Gå til innhold
Hundesonen.no

Legge igjen telefonsvar, ringe opp igjen og sånn..


soelvd
 Share

Recommended Posts

Hvis noen har forsøkt å ringe deg, ringer du de opp igjen? Eller forventer du at de ringer igjen? Eller forventer du at de legger igjen telefonsvar, hvor vanlig er det egentlig å gjøre det i dag?

Spørs hvem som ringer. Er det kjentsfolk ringer jeg gjerne opp igjen når det passer. Er det et nummer jeg ikke kjenner ringer jeg ikke opp igjen.

Verken meg eller noen jeg kjenner pleier å legge igjen beskjed. Har inntrykk av at det ikke er så vanlig.. Det hender at jeg heller sender en SMS om jeg ikke får tak i den jeg ringer da, om det er noe jeg lurer på. Da ser de den når de ser på telefon og kan heller svare når det passer dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørs hvem som ringer. Er det kjentsfolk ringer jeg gjerne opp igjen når det passer. Er det et nummer jeg ikke kjenner ringer jeg ikke opp igjen.

Verken meg eller noen jeg kjenner pleier å legge igjen beskjed. Har inntrykk av at det ikke er så vanlig.. Det hender at jeg heller sender en SMS om jeg ikke får tak i den jeg ringer da, om det er noe jeg lurer på. Da ser de den når de ser på telefon og kan heller svare når det passer dem.

Samme her :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det er ukjent nummer sjekker jeg opplysningen først. Er det telefonnr som er brukt til markedsføring ringer jeg ikke opp igjen, men ellers ringer jeg tilbake.

Om jeg ringer noen og de ikke tar telefonen så forventer jeg egentlig at de ringer meg opp igjen når de har tid. Om ikke prøver jeg om noen dager, men synes det er litt vanskelig, for en vil ikke "mase" heller. Men jeg legger ofte (alltid) igjen mobilsvar melding om de ikke tar telefonen og forklarer saken/hva det gjelder og ber de ringe meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er noen som legger igjen beskjed på telefonsvareren å ber meg ringe opp så gjør jeg det (dette skjer ikke ofte).

Ellers så ringer jeg opp hvis det er noen jeg kjenner, er det noen jeg ikke vet hvem er så søker jeg opp nummeret. Kommer litt ann på hvem det er om jeg ringer tilbake.

Hvis det er viktig nok så regner jeg med den som ringer meg, ringer opp igjen hvis jeg ikke svarer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det innenfor arbeidstid ringer eg opp igjen, dersom eg rekker. På fritiden svarer eg som regel kun de som er lagret med navn på telefonen, de andre får ringe opp igjen i arbeidstiden. Ulempen med firmamobil :P Telefonsvar har eg ytterst sjelden tid til å sjekke, og skjer i så fall kun i arbeidstiden. Venner/familie pleier ikke å legge igjen beskjed.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom det er ukjent nummer, sjekker jeg på telefonkatalogen. Står det ikke noe navn, får de ringe opp igjen. Men er det kjente ringer jeg opp.

Samma her. Ringer ikke opp totalt ukjente nr som jeg ikke finner ut av via nett eller noe. Ellers ringer jeg ganske kjapt tilbake :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ukjente ringer jeg aldri opp igjen, er det kjente kommer det ann på om jeg gidder å prate i tlf eller ikke. Er det viktig kan de ringe igjen, sende mld eller ringe på hustelefonen, det er dårlig mobildekning her, så det er ikke alltid jeg får med meg at noen har ringt (også pleier jeg å forlegge mobilen, og ikke se på den før til kvelden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjente ringer jeg tilbake, stort sett (er litt glemsk så kan hende jeg glemmer), ukjente gidder jeg hverken sjekke opp eller ringe tilbake, med mindre de har lagt igjen beskjed enten på tlf svarer eller sender en sms. Det er så mange ukjente nr som ringer å forferdelig mye tlfsalg/markedsundersøkelser at jeg orker ikke bruke tid eller energi på å sjekke med mindre jeg venter en viktig tlf fra noen jeg ikke kjenner nr til. Andre som vil meg noe viktig får enten ringe tilbake senere eller gi meg et vink på hvem og hvorfor..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ringer alltid opp igjen, men ukjente nr sjekker jeg gjerne på nett først om jeg har mulighet, for å få en ide om hva det gjelder. Om nr'et er uregistrert eller navnet som kommer opp ikke ringer en bjelle, ringer jeg opp igjen uansett, man er da nysgjerrig :D Dessuten kan det være jobbrelatert.

