Er det virkelig så mye jobb å ha en hund?

[MonicaT]

Synes heller ikke det er slitsomt med valp

Nå har jeg stort sett hatt greie valper og slik jeg bor nå er ting veldig tilrettelagt for hund med hundegård og stor hage

Alt ettersom hvordan hund/hundehold man har og ønsker. Vi har fire aktive hunder som brukes og må trenes deretter. Da blir det mer jobb en om man bare har en hund som er fornøyd med en luftetur rundt nabolaget. Som sikkert flere andre så har jeg dager jeg synes det er mas/pes/slitsomt med hund, men de fleste dagene er det lysbetont. Ellers hadde jeg ikke hatt hund.

[Kaja]

Det er bare å få seg sånn type som jeg har, jeg "får ikke lov" å gjøre noe med hundene lenger, han styrer og ordner snart får han sin egen, så da får jeg mine igjen

[Castella]

Jeg synes definitivt det er mye jobb med hund og bruker sikkert 3-4 timer på hundene hver dag.

De får lange turer hver eneste dag (2-3 timer) itillegg får de mental trening nesten hver dag. 2-3 dager i uken er vi på hundeklubben og trener. Så skal sheltien kjøres til kiropraktorer og massører for å holde ryggen vedlike...det tar meg 3 timer å kjøre tur/retur kiropraktor.

Så er det pelsstell, Kjørte terrieren til napping i går...tok meg 3 timer..

Så ja, det tar tid! Jeg elsker hundene mine ubegrenset og det er ikke mye jeg ikke ville gjort for dem.

Men at det er mye jobb, det synes jeg helt klart!

[Guest Belgerpia]

Er jeg den eneste som syns det er mye jobb med en valp? Iallfall mange individ av min rase, de sover skjeldent etter boken, de er overaktive og krever øyner i nakken. Det er ikke å sammenligne med feks en Mopsvalp.

Men at jeg syns det er en jobb betyr jo ikke at misliker det? Syns liksom "jobb" brukes i en negativ betydning.

De som mener at det ikke er jobb med valp kan prøve to jevngamle belgervalper i samme huset *ler*. Det var travelt, men selv om det er pes og man av og til ønsker de dit pepperen gror (når kaffetrakteren er på vei ned på gulvet eller man finner en Sabatiere kniv i hundesenga) så er det jo jobb med positivt fortegn. Sliten blir man, og av og til må man justere - men @JeanetteH - ikke undervurder mopsevalper eller frallevalper - seriøst *ler* Belgervalpene jeg har hatt har jeg hatt ett øye på hele tiden fordi jeg vet at de kan være særdeles kreative i sin framferd fra tidlig alder (hens kaffetrakter og kniv liksom), i mitt stille sinn tenkte jeg at frallevalp - vel, den er så liten at den får jo ikke gjort noe faenskap........ ehhh....... men joooooooo - den eneste hunden som har ødelagt inventar hos meg er faktisk den lille rotta. (og rotta er rett navn, for hun gnagde håndtak og bordbein som en bever).

Dog vil jeg si - selv om jeg ikke har barn - at dette med komboen barn og hund handler om innstilling. (og noen ganger livssituasjon i forhold til jobb osv. selvsagt) - men om man VIL og er innstilt på å få til å ha hund og barn samtidig så går det fint.

Og det går fint selv om man er alene - oppdretteren til Noah f.eks. bodde alene midt uti svarteste skauen med x antall hunder og en baby - og hun fikset det, pluss valpekull liksom. Men hun er kanskje litt utenom det vanlige for hun kjørte selv til sykehuset når hun skulle føde, og to år senere når hun hadde akutt blindtarmbetennelse (kjørte først rundt og plasserte bort noen hunder).

Så det går litt på vilje og innstilling også.

Så jeg tror jeg vil si at dersom man er innstilt på å klare det og skaffer seg en hund som ikke er superkrevende (dvs. en velegnet familiehund) så er det neppe så innmari slitsomt med både barn og hund.

