Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nå er jeg singel, så begge hundene er mine nå. Eventuelt fremtidige hunder i eventuelt fremtidige forhold hadde nok også kun vært mine, så sant ikke min partner ønsket seg en egen hund som jeg ikke var interessert i å ha.

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kjøp alene. Selvom jeg har eid alle hundene. Ville vi splittet når Issi levde ville Issi gått med t f. Ex. Man er som regel såpass oppegående at man klarer å se hvem hunden er mest knyttet til og visa

Jeg kunne aldri deleid en hund. Hunder får man et veldig nært forhold til, og er dermed sårbar for uenigheter og konflikter med en eventuell medeier. Selv om man kjenner hverandre godt og er gode venn

Jeg synes at det lureste er at den ene parten eier og betaler for hunden, både valpepris og forsikring, mat, osv. Når man er i et forhold og har det bra så sliter man gjerne med å se for seg at de

Skrevet

Eksen og jeg eide Kuro sammen i teorien. Han betalte 2/3, jeg betalte 1/3 av kjøpesummen, fordi han hadde fulltidsjobb og jeg var student. Han omtalte dette i ettertid som at han hadde "kjøpt hund til dama", og jeg hadde absolutt alle utgifter, blant annet tannoperasjonsregningen. Der fikk vi jo tilbake kjøpesummen, og da var det et øyeblikk hvor eksen vurderte å kreve tilbake sin andel, for han anså det som at vi hadde fått tilbake kjøpesummen, ikke som at vi hadde fått et bidrag til operasjonsregningen. Og til slutt måtte jeg kjøpe ut bølla for den delen av kjøpesummen som han la inn. Tapsprosjekt på HØYT nivå.

Katten trodde jeg var vår. Den ville han ikke ha noe med å gjøre da jeg dro. Han var jammen en sjarmerende fyr, altså.

I et nytt hundehold i dette forholdet vil nok hunden være mest min fordi jeg har mest lyst på hund. Hvis vi skal ha katt, derimot... Det var verre. Vi får se. :P

Skrevet

Litt overrasket over hvor få som deler hunden med sin samboer. Trodde det var vanlig å dele. Selv en hund. Vi ville jo begge to ha hund like mye, så det blir jo feil at bare 1 skal stå som eier, når man begge betaler likt. Jeg føler det som en trygghet å stå som eier av ting, om det så er hus, bil og hund, nettopp fordi ved et samlivsbrudd så står man sterkere enn hvis alt stod på hans navn. I mine øyne blir det helt feil å skal være "eneste eier", når man er i et samliv. (så fremst ikke han er helt uinteressert, men da spørs det om vi hadde hatt hund i det hele store da hund blir automatisk begges når man bor sammen.)

på hund så gjør det ikke all verdens forskjell uansett (med mindre man er den som står som underskriftsberetiget, men da er det jo bare en som bestemmer ergo spiller det ingen rolle om den andre står som eier), dessuten er jo ikke hund, hus og bil likt når det kommer til slikt, bil og hus kan deles opp akkurat slik man vil, det kan ikke hunden. Dessuten så er det nok stor forskjell på hvilket hundehold man har og selvsagt hvordan partneren er, ifht om man i det hele tatt synes det er ok at den andre part skal sitte med hunden etter brudd. Ikke alle har like stor interesse, så om min partner ikke er av en type som går tur eller tar seg av hund på et tilfredsstillende vis så er det uaktuelt uansett at han skal stå som eier på "vår" hund. Det samme med treningshund osv, slik som jeg ønsker å ha, det er mine og skal bli med meg ved evt brudd uansett.

Men jeg tenker at hadde vi skulle hatt en "maskott", en jeg ikke trener med, en som blir familiehund rett og slett og jeg er sammen med en som kan gi en hund et godt liv alene om det skulle bli slutt så er det samme for meg hvem den står på, da kan vi bli enig om hvor hunden skal om/når vi må, og jeg skal ikke sette meg på bakbena om mannen vil ha den. Men igjen, da kan hunden for min del like gjerne stå på mannen for det spiller jo ingen rolle om jeg også står der eller ikke, så får man evt ta eierskifte om hunden blir med den som ikke står på papiret.

Når det er snakk om levende dyr så tenker jeg at det uansett er smartest å ta avgjørelsen på forhånd, og det med å sette opp en eier er jo en grei måte å gjøre det på. Det betyr jo ikke at man ikke kan finne en annen løsning når man står oppe i det(er man i stand til det), men det betyr at viss det blir bråk, at man ikke greier å snakke sammen eller bli enig sammen så er det en som har rett til å bestemme, og den har man bestemt sammen tidligere.

