Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du angret på noe?


Ane
 Share

Recommended Posts

Vet ikke om det er en slik tråd fra før av? Da får dere heller slette denne :)

Men jeg lurer på om noen her har angret på noe med hunden(e) deres? Rase, kjønn, individ, ol. Angret på noe dere har gjort med hunden, eller ikke har gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ikke noe å angre på, for jeg var ikke så godt inne i hundetrening da jeg fikk Marvin. Men hadde jeg fått han nå, ville jeg startet målrettet trening med en gang. Det hadde hjulpet meg mye i dag.

Men ellers angrer jeg ikke på noe. De feilene jeg har gjort har jeg lært av og vokst på, og de har bidratt til at jeg er der jeg er i dag. Og de feilene jeg måtte begå i dag, lærer jeg av til senere slik at jeg kan bli enda bedre hundemenneske og trener. Sånn ser jeg på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke begynte på agility tidligere. Jeg skulle begynne når Blondie var 1 år, men da fikk venninnen min valp og det ble avtalt at vi skulle begynne i lag når hennes var 1 år, men da fikk enda en venninne av meg valp, og vi bestemte oss for å vente til den og ble 1 år så vi alle kunne starte treningen samtidig. Jeg gikk nybegynner kurs med hun første venninnen da Blondie var 3 år gammel, den andre venninnen min trente det aldri. Nå trener ikke venninnen min som jeg gikk kurs med noe særlig agility lengre en gang, så det var liksom ikke vits å vente :P

Også kan jeg si som Marianne, jeg har lært av mine feil, så sånn sett angrer jeg ikke. Eller jeg kan si at jeg angrer på at jeg ikke sosialiserte henne godt nok, eller på det jeg gjorde feil ved sosialiseringen av henne, i og med at hun i dag er fryktaggressiv. Jeg angrer på at jeg ikke var mer streng på varslingen hennes.

Uten om dette syns jeg ingenting ved henne er noe jeg angrer på :) Hun er en eksemplarisk hund :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg loka bare med lydighetstrening i starten, og med en egenrådig hund som jeg heller burde trent innkalling med, sitter jeg igjen med en hund som kan en masse unyttig, og en del nyttig. Men akkurat den innkallinga. Fader altså. Skal ikke lære neste bikkja en dritt annet enn "kom" / *plystr* før den blir 1 år :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har før tenkt at jeg skulle ønske jeg gjorde ting helt annerledes med Tinka. At jeg trente mer konkurranserettet, at jeg hadde visse tydeligere regler, at vi hadde tatt tak i matstjelinga på en bedre måte med en gang også videre. Nå innser jeg at det kanskje ikke hadde spilt så stor rolle allikevel. Hun er jo seg selv uansett, på en måte. Ut fra den pakken med egenskaper som hun har, tror jeg faktisk ikke at jeg kunne fått noe særlig mer ut av henne selv om jeg hadde gjort enkelte ting annerledes tidligere. Vi har jobbet MYE med flere forskjellige ting de siste årene, og noe har løst seg. Andre ting må jeg bare leve med, men det tror jeg at jeg hadde måttet uansett hva slags oppvekst hun hadde fått. Tinka er Tinka, liksom.

Jeg angrer forresten ikke på at vi kjøpte akkurat den hunden, heller. Rase og kjønn var veldig greit for førstegangseiere som oss, og selv om hun er helt snål og teit i blant er hun jo gjennomført skjønn, så da går det fint. Glad i labradummen min, jeg. :heart:

Geo har jeg bare hatt noen få uker, så det er det vanskelig å svare på. Jeg er mer bevisst på en del ting nå enn det jeg var med Tinka da hun var valp, men jeg merker allerede at det er mye som blir litt tilfeldig og at det kanskje ikke alltid er like enkelt å være så konsekvent og konstruktiv som jeg hadde tenkt jeg skulle være. Det er umulig å få til ting perfekt. Foreløpig bruker vi mye tid på kontakt, sosialisering, miljøtrening, lek og innkalling, og det tror jeg vi kommer til å ha igjen mye for seinere, selv om han sikkert får både hverdagsmessige og konkurranserelaterte problemer etterhvert. Det hører liksom med.

Rase, kjønn og linjer er det også for tidlig å si noe om, men foreløpig føles det helt riktig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at vi var viljeløse og brukte alt for mye fysisk straff for alt av uønsket atferd da hun var liten.

Angrer på at vi brukte alt for mye bur det første året.

Angrer på at jeg ikke brukte mer tid på rehabiliteringsøvelser den første tida etter skaden, men vi visste ikke nok/kunne ikke nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel ikke på noe akkurat. Men jeg brukte bur i begynnelsen da Tuf var valp. Fant fort ut at det overhodet ikke var nødvendig, og at det bare gjorde han utrygg. Så skulle nok ønske jeg hadde latt være. Ellers har jeg jo aldri drevet noe med hundetrening, så var ikke noe jeg kunne gjøre feil sånn sett :P Begge to er fine, snille hunder som det er lite problemer med.

Edit: Kom på at jeg nok kunne lært Tuf å gå pent i bånd fra han var liten! Også lurer jeg på om jeg kanskje har sosialisert han litt FOR mye. Han er meget interessert i å hilse på alt og alle som vi møter på tur, og det kan være litt slitsomt. Ikke for sent å jobbe med da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel egentlig bare på en ting, og det er at jeg siktet så innmari høyt når jeg så etter Yaris. Jeg skulle liksom ha det beste av det beste, uten å tenke så mye på om det ville passe meg. Resultatet er jo at etter ett år sammen, må jeg se etter noen som har det som trengs for å takle en slik energiklump.

