Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere eller ikke?


L.M.
 Share

Recommended Posts

Jeg har bare lagt merke til at mange med sk langlivede hunder kaller sine hunder for aldrende når de er 5-6-7 år gamle, når de såvidt er halvveis i livet :P Mine kortlivede hunder er nå 4.5, og på langt nær aldrende, de er på sitt sprekeste og flotteste nå :)

Ja :) Hun begynner å bli litt grå over øya, så da begynner hun å bli en eldre dame. Når hun er 8 -9 er hun en eldre dame :angel:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Har to hannhunder, en på 10 år og en på litt over 2 år :-) Ingen av de er kastrerte og ingen av de blir det uten alvorlig sykdom. Jeg synes terskelen for kastrering er for lav hos mange for man tar fa

Aha, I see, takk for oppklaring ;D Kanskje han forresten bare er smart nok til å gjemme dem??

Harly er krypt, og etter mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å kastrere. En stein lå i lysken og en lå i buken. Operasjonen gikk fint og han har ingen adferdsedringer nå i ettertid. Kas

Har i årenes løp hatt seks hunder og av de så er det bare en som ble kastrert fordi han hadde problemer med prostata. Kommer til å fortsette i den stilen. Altså blir det prøvd kastrering så må hunden få en helsegevinst enten fysisk eller psykisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige setter ble kastrert pga prostata, og han fikk seperasjonsangst og ble redd torden/raketter etter det, ikke reagert på det før kastrering :( Isak fikk chip forrige høst, for han var helt mannemann selv om tispen min hadde reist til mamma, han reagerte til og med på alt med fire bein og pels ute. Det jeg merket på han er at han ble mer var på lyder og varslet lettere, og han ble mer kosete.

Jeg vil ikke kastrere hundene mine hvis jeg ikke må, nettopp fordi jeg ikke vil risikere en negativ atferdsendring hos hannhundene. Noe som virker totalt uforståelig for folk med hund men som ikke er inne i et hundemiljø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje vi leser to forskjellige lover, for jeg leser ikke dagens dyrevelferdslov, paragraf 9, slik. Det står ikke at det er "forbudt".

Det står derimot at det "er tillatt" hvis ditt og datt. Og merk en viktig ting; det er DEN SAMME loven som gjelder for kastrering av ALLE dyr, inkl katter og kaniner. Loven nevner ingen spesiell dyreart. Alle vet at katter og kaniner er dyr som kastreres i et kjør. Ingen protesterer på at det er tillatt å kastrere en kanin, selv om den samme lovteksten gjelder når man tar for seg Fido også.

Grunnen til at folk slår bremsene på når det er snakk om hund, regner jeg med at kommer av ordlyden i den GAMLE lovteksten som gjaldt for noen år tilbake, der forbudet mot hundekastrering sto spesifikt - noe med at "med mindre medisinske grunner" talte for det (noe sånt stod det). Lurer på om det var i 2009 at lovteksten ble endret for å gjøre det enklere å kastrere hunder. Ordet "hund" ble fjernet, og forbud-ordet fjernet og erstattet med "tillatt når"....

I dag står det altså noe helt annet i denne loven, nemlig "særlige grunner" og det kan være akkurat det man vil det skal være.

Her er ordlyden i loven og jeg ser ikke et pip om at kastrering av hunder er forbudt. Hverken "hund" eller "forbudt" er nevnt i forbindelse med kastrering, faktisk er ordet "tillatt" brukt.

"Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner."

Det skal være likhet for loven, og siden Kalle Kanin kastreres uten et blunk, så kan Fido også. Faktisk.

