare er en labradorklump som sluntrer etter ei barnevogn og har glemt hvordan livet en gang var.

Veldig enig med det over :) Etter å ha jobbet på Førerhundskolen i noen år så har jeg møtt en hel haug med labradorer - og uansett hvor mange "feil" uerfarne fôrvertfamilier gjør så klarer de ikke å ødelegge en labrador ;) De kan få en ulydig labrador - ja - men allikevel stødige som fjell (stort sett).

Hannhundene kan være krevende de første to årene, men de fleste roer seg etter det.

Jeg blir litt varm om hjertet av å snakke om labradorer. Hadde jeg ikke ønsket å satse høyt i lydighet så hadde definitivt neste hund blitt en labrador. De er så superenkle å trene og enkle å motivere, og de er med på ALT du spør de om. Men spesielt den type labrador jeg liker best mangler kanskje den siste hurtigheten som trengs til mitt bruk. Men for en herlig rase (Cita :heart::innocent: )!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dansk svensk gårdshund?

Morsomme og lettlærte hunder, men mye lyd! Kosete. Relativt førerorienterte. Utseendemessig synes jeg de har for små hoder og store kropper, ser ofte feite ut uten å være det. Litt blandingshund-utseende.

Chinese crested?

Mye lyd, nervøsitet, ymse gemytt. Vanskelig å få husreine, hannene er ofte veldig hormonelle. Dårlige tenner. Det er mitt (dårlige) inntrykk av rasen.

Petit brabancon? :)

Jakthund for folk som jakter. Søte og morsomme, med stor utholdenhet.

*edit: nå tenkte jeg på en annen rase, bra Pringlen skjønte det :P

Hva med Russisk Tsvetnaya Bolonka ?

Møtte noen av de på D4A og de var faktisk knallsøte.

Noen som vet mer om de?

Søte. Hadde ikke mer å komme med der :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chinese crested: Verdens morsomste smårase - om de er som de skal. Går godt overens med andre hunder, morsomme å trene, liten radius, flink med familien. Negativt er tannhelsen på de nakne, en del øyelidelser, varierende gemytt (spesielt mot folk), og mange useriøse oppdrettere. Virker som at det er normalen at hannhunder marerer inne.

Det er vel min drømmerase egentlig, og jeg har vært på nippet til å skaffe en flere ganger. Men jeg syns faktisk det foreløpig er litt for usikkert...

DSG: Jeg liker dem. En enklere/mildere versjon av dvergpinscher (selvsagt individuelle variasjoner) :P

Puli: Nico. :P Virker kul.. For mye pels, og virker stress i forbindelse med tørking (slurving med tørk = lukt slik jeg har forstått det nå)..

Sankt bernhardshund?

Virker snille, ser for meg at de passer godt inn i en barnefamilie. Rolige, stabilt gemytt. :)

Men veldig sterk lukt på dem, jeg har selv måttet finne meg ny plass på utstilling, fordi personen ved siden av meg hadde 4-5 slike som rett og slett luktet direkte vondt.

Jeg har aldri kjent noen med rasen, men de jeg har vært i nærheten på utstilling eller hilst på ute har alle hatt sterk lukt. Syns det går igjen på en del av de store hundene av den typen? Berner, nuffe, osv? Pluss varierende mengde sikkel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sankt bernhardshund?

Sikkel, sikkel og enda litt mer sikkel. I tillegg til masse hår. Masse kropp som er vond å bli truffet av når de kommer løpende og skal hilse. Synes dessverre det er for mange med for mye lepper og hengende øyne, men der er noen eksemplarer som er veldig flotte. Lukter en del, men, der merker jeg stor forskjell på de som råforer og de som forer på tørrfor.

Nevnte jeg at de sikler? Og når de rister på hodet risikerer man sikkel sånn ca over alt.

