Ting du skulle ønske at andre visste om jobben din

[Henriettebah]

Jobber som vernepleier

- Nei, jeg kan faktisk ikke trylle slik som noen pårørende mener jeg burde kunne

- Jeg gjør faktisk det jeg kan for å hjelpe de brukerene jeg jobber med!

- Selv om jeg ikke har hatt noen fysisk tunge jobber så har jeg faktisk lov å være sliten når jeg kommer hjem fra jobb. En kan bli psykisk sliten av en jobb også!

- Jeg er ikke lege, så jeg kan faktisk ikke alt om medisiner, sykdommer og syndromer.

- Jeg er ikke en robot så derfor kan jeg si / gjøre feil ting av og til.

[Martine]

Jeg jobber ekstra i hjemmesykepleien i tillegg til jobben på sykehuset, og kjenner igjen dilemmaene. Selv om jeg gjør alt jeg kan for brukerne på tiden jeg har hos de, så er det utrolig mange som er utakknemlige. Blant annet fordi jeg ikke hjelper dem med ting de fint klarer selv, eller fordi jeg ikke står og holder en pose når de skal stelle stomien sin selv. Jeg hjelper de gjerne med stell av stomi, men da skal jeg utføre prosedyren og ikke bare holde søppelposen. Da bruker jeg heller tiden på det jeg skal gjøre der, slik at jeg rekker å gjennomføre alle besøkene før dagen er over.

[Poter]

Psykologistudent (ikke profesjon):

- Nei, jeg kan ikke lese tanker

- Nei, jeg vet ikke hvordan du er etter to minutters samtale

- Nei, jeg analyserer deg ikke

- Og nei, jeg blir ikke psykolog

Jobber med å bli frisk/ufør:

- Nei, jeg er ikke lat eller arbeidsky

- Nei, jeg ble ikke ufør fordi jeg ikke orket noe annet, jeg ble det fordi jeg ble syk

- Ja, jeg jobber ræva av meg for å bli frisk og har ikke tenkt å være ufør resten av livet

- Ja, det er jobben min å bli frisk og det krever vel så mye det som alt annet

- Nei, jeg snylter ikke på staten og jeg betaler skatt som du

- Og nei, jeg ligger ikke på sofaen hele dagen og jeg har heller ikke problemer med å stå opp om morgenen

And the list goes on and on..!

[bernertryne]

Profesjonell NAVer:

-Nei, ikke fordi jeg har lyst

-Nei jeg har ikke lyst å drive med dette resten av livet

-Ja jeg har dårlig samvittighet

-Nei jeg kan ikke "bytte med deg" fordi du har lyst på ferie, og jeg vet du mener det spøkefullt men tror du seriøst du er den første som spør?

-Jeg driter i onkelen din som er ufør pga vondt i vilja

-Jeg vil ikke høre om enhver random du vet om med samme diagnose som meg og som har jobb, ei heller hvordan vedkommende driter seg ut

-Eller ungene til sjefen til tanta di som ble helbredet av lavkarbo/paleo/ingen vaksiner/flooding-"terapi"/jesus/whatever

-Jeg vil heller ikke høre alle dine velmenende tips om bedrifter som ansetter "sånne som meg" når det er snakk om jobber jeg overhodet ikke kan noe om

-Jeg vil heller ikke høre dine meninger som begynner med "du må bare..." (x eller y som er umulig eller veldig vanskelig for meg)

-Jeg vet at jeg ikke sitter og slår hodet i veggen mens jeg løser en rubiks kube i hver hånd og samtidig komponerer klassisk musikk eller fantastiske matematiske formler, jeg er likefullt sikker på at diagnosen(e) jeg har er reelle selv om din eneste erfaring med diagnosen er den gangen du så rainman på ungdomsskolen. Og jeg stoler mer på lasset av psykologer som har studert hjernen min enn deg fordi du har kjent 3 med samme diagnose, hvorav alle av typen utagerende drittunge.... Jeg er faktisk et individ, med andre forutsetninger enn dem!

[Aya]

- Selv om jeg ikke har hatt noen fysisk tunge jobber så har jeg faktisk lov å være sliten når jeg kommer hjem fra jobb. En kan bli psykisk sliten av en jobb også!

Jaaa!! Åeh, jeg har så mange i omgangskretsen min som er håndverkere, og som ikke klarer å forstå at man kan bli sliten - veldig sliten - av en kontorjobb/snakke med mennesker-jobb. Det provoserer meg faktisk litt for mye innimellom

[SandyEyeCandy]

Det merkeligste er egentlig at det først og fremst er foreldre som ringer og sender mail. Som om det gir mer troverdighet til påstanden om at sønnen eller datteren inderlig vil få den studieplassen det er snakk om.