Men det er akkurat dette med "hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner" som gjør at lovligheten til kastrering varierer hos de ulike artene. Det er ikke noe problem å holde, eller å gi et godt liv, ukastrerte hunder. Måten man holder hund på i Norge gjør at det ikke innebærer noen problemer å ha ukastrerte dyr. Men hos katter, kaniner og f.eks hest, er situasjonen en helt annen. Katter går for det meste fritt, og vil da formere seg og forville seg om de er ukastrerte. Ukastrerte hannkaniner kan ikke bo med andre hanner, og vil formere seg villt med hunner, og kastrasjon er derfor et godt tiltak for å sikre god dyrevelferd hos hannkaniner (og hos en del hormonelle hunnkaniner). Hos hest er det både pga bruk og pga sosiale utfordringer med hingster.

Man må altså se an artens egenskaper og hold for å kunne si noe om kastrering kan gjøres eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare skyte inn at når det gjelder katt så er det ikke kun at de går fritt som er årsaken til at kastrering er en god ide om det ikke er snakk om avlsdyr. Hunnkatter kan faktisk bli direkte syke dersom de ikke går i avl og ikke er kastrert. En del utvikler cyster på eggstokkene som fører til at katten går inn i permanent løp. Noe som er utmattende for katten. De spiser gjerne dårlig og blir ennå tynnere og mer slitne. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men en god del kan havne i denne situasjonen. Det kan jo regulerers med å gi katten hormonbehandling (p-piller) men de har en 80% eller mer sjans for å føre til utvikling av jursvulster og kreft ved lengre tids bruk. Til slutt har man da den overhengende faren for at katter i hyppige løp uten paring skal få livmorsinfeksjoner og/eller pyometra.

For hannkattenes del er det ikke så mange direkte helsegevinster. Bortsett fra at en fertil hannkatt er ganske uspiselig å leve sammen med som kjæledyr i veldig mange tilfeller. De både lukter sterkt og sprayer (urinmarkerer). Samt at de ofte hverken er lekne eller kjælne, noe som gjerne betyr noe for de menneskene som har katt som kjæledyr.

Skal man ta med alt det innebærer å ha disse ukastrerte kattene løpende fritt ute i tillegg så er det ennå mer enn både dette og det faktum at de får uønskede kattunger som kan nevnes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herremannen her er kastrert fordi jeg ikke orket tanken på å ha tispe og hannhund under samme tak i løpetiden. Jeg reddet livet hans, men ikke ballene. Nå viste det seg jo at han hadde baller som en diger schæfer og de var veldig smertefulle for ham, så det var riktig å ta dem, uansett. Men jeg skal ikke juge på meg noen medisinsk grunn, sånn i utgangspunktet. Han er ikke utpreget aggressiv, heller. Igrunnen er han nokså forsiktig. Det var han fra før. Merker ingen atferdsendringer, jeg. Dt var ikke meningen, heller. Solo har fjernet alt pga langvarige og surmaga innbildte svangerskap. Det viste seg at hun hadde flere syster, men det visste de jo egentlig ikke før hun ble åpnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nansen er chippa, og dadlene plukkes, med 99 % sannsynlighet, for godt i løpet av høsten.

Chipping/kastrering pga (for oss) ukontrollerbart høyt stressnivå. Han har blitt en enklere, mer harmonisk og lykkeligere hund med avskrudde baller, så vi har bestemt oss for å klippe dem helt.

Jeg antar at andre (som bor mer øde hvor det finnes få andre mennesker og hunder annet enn de Nansen kjenner, som bare er interessert i å gå tur/trekke med ham, og som er naturlig tryggere og sterkere lederfigurer av natur enn det vi er) kunne fått ham til med baller. Men jeg mener helt oppriktig at vi har gjort en større innsats for å få ham til å fungere med baller enn vi burde trenge. Nå kan vi gjøre favorittaktivitetene hans (trene lydighet, leke, gå turer i byen, m.m.) uten at det flipper for ham.

Vinn-vinn, spør du meg - selv om vi strengt talt ikke har noen medisinsk grunn til å kastrere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne artikkelen er bra:

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/307466

Jeg er ikke i mot å kastrere eller sterilisere hunder.