Om det åpenbart er salg, ringer jeg selvsagt ikke opp, men er lite plaget med salg/markedsføring.

Setter stor pris på om kjentfolk sender melding i stedet hvis jeg ikke tar tlf når de ringer, ofte er det på jobb lettere å svare på en meld enn å ta tlf, og så ser jeg hva det gjelder, og om jeg evt bør ringe opp igjen så fort jeg får tid. Tlf.svar hører jeg aldri på :P

Apropos til å ringe opp fremmede nr; i januar fikk jeg ubesvart anrop fra et ukjent nr mens jeg var på jobb, hadde ikke tid til å sjekke nr'et, men fikk ringt opp igjen. Det var fra en dyreklinikk som hadde fått inn den påkjørte katten min :( Dette var en fredag, og hadde jeg ikke ringt opp hadde jeg gått hele helgen og bekymret meg og lett etter han. Satte veldig pris på å få beskjed med en gang, og glad jeg fikk ringt opp før de stengte (selv om det selvfølgelig var helt forferdelig å være på jobb resten av dagen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker mobilen mye i jobb, og ringer derfor alltid opp igjen hvis det er i arbeidstiden. Er det utenfor arbeidstid forventer jeg at folk legger igjen en beskjed dersom de vil at jeg skal ringe tilbake. Kjente numre ringer jeg alltid opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjentfolk ringer jeg opp hvis jeg husker det, andre får legge igjen beskjed.

Jeg har sluttet å kikke dumt på telefonen og ignorere lyden slik jeg gjorde i fasttelefonens dager da. Nå ser jeg på nummeret før jeg tar en avgjørelse på om det er en samtale jeg ønsker å prioritere for øyeblikket i det minste :lol:

Jeg screener hensynsløst etter humør og tidspunkt.

Jupp, uhøflig. Men jeg er faktisk ikke tilgjengelig 24/7 bare fordi jeg har mobil. Jeg MÅ gjøre meg selv utilgjengelig når jeg føler for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg screener hensynsløst etter humør og tidspunkt.

Jupp, uhøflig. Men jeg er faktisk ikke tilgjengelig 24/7 bare fordi jeg har mobil. Jeg MÅ gjøre meg selv utilgjengelig når jeg føler for.

Jeg gjør det jeg også. Ønsker ikke å være tilgjengelig 24/7 jeg eller, synes det er en uting...

Jeg ringer alltid opp igjen da, samme om det er ukjent nummer eller ikke. Som regel ved ukjent nummer er det valpe/raseinteresserte som ringer :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får ikke til det der med telefonsvar jeg :icon_redface: Skjønner det ikke helt :lol:

Jeg screener hensynsløst etter humør og tidspunkt.

Jupp, uhøflig. Men jeg er faktisk ikke tilgjengelig 24/7 bare fordi jeg har mobil. Jeg MÅ gjøre meg selv utilgjengelig når jeg føler for.

Jeg og, overraskende ofte. Kun sjefa jeg ikke ignorerer. Alle andre ignorerer jeg om det ikke passer eller jeg ikke føler for å prate i tlf :P Men pleier som regel å ringe opp igjen. Ukjente nr søker jeg opp og ringer hvis det ikke er undersøkelse/selger/etc.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjentfolk ringer jeg opp hvis jeg husker det, andre får legge igjen beskjed.

Jeg har sluttet å kikke dumt på telefonen og ignorere lyden slik jeg gjorde i fasttelefonens dager da. Nå ser jeg på nummeret før jeg tar en avgjørelse på om det er en samtale jeg ønsker å prioritere for øyeblikket i det minste :lol:

Jeg screener hensynsløst etter humør og tidspunkt.

Jupp, uhøflig. Men jeg er faktisk ikke tilgjengelig 24/7 bare fordi jeg har mobil. Jeg MÅ gjøre meg selv utilgjengelig når jeg føler for.

:lol: jeg ignorerer eller titter dumt på telefonen ganske ofte. Vil jeg ikke prate i telefon, så tar jeg den ikke uansett hvem som ringer. :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen jeg kjenner, så ringer jeg opp igjen. Er det skjult nummer, tar jeg aldri tlf. Folk får versegod vise nummeret sitt, hvis de skal ha tak i meg! Er det et ukjent nummer, sjekker jeg det på tlf katalogen. Er det registrert på tlfselger/bedrift, så ringer jeg IKKE opp igjen....

Jeg er som noen andre her, IKKE interessert i å være tilgjengelig 24/7..... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...