Har du også lagt merke til at det stor sett er mødre som ringer på vegne av sønner, mens pappaene ringer for døtrene?

Akkurat nå har jeg en jobb som ingen utover de i studieseksjonen egentlig ser, så der har jeg ikke så voldsomt forklaringsbehov. Men i den faste stillinga mi som programkonsulent ved UiO, så er det jo ting jeg skulle ønske at de jeg har kontakt med visste og kjente til i litt større grad. Jeg er ikke så opptatt av hva folk utenfor UiO måtte vite eller ikke, så mine ønsker retter seg i hovedsak mot "brukerne" jeg forholder meg til, altså vitenskapelig ansatte og studenter.

Vitenskapelig ansatte:

Vårt felles mål burde være å skape en super studiehverdag for studentene. Det er i alle fall ALLTID min førsteprioritet.

Nei, du kan ikke si til en student at hun kan få begynne på master bare fordi du har hatt henne i noen emner og synes hun er flink. Hun må være kvalifisert, i henhold til opptakskrav DU har vært med på å sette.

Jeg forvalter et regelverk akademikere har laget. Det er ikke jeg som har bestemt at folk må være ferdig med bachelor før de kan begynne på master, eller at de kan få studere med redusert studieprogresjon sjøl om du synes det tyder på latskap (enda du brukte 7 år på ditt eget hovedfag), eller at også guttestudenter kan få fødselspermisjon.

Nei, du få ikke vite hva studentene forteller meg når de er på veiledning. Hvis du vil vite hvorfor jeg feks innvilger dem permisjon, så får du vente til du evt får tillit nok fra personen det gjelder til at hun deler det sjøl.

Nei, du får ingen liste over alle resultatene studentene har oppnådd sånn at du kan forskjellsbehandle når du underviser eller skal anbefale folk til praksis, din motbydelige, elitistiske snobb. De er beskytta av personvern.

Det er fint at du synes at det å forske er viktigere enn å undervise, men det er jeg som må rydde opp for studentene når du driter deg ut og ikke foreleser i det emnet de trur de har meldt seg opp til, når du ikke underviser på en forståelig måte sånn at de føler seg forberedt til eksamen eller når du ikke har forberedt deg, fordi du uansett skal gå av med pensjon om 4 mnd, så du driter litt i hele opplegget.

Studenter:

Nei, det sparer IKKE tid å skrive en mail. Hvorfor kan du ikke ringe?

Jeg synes det er herlig når du stikker innom, men gjør det i treffetida om du ikke har en avtale, sånn at jeg kan være like imøtekommende som jeg ønsker. Det hender jeg gjør litt andre ting i løpet av dagen enn å vente på å få legge til et emne i utdanningsplanen din.

Når jeg vurderer deg for opptak til master, så vil jeg ALLTID velge de emnene (innenfor opptakskravet) som er mest fordelaktig for deg. Målsetninga mi er å fylle plassene med flinke, motiverte folk, ikke å være dust og nekte folk opptak.

Når du ikke klarer å registrere deg til masteroppgaven det siste semesteret ditt, etter å ha studert i minst FEM år, da blir jeg bare helt matt, altså.

Du aner ikke hvor viktig jeg synes du er, og hvor langt jeg strekker meg for hver enkelt. Ikke fordi jeg er så himla nobel, men fordi jeg synes at det bare skulle mangle når jeg faktisk sitter der og forvalter en del av framtida di.

Jeg kan ikke alltid gjøre deg fornøyd, men jeg vil at du føle deg sett og at du forstår hvorfor ting er som de er.

Det fineste jeg veit, er når du går ut fra kontoret mitt rak i ryggen og full av optimisme, fordi vi sammen har funnet ut noe viktig og vesentlig for deg som person.

Jeg ser på min rolle som en forhandler mellom deg og "systemet". Det er alltid ditt beste jeg har i tankene, uansett hvilket fora jeg opererer innenfor.

Jeg blir så innmari glad når du kommer til veiledning og føler at du kan dele alt med meg. Den tilliten du viser da gir meg følelsen av å fortjene lønna mi og virkelig gjøre en forskjell. Takk.

Edit: La til noe vesentlig om personvern.

[puddellover]

Under utdanning, vernepleier.

- Det kan kanskje se ut som at jeg ikke gjør noe, men alt jeg ikke gjør skal hjelpe brukeren min å bli selvstendig.

- Det er ikke sånn at alle mennesker har glede av det samme, og det finnes faktisk de som finner glede i å gjøre ting som du synes er kjedelig.