De som her i landet ender opp med å kastrere hannhunder pga stress osv venter jo så lenge at det som ofte ikke fungerer fordi hunden er så innkjørt i vanenen sine at de ikke forandres uansett.

Hvis adferden har vart i flere år kan læringen ha større betydning enn hormonene. Kastrering i løpet av et par måneder etter at den uønskede adferden oppstår har størst effekt, legger sier Gry Løberg.

I 2009 samlet Løberg en del forskningsartikler om dette temaet i en artikkel for Norsk kennelklubbs magasin Hundesport.

Der nevnes blant annet en undersøkelse utført av forskerne Hart og Eckstein om hvordan kastrering påvirker adferd.

Å "ri" på noe eller noen ble redusert med nesten 70 prosent hos hundene i studien, og slåssing ble redusert med over 60 prosent etter kastrering.

Territoriell aggresjon så forskerne imidlertid ingen endring på.

Det presiseres i studien at det ikke er tatt høyde for potensialet av at eier endrer adferd ovenfor hunden etter kastreringen.

Sosial kastrering

Torunn Knævelsrud sier:

Dyrevelferdsloven her i landet ble endret i 2010, og ordlyden om kastrering ble mindre streng.

Mattilsynet utarbeider også i disse dager en forskrift til den nye loven. Her har de skrevet at det skal være tillat å kastrere hunder når det er nødvendig av bruksgrunner, eller for å gi hunden forsvarlig livskvalitet, herunder sosial kontakt med andre hunder.

- Man vet at noen hunders kjønnsdrift gjør dem aggressive mot andre hannhunder. Hunder er sosiale dyr, så i et slikt tilfelle vil veterinæren kunne vurdere dette innunder kravet, sier Knævelsrud.

Hun presiserer at forskriften ikke er vedtatt, men at man håper å ha endelig forskrift klar i løpet av neste år.

Mange bittsår i Norge

Therese Bienek tok veterinærutdannelsen sin i USA og jobbet der i to år. Nå har hun også jobbet to år som veterinær i Oslo.

Hun sier arbeidsdagen hennes påvirkes av at så få hunder kastreres her i forhold til i USA.

- Jeg har aldri sydd så mange bittsår på hunder som etter jeg kom tilbake til Norge.

Bienek forteller at hun kun så ett tilfelle av hund som hadde bitt en annen hund i løpet av de to årene hun jobbet i USA.

Hun mener kjønnshormonene fører til unødvendig stress og aggresjon hos hundene.

Noe annet veterinæren ser mer av her i Norge, er jursvulst og livmorbetennelse. Jursvulst tilsvarer omtrent brystkreft hos mennesker.

- Dette var ikke-eksisterende i arbeidsdagen min i USA, mens en fjerdedel av tispene i Norge enten må igjennom en akutt operasjon, eller dø tidlig på grunn av jursvulst. Det taler definitivt for preventiv kastrering, mener veterinæren.

Norges Veterinærhøyskoles (NVH) informasjonsskriv om jursvulst bekrefter at hver fjerde tispe i Norge vil utvikle ondartede jursvulster i løpet av livet, og gir blant annet informasjon om forebygging:

Det er velkjent at kastrering utført før andre løpetid gir en dramatisk reduksjon av risikoen for å få jursvulster senere i livet. I land som blant andre USA, hvor det er vanlig å kastrere tisper i ung alder, ser en derfor lite jursvulster.

Så synes det bør være opp til hver eier hva de mener er best for deres hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så synes det bør være opp til hver eier hva de mener er best for deres hund...

