Gå til innhold
Hundesonen.no

Kunne du ha avlivet hunden din selv?


Recommended Posts

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I en nødsituasjon ja, altså hvor hunden led ekstremt. Men den situasjonen er så usannsynlig ettersom det forutsetter at det er langt til veterinær og man har våpen tilgjengelig. Vanlig "planlagt" avl

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp s

Samme som dette.

Skrevet

Nei.

Men jeg ser ikke noe problem med at andre gjør det, så lenge det er på en human måte (f.eks skyting hvor personen som skyter har kunnskap og erfaring nok til å kunne gjøre det på en human måte).

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

Skrevet

Håper ingen noen gang trenger å komme i en situasjon hvor tanken streifer en. Been there, done that... :( Nå ordnet det seg jo for oss, vi fikk tak i veterinær selv om det var klokken 04-05 en søndags morgen.)

Men huff for en følelse. Å stå med hunden din i hendene, som er så skadet at du ikke vet om hun blir å klare det... Og om hun har så vondt at hun burde få slippe.

Skrevet

Mtp at jeg ikke dreper annet enn mygg (og en og annen edderkopp) og bruker forstyrrende mye tid på å redde padder ut av veien, så kan jeg trygt konkludere med at jeg aldri ville klart å sette ei sprøyte sjøl eller skyte min egen hund.

Jeg har faktisk tenkt tanken et par ganger, da vi ofte er på tur langt fra folk og jeg har en hund som er såpass klønete at hun godt kan komme til å kveste seg alvorlig en dag. Jeg ville aldri risikert at et barmhjertighetsdrap ikke skulle funka, sånn at jeg i realiteten bare skada henne mer (lite skytevåpen og kniver i sekken min), så jeg hadde nok bare båret tilbake til sivilisasjonen. :(

Skrevet

Det føler jeg ikke at jeg har kunnskapen til nei. Ikke har jeg håndtert skytevåpen, kniver bruker jeg ikke til annet enn matlaging og spising og boltepistol har jeg kun sett blitt brukt 1 gang på sau. Ikke har jeg særlig styrke for øyeblikket heller. (på mitt mest utrente ever for øyeblikket) Følelsesmessig så absolutt ikke nei, jeg hadde nok mistet hode i en nødsituasjon. Fælt nok å avlive gamle kattene hos dyrelegen gitt, selv om det var nødvendig der og da.
Sambo har slaktet kanin i oppveksten så han kunne nok fått til en noenlunde human avlivning i en nødsituasjon regner jeg med.

Jeg går dog ikke utenfor alfarvei enn så lenge, så en dyrelege eller skytter vil forhåpentligvis være innen rimelighetens grenser distansemessig.

Skrevet

Ja. I en nødssituasjon. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde vært i stand til å gjøre det i et planlagt tilfelle også, men nå har jeg personer i omgangskretsen som jeg vet kan gjøre det så det ville vært uaktuelt å sette meg selv i en slik situasjon. Med mindre det var et nødstilfelle som sagt.

Skrevet

Mannen min er aktiv konkurranseskytter, og da tiden kom for å avlive hunden vår, ville han gjøre det selv. Jeg var imot det, og prøvde å hindre at han gjorde det, for jeg visste han kom til å slite med det. Mn han var fast bestemt på å gjøre det sånn. Hunden hadde skrekk for veterinærer, og ville blitt stresset om vi tok han med dit, så det ville ikke vært en god situasjon for hunden, selv om vi ble spart for å avlive selv. Mannen valgte å dra opp i skogen, gi hunden kjøttdeig, og skyte han der.

Det gikk fort og raskt, og hunden ante ikke hva som kom. Han døde lykkelig mens han spiste kjøttdeig, for å si det sånn. Men mannen min slet med det et år etterpå, med nakkesmerter og tanker. Selv to år etter er det vondt å snakke om både hunden generelt og det som skjedde da. Den opplevelsen unner jeg ingen! Jeg har aldri sett mannen så "liten", nedslått og trist som da han kom hjem den gangen. Men han ville spare hunden for en siste dårlig opplevelse, og han ville spare meg for å dra til veterinæren også, og heller ta på seg den byrden selv. Hunden var hans "baby", og han sa at det føltes som å ta livet av barnet sitt eller en nær slektning.

Han er en mann som bærer ut humler, edderkopper og sånt heller enn å slå dem ihjel. Og han går ikke på jakt, fordi han ikke liker å ta livet av dyr. Likevel skjøt han hunden sin. Han elsket den hunden, og han gjorde det for å spare han for en siste dårlig opplevelse, selv om han visste at han ville slite med det lenge etter.

Jeg anbefaler absolutt ikke dette videre. Det hadde så stor innvirkning på mannen min og hans helse, at det ikke er tilrådelig. Han tok på seg byrden med å gjøre det, både for min og hundens del, men jeg skulle ønske at han ikke gjorde det i det hele tatt. Det har vært ufattelig tungt for han. Han har selv sagt at han ikke gjør det flere ganger, og det er jeg enig i.

Skrevet

Som i en planlagt avliving, nei, det ville jeg aldri ha gjort. Jeg er ingen jeger, og selv om jeg studerer veterinærmedisin, ville jeg ikke ha avlivet min egen hund.

I en nødsituasjon der hunden var så skadet at livet ikke kan reddes, så ja, da ville jeg har gjort det jeg kunne for å ende lidelsen raskest mulig, men jeg ville nok ha vært ganske traumatisert etterpå.

Jeg har vært i en situasjon der jeg måtte kutte hodet av et lam under fødsel, fordi det var alt for stort og vi hadde ikke sjans til å få det ut. Søya var helt blå bak, og lammet hadde allerede brukket begge frambeina i fødselen. Vi hadde holdt på i over tre timer, og det var ikke noe håp om å få lammet ut i live, og der og da måtte vi ta en beslutning om at vi måtte redde søya. Alle jeg har diskutert hendelsen med sier at det høres helt forjævlig ut og at de aldri kunne ha gjort det, men der og da var det det eneste riktige, og jeg har ikke vært plaget av hendelsen i ettertid.

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

I am legend heter filmen(veldig kjedelig film btw). Hadde jeg tatt livet av min hund ?. Det vet jeg ikke før jeg hadde vært i situvasjonen der hunden led veldig og hadde hatt det bedre død. Jeg vil aldri planlagt å avlive hunden min nei. Mye pga jeg har ikke har skutt våpen noe særlig. Så det i seg selv er grunnen til at jeg ikke ville planlagt det da det hadde vært mye verre å bomme . Da en kunne gjort saken mye verre. Skal en skyte skal en være så sikker på å treffe at hunden ikke lider.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...