[Tabris]

Det går også på hva man anser som jobb eller ikke. Jeg holder og oppdaterer en ganske detaljert treningsplan, trener med Ozu en-to ganger i uka på fellestreninger og nesten daglig hjemme, klipper klør, grer pels, renser øyne, går timeslange turer hver dag... det er svært lite av det jeg ser på jobb. Det er jo dette jeg ønsker å gjøre.

Men for min samboer, f.eks, som ikke har et snev av hundeinteresse, så er de få gangene han tar turen med Ozu en jobb. Pliktarbeid og ingenting annet. Det er mye man kan kose seg med uten å se på det som krevende, selv om det faktisk tar en del tid.

[Gronnis]

Tja, kommer litt an på tenker jeg Det føles jo lettere å ha hund dersom jeg er full av energi og det er fint vær ute. Har jeg sovet dårlig, hatt en lang dag med lesing/forelesninger og det regner og er kaldt ute, så kan det føles litt slitsomt ut. Men generelt sett så føler jeg at det ikke er så mye jobb å ha en hund, har jo hund fordi jeg synes det er kjekt Nå har jo hun blitt litt større da, var mer slitsomt da hun var liten og måtte ut hele tiden

[Heidihj]

Jeg elsker å være hundeeier, og jeg virkelig liker livsstilen min som en følge av hundene, men det er da mye jobb. For meg er ikke jobb negativt ladet i det hele tatt. Når jeg sier jobb mener jeg at det tar tid og energi. Timesvis går til hund, jeg må planlegge og tilrettelegge hverdagen med hund.

Å si til folk som ikke eier hund at det ikke er jobb syns jeg er helt feil. Mitt hundehold var mye jobb med en golden, og det er mye jobb med to malamuten. Helt vidt forskjellige hundehold på en måte, på en annen måte ikke.

[C.J]

Ja, jeg synes til tider det er mye arbeid med hund. Men så har vi tre langhårede skapninger, da. Og jeg er ikke helt representativ for "den gjengse hundeeier"... Hundehold preget av treninger, kurs, stevner, fôring med blodige pølser som krever vask av matskåler daglig, like mange skåler med vann som skal byttes og gjerne x antall liter vann som må vaskes opp fra gulv i tide og utide fordi kattene finner det fryktelig morsomt å bløtlegge parketten, 12 poter som må tørkes etter tur, tisseflekker man plutselig tråkker i fordi hormontrollet har begynt å markere inne, dotter av pels som etter en tid tyter ut mellom sofaputene, illeluktende boss OVERALT fordi en viss hannbikkje har lært å åpne dører og fordi de tobente stadig glemmer akkurat det når bossposer etterlates i yttergangen, for ikke å snakke om klubbdrift som tar MYE tid i hverdagen, omtrent som en liten deltidsjobb... ja, det gir et hektisk liv fullt av fantastiske og ikke fullt så fantastiske overraskelser som stjeler tid og krever arbeid.

Men det er jo en livsstil for oss. Våre frihelger tilbringes svært ofte på en hunderelatert area, enten det er utstilling, kurs eller agilitystevne. It's what we do.

[Khela]

Kjenner at jeg gruer meg til neste valp, for jeg har nok brukt opp flaksen min på snille valper Både huskyen og papillonen var utrolig enkle både som valper og unghunder. Aldri har noe blitt ødelagt f.eks. Huskyen prøvde seg på å smake på en fot på en stol, fikk et nei og noe annet å gjøre og har aldri prøvd det senere.

[puddellover]

Det avhenger litt av hva man har ved siden. Jeg kunne fint hatt hund hvis jeg hadde prioritert det over venner og trening, men det ønsker jeg ikke å gjøre helt enda, og da er det ikke riktig å kjøpe seg hund selv om jeg strengt tatt kunne lagd meg tid til det nå når jeg studerer.