Tja. Når argumentene går på nivå som "han skal jo aldri ha sex uansett stakkar, så han trenger ikke å ha baller", og "det er sunt for alle tisper å ha minst et valpekull", så syns jeg det er langt mellom hver eier som veit hva som er best for deres hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"det er sunt for alle tisper å ha minst et valpekull"

Ja, hva er det med dette? Var på fest og da var det ei som hardnakket påstod dette og delte det ut som fakta. Hadde snakka med en veterinær som sa det. Jeg sliter med å skjønne det, og at det skal ha noe som helst hold i virkeligheten. Hvordan er det på noen som helst måte "sunt" for ALLE tisper å ha minst et valpekull?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så enkelt er det for meg. Særlig når de ikke kan påvise noen god grunn til å kastrere, just for the fun of it. Det har ingen store helsegevinster, og det har vist seg oftere at særlig hanner blir verre mentalt når man fjerner testosteronet hos dem.

Det kan jeg skrive under på!

Nansen er chippa, og dadlene plukkes, med 99 % sannsynlighet, for godt i løpet av høsten.

Chipping/kastrering pga (for oss) ukontrollerbart høyt stressnivå. Han har blitt en enklere, mer harmonisk og lykkeligere hund med avskrudde baller, så vi har bestemt oss for å klippe dem helt.

Asti ble også chippet pga stressnivå som var vanskelig å kontrollere. Det viste seg at han faktisk også bar en stor usikkerhet i seg som bare ble enda verre når jeg fjernet testosteronet hans og som bar han gjennom verden tilsynelatende trygg. Nå er han hannhund på det verste *sukk* Han gjør utfall i bånd, han er mye mer voktete og han hver dag oppleves nok som en MH for han, stakkars. Pr i dag ville han død sånn ca på første moment. Skummelt med menneskene da gitt, de står jo rart. Alt i hverdagen er skummel, og da mener jeg ALT! Så jeg gleder meg noe veldig til denne chippen går ut av kroppen og han kanskje blir seg selv igjen (ikke normal, det toget gikk alt ved sædavgang hos faren). Asti skal få beholde nøttene sine til den dagen han dør og jeg ber om at de snart kommer tilbake. For slik han har det nå, er det bare vondt å se.

Så man skal være litt obs på slike ting også! Mange hannhunder bærer seg gjennom testosteronet, så jeg er enig med 2ne jeg nå. Kastrasjoner bør bare gjøres ved sykdom. Jada opp til en hver, men det er ikke nødvendigvis bra for dyret. Det bør man ta høyde for å unngå kastrasjon.

Men er det ikke litt rart, litt sånn på sidelinjen, at vi har så mange crappy hannhunder at de ikke tåler kastrasjoner uten bli sprette tullete i hodet sitt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Når argumentene går på nivå som "han skal jo aldri ha sex uansett stakkar, så han trenger ikke å ha baller", og "det er sunt for alle tisper å ha minst et valpekull", så syns jeg det er langt mellom hver eier som veit hva som er best for deres hund.

Vel nesten alle da i hvertfall... Noen vet jo nesten ikke forskjell på bak og frem på hunden. Å burde vel ikke hatt hund i det hele tatt for å si det sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at jeg selv hadde vært rimelig rask til å kastrere en tispe som tydeligvis har det ille hver løpetid, eller som hadde slitt med innbilt. For å forhåpentligvis gjøre livet bedre for hunden selv.

Og har sett det gjøre underveker med enkelte hannhunder. Regner med det da har vært snakk om overproduksjon av testosteron som var hovedgrunnen til deres dårlige adferd (spesielt til andre hanner/hunder), og ellers vært sitt spreke og happy jeg. Dermed klarer jeg ikke være helt imot kastering uten medisinsk grunn heller, for det er riktig for ENKELTE.

Men hadde iallefall vært veldig sikker på grunnen før jeg selv hadde lagt hunden min under kniven på den måten, for er det snakk om utagering grunnet frykt, gjør det jo bare vondt verre.

Min hund kommer aldri til å bli kastrert uten en god medisinsk grunn. Og aldri vært på tanken en gang. Han har virkelig bare godt av (det lille av?) testosteronen han har. :)

Red: Et eksempel var en hannhund som var så hundeaggressiv at han helt uprovosert ønsket å fly rett på andre hanner om han fikk sjansen, hadde også bitt (vet ikke hvor ille) en annen hund tidligere. Eier trente veldig mye, og det hjalp ang. kontakten, men hunden tålte ikke andre hunder overhodet av den grunn.

