Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du angret på noe?


Ane
 Share

Recommended Posts

Vet ikke om det er en slik tråd fra før av? Da får dere heller slette denne :)

Men jeg lurer på om noen her har angret på noe med hunden(e) deres? Rase, kjønn, individ, ol. Angret på noe dere har gjort med hunden, eller ikke har gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ikke noe å angre på, for jeg var ikke så godt inne i hundetrening da jeg fikk Marvin. Men hadde jeg fått han nå, ville jeg startet målrettet trening med en gang. Det hadde hjulpet meg mye i dag.

Men ellers angrer jeg ikke på noe. De feilene jeg har gjort har jeg lært av og vokst på, og de har bidratt til at jeg er der jeg er i dag. Og de feilene jeg måtte begå i dag, lærer jeg av til senere slik at jeg kan bli enda bedre hundemenneske og trener. Sånn ser jeg på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke begynte på agility tidligere. Jeg skulle begynne når Blondie var 1 år, men da fikk venninnen min valp og det ble avtalt at vi skulle begynne i lag når hennes var 1 år, men da fikk enda en venninne av meg valp, og vi bestemte oss for å vente til den og ble 1 år så vi alle kunne starte treningen samtidig. Jeg gikk nybegynner kurs med hun første venninnen da Blondie var 3 år gammel, den andre venninnen min trente det aldri. Nå trener ikke venninnen min som jeg gikk kurs med noe særlig agility lengre en gang, så det var liksom ikke vits å vente :P

Også kan jeg si som Marianne, jeg har lært av mine feil, så sånn sett angrer jeg ikke. Eller jeg kan si at jeg angrer på at jeg ikke sosialiserte henne godt nok, eller på det jeg gjorde feil ved sosialiseringen av henne, i og med at hun i dag er fryktaggressiv. Jeg angrer på at jeg ikke var mer streng på varslingen hennes.

Uten om dette syns jeg ingenting ved henne er noe jeg angrer på :) Hun er en eksemplarisk hund :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg loka bare med lydighetstrening i starten, og med en egenrådig hund som jeg heller burde trent innkalling med, sitter jeg igjen med en hund som kan en masse unyttig, og en del nyttig. Men akkurat den innkallinga. Fader altså. Skal ikke lære neste bikkja en dritt annet enn "kom" / *plystr* før den blir 1 år :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har før tenkt at jeg skulle ønske jeg gjorde ting helt annerledes med Tinka. At jeg trente mer konkurranserettet, at jeg hadde visse tydeligere regler, at vi hadde tatt tak i matstjelinga på en bedre måte med en gang også videre. Nå innser jeg at det kanskje ikke hadde spilt så stor rolle allikevel. Hun er jo seg selv uansett, på en måte. Ut fra den pakken med egenskaper som hun har, tror jeg faktisk ikke at jeg kunne fått noe særlig mer ut av henne selv om jeg hadde gjort enkelte ting annerledes tidligere. Vi har jobbet MYE med flere forskjellige ting de siste årene, og noe har løst seg. Andre ting må jeg bare leve med, men det tror jeg at jeg hadde måttet uansett hva slags oppvekst hun hadde fått. Tinka er Tinka, liksom.

Jeg angrer forresten ikke på at vi kjøpte akkurat den hunden, heller. Rase og kjønn var veldig greit for førstegangseiere som oss, og selv om hun er helt snål og teit i blant er hun jo gjennomført skjønn, så da går det fint. Glad i labradummen min, jeg. :heart:

Geo har jeg bare hatt noen få uker, så det er det vanskelig å svare på. Jeg er mer bevisst på en del ting nå enn det jeg var med Tinka da hun var valp, men jeg merker allerede at det er mye som blir litt tilfeldig og at det kanskje ikke alltid er like enkelt å være så konsekvent og konstruktiv som jeg hadde tenkt jeg skulle være. Det er umulig å få til ting perfekt. Foreløpig bruker vi mye tid på kontakt, sosialisering, miljøtrening, lek og innkalling, og det tror jeg vi kommer til å ha igjen mye for seinere, selv om han sikkert får både hverdagsmessige og konkurranserelaterte problemer etterhvert. Det hører liksom med.

Rase, kjønn og linjer er det også for tidlig å si noe om, men foreløpig føles det helt riktig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at vi var viljeløse og brukte alt for mye fysisk straff for alt av uønsket atferd da hun var liten.

Angrer på at vi brukte alt for mye bur det første året.

Angrer på at jeg ikke brukte mer tid på rehabiliteringsøvelser den første tida etter skaden, men vi visste ikke nok/kunne ikke nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel ikke på noe akkurat. Men jeg brukte bur i begynnelsen da Tuf var valp. Fant fort ut at det overhodet ikke var nødvendig, og at det bare gjorde han utrygg. Så skulle nok ønske jeg hadde latt være. Ellers har jeg jo aldri drevet noe med hundetrening, så var ikke noe jeg kunne gjøre feil sånn sett :P Begge to er fine, snille hunder som det er lite problemer med.

Edit: Kom på at jeg nok kunne lært Tuf å gå pent i bånd fra han var liten! Også lurer jeg på om jeg kanskje har sosialisert han litt FOR mye. Han er meget interessert i å hilse på alt og alle som vi møter på tur, og det kan være litt slitsomt. Ikke for sent å jobbe med da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel egentlig bare på en ting, og det er at jeg siktet så innmari høyt når jeg så etter Yaris. Jeg skulle liksom ha det beste av det beste, uten å tenke så mye på om det ville passe meg. Resultatet er jo at etter ett år sammen, må jeg se etter noen som har det som trengs for å takle en slik energiklump.