[*Marianne*]

Leser tråden om småbarn og hund og ser en del påstander om at det å ha hund er MASSE jobb. Er det? Jeg synes på ingen måte at det er det til tross for at jeg nok er over gjennomsnittet aktiv med hund. Er jeg bare så hundeinteressert at det faller seg naturlig?

Det er jo et ansvar og de krever sin del av hverdagen i form av tur, foring, o.l., men allikevel, jeg føler på ingen måte at det er altoppslukende selv de periodene de kun får akkurat det de trenger og ikke noe mer.

Føler dere på kroppen at det er mye jobb å ha hund/hunder? Er det masse jobb?

Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet hundeinteressert (ikke over snittet her på sonen altså), og er vokst opp med hund og hundeaktiviteter. Men jeg ser allikevel at hund til tider kan være en "jobb". Det så jeg ikke før jeg fikk en hund som har noen mindre morsomme issues for eksempel (og sånt vet man ikke om før den hunden er i ditt eie, ofte). Og når det bare var han, samboer og meg var det helt ok. Og det å jobbe med de issuesene var kanskje ikke noen jobb. Men en utfordring. Som det noen ganger var litt kjedelig at ikke bare var en "utfordring på lydighetsbanen, eller med å lære inn et triks".

Men etter at man var ferdig med å studere, flyttet, fikk full jobb, og etter hvert barn. Kan jeg i enda større grad forstå det der med at hund av og til kan være en "jobb". Og ivertfall hvis man ikke er vant til å ha hund, får baby (som i tråden denne tråden er trukket ut fra) og kanskje er så uheldig å få en hund som får/har noen issues. For meg er hund nå litt for ofte ensbetydende med dårlig samvittighet. Og det gjør at det av og til føles som en "jobb". Der det nesten alltid før føltes som rekreasjon.

Å ha/drive med hund er helt supert. Men det er en ting til i hverdagen som skal "gå opp"/tilfredstilles/ha sitt, og når man har (små) barn og er midt i hverdagen, og den hunden er av de mer krevende. Da skjønner jeg at det kan anses som en "jobb".

[SFX]

Det jeg tror de fleste glemmer her er at TS i tråden denne tråden er inspirert av, er uerfaren som hundeeier.

Selv erfarne hundefolk flest vil helst ikke ha valp, baby og toddler, eller baby, unghund og toddler samtidig. Akkurat som de aller fleste erfarne folk ikke vil ha to valper samtidig. Det er det å forsøke å unngå problemer, istedenfor å invitere de rett inn i stua. ALT kan gå bra, men vi kjenner alle Murphy, og han stikker som regel minst en kjepp i hjula..

En voksen stødig hund er nok det beste alternativet. Oabba hadde feks dødd av lykke over å havne i en liten barnefamilie

Det er et veldig, veldig godt poeng.

Forhenværende samboer og jeg fikk X'en i 2007, og jeg vet at vi ville gitt ulikt svar på om det er mye jobb å ha valp/hund.

Jeg var oppvokst i en familie som drev med oppdrett, hadde syv hunder på det meste, var aktive utstillere og i hundeklubb, både hverdag og fest var formet etter at huset var fullt av hunder - vi fikk vår første hund da jeg var under året, så jeg vet ikke annet.

Mens min samboer var 17-18 da hans familie fikk sin første hund, og han var på vei ut av huset da hunden var kommet inn og kunne prege hverdagen.

Selvfølgelig hadde han og jeg forskjellige forventninger og *muligheter* til å omstille innstilling. Selvfølgelig var han overrasket over ting jeg tok som en selvfølge. Selvfølgelig var omstillingsperioden fra hundeløs til hundeliv forskjellig for oss to (jeg hadde lengtet etter egen berner i ti år, han sa ja til hund fordi han visste det var en forutsetning for å være med meg).

Men det gikk seg jo til, og han var vanvittig glad i X'en, og jeg var forberedt på en kamp om hvem som skulle ha henne da det ble slutt mellom oss. Heldigvis er han en fin fyr, så det var ikke et spørsmål for ham en gang, hunden var min.