Hunden ble kastrert som unghund/akkurat voksen, og ganske kort tid etter det møtte vi en hund som faktisk ikke lenger snerret og glefset etter min hund etc.

Ble til at jeg passet denne hunden en del etterhvert, ble godt kjent med han, så aldri en eneste utagering på tur. Og senere også tok turer med min egen hannhund sammen med denne hunden, og en gang lå de sammen i baksetet i bil for å kjøre til tur et annet sted. Samme hund som virket til å ønske å drepe min ved forbipassering tidligere.

Eneste logiske forklaringen på at kastering virkelig hjalp SÅ mye på en hund er vel overproduksjon av testosteron? Tenker jeg. For dette er selvsagt ikke normalen, og det er heller ikke det jeg mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hva er det med dette? Var på fest og da var det ei som hardnakket påstod dette og delte det ut som fakta. Hadde snakka med en veterinær som sa det. Jeg sliter med å skjønne det, og at det skal ha noe som helst hold i virkeligheten. Hvordan er det på noen som helst måte "sunt" for ALLE tisper å ha minst et valpekull?!

Tja, gamle fordommer overført til hund, kanskje? Alle "veit" jo at gamle jomfruer er snerpete og sure, da må jo gamle jomfruhunder være det også?

Men er det ikke litt rart, litt sånn på sidelinjen, at vi har så mange crappy hannhunder at de ikke tåler kastrasjoner uten bli sprette tullete i hodet sitt?

Man kan jo snu på spørsmålet, og lure på hvorfor vi har så mange crappy hannhunder som vi føler vi må kastrere? :)

Jeg tror at noe av problemet er at hunder skal være så innmari enkle å ha med å gjøre hele tiden (og nå snakker jeg avl generelt, ikke nødvendigvis bare hos schäferen det er sånn), at alle kan kjøpe hvilken rase de vil, uten å nødvendigvis kunne tilby hunden det den fortjener. De skal ikke ha temperament, de skal ikke ha meninger, de skal ikke protestere, de skal ikke ha kamplyst, de skal aller helst være født lydige og uselvstendige, sånn at de holder seg rundt eieren sin uten at man må lære de det. Når man avler hunder som hvem som helst kan ha, da får man småcrappy mentalitet på kjøpet.

Vel nesten alle da i hvertfall... Noen vet jo nesten ikke forskjell på bak og frem på hunden. Å burde vel ikke hatt hund i det hele tatt for å si det sånn...

Syns ikke nesten alle er kapable til å vurdere hundenes beste heller jeg, for å være helt ærlig.

Eneste logiske forklaringen på at kastering virkelig hjalp SÅ mye på en hund er vel overproduksjon av testosteron? Tenker jeg. For dette er selvsagt ikke normalen, og det er heller ikke det jeg mener.

I løpet av mine snart 30 år med hund, så har jeg kjent en eneste en hannhund med overproduksjon av hormoner, med tilsvarende problematferd. Resten av hundene med problematferd, har enten vært dårlig mentalt (og skal man operere bort det, så funker vel lobotomering bedre enn kastrering, vil jeg tro), eller dårlig oppdratt (og det kan ikke opereres bort).