Tør nesten være sikker når jeg tror at jeg fortsatt hadde hatt munsterlanderen min om jeg hadde sett etter en litt mer familierolig type. Men jeg har lært ekstremt mye av ham, som jeg kan ta med meg videre. Grunnen til at jeg angrer er vel at jeg hadde kunnet spare både oppdretter og meg selv for jobben å finne et nytt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte første hunden min i 95 var det ikke så vanlig med posetiv trening så jeg husker at jeg satt leste du er sjefen boka lånte av noen med en Dunker...Jada.Så dessverre i startet ble hun tatt litt hardt.Veldig dårlig smvittighet for det.

Heldigvis tok jeg raskt til vett av meg selv og de neste 11 årene hun levde styret jeg hun kun med stemmen lavt nei om det var nå "galt"Har også tenkt på at om jeg har brukte bedre godbiter enn de tørre ekkle kjeksene kjøpt på butikken til 15 kroner som oftes har det kanskje vært litt lettere få en bedre innkalling;)!Hehe.Ikke sikkert da hun jeg har nå trente jeg aldri innkalling på kunne det liksom bare fra var 9 uker så rase/blanding spiller også stor rolle;)Var nå løs hele tiden for det Engelsk Setteren min selv om det kunne ta lang tid før jeg fikk hun i bånd!

Det jeg angrer på til hun jeg har nå er at var så sløv på trene være hjemme alene.Fatter ikke og begriper hvorfor jeg var det vet jo utrolig godt hvor viktig det er!Resultete i litt seperasjons angst/bjeffing/uling/masse ødleggelser i starten.Gikk seg heldigvis til med masse trening da.Metode messing lærte jeg godt av at var litt hard til forrige hunden i starten.Har aldri tatt i hun jeg har nå kun rolig nei om er noe.Og da at lå i bur første natta si da kom her.Hallo hva er det for noe liksom!Var for så mange sa det var lurt...Æsj.Ble med den natta ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg synes angrer er et sterkt ord. Jeg angrer feks ikke på at vi hadde Fanta halvannet år, selv om det ikke endte godt. Vi lærte ekstremt mye og hadde det veldig gøy sammen mesteparten av tiden. Aldri har jeg vært så lykkelig som når jeg hentet henne hjem. Selvsagt hadde det vært fint om jeg hadde valgt en annen oppdretter, men det ble som det ble og i dag er det i grunn helt ok.

Monti angrer jeg egentlig ikke på så mye. Jeg burde kanskje vært enda mer forsiktig med klikkertreningen i begynnelsen siden motivasjonen ikke lå i han fra dag en (det gjorde det jo på Fanta, så jeg ble nok tatt litt på senga). Men det er jo bare småpirk. Han er en kosegris, morsom å trene med, en fantastisk og trofast turkamerat og i grunn ganske så lydig (foreløpig :lol:).

Men hadde vi ikke hatt Fanta hadde vi nok angret på mye ang Monti - vi lærte mye om oppdragelse der og sånn sett var det jo praktisk å få unghund så raskt igjen :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at jeg ikke gikk valpekurs med Ganzie, hun ble ikke sosialisert nok da hun var liten, og det merkes. Hun er stødig som bare rakkern på nye steder og nye ting, men ikke på fremmede mennesker og andre hunder.

Ellers angrer jeg på at jeg ikke trente litt mer konkurranserettet fra hun var valp. Hun er veldig flink og gjør sitt aller beste, men enkelte uvaner sitter så grodd fast at det er vanskelig å trene bort.

Ellers angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte henne fremfor broren, selv om han var penere og stødigere mentalt, for en bedre hund kunne jeg (nesten) ikke fått :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå angrer jeg ikke på noe, men jeg angret som en hund over at jeg kjøpte meg valp da jeg fikk Snusern. For det første var jeg veldig langt nede selv, og for det andre så fikk jeg valpen fra *******. :lol:

Mye jeg kunne gjort anderledes, men samtidig utifra forutsetningene vi to har sammen, så tror jeg at jeg gjorde det beste jeg kunne. Veldig fornøyd med henne i dag. :)

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Oh, der kom jeg på noe jeg angrer på: Alenetrening! Jeg fikk Joshi når begge to var 1,5 år gamle, og etter det har de stort sett vært sammen... Nå er det helt umulig å skille dem uten at Joshi går berserk (Tuf klarer seg fint alene). Det har ført til at jeg alltid må ta med begge når jeg skal noe med den ene. På kurs, til dyrlegen, overalt... Bodde jo alene før, men nå er det enklere siden samboeren kan ta Joshi mens jeg er ute med Tuf, så kanskje det blir bedre etterhvert. Men samtidig er det jo ikke noe å angre på heller. Jeg har nemlig ikke kapasitet til å gå to turer, så det var ikke så mye annet jeg kunne gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg angrer ikke på noe vedr valg av hundene mine. Det er vanskelig å angre på forhold man ikke kan styre, som helse….Og hver enda hund jeg har hatt her i livet har lært meg noe, og noen mer enn andre. Ingen har hatt uspiselig gemytt eller problemer jeg ikke har følt at jeg har kunnet takle. Men noen har hatt utfordringer som har kostet meg mye tid, krefter og penger. Men angre gjør jeg uansett ikke - det er bortkastet energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på veldig lite. Da jeg valgte omplasseringshund og satt med Mike i setet ved siden av meg var jeg verdens lykeligste og det er jeg fortsatt. En bedre hund kunne jeg ikke hentet hjem. (min uslepene diamant<3) Det er jo mye som kunne vært gjort anderledes, men jeg har lært vanvittig mye og det må jeg bare ta med meg.

Er det noe jeg angrer på så er det at han ble operet uten å trenge det, men når sannt skal sies tror jeg ikke jeg kunne valgt anderledes der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...