Det ble spurt om Curly Coated Retriever også, de individer jeg har truffet og kjenner, har vært herlige hunder. Glade, greie å jobbe med når man har funnet riktig belønning. Lukter veldig. Men igjen, råforing har gjort susen på et par av dem og. Pleide å passe en eldre frøken over lengre perioder. Hver gang hun kom luktet hun veldig hund, så senga hennes og hun fikk en omgang med såpe og vann. Så var det råforing, og ingen hundelukt lenger, ikke før hun kom igjen neste gang.

Lancashire heeler: Stort sett artige og greie hunder. Lette å jobbe med. Noen er veldig gneldrete. Ingen homogen rase og varierer veldig i utseende, også i størrelse. De har en standard, men denne er åpen for stor tolkning blant dommere. Kanskje dette endres nå som rasen ser ut til å bli FCI-godkjent i løpet av 2015.

Noen linjer har et mindre heldig gemytt. Oppdrettere er ganske delt når det kommer til hva som er viktig å ta hensyn til når man avler, spesielt da innen helse. Men selvsagt også innen det mentale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sankt bernhardshund?

Stor,vakker,snill :wub: .Lite samkjønnsaggresjon...men når det først smeller er det huff... Noen få lukter litt mye hund,kun et par tre av de jeg har kjent :) .

Undervurderte og alt for lite brukt,de har stort potensiale til å bli bra sporhunder :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke en labrador overhodet. Selve definisjonen på en labrador er å være glad i folk og sine omgivelser. Selvfølgelig kan man trene labradoren sin til å ignorere de under trening/kommando, men fra naturens side skal det ikke foreligge slik.

Jeg sa ikke at de ikke var glad i folk eller hunder, bare at de ikke er spesielt opptatt av de. Kommer akkurat fra andejakt med 4 apportører og mange folk, når folk kommer bort og hilser blir de lykkelige og lener kroppen inntil de og krever kos. Men før dem kommer bort så står dem ikke og trekker i båndet for å få hilse, de bare venter og følger med på hva fører har for planer, med fokus på oppgaven de har foran seg. På samme jakt ble alle skyttere og apportører satt på en liten henger sammen, både labrador tisper og hannhunder, de sitter klemt oppi hverandre og det er ingen miner. Vil kategorisere det som svært hundetolerante og vennlige hunder, noe man er helt avhengig av i en jakthund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Korthår vorstehhund :D

:wub::heart::yes: Fantastiske hunder! Jeg liker best de som er litt større og "firkanta". Faren min hadde ei tispe som var det nydeligste man kan tenke seg. Muskuløs, sterk som et udyr og rask som et lyn. Det er fryktelig synd at jeg aldri kan ha en vorsteh (jeg kan nok ikke gi dem nok fysisk trim, og jeg jakter ikke) :hmm: Men: Jeg har en lillebror som skal ha hund etterhvert og det står nå mellom setter og vorsteh. Jeg pusher vorsteh alt jeg evner.

Dansk svensk gårdshund?

Jeg er litt inhabil her, men jeg liker dem veldig godt (rart om jeg ikke skulle gjort det når jeg har to stk... :icon_redface: ). De kan brukes til mye mer enn man gir dem kred for, mange er ypperlige sporhunder og kan fint også brukes til lydighet. Min ene har en arbeidslyst som er helt fantastisk, og blir jeg god nok kan vi nok nå et stykke i agility.

De kan varsle en del, men det er ikke sånn at det ikke går an å få bort, men det må jobbes litt for det. Det er også noen som er i overkant tjukke, og det er en del som tror de kan få bikkja til å se mer korrekt ut om den er feit. Dette er bare tull, og jeg synes det har blitt litt bedre. Det er fler og fler som skjønner at for å få hunden til å se "bondig" (altså, bondig på svensk.. litt sånn.. stutt og kompakt), så hjelper det bedre med trening, aktivitet og korrekt fôrmengde enn å fete opp unghundene. Selv om en oppdretter rådet en bekjent til å tvangsfôre juniortispa hennes for å få henne til å bli mer riktig så hun kunne vinne på utstilling! Det er helt hårreisende, og min bekjente skjønte heldigvis at hun ikke skulle høre på denne oppdretteren.