Skrevet

Kjøper jeg hund, så kjøper JEG hund.

Av erfaring er brudd med hunder involvert utrolig lite morro - spesielt siden mennesker kan oppføre seg veldig irrasjonelt i ett brudd. Ikke alltid like lett å se den personlighetsforandringa komme. Jeg er veldig, veldig glad jeg sto alene som eier på papirene til begge hundene. Den sjansen gidder jeg aldri å ta igjen - når det evt kommer en ny person inn i livet mitt så får vedkommende pent finne seg i at bikkjene og alt som hører til er mine.

Skrevet

Begge hundane er mine på papiret. Eg betalar alle utgifter, og står for alt stell. Han er jo ikkje interessert i dei uansett. Kunne aldri tenkt meg å dele på papiret. Vert fort mykje rot ved brudd, som mange allereie har nemnt.

Katten er derimot deleige. Der er alle utgifter dekt. Han skal gjerne få ho viss det vert slutt..

Skrevet

Jeg hadde hund da jeg fikk kjæreste, og hun er veldig min. Får vi en til mens hun lever, skal den få lov til å være hans, fordi han helst vil ha en stor hannhund, og det vil ikke jeg ha med meg hvis jeg blir alene :lol: Nå er vi tjue, da, og jeg kan se for meg at ting ville blitt annerledes om vi var gift med barn. Men hunden er uansett et fullverdig familiemedlem, og så lenge man ser hva som ville vært det beste for den burde ikke papirene ha for mye å si, tenker jeg :)

Skrevet

Her er det også kattene som blir problemet faktisk :P Jeg forstår ikke åssen vi skulle løst det. Silvana og Nuka er mer knyttet til meg, men de går ikke så godt overens. Så da følger Nuka meg, siden hun er helt avhengig av meg. Men hvem som skulle hatt hvem av Calvin og Aske. Herlighet, det hadde blitt krig! evt delt ansvar

Godt det aldri vil bli en realitet :ahappy:

  • Like 1
Skrevet

Hundene er mine og ferdig med den saken. Kjøpt, betalt og oppdratt av meg. Jeg står for alt både det økonomiske og omsorgen for hundene. Så har jeg ikke en samboer som er hundemenneske og det hadde aldri fallt naturlig at han skulle ha hundene. På andre siden så lenge de er mine så forlanger jeg ikke annet enn at min samboer synes det er greit med hundene, er snill med de og at han mater, lufter og ser til at de har det greit det døgnene 2 ganger i uken som jeg er på jobb. Ingenting trengs å gjøres for at han skal ha interesse i hundene men heller for å være snill med meg og hjelpe meg.

Nå har jo han blitt glad i hundene mine selv om han ikke er hundemenneske og han er veldig snill og god med de så skulle interessen vokse enda mer og han vil trene hund så får han enten låne en av mine eller så får han kjøpe seg sin egen hund hvis han absolutt skal ha egen hund. Katter har vi også og der er den ene hans katt og den andre er min. Min katt er en rasekatt og står i mitt navn og jeg har papirene på henne. Jeg betaler stort sette for alt til begge kattene siden fór ol. får gjennom mitt firma men går vi fra hverandre så er aldri det noe jeg hadde kranglet på. Jeg tar med meg min katt og han får beholde sin katt og kan til og med gå med på å gjerne la min katt være igjen her siden det hadde blitt jeg som flyttet. Hadde ikke mitt nye bosted vært en plass jeg trodde pusen min ville trivdes så kunne jeg fint spurt samboer om han ville overtatt henne.

Nei dyrene skal det være en avklaring på. De betyr så uendlig mye for meg å eg et av de såreste punktene jeg har så derfor skal jeg alltid passe på at dyrene som er mine faktisk er mine. En av grunnene til at deleie men oppdrettere eller fóravtaler eller noe som helst sånn aldri blir aktuelt for min del.

Skrevet

Dyrene er mine, og jeg kommer nok aldri til å kjøpe hund sammen med noen. Ved et brudd skal hundene være med meg -rett og slett :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Vi har barn sammen, så vi er nødt til å samarbeide uansett. Vi deler på utgiftene på hundene, men de er mitt ansvar. To av dem står på meg, 1 står på tidligere eier. Alle tre kattene er mine på papiret. Fremtidige hunder blir nok stående på meg, men om de blir med meg om vi splitter opp, det vet jeg ikke. Den som trives best med dem og har best boforhold får ha dem.