- Som andre har skrevet, det ser kanskje ikke fysisk slitsomt ut, men det er vanvittig tungt å gå en hel dag der man passer på å ordlegge seg så brukeren skal lære, forstå og anvende kunnskap han eller hun kanskje ikke automatisk kan. Det er slitsomt å måtte jobbe med "hendene på ryggen", veilede og oppmuntre.

- Nei, jeg blir ikke vernepleier fordi jeg vil gjøre en god gjerning for samfunnet eller fordi jeg er så sykt grei. Jeg bare vil!

- Selv om jeg jobber med utviklingshemmede så betyr det ikke at det er det eneste vernepleiere kan jobbe med.

Til slutt vil jeg også skrive at dere skulle bare visst hvor fantastisk gøy det er når alt det du gjør betaler seg i bedre livskvalitet for brukeren din. Hvor fantastisk det er når du har opprettet en gjensidig tillit, et bånd som gjør at arbeidet ditt når nye høyder og hvor glad man blir i de man jobber for å hjelpe. Hvor givende det er å jobbe med mennesker som ikke legger bånd på seg selv - men lever med hele seg og bryter alle grenser! Jeg har lært meg å se muligheter der andre ser begrensninger

[Siri]

Studenter:

Nei, det sparer IKKE tid å skrive en mail. Hvorfor kan du ikke ringe?

Antakelig fordi det tar MYE lenger tid å opparbeide seg mot til å taste det nummeret, enn det gjør å skrive en mail .

Vi er mange med telefonskrekk der ute .

[Emilie]

Tja. Jeg har hatt mange jobber, men en av dem jeg skulle ønske folk visste mer om er vaskekjerring på solsenter.

Før du kan nyte din daglige tur på grillen er jeg nødt til å skrubbe vekk et helt kunstverk av brunkremfingermerker, fjerne dammer med svette i solsengen, gnikke og gnure bort maskaraflekker på veggene i rommet, fjerne brukte kanyler, tomme pillebrett og ikke minst tømme søppelbøttene som svært ofte inneholder dunger med AVFØRING, før jeg setter meg på bussen hjem kl 01 om natten.

[Henriettebah]

Jaaa! Åeh, jeg har så mange i omgangskretsen min som er håndverkere, og som ikke klarer å forstå at man kan bli sliten - veldig sliten - av en kontorjobb/snakke med mennesker-jobb. Det provoserer meg faktisk litt for mye innimellom

Ja, jeg hadde en periode ifjor hvor jeg var sykt mye sliten etter jobb, og noen kunne liksom ikke forstå hvorfor jeg ble så sliten når det ikke var noe tungt stell, løft eller noe. Kjente jeg ble rimelig provosert selv

[Ingvild]

Har du også lagt merke til at det stor sett er mødre som ringer på vegne av sønner, mens pappaene ringer for døtrene?

Haha ja, selvfølgelig! Fedrene presenterer seg gjerne med tittel også. "Dette er arkitekt Hansen som ringer på vegne av min datter."

I løpet av sommeren har jeg også merket at tilsynelatende alle tror vi er slemme mennesker som skal flisespikke på alt. Selv om det eneste vi vil er at saksbehandlingen skal være rettferdig for alle. Vi strekker oss langt i å få tak i riktig dokumentasjon, selv om frister har gått ut. Jeg har hatt flere samtaler med rådgivere på videregående skoler som er helt fortvilte og i grunnen nokså anklagende til hvordan jeg saksbehandler, også sitter jeg der i andre enden av telefonen og vil bare gjøre mitt beste for at søkeren skal bli kvalifisert og komme inn på et studie.

Jeg er litt spent på hvilke reaksjoner jeg møter når jeg begynner i mitt ordentlige yrke. Allerede som by- og regionplanleggingstudent merker jeg at det jeg studerer engasjerer mange fordi det er så enkelt å relatere seg til det. ALLE har en mening om eplehagefortetting eller ny motorvei som bygges eller jorder som forsvinner (eller hvorfor kan man ikke bare bygge ned de jordene forresten?) eller knutepunktsfortetting eller andre ting som foregår i nærheten av der de bor. Det er gøy å studere noe som faktisk føles viktig for så mange. Men samtidig er det nokså vanskelig å få til vettuge samtaler om byutvikling, for det ender ofte med at folk bare bruker sine egne, personlige eksempler og stadfester dette som sannheter. Det er litt som å diskutere atferd her inne på sonen egentlig.