Tør nesten være sikker når jeg tror at jeg fortsatt hadde hatt munsterlanderen min om jeg hadde sett etter en litt mer familierolig type. Men jeg har lært ekstremt mye av ham, som jeg kan ta med meg videre. Grunnen til at jeg angrer er vel at jeg hadde kunnet spare både oppdretter og meg selv for jobben å finne et nytt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte første hunden min i 95 var det ikke så vanlig med posetiv trening så jeg husker at jeg satt leste du er sjefen boka lånte av noen med en Dunker...Jada.Så dessverre i startet ble hun tatt litt hardt.Veldig dårlig smvittighet for det.

Heldigvis tok jeg raskt til vett av meg selv og de neste 11 årene hun levde styret jeg hun kun med stemmen lavt nei om det var nå "galt"Har også tenkt på at om jeg har brukte bedre godbiter enn de tørre ekkle kjeksene kjøpt på butikken til 15 kroner som oftes har det kanskje vært litt lettere få en bedre innkalling;)!Hehe.Ikke sikkert da hun jeg har nå trente jeg aldri innkalling på kunne det liksom bare fra var 9 uker så rase/blanding spiller også stor rolle;)Var nå løs hele tiden for det Engelsk Setteren min selv om det kunne ta lang tid før jeg fikk hun i bånd!

Det jeg angrer på til hun jeg har nå er at var så sløv på trene være hjemme alene.Fatter ikke og begriper hvorfor jeg var det vet jo utrolig godt hvor viktig det er!Resultete i litt seperasjons angst/bjeffing/uling/masse ødleggelser i starten.Gikk seg heldigvis til med masse trening da.Metode messing lærte jeg godt av at var litt hard til forrige hunden i starten.Har aldri tatt i hun jeg har nå kun rolig nei om er noe.Og da at lå i bur første natta si da kom her.Hallo hva er det for noe liksom!Var for så mange sa det var lurt...Æsj.Ble med den natta ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg synes angrer er et sterkt ord. Jeg angrer feks ikke på at vi hadde Fanta halvannet år, selv om det ikke endte godt. Vi lærte ekstremt mye og hadde det veldig gøy sammen mesteparten av tiden. Aldri har jeg vært så lykkelig som når jeg hentet henne hjem. Selvsagt hadde det vært fint om jeg hadde valgt en annen oppdretter, men det ble som det ble og i dag er det i grunn helt ok.

Monti angrer jeg egentlig ikke på så mye. Jeg burde kanskje vært enda mer forsiktig med klikkertreningen i begynnelsen siden motivasjonen ikke lå i han fra dag en (det gjorde det jo på Fanta, så jeg ble nok tatt litt på senga). Men det er jo bare småpirk. Han er en kosegris, morsom å trene med, en fantastisk og trofast turkamerat og i grunn ganske så lydig (foreløpig :lol:).

Men hadde vi ikke hatt Fanta hadde vi nok angret på mye ang Monti - vi lærte mye om oppdragelse der og sånn sett var det jo praktisk å få unghund så raskt igjen :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at jeg ikke gikk valpekurs med Ganzie, hun ble ikke sosialisert nok da hun var liten, og det merkes. Hun er stødig som bare rakkern på nye steder og nye ting, men ikke på fremmede mennesker og andre hunder.

Ellers angrer jeg på at jeg ikke trente litt mer konkurranserettet fra hun var valp. Hun er veldig flink og gjør sitt aller beste, men enkelte uvaner sitter så grodd fast at det er vanskelig å trene bort.

Ellers angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte henne fremfor broren, selv om han var penere og stødigere mentalt, for en bedre hund kunne jeg (nesten) ikke fått :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå angrer jeg ikke på noe, men jeg angret som en hund over at jeg kjøpte meg valp da jeg fikk Snusern. For det første var jeg veldig langt nede selv, og for det andre så fikk jeg valpen fra *******. :lol:

Mye jeg kunne gjort anderledes, men samtidig utifra forutsetningene vi to har sammen, så tror jeg at jeg gjorde det beste jeg kunne. Veldig fornøyd med henne i dag. :)

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Oh, der kom jeg på noe jeg angrer på: Alenetrening! Jeg fikk Joshi når begge to var 1,5 år gamle, og etter det har de stort sett vært sammen... Nå er det helt umulig å skille dem uten at Joshi går berserk (Tuf klarer seg fint alene). Det har ført til at jeg alltid må ta med begge når jeg skal noe med den ene. På kurs, til dyrlegen, overalt... Bodde jo alene før, men nå er det enklere siden samboeren kan ta Joshi mens jeg er ute med Tuf, så kanskje det blir bedre etterhvert. Men samtidig er det jo ikke noe å angre på heller. Jeg har nemlig ikke kapasitet til å gå to turer, så det var ikke så mye annet jeg kunne gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg angrer ikke på noe vedr valg av hundene mine. Det er vanskelig å angre på forhold man ikke kan styre, som helse….Og hver enda hund jeg har hatt her i livet har lært meg noe, og noen mer enn andre. Ingen har hatt uspiselig gemytt eller problemer jeg ikke har følt at jeg har kunnet takle. Men noen har hatt utfordringer som har kostet meg mye tid, krefter og penger. Men angre gjør jeg uansett ikke - det er bortkastet energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på veldig lite. Da jeg valgte omplasseringshund og satt med Mike i setet ved siden av meg var jeg verdens lykeligste og det er jeg fortsatt. En bedre hund kunne jeg ikke hentet hjem. (min uslepene diamant<3) Det er jo mye som kunne vært gjort anderledes, men jeg har lært vanvittig mye og det må jeg bare ta med meg.

Er det noe jeg angrer på så er det at han ble operet uten å trenge det, men når sannt skal sies tror jeg ikke jeg kunne valgt anderledes der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...