Men testosteronnivå kan måles, og overproduksjon av testosteron er en medisinsk grunn til å kastrere. Det samme er det med tisper som sliter med hormoner rundt løpetid. Problemet er at normal løpetidsoppførsel også ses på som unormalt. Det er normalt at de kan bli slappere, det er normalt at de kan bli mer grinete, det er normalt at de kan bli innbilt drektige. Det er når det er mye av det, over lenger tid man kan begynne å kalle det et problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kastrerer ikke om det ikke er en veldig god (medisinsk) grunn. Kodak er litt over 4 år nå og jeg har lenge vurdert og kastrere fordi han er rimelig overhormonell, men jeg vil ikke så jeg klarer ikke bestemme meg. Klarer jeg og skjerme han fra løpetisper hjemme og i nabolaget slik at det ikke er et stort problem så er jo det bedre.. Varga, som jeg kjøpte voksen i februar, hadde løpetid i mai/juni og fikk løpetid igjen for 14 dager siden, så da spørs det om jeg får vurdere og kastrere henne også, for med den hyppigheten kommer hun til og være innbilt hele året, og det tror jeg ikke er bra for noen, men må se det an litt, om det fortsetter slik eller om det bare er et engangstilfelle at det kommer så tett på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Asti ble også chippet pga stressnivå som var vanskelig å kontrollere. Det viste seg at han faktisk også bar en stor usikkerhet i seg som bare ble enda verre når jeg fjernet testosteronet hans og som bar han gjennom verden tilsynelatende trygg. Nå er han hannhund på det verste *sukk* Han gjør utfall i bånd, han er mye mer voktete og han hver dag oppleves nok som en MH for han, stakkars. Pr i dag ville han død sånn ca på første moment. Skummelt med menneskene da gitt, de står jo rart. Alt i hverdagen er skummel, og da mener jeg ALT! Så jeg gleder meg noe veldig til denne chippen går ut av kroppen og han kanskje blir seg selv igjen (ikke normal, det toget gikk alt ved sædavgang hos faren). Asti skal få beholde nøttene sine til den dagen han dør og jeg ber om at de snart kommer tilbake. For slik han har det nå, er det bare vondt å se.

Så man skal være litt obs på slike ting også! Mange hannhunder bærer seg gjennom testosteronet, så jeg er enig med 2ne jeg nå. Kastrasjoner bør bare gjøres ved sykdom. Jada opp til en hver, men det er ikke nødvendigvis bra for dyret. Det bør man ta høyde for å unngå kastrasjon.

Men er det ikke litt rart, litt sånn på sidelinjen, at vi har så mange crappy hannhunder at de ikke tåler kastrasjoner uten bli sprette tullete i hodet sitt?

Stakkars Astimann :hmm:

Det var nettopp det samme vi var redde for - at mangelen på testosteron ville gjøre Nansen redd og derfor brølete på hannhunder og engestelig for hele verden. Så jeg er helt enig i at man må være obs på risikoen (og det er naturligvis også grunnen til at vi chippa før kastrering), men jeg er glad for at vi prøvde og at det fungerte for vår hund. Han har virkelig ikke forandret seg på noen som helst slags måte (muligens fordi han allerede var en skikkelig pyse :teehe: ), annet enn at det ser ut til at han rekker å tenke før han handler; har tid til å lese signaler fra andre hunder, innse at den høye lyden ikke er farlig, høre etter hva vi sier, - og det snodigste er å se at han plutselig har oppdaget hele "verden" på tur! Han legger plutselig merke til lyder og lukter, snuser og ser seg rundt, skakker på ørene - og helt klart bearbeider inntrykkene han får. Før var det bare iherdig gåing/iherdig leking/iherdige episoder med koking, etc. Men vi visste jo ikke om det kom til å fungere før vi prøvde, og det var særlig to ting vi var bekymra for: om han kom til å bli usikker, og om han kom til å bli daff og miste særpreget og instinktene sine. Flaks for oss, han bare landa.

Man kan jo snu på spørsmålet, og lure på hvorfor vi har så mange crappy hannhunder som vi føler vi må kastrere? :)

Jeg tror at noe av problemet er at hunder skal være så innmari enkle å ha med å gjøre hele tiden (og nå snakker jeg avl generelt, ikke nødvendigvis bare hos schäferen det er sånn), at alle kan kjøpe hvilken rase de vil, uten å nødvendigvis kunne tilby hunden det den fortjener. De skal ikke ha temperament, de skal ikke ha meninger, de skal ikke protestere, de skal ikke ha kamplyst, de skal aller helst være født lydige og uselvstendige, sånn at de holder seg rundt eieren sin uten at man må lære de det. Når man avler hunder som hvem som helst kan ha, da får man småcrappy mentalitet på kjøpet.