Morsomme og sosiale hunder, verdens beste turkammerater som fint kan være med på langtur flere dager i strekk, men som samtidig kan ligge under dyna og "være syk" med matmor om hun ikke skulle være i form. Faren min (han gamle ihuga vorstehmannen som rynket litt på nesen da vi skulle få oss "liten" hund) sa her at han var så imponert, for de var jo akkurat som store hunder, var med på det samme og hadde det gøy ute :)

Lancashire heeler, da?

Jeg har litt begrenset erfaring med dem, men den er utelukkende positiv. Herlige herlige små arbeidsjern :)

Labrador: :wub: Jeg vil ha en labrador en dag. Jeg tror labrador og DSG går utmerket sammen. Herlige hunder som har en sånn hengivenhet overfor eierene sine som er helt utrolig. Det er mange tjukke labradorer rundt omkring, men min fremtidige skal være i god form. Da er de helt nydelige.

Mops: Skulle ønske de hadde en annen kroppsform og MYE mindre sykdom, for de er jo helt fantastiske! Iallefall de jeg kjenner. De har noen festlige personligheter og er herlige vesner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Labrador:

Jeg har ikke inntrykk av dem som spesielt krevende. At de kan være fysisk aktive som unghunder, ja selvfølgelig. Men det gjelder de aller, aller fleste mellomstore-store hunder. Aktive (om de ikke får bli overvektige), artige hunder som kan jobbes med i det meste. De kan også nå relativt langt, men trenger ikke mye trening. Trygge hunder med "god feilmargin". Men en del av hannene kan være ganske hormonstyrte. Og 30 kg hyperseksuell hannhund kan være litt å hanskes med. Så sånn sett kan de være litt krevende. De er veldig glad i folk ja, men de som er godt trent har ikke noe problem med folk som forstyrrelse på trening/konkurranse. De er fine arbeidshunder, men litt tunge i kroppen (når de ikke er overvektige også) til å nå veldig høyt i f.eks. lp. Jaktlabradoren er selvfølgelig kjappere og lettere i kroppen :)

Lancashire heeler, da?

De fleste er herlige aktive hunder. Noen er litt usikre, litt variabel både størrelse og gemytt. Men jeg har ikke helt inntrykk av dem som de små arbeidsjernene de fremstilles som.

Det var flere andre jeg hadde tenkt å kommentere, men quotene forsvant, så det får bli en annen gang :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Russisk Tsvetnaya Bolonka ?

Møtte noen av de på D4A og de var faktisk knallsøte.

Noen som vet mer om de?

Naboen har. Søt morsom hund, som eeeeeelsker stemmen sin. Den bjeffer på absolutt ALT. Noen ganger virker det som den bjeffer, tilfelle det skulle være noe å snakke om :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa ikke at de ikke var glad i folk eller hunder, bare at de ikke er spesielt opptatt av de. Kommer akkurat fra andejakt med 4 apportører og mange folk, når folk kommer bort og hilser blir de lykkelige og lener kroppen inntil de og krever kos. Men før dem kommer bort så står dem ikke og trekker i båndet for å få hilse, de bare venter og følger med på hva fører har for planer, med fokus på oppgaven de har foran seg. På samme jakt ble alle skyttere og apportører satt på en liten henger sammen, både labrador tisper og hannhunder, de sitter klemt oppi hverandre og det er ingen miner. Vil kategorisere det som svært hundetolerante og vennlige hunder, noe man er helt avhengig av i en jakthund.

Men hva var da vitsen med å kommentere det som en uenighet når du bare sier det samme som meg?

Lancashire Heeler :

Mini-labrador. Har skikkelig lyst på, er bare redd for helsa...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Russisk Tsvetnaya Bolonka ?

Møtte noen av de på D4A og de var faktisk knallsøte.

Noen som vet mer om de?