Men jeg er sikker på at selv om vi fant en flyt, så syntes han alltid det var litt mer effort å ha hund enn det jeg syntes.

Et annet eksempel er min lillesøster, som er oppvokst under de samme premissene som jeg er - et hundehjem. Men hun er motsatt av meg - brydde seg minimalt om hundene utover at de var gode å kose på, var hjemme alene i stedet for å dra på utstillinger så fort hun kunne, har ikke noe stort ønske om hund i sin familie, etc. Hund er helt ute av systemet hennes.

I sommer skal vi forsøke å få til en familieferie, så hun har booket en hytte på Koster. Tilfeldigvis dobbeltsjekker jeg etterpå at det er lov med hund på hytta, og det er det ikke. Hun er så ute av flowen med det å ha hund at det var ikke noe hun tenkte på å sjekke, selv om hun er vokst opp med hund og vet at det er noe en må tilrettelegge livet for. Så får vi se senere om jeg blir med på ferien, men jeg heller mot å la være når hundene ikke kan være med. (Vannskrekken min gjør også badeferie på Koster til et lite attraktivt feriemål, så det er ikke bare at hundene styrer meg...)

Men - motsatt så gjør jeg tankeløse og dumme ting også, fordi jeg ikke tenker på hvordan det er å ha barn. Jeg ringer på dørklokka klokka åtte på kvelden når jeg skal besøke ei venninne som har bedt meg komme etter at sønnen på fire har lagt seg, mens de som har barn ville aldri gjort det, for eksempel. Jeg inviterer søstra mi på festkonserten til koret mitt, og glemmer at to- og tolvåringen hennes kanskje ikke skal sitte fredag kveld i et telt med ølservering, og at hun dermed må finne barnevakt i så fall.

[Guest Jonna]

Sliten blir man, og av og til må man justere - men @JeanetteH - ikke undervurder mopsevalper eller frallevalper - seriøst *ler* Belgervalpene jeg har hatt har jeg hatt ett øye på hele tiden fordi jeg vet at de kan være særdeles kreative i sin framferd fra tidlig alder (hens kaffetrakter og kniv liksom), i mitt stille sinn tenkte jeg at frallevalp - vel, den er så liten at den får jo ikke gjort noe faenskap.... ehhh.... men joooooooo - den eneste hunden som har ødelagt inventar hos meg er faktisk den lille rotta. (og rotta er rett navn, for hun gnagde håndtak og bordbein som en bever).

Skal ikke uttale meg om fralle valper, men familliens mops valper har vært nivå "Kan jeg vekke valpen? *pirk-pirk* Er den død? *pirk-pirk* "Valp våkner, tisser, leker 5 min og faller om igjen og sover* De har jo sovet 19 timer i døgnet jo

[Aymee]

Det er bare å få seg sånn type som jeg har, jeg "får ikke lov" å gjøre noe med hundene lenger, han styrer og ordner snart får han sin egen, så da får jeg mine igjen

...han har ikke en singel bror tilfeldigvis?

Ang jobb og hund og sånt, så går det vel litt på tidligere erfaring også. (Som enkelte har nevnt over her.)

Jeg syntes ikke valpetid var noe pes, ei heller unghundtida, før jeg fikk border collien i hus. Hun kom med en knippe personlighetstrekk og issues jeg ikke hadde vært utfor før, og ikke ante hvordan jeg skulle takle, og dermed var det første året helt for j***ig. Jeg sverger på at bikkja ikke sov før hun ble ett halvt år gammel. Tidligere hunder jeg har hatt har ikke vært i nærheten av denne lille virvelvinden av destruksjon, lyd og tenner.

Andre folk som har vært utfor lignende tidligere ville vel fått bukt med en del av problemene våre mye tidligere, og dermed hatt en litt koseligere periode her, kan jeg tenke meg. Jeg tror også at min neste valp blir en litt anna opplevelse, siden jeg har litt flere verktøy selv.