Skrevet

Dyrene er mine selv om jeg er gift. Dette fordi mannen min har null interesse for dyr og ikke ønsker ansvaret. Jeg er eier på papiret og har alt det økonomiske ansvaret med utstyr, mat, forsikringer etc. Dyrene lever som familiemedlemmer :)

Skrevet

Ane og jeg eier Solo sammen. Hadde rent glemt det, inntil hun flyttet hit for noen uker i sommer. Skal se det var derfor hun følte seg så hjemme :)

Skrevet

Malamuten: får ikke quotet. Du nevner at hund og hus/bil ikke er det samme fordi hus og bil kan man dele som man vil uansett. Men usikker om jeg skjønte den, fordi jeg vil tro at hus og bil er mer viktig å skal ha og at vi begge ønsker å sitte igjen med dette. Så det gjør det vanskelig ved et brudd å dele disse tingene. Jeg vil jo ikke miste huset mitt som jeg elsker. Han er like glad i bilen og huset som jeg er. Det samme med en hund.

Det anbefales å kjøpe seg inn i hus hvis man blir samboer med noen som har hus fra før, netopp pga rettigheter. Min samboer kan ikke ta hundene på pur F.. ved et brudd, fordi det er like mye mine hunder, det står på papiret. Da MÅ han oppføre seg orntlig og man må finne en løsning på dette. Jeg er for øvrig samboer med en real kar som jeg oppriktig tror ikke hadde blitt drittsekk ved et brudd. Man må bare finne en løsning på fordeling av tingene (hundene).

Men klart, det er litt forskjell å ha hund fra før og så gå inn i et forhold, eller å ville ha hund og den andre ikke ville det så mye. Da blir det mer naturlig å eie den selv.

Skrevet

På papiret er lumi min, men hun er betalt med felles penger og er begge sin. Hva som skjer ved et evt brudd får vi ta når det evt kommer.

Skrevet

Jeg var teit nok til å ha felles hund med muntlig avtale om at han skulle ha hunden dersom det ble brudd. Dette var da jeg var 20 år, og det ble brudd da hunden var 6 år. Hun føltes mest min og det var skikkelig fælt å vite at vi hadde en avtale om at han skulle ha henne. Han flyttet utenlands, og heldigvis fant han ut at det var drøyt å ta henne med så jeg hadde henne til hun ble gammel og grå :wub:

Moralen .. kjøp hunden alene ;) Men med nåværende hund så er det faktisk mannen som har signert på kjøpsavtalen siden det var han som hentet ... heldigvis sier han at vi skal bli gamle sammen :P

Skrevet

Kommer an på hva de skal ha hunden til.

Skal de konkurrere, ville jeg vel hatt egen hund. Men om det skal være en hund som skal være med på turer og være familiehund, spiller det vel ingen rolle om den står på begge ( så lenge begge ønsker hund og det er et stabilt forhold).

Skrevet

Jeg betalte for min første hund aleine og sa også ja til nr to uten å bry meg så voldsomt mye om hva partner mente om det. Det hører med til historien at han var veldig positiv til hele hundeprosjektet i utgangspunktet (og var faktisk den som fant rasen!), men blei tatt av forpliktelsesangsten (overfor hunden, ikke meg) tre uker før vi skulle hente Aiko. Tilliten til sameie var med andre ord ikke stor, og de var alltid bare mine hunder mens vi var sammen.

Nå har jeg faktisk gitt bort halve Aiko til nåværende partner, for det er den fineste gesten jeg kunne gi, men hun kommer jo aldri til å bo hos han om vi bestemmer oss for å ikke fortsette å være glade i hverandre. :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg står som hovedeier på begge to og er den som tar dem ved et brudd. Rett og slett fordi det er min hverdag som klaffer med hund. Og det er jeg som har hovedansvaret.

Når det er sagt, måtte det blitt en besøksordning:)

Skrevet

Vi deler.

Det er jeg nøye på.

Jeg betalte mesteparten, hun står i mitt navn, jeg betaler løpende utgifter, men hun er begges ANSVAR.

Hadde det ikke vært sånn ville jeg ikke hatt hund.

Det holder med jobb, kanin og unge. Jeg skal ha muligheten til å legge ansvaret over på sambo når jeg ikke har tid til å ta meg av bikkja.

Hva som skjer ved samlivsbrudd aner jeg ikke, det er overhodet ikke noe jeg tenker på. Jeg er mer bekymret for at Ask hadde mistet noen som var viktig i livet hans enn hvordan vi ordner det med hunden.

Men for meg er Nico "bare" en hund selv om jeg digger henne.

Skrevet

Vi eier alle bikkjene sammen på papiret, men har hver våres i praksis og i forhold til avl.