Er det én ting jeg angrer på ifht chippinga av N, er det at vi ikke målte testosteronnivået (og adrenalin + andre stresshormoner) før og etter. Ikke for å være sikker på at det var en god avgjørelse for vår del (for det har vi jo empirisk bevis på :P ) men for å få konkrete svar. Uansett, for vår hund fungerte det. Og hvis du mener at hunder skal være slik han var, så, eh...vel. Da kan man bare glemme det meste med at "å ha hund er ikke rakettforskning", "det skal være hyggelig å ha hund", "de fleste hunder har en del feilmargin" og at "hunder er tilpasnignsdyktige" :P Forøvrig er jeg enig i at det er altfor høye krav til hunder i dag, de skal liksom være så himla perfekte hele tiden. Men er det ikke en mellomting mellom å være perfekt med halvdårlige betingelser og det å være dysfunksjonell med (vil i alle fall jeg påstå) svært gode betingelser?

Klart, kastrering er et tveegget sverd; man ser jo hannhunder "overalt" som har blitt kastrert for å bli kvitt problemadferd, men som i stedet har utviklet seg til utagerende fryktaggressive hunder utenfor kontroll pga mangel på trygghet fra testosteronet. Og selv om det fungerte for oss, har det ikke vært en quick fix! Fjerningen av testosteronet har kanskje vært en tiendedel av hele bildet som har fått vår hund til å fungere. Vi har jobba hver dag, både hjemme og på tur, hele tiden, for å unngå stress, overslagshandlinger og koking; vi har tilrettelagt hverdagen for ham og fjernet alle stressmomenter vi kunne fra miljøet hans. Senket stress pga ikke-fungerende dadler har gjort av vi når inn med denne treningen, ikke at vi slipper å trene for å få ham til å fungere :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvis du mener at hunder skal være slik han var, så, eh...vel. Da kan man bare glemme det meste med at "å ha hund er ikke rakettforskning", "det skal være hyggelig å ha hund", "de fleste hunder har en del feilmargin" og at "hunder er tilpasnignsdyktige" :P

Det er vanskelig for meg å mene at hunder skal være slik han var, når jeg ikke veit hvordan han var, og hvorfor han var sånn. Jeg har heller aldri sagt at man aldri skal kastrere, jeg har sagt at det stort sett er unødvendig, og at det hunder kastreres for, sjeldent har noe med kjønnsdrift og baller å gjøre. Det vil selvsagt være tilfeller der det er nødvendig, og problemet er kjønnsdrift og baller, men jeg tar ikke høyde for alle sånne hvisomattedersomatte-scenarioer. Jeg gjør ikke det når jeg diskuterer kupering heller, selv om det skjer at kupering er en nødvendighet, sant?

Forøvrig er jeg enig i at det er altfor høye krav til hunder i dag, de skal liksom være så himla perfekte hele tiden. Men er det ikke en mellomting mellom å være perfekt med halvdårlige betingelser og det å være dysfunksjonell med (vil i alle fall jeg påstå) svært gode betingelser?

Det er ikke det at det er et krav om at de skal være perfekte, syns jeg, det er mer et krav om at de ikke skal være hunder, eller dyr. Hvilket er tåpelig, for det er jo nettopp det som er sjarmen med de, at de ikke er firbeinte, pelskledde mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige blandingshund ble kastrert, först fikk han en tablettkur også ble han kastrert etter at jeg så effekten av tablettene.