Nå om dagen er hun tre år, og har blitt en særdeles veltilpassa ung frøken som jeg trives utrulig godt med. Vi har jobba knallhardt, jeg har grått mine tårer og vært nær å gi opp en del ganger, men det har vært verdt det når jeg ser henne i dag. Jeg finner ikke dag-til-dag livet vårt tungt, og selv om det er ting som tar tid og energi betrakter jeg ikke det som en negativ jobb. Den skituren vi tar når jeg er ferdig på jobben er det som renser hodet, gir meg energi og løfter humøret.

Morsomt nok synes jeg det er mindre stress å ha hund nå enn da jeg enda bodde med eksen. Å ha to hunder da var ett stressmoment i hverdagen, fordi han så på det som unødvendig mye arbeid. Nå som jeg er aleine om dem er alt enklere - vi har funnet rytmen sammen og jeg tror det har utrolig mye å si.

(Når det er sagt så funderer jeg på å få inn vorsteh i flokken en gang i framtida, og jeg merker at jeg allerede gruer meg til den prosessen det blir å få nybikkja inn i vår rytme og livsstil. Blæ.)

[Mud]

Jepp, hvor mye erfaring man har spiller en rolle. Men i tråden denne er inspirert av har ts mange års erfaring med hest, og det er faktisk vesentlig synes jeg. Jeg gikk fra hest til hund fordi hund var mindre krevende.

Hundene bor sammen med deg, oppdragelsen kommer som en del av sameksistensen.

Jeg tror @Belgerpia har mye rett i at det er instillingen det kommer ann på.

Tror man at valpen kommer ferdig oppdratt og at man ikke må tilrettelegge både liv og hjem kan man gå på en smell.

[SandyEyeCandy]

Nei, jeg synes ikke det er mye jobb å ha hund, men så har jeg hunder som bortsett fra et ganske stort behov for fysisk fostring, ikke krever noen verdens ting. Det tar tid å gå turene våre, men så har jeg jo også over snittet stort behov for å være ute i naturen og puste, så det er bare fint. Og om jeg ikke orker det en dag, så koser vi på sofaen (Imouto leker da gjerne "hent rotta" 50 ganger riktignok, men men ) i stedet. Aiko var verdens enkleste valp, og Imouto glei bare inn i hverdagen, og sjøl om hun sov(er) ekstremt lite, så var hun bare grei. De er mer krevende mtp atferd nå, men jeg må ærlig si at jeg har et utrolig harmonisk og fint hundeliv.

Jeg synes det skal være hyggelig å leve med hundene sine, og ville ikke vært spesielt lykkelig om jeg følte jeg MÅTTE en hel masse eller hadde dårlig samvittighet pga manglende kapasitet eller engasjement.

[Guest Klematis]

Med syk hund er det mye jobb, ja. Med frisk, voksen hund er det vel ikke hva jeg vil kalle jobb, men det tar jo tid, han skal jo ha sitt, og det må jo prioriteres å ta meg av han etter en lang arbeidsdag borte fra hjemmet, foran f.eks å ligge på sofaen når man er trøtt.

[lucy]

Fjotten er stort sett særs lite "jobb" i hverdagen, han har ingen faste rutiner og er veldig fleksibel på aktiviseringsfronten, men jeg synes av og til det kan være litt krevende å være alene med hund, ja. Det er fort gjort å kjenne litt på samvittigheten når jeg vil gjøre andre ting enn kun å jobbe eller være med fjotten, eller om det blir lengre dager på jobb, og det er jo ikke alltid man er like motivert for å komme seg ut for å alene gå en tur man har gått x antall ganger før.

Om man er to blir det jo noe helt annet, selv om det er sånn at den ene tar seg mest av hunden er det jo i hvert fall en annen person som kan være hjemme med hunden om man skal noe, hjelpe til med turingen i blandt osv. Hadde jeg hatt samboer som hjalp til ville jeg sagt at det å ha fjotten er 100% piece of cake altså, nå som han er voksen i hvert fall.