[Siri]

Jeg er litt spent på hvilke reaksjoner jeg møter når jeg begynner i mitt ordentlige yrke. Allerede som by- og regionplanleggingstudent merker jeg at det jeg studerer engasjerer mange fordi det er så enkelt å relatere seg til det. ALLE har en mening om eplehagefortetting eller ny motorvei som bygges eller jorder som forsvinner (eller hvorfor kan man ikke bare bygge ned de jordene forresten?) eller knutepunktsfortetting eller andre ting som foregår i nærheten av der de bor. Det er gøy å studere noe som faktisk føles viktig for så mange. Men samtidig er det nokså vanskelig å få til vettuge samtaler om byutvikling, for det ender ofte med at folk bare bruker sine egne, personlige eksempler og stadfester dette som sannheter. Det er litt som å diskutere atferd her inne på sonen egentlig.

Man blir vant til det . Går så fint så .

[Shlush]

Ja, jeg hadde en periode ifjor hvor jeg var sykt mye sliten etter jobb, og noen kunne liksom ikke forstå hvorfor jeg ble så sliten når det ikke var noe tungt stell, løft eller noe. Kjente jeg ble rimelig provosert selv

Argh! Så har du den "Herlighet, skulle tro du var 80 jo!" Fordi jeg er sliten til helga etter en hard arbeidsuke eller fordi jeg faktisk vil hjem å slappe av kl 21 eller legge meg kl 23 fordi jeg skal på tidligvakt dagen etter. Eller fly rundt på besøk til alle når jeg endelig har frihelg! Ja jeg er 25 år, men jeg er likevel menneskelig og blir sliten og trøtt uten at det betyr at jeg er 80 år eller i dårlig form.

Man er ikke utømmelig for energi selv om man er ung

[Gjest]

Siden vi kan skrive om jobber vi har hatt også; jeg har vært telefonselger...

- Nei, jeg liker ikke å forstyrre deg når du spiser middag, legger ungen eller maler katta eller hva pokker det er du driver med som er så viktig at du må kjefte meg huden full.

- Nei, jeg liker ikke å ringe deg dersom du ikke har lyst til det, men jeg har lovverket i lomma og en ordre fra sjefen å forholde meg til, så det ville vært fint dersom du kunne sagt ifra på en hyggelig måte at du ikke ønsker å bli oppringt, heller enn å be meg ta mitt eget liv.

- Nei, jeg har ikke som mål i livet å selge deg masse dritt, jeg vil gjerne at du hører på det jeg har å si om disse produktene som jeg faktisk mener er nyttige – du kan takke nei og samtidig la være å kalle meg et undermenneske, det ville vært fint.

- Jeg har ingen planer om å være telefonselger livet ut, men som student liker jeg også å spise mat mer enn en gang daglig, det håper jeg du forstår.

[Tommy]

Meieriarbeider:

Nei, jeg har ikke fysisk kontakt med kuer. De kommer hverken på samlebånd eller blir melket for hånd.

Det er vel det folk stort sett vil vite.

[Mirai]

Denne tråden vokste fort! lo godt av "kanelbolle inni panini"!

[Mud]

Jeg var faktisk mer sliten når jeg var ung og jobbet i barnehage.

Man må være tilstede på en helt annen måte enn når man stort sett sitter på kontoret.

Men jeg blir mer sliten av å sitte på kontoret enn å sjaue.

Det er overhodet ikke min jobb å gjøre noe ute i butikk, men det hender jeg tar meg en Day off og rydder etc.

Da får jeg alltid kommentarer som "jøss, hva har skjedd, du jobber jo!"

Jeg spøker alltid igjen og sier at det er fryktelig uvant å faktisk gjøre et slag ærlig arbeid i stedenfor å bare late som osv. .

Men jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er deilig å trekke meg tilbake når det kommer for mange kunder.

Ærevære de som jobber med service i år etter år.

Det er utmattende. .

[madam mim]

- Nei, jeg har ikke som mål i livet å selge deg masse dritt, jeg vil gjerne at du hører på det jeg har å si om disse produktene som jeg faktisk mener er nyttige

Såehhhh...........hvorfor fortsetter du ikke da å selge disse produktene siden du faktisk mener at de er nyttige?

Sorry, måtte bare.

[Emilie]

Såehhhh..hvorfor fortsetter du ikke da å selge disse produktene siden du faktisk mener at de er nyttige?

Sorry, måtte bare.

Med tanke på hvordan man blir behandlet som telefonselger/telefonintervjuer, så bør det være grunn nok alene for at man ikke orker å jobbe med slikt.

[Gjest]

Såehhhh..hvorfor fortsetter du ikke da å selge disse produktene siden du faktisk mener at de er nyttige?