Han ble kastrert pga stress rundt löpetid som gjorde at han nektet å spise. Han gikk så betraktelig ned i vekt hver gang noen av tispene i området hadde löpetid at veterinären og jeg var enige om at dette ikke var sunt for ham. Han slet masse med stress hele livet og jeg vet ikke hvor mye kastreringen innvirket på de problemene han hadde, men bortsett fra at han blåste i löpetisper og begynte å spise så jeg ingen endring i oppförselen hans etter kastreringen.

Han jeg har nå ser jeg ingen grunn til å kastrere, han er en ganske ukomplisert fjortisdott :)

Men jeg ser helt klart forskjell på hans adferd og den adferden som gamlehunden viste (som jeg faktisk vil kategorisere under unormal), Turbo kan klart si ifra når nabotispa löper, stresse litt på tisseflekker og pipe litt når beste kjäresten hans löper og han ikke får lov å "leke doktor" med henne. Han er en heelt normal hannhund så langt med normale drifter. Gamlehunden tror jeg var overhormonell og jeg angrer også på at jeg ikke tenkte på å måle testosteronnivåene hans för han ble kastrert, hadde värt interessant å se hva de lå på.

En annen ting jeg synes er interessant er dette med hvordan hannhunder reagerer på kastrater. Han jeg har nå tror at mange kastrerte hannhunder er höylöpske tisper og blir ofte mer stresset av å omgås med dem enn med tisper som löper. Mens Gamlehunden var det ingen som tok for å väre noe annet enn en hannhund (ble kastrert etter fyllte 2 år for jeg håpet at han ville vokse av seg stresset når han var ferdig med andre kjönnsmodning).

Og en tredje ting jeg tenker rundt emnet (mens jeg först tenkte på saken og skriver :P) er det her med at veterinärer anbefaler tispeeiere med tisper med problemer med innbilt å enten kastrere eller sette kull på tispa. Det synes jeg er helt vilt, når man vet at problemer med löpetid og innbilt faktisk er arvelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at noe av problemet er at hunder skal være så innmari enkle å ha med å gjøre hele tiden (og nå snakker jeg avl generelt, ikke nødvendigvis bare hos schäferen det er sånn), at alle kan kjøpe hvilken rase de vil, uten å nødvendigvis kunne tilby hunden det den fortjener. De skal ikke ha temperament, de skal ikke ha meninger, de skal ikke protestere, de skal ikke ha kamplyst, de skal aller helst være født lydige og uselvstendige, sånn at de holder seg rundt eieren sin uten at man må lære de det. Når man avler hunder som hvem som helst kan ha, da får man småcrappy mentalitet på kjøpet.

*liker*

Det er normalt at de kan bli slappere, det er normalt at de kan bli mer grinete, det er normalt at de kan bli innbilt drektige. Det er når det er mye av det, over lenger tid man kan begynne å kalle det et problem.
Sånn sett burde egentlig jeg også kastrerer. Jeg kan bli en skikkelig hurpe i løpetiden, og blir i tillegg innbilt. :aww:

Jeg har en dustehann som helst krangler litt med alle andre gutter - men det sitter ikke i pungen. Han er bare en dust. Han var vel en smule hormonell også, men ikke noe sykelig. Jeg prøvde likevel sprøyta (dette er vel... 2 år siden?), og den fungerte veldig bra på de tingene jeg ønsket, som å få litt kontakt med huet. Bivirkningen var at jeg fikk en fryktelig treig bikkje, og jeg gleda meg til effekten skulle gå over - sånn at jeg fikk tilbake belgern min. Fulstendig uaktuelt å kastrere med andre ord.

Ellers er jeg åpen for at det kan være det beste i enkelte situasjoner - men syntes det generelt er en uting å operere friske dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At du fikk treig hund av sprøyta kan komme av at den inneholder et beroligende middel? Chipen har ikke det, den "bare" stopper hormonproduksjonen, slik som en operasjon :)

Greit nok det. Vet'n foreslo sprøyta, så da gikk jeg for den. Eller, de foreslo vel først kastrering, men da ble jeg sur. :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...