[MissHeike]

Siden jeg har Asperger Syndrom (autist for de som ikke vet), selv om det ikke finnes noe jeg elsker høyere i verden enn hund, så kan jeg ikke stikke under en stol at det er mye "jobb" for meg. Nå har jeg hatt en dårlig periode og da har det vært veldig vanskelig å oppdra Keiron som er kommet til unghund stadiet med ett digert brak.

Ikke missforstå altså, jeg elsker arbeidet, han gir meg mer frihet i hverdagen og mye trygghet og han hjelper på stressinga mi, men det krever veldig mye mer av meg som jeg ikke var helt klar over. Jeg takler det, men slitsomt blir det. Når jeg har gode perioder så går det heldigvis som en lek, men disse dårlige, de gjør alt litt tyngre, også det å ha hund. Keiron klarer seg fint lell, vi har framskritt sammen og koser oss, selv på de tunge dagene. Han krever mye av meg, men samtidig så motiverer han meg til å fortsette isteden for å isolere meg og være små sur.

For meg greier jeg ikke å se hvordan folk greier å ha baby og valp på en og samme tid, hehe. Men det er vel derfor alle er forskjellige, noen takler det bedre enn andre og sånn. Men for min del så er hund veldig mye jobb - en jobb jeg absolutt har ønsket og er glad for å ha i dag, endelig Hmm, jobb er vel kanskje feil ord egentlig, men jeg kommer ikke på ett bedre ord for å beskrive hvordan det er for min egen del.

[Emilie]

Hadde ikke byttet dem ut for en million eller ti, men ja, det ER mye jobb. I hvert fall kan det i perioder føles som mye jobb, hvis man i tillegg til å ha et aktivt hundehold, er yrkesaktiv og har et relativt sosialt liv. Nå er mine hunder greie. De finner ikke på så mye tull, men de er store og aktive begge to. Det ER masse hår, det ER sikkel oppetter vegger og tak, det ER inn og ut til veterinæren, det ER mye sand og dritt som blir dratt inn i huset. Når man bærer en tikilos sekk med hundefor i hver hånd på vei hjem fra jobb, så kjenner man på at det er ikke uten ork og slit å ha bikkjer i hus. Eller når man vasker gulv for tredje gang på én dag. Eller når man skifter sengetøy flere ganger i uken. Eller når man går ute i regnet i mørket, med to yre pelsdotter i bånd etter en lang dag på jobben med overtid. Eller når man våkner midt på natten med dundrende hodepine og kjenner lukten av diaré, og innser raskt at dritten i tillegg er klint inn i sengetøyet ditt og oppetter gardinene. Jeg ville aldri vært foruten disse firbeinte, men å si at det ikke er mye jobb vil være å lyge til seg selv.

[Guest lijenta]

Det jeg ser på som vanskligst er vel perioden man har en to åring man har en baby og valpen skal renslighetstrenes. JA for mannen må jo jobbe. Da ville jeg tro at en voksen hund vil gjøre det mer morro. Dem må ikke ut i et sett og den kan være med i mange av tingene som skjer med liten og stor. Den kan en trene lydighet med på stuegulvet når barna har lagt seg. Den kan en ture med og uten barn. SÅ skulle j valgt med tanke på situasjonen tror jeg på en omplasseringshund som har kommet i idsklemma kan være fint å ha.

Ellers så stortrivdes jeg med hund når sønn var liten. Som sakt jeg fikk den da sønn var 5 de ble bestiser. Og jeg kunne gå ut og gå tur opptil en time alene mens sønn var hjemem og bare slappet av. Men husker også at jeg skulle ha sønn til barnehage, det ble hund forran som skulle ha dressur fordi den skulle ikke dra, sønn bak på akebrett med munndiare. Denne settingen var mest slitsom.