Sorry, måtte bare.

Fordi lønnen er ofte provisjonsbasert og følgende dårlig, fordi arbeidstidene er låst til kveldstid, og kanskje viktigst av alt fordi jeg ikke bor i den byen hvor jeg hadde den jobben lengre

[Tekopp]

Bibliotekar:

-Ditt ansvar å ha med legitimasjon/lånekort, ikke mitt ansvar å pugge samtlige brukere.

-Vi søker opp folk på etternavn, ikke fornavn. Staver du ditt på en funky måte, gi beskjed (siden du ikke har med overnevnt kort/legg).

-Jeg kan mer enn bare anbefale bøker

-og om du vil ha anbefalt ei bok, så er heller ikke jeg synsk, og blir å spørre deg spørsmål for å prøve å finne noe du liker. Jo mer info jeg får, jo bedre forslag kan jeg komme med.

-Jeg sender ikke ut purringer for å være kjip, stort sett kan vi ordne opp i det om du bare tar kontakt. Om du ignorerer meg og purringene ender det opp i inkassokrav.

-Jeg har til dags dato ikke hysjet på noen på biblioteket, det er helt lov å snakke i lokalet.

-Om du ikke vet nøyaktig hvor du skal sette inn ei bok/film/annet, la den ligge. Det er mye lettere å sette noe på riktig plass i hylla fra ett bord enn å måtte gå gjennom alle hyllene for å sette ting riktig.

-Ikke stjel på biblioteket! Det er gratis å låne, jeg har taushetsplikt osv osv... hvorfor stjele noe man kan få låne helt gratis????

[SandyEyeCandy]

Antakelig fordi det tar MYE lenger tid å opparbeide seg mot til å taste det nummeret, enn det gjør å skrive en mail .

Vi er mange med telefonskrekk der ute .

Og det er jeg klar over, men i stedet for å klage over sen tilbakemelding (enten inni seg eller til andre) eller bli lei seg fordi en føler seg ignorert, så kan det jo være verdt å prøve å utfordre seg sjøl litt, når en likevel har direktenummeret til en person. Det hadde spart så sinnssykt mye tid og arbeidskapasitet, både for oss og personen som tar kontakt, sånn egentlig.

Marerittet må jo være sånne som meg, som faktisk ringer opp framfor å skrive metervis med e-poster som svar på det folk trur er kompliserte situasjoner.

Edit: OT, men veldig spesielt: Jeg har selvsagt skrevet "sen" iogm at det er sånn jeg prater, men i innlegget står det "sen". Men når jeg trykker på edit står jo nettopp "sen"! Driver sonen med snik-finsliping av brei (her har jeg skrevet "brei", sånn i tilfellet det også endres) bokmål?

Edit2: OMG, ikke engang når jeg satte sen med i/I inni anførselstegn fikk det stå!

[Siri]

Og det er jeg klar over, men i stedet for å klage over sen tilbakemelding (enten inni seg eller til andre) eller bli lei seg fordi en føler seg ignorert, så kan det jo være verdt å prøve å utfordre seg sjøl litt, når en likevel har direktenummeret til en person. Det hadde spart så sinnssykt mye tid og arbeidskapasitet, både for oss og personen som tar kontakt, sånn egentlig.

Marerittet må jo være sånne som meg, som faktisk ringer opp framfor å skrive metervis med e-poster som svar på det folk trur er kompliserte situasjoner.

DU vet at vi introverte HATER folk som skal ringe opp når vi har henvendt oss på e-post, sant? . Man blir ikke flinkere til å ta en telefon bare fordi man skal utfordre seg selv . Det er ikke sånn det fungerer. Vi blir ikke flinkere til å ringe bare fordi noen mener vi skal utfordre oss selv .

[Stine]

DU vet at vi introverte HATER folk som skal ringe opp når vi har henvendt oss på e-post, sant? . Man blir ikke flinkere til å ta en telefon bare fordi man skal utfordre seg selv . Det er ikke sånn det fungerer. Vi blir ikke flinkere til å ringe bare fordi noen mener vi skal utfordre oss selv .

Amen! Selv om jeg har blitt bedre med åra

[SandyEyeCandy]

DU vet at vi introverte HATER folk som skal ringe opp når vi har henvendt oss på e-post, sant? . Man blir ikke flinkere til å ta en telefon bare fordi man skal utfordre seg selv . Det er ikke sånn det fungerer. Vi blir ikke flinkere til å ringe bare fordi noen mener vi skal utfordre oss selv .

Jeg veit det. Og jeg er lei for det det. Men noenganger blir det ringing, ferdig snakka.