Gå til innhold
Hundesonen.no

Kunne du ha avlivet hunden din selv?


Recommended Posts

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I en nødsituasjon ja, altså hvor hunden led ekstremt. Men den situasjonen er så usannsynlig ettersom det forutsetter at det er langt til veterinær og man har våpen tilgjengelig. Vanlig "planlagt" avl

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp s

Samme som dette.

Skrevet

Nei.

Men jeg ser ikke noe problem med at andre gjør det, så lenge det er på en human måte (f.eks skyting hvor personen som skyter har kunnskap og erfaring nok til å kunne gjøre det på en human måte).

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

Skrevet

Håper ingen noen gang trenger å komme i en situasjon hvor tanken streifer en. Been there, done that... :( Nå ordnet det seg jo for oss, vi fikk tak i veterinær selv om det var klokken 04-05 en søndags morgen.)

Men huff for en følelse. Å stå med hunden din i hendene, som er så skadet at du ikke vet om hun blir å klare det... Og om hun har så vondt at hun burde få slippe.

Skrevet

Mtp at jeg ikke dreper annet enn mygg (og en og annen edderkopp) og bruker forstyrrende mye tid på å redde padder ut av veien, så kan jeg trygt konkludere med at jeg aldri ville klart å sette ei sprøyte sjøl eller skyte min egen hund.

Jeg har faktisk tenkt tanken et par ganger, da vi ofte er på tur langt fra folk og jeg har en hund som er såpass klønete at hun godt kan komme til å kveste seg alvorlig en dag. Jeg ville aldri risikert at et barmhjertighetsdrap ikke skulle funka, sånn at jeg i realiteten bare skada henne mer (lite skytevåpen og kniver i sekken min), så jeg hadde nok bare båret tilbake til sivilisasjonen. :(

Skrevet

Det føler jeg ikke at jeg har kunnskapen til nei. Ikke har jeg håndtert skytevåpen, kniver bruker jeg ikke til annet enn matlaging og spising og boltepistol har jeg kun sett blitt brukt 1 gang på sau. Ikke har jeg særlig styrke for øyeblikket heller. (på mitt mest utrente ever for øyeblikket) Følelsesmessig så absolutt ikke nei, jeg hadde nok mistet hode i en nødsituasjon. Fælt nok å avlive gamle kattene hos dyrelegen gitt, selv om det var nødvendig der og da.
Sambo har slaktet kanin i oppveksten så han kunne nok fått til en noenlunde human avlivning i en nødsituasjon regner jeg med.

Jeg går dog ikke utenfor alfarvei enn så lenge, så en dyrelege eller skytter vil forhåpentligvis være innen rimelighetens grenser distansemessig.

Skrevet

Ja. I en nødssituasjon. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde vært i stand til å gjøre det i et planlagt tilfelle også, men nå har jeg personer i omgangskretsen som jeg vet kan gjøre det så det ville vært uaktuelt å sette meg selv i en slik situasjon. Med mindre det var et nødstilfelle som sagt.

Skrevet

Mannen min er aktiv konkurranseskytter, og da tiden kom for å avlive hunden vår, ville han gjøre det selv. Jeg var imot det, og prøvde å hindre at han gjorde det, for jeg visste han kom til å slite med det. Mn han var fast bestemt på å gjøre det sånn. Hunden hadde skrekk for veterinærer, og ville blitt stresset om vi tok han med dit, så det ville ikke vært en god situasjon for hunden, selv om vi ble spart for å avlive selv. Mannen valgte å dra opp i skogen, gi hunden kjøttdeig, og skyte han der.

Det gikk fort og raskt, og hunden ante ikke hva som kom. Han døde lykkelig mens han spiste kjøttdeig, for å si det sånn. Men mannen min slet med det et år etterpå, med nakkesmerter og tanker. Selv to år etter er det vondt å snakke om både hunden generelt og det som skjedde da. Den opplevelsen unner jeg ingen! Jeg har aldri sett mannen så "liten", nedslått og trist som da han kom hjem den gangen. Men han ville spare hunden for en siste dårlig opplevelse, og han ville spare meg for å dra til veterinæren også, og heller ta på seg den byrden selv. Hunden var hans "baby", og han sa at det føltes som å ta livet av barnet sitt eller en nær slektning.

Han er en mann som bærer ut humler, edderkopper og sånt heller enn å slå dem ihjel. Og han går ikke på jakt, fordi han ikke liker å ta livet av dyr. Likevel skjøt han hunden sin. Han elsket den hunden, og han gjorde det for å spare han for en siste dårlig opplevelse, selv om han visste at han ville slite med det lenge etter.

Jeg anbefaler absolutt ikke dette videre. Det hadde så stor innvirkning på mannen min og hans helse, at det ikke er tilrådelig. Han tok på seg byrden med å gjøre det, både for min og hundens del, men jeg skulle ønske at han ikke gjorde det i det hele tatt. Det har vært ufattelig tungt for han. Han har selv sagt at han ikke gjør det flere ganger, og det er jeg enig i.

Skrevet

Som i en planlagt avliving, nei, det ville jeg aldri ha gjort. Jeg er ingen jeger, og selv om jeg studerer veterinærmedisin, ville jeg ikke ha avlivet min egen hund.

I en nødsituasjon der hunden var så skadet at livet ikke kan reddes, så ja, da ville jeg har gjort det jeg kunne for å ende lidelsen raskest mulig, men jeg ville nok ha vært ganske traumatisert etterpå.

Jeg har vært i en situasjon der jeg måtte kutte hodet av et lam under fødsel, fordi det var alt for stort og vi hadde ikke sjans til å få det ut. Søya var helt blå bak, og lammet hadde allerede brukket begge frambeina i fødselen. Vi hadde holdt på i over tre timer, og det var ikke noe håp om å få lammet ut i live, og der og da måtte vi ta en beslutning om at vi måtte redde søya. Alle jeg har diskutert hendelsen med sier at det høres helt forjævlig ut og at de aldri kunne ha gjort det, men der og da var det det eneste riktige, og jeg har ikke vært plaget av hendelsen i ettertid.

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

I am legend heter filmen(veldig kjedelig film btw). Hadde jeg tatt livet av min hund ?. Det vet jeg ikke før jeg hadde vært i situvasjonen der hunden led veldig og hadde hatt det bedre død. Jeg vil aldri planlagt å avlive hunden min nei. Mye pga jeg har ikke har skutt våpen noe særlig. Så det i seg selv er grunnen til at jeg ikke ville planlagt det da det hadde vært mye verre å bomme . Da en kunne gjort saken mye verre. Skal en skyte skal en være så sikker på å treffe at hunden ikke lider.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...