Derimot ville jeg ikke gått inn i noe delt eierskap med noen utenfor husstanden. Jeg har forsåvidt deleiet en hund tidligere, og det fungerte bra da, men ville ikke gjort det igjen. Mer styr enn nytte i grunn :P

Skrevet

Jeg spurte samboer hvordan han ville gjøre det og han sa tvert. "DU tar Nitro! ferdig med det" :P hahaha. Nitro er DEN mamma dalten og så avhengig av meg. Tror ikke min samboeer hadde holdt ut en uke alene med han. Jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke hadde ville hatt to hunder alene. Så det beste er å dele en til hver. Verre blir det hvis vi har bare 1 hund.. ( ergo alltid ha to :P)

Skrevet

Deleie er overhodet ikke noe problem så lenge man tenker over hvem man kjøper sammen med :) ville ikke kjøpt med hvem som helst for å si det sånn, og det hadde kun vært aktuelt om avtalen er slik den jeg har med deleieren til ziva - hun bor hos meg og trenes av meg, men deleieren har avlsrett på et kull og skal ha hunden i forbindelse med det. Igjen - hvem deleieren er betyr veldig mye.

Edit: så nå at det dreide seg om par og da er jo dette svaret urelevant

Deleier har så utrolig mye å si! (@) :heart:

Jeg deleier Stella med @, står som eier av Santo, mens samboeren står som eier av Akita. Grei fordeling ved evt brudd :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg deler Chess med min mor, og hun blir med mamma når vi eventuelt flytter lengre fra hverandre. Men enn så lenge bor hun hos begge, og det fungerer utmerket. :) Mini er min på papiret, men sambo betalte halve summen for henne. Dersom det skulle bli slutt blir hun nok med meg eller så ville nok svigers ha overtatt henne. Har ikke avtalt at han skal kjøpe henne ut, og tror forsåvidt han ville latt meg få henne. Han er hverken spesielt opptatt av profitt eller av hund (han liker dem, men det er jeg som ønsker meg hunder mest). Men hun er min i hjertet, så det er helt naturlig at jeg tar henne. Vi deler forøvrig på alle utgifter, både forsikring, mat og veterinær. Jeg bruker mest penger på hundene, men det er frivillige kjøp stort sett :P

Skrevet

X'en ble kjøpt sammen med eksen - vi sto begge som eier, og delte alle nødvendige utgifter. Det vil si at jeg betalte utstillinger, stevner, utstyr som ikke strengt tatt er helt nødvendig, og det meste av kurs (eksen betalte valpekurs og et par til, som han også ble med på, fordi han så verdien av en lydig hund og ville lære mer om grunnleggende oppdragelse, fine mennesket som han var og forsøkte å lære om ting han ikke kunne en dritt om - aka hund).

X'en var vår hund, men det var likevel aldri noen tvil om at hun var min hund også. Det var jeg som tok med hundefanatismen inn i forholdet, og eksen hadde ikke en dritt å si på OM vi skulle ha hund, hva slags rase, kombinasjon, hvilken hund... Men med tanke på at jeg har hatt rasen og vært aktiv i miljøet siden jeg var året gammel, var det ingen overraskelse - han visste at det var en del av pakka da vi ble sammen.

Han fikk uttale seg om navnet, men hadde heldigvis sansen for det. Da det ble slutt da X'en var fire år, var det den største selvfølge for eksen at X'en var min, selv om han var glad i henne han også.

Foenix sto også registrert på eksen i en relativt lang periode, selv om det ble slutt lenge før hun ble unnfanget - men jeg tenkte ikke på at X'en var registrert på oss begge, i kullpapirene skrev jeg "som kullets mor" på eieropplysninger på Foenix, og slik fikk eksen min en hund til :D

Da var det kun ett navn som ble oppført i papirer, så jeg oppdaget ikke dette før det ble endret praksis, og jeg kom på en utstilling med Foenix i unghund og så at eksen også sto som eier i katalogen. WTF? Da sendte jeg kjapt inn to eierskiftepapirer :D Fikk selvfølgelig to fine signaturer av eksen på begge disse skjemaene :whistle:

Hva jeg gjør framover, aner jeg ikke - det er ikke så mange friere som tramper ned dørstokken her... Jeg vil tro det er forskjell på om jeg blir sammen med en som ikke er interessert i hund, om det er en som driver med samme rase som meg, eller om det er en som driver med en annen rase - om det er realistisk at vi samarbeider om et avlsarbeid eller ei, for eksempel. Jeg skal alltid stå som eier av de hundene jeg anser som mine, men spørsmålet er om en livspartner også skal det.

Jeg er slettes ikke brent, men det er forskjell på om medeier er en turpartner, eller en som har egne oppdretterambisjoner og konkurranseprestisje som driver en.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...