[ElZorro]

Leser tråden om småbarn og hund og ser en del påstander om at det å ha hund er MASSE jobb. Er det? Jeg synes på ingen måte at det er det til tross for at jeg nok er over gjennomsnittet aktiv med hund. Er jeg bare så hundeinteressert at det faller seg naturlig?

Det er jo et ansvar og de krever sin del av hverdagen i form av tur, foring, o.l., men allikevel, jeg føler på ingen måte at det er altoppslukende selv de periodene de kun får akkurat det de trenger og ikke noe mer.

Føler dere på kroppen at det er mye jobb å ha hund/hunder? Er det masse jobb?

Om hundehold er masse jobb kommer jo helt an på hunden.

Jeg vil si det kommer helt an på hunden, og på babyen, og hvordan man bor.

Vi er akkurat igjennom babyperioden, og med et over gjennomsnitt krevende barn og over gjennomsnitt energisk og krevende hund har dette vært en periode jeg ikke vil igjennom en gang til i samme stil.

Jeg har alltid hatt hund, vokst opp med oppdrett, hatt egne hunder både som ungdom og voksen og har et yrke hvor hund er store deler av hverdagen, men dette her gjør jeg aldri igjen. Interessen er der, jeg vet hva det kreves, men midt oppi det hele flyttet vi til en plass med helårs båndtvang og vi mistet milevis med skogsstier vi kunne raidet løse og må i stedet gå båndturer langs bilvei.

Som noen så fint sa før meg, det er en tid for alt. Jeg har gått mange runder med meg selv denne perioden her, men jeg klarer ikke gi han fra meg, han har det fint tross alt, han får være med på alt vi gjør, vi har 5 mål tomt og går tur hver dag. Jeg derimot, jeg er litt sliten Hadde han vært eldre og litt mer mett av dage hadde det nok vært litt enklere, men han er ung, har mye motor og er sulten på livet.

[Eloise]

Men vanligvis når folk spør om det ikke er mye jobb med å ha hund, eller sier at de ikke ønsker å få hund akkurat nå fordi det er så mye jobb, så er egentlig ordet "jobb" bare en mer folkelig og hverdagslig måte å si "tidkrevende." Og det er det helt klart, selv om man har en frisk, voksen hund og rutinene har satt seg.

[Guest Yellow]

Jeg selv har en enkel hund som ikke krever så mye, og som tåler veldig godt rolige perioder uten noe særlig turgåing om jeg er syk e.l. Så ser ikke på det som "jobb" å ha min hund på den måten, pluss at jeg jo synes alt som følger med er koselig.

Men det med forpliktelsen er jo noe en bør ta alvorlig og ikke lett på. Man bør alltid planlegge, og ikke bruke unødvendig tid på noe, hvertfall ikke ofte. Og det skaper jo et viss press og og stress å vite at man MÅ komme hjem snarest mulig etter arbeidstid eller annet til hunden.

Hunden er alltid på tankene og prioriteres først. Har man en del andre forpliktelser attpåtil kan det fort bli en ekstra byrde. Med andre ord er det viktig at man har mye tid bare for å være sammen med hunden.

[Cavalierflat]

Jeg elsker å være hundeeier, og jeg virkelig liker livsstilen min som en følge av hundene, men det er da mye jobb. For meg er ikke jobb negativt ladet i det hele tatt. Når jeg sier jobb mener jeg at det tar tid og energi. Timesvis går til hund, jeg må planlegge og tilrettelegge hverdagen med hund.

Å si til folk som ikke eier hund at det ikke er jobb syns jeg er helt feil. Mitt hundehold var mye jobb med en golden, og det er mye jobb med to malamuten. Helt vidt forskjellige hundehold på en måte, på en annen måte ikke.

Du skrev akkurat det jeg tenkte!

Men, jeg synes det er veldig krevende med valp og kjenner at det er en stund til jeg skal ha det igjen.

Å ha voksne hunder som kan husregler og kan "oppføre" seg er veldig mye bedre