Vi har en her. Hun bjeffer seg på tur og eieren har prøvd diverse merkelige metoder for å få henne til å holde kjeft, men hun blir bare verre. Jeg foreslo avledning og godbit for alternativ atferd, men det er laaangt hjem både hos den ene og andre. Vel, men altså sist jeg møtte dem, var begge hennes og Tinka aldeles løse i skogen og neimen, har du sett, kjeftsmella var riktig så trivelig hun :P Så med litt grensesetting og opplæring, tror jeg jammen meg det er en koselig polvottvariant :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste er herlige aktive hunder. Noen er litt usikre, litt variabel både størrelse og gemytt. Men jeg har ikke helt inntrykk av dem som de små arbeidsjernene de fremstilles som.

Det kommer an på definisjonen av arbeidsjern. Min erfaring er at de er veldig som poteta og kan brukes til det meste så lenge du finner rette belønningen og gidder da, selvsagt. Begge de jeg har hjemme nå er ivrige etter å tilfredstille, og hadde jeg giddet hadde jeg kunnet fått dem til arbeidsjern (ut fra min definisjon, og ikke sammenlignet med en BC f.eks, men way mer iver enn hos rottweilerene). Det er selvsagt individer som har tyngre for det. Mye blir jo hva man legger opp til, i tillegg til individet.

Men hva var da vitsen med å kommentere det som en uenighet når du bare sier det samme som meg?

Lancashire Heeler :

Mini-labrador. Har skikkelig lyst på, er bare redd for helsa...

Velger du fra rette linjer og fra oppdretter som er ærlig i hva de har i avl, så skal ikke helsa være noe problem. Dessverre er det enkelte som fort lukker øynene for annet enn PLL og patella luksasjon.

Ble litt satt ut etter at ei venninne av meg kunen fortelle meg at hun hadde vært innom rasestanden og fått opplyst om at det eneste rasen slet med var pl og en nervesykdom (her må vedkommende ha snakket om PLL får jeg håpe) som i løpet av et par generasjoner ville være utryddet. Det viser bare at enkelte innen raseklubben (i Norge og Sverige) har noe strutsementalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det kommer an på definisjonen av arbeidsjern. Min erfaring er at de er veldig som poteta og kan brukes til det meste så lenge du finner rette belønningen og gidder da, selvsagt. Begge de jeg har hjemme nå er ivrige etter å tilfredstille, og hadde jeg giddet hadde jeg kunnet fått dem til arbeidsjern (ut fra min definisjon, og ikke sammenlignet med en BC f.eks, men way mer iver enn hos rottweilerene). Det er selvsagt individer som har tyngre for det. Mye blir jo hva man legger opp til, i tillegg til individet.

Velger du fra rette linjer og fra oppdretter som er ærlig i hva de har i avl, så skal ikke helsa være noe problem. Dessverre er det enkelte som fort lukker øynene for annet enn PLL og patella luksasjon.

Ble litt satt ut etter at ei venninne av meg kunen fortelle meg at hun hadde vært innom rasestanden og fått opplyst om at det eneste rasen slet med var pl og en nervesykdom (her må vedkommende ha snakket om PLL får jeg håpe) som i løpet av et par generasjoner ville være utryddet. Det viser bare at enkelte innen raseklubben (i Norge og Sverige) har noe strutsementalitet.

Poteter er jeg helt enig. De liker å trene og kan brukes til det meste. Men de fremstilles ofte som små kelpier og skikkelige arbeidsjern, og det stemmer ikke med de jeg har trent med :)

Strutser finnes det desverre innen de fleste raser. Det hjelper sjelden rasen å lure folk :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poteter er jeg helt enig. De liker å trene og kan brukes til det meste. Men de fremstilles ofte som små kelpier og skikkelige arbeidsjern, og det stemmer ikke med de jeg har trent med :)

Strutser finnes det desverre innen de fleste raser. Det hjelper sjelden rasen å lure folk :(

Nei, noen kelpier er de ikke. takk og lov for det, får jeg si :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...