Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn/ikke barn?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Jeg har 2barn. Begge planlagt og absolutt velkommne begge to :D

I tillegg til hundene :)

For meg har barn vært en selvfølge.

For å si det sånn, min eldste datter bærer det navnet jeg bestemte at hun skulle få når jeg var 13år. :P

Når jeg da fikk vite det er en datter, var navnet ikke diskuterbart. Så hun bærer det navnet jeg valgte til hun 6år før hun ble født ;)

Sliten, det skal jeg love deg man blir :P

Men det blir man strengt tatt uten barn å. Hehe :)

Jeg ser jo det at med aleneomsorgen for barn og da tillegg studier 100% pluss hunder og ikke minst valper nå :P

Så kjenner jeg jo at jeg er sliten. Men jeg er også en person som elsker og ha ting og ta meg til :)

Jeg er ikke noe glad i og sitte i ro hele tiden. Og det slipper jeg med 2 barn og en skokk hunder :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg :P

Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukte legene lang tid på inngrepet for at jeg fortsatt skulle ha muligheten til å få barn selv om jeg sa det ikke var nødvendig. Jeg sa klart i fra at jeg ikke øsnket meg barn, bare fjern hele greia, og ble nesten sur når de ikke tok meg på alvor.

Livet mitt etter at jeg fikk barn har på alle objektive punkter blitt verre.

Helsen er dårligere, økonomien er elendig, kjærlighetslivet er ikke- eksisterende, jeg har fått grå hår( !!), det går utover jobben min, jeg mistet hunden i mitt liv, jeg har ikke like mye kontakt med venner, jeg er kronisk sliten og trøtt, jeg har ikke kontroll på min egen hverdag, jeg har lite alenetid, er kronisk bekymret osv..

Alle nye undersøkelser viser at man ikke blir lykkeligere av å ha barn.

Men ingen av de undersøkelsene har tatt med følelsen man får når ungen sier "mamma" første gangen, første smilet, første latteren, de små øyeblikkene når du føler at det største mirakelet i universet ligger i armene dine, øyeblikkene hvor dere ler sammen og du opplever en nærhet man ikke kunne tro fantes osv..

Det gjør det så uendelig verdt det..heldigvis. Hvis ikke hadde menneskearten dødd ut.. Det er ingen som tar på seg så mye ulønnet jobb og slit uten å få tifold igjen.

Sånt som dette kunne jeg ikke forestille meg før jeg fikk barn. Men jeg mener fortsatt at man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av å få barn. Jeg har blitt det. Men så har jeg en sabla bra unge :P

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde alvorlige planer om å sterilisere meg da jeg var 13 :lol:

Jeg ønsker meg ikke barn. Det er både veldig rasjonelle, og mer emosjonelle grunner til det. Dessuten blir jeg alvorlig sint og ugrei når jeg er trøtt, noe som fungerer dårlig med å være mor. Det kommer til å bli et hel-vete. Selv om jeg anerkjenner at den kjærligheten man vil føle til et barn er noe jeg, dersom jeg opplever det, vil gi alt mening - tenker jeg at så lenge jeg ikke har kjent den kjærligheten, så går jeg ikke akkurat glipp av noe.

Den dagen jeg får barn (og jeg tror det skjer) er det fordi jeg ikke kan nekte kjæresten min å oppleve det han har drømt om siden han var 18 år :P Men jeg håper jeg bare får gutter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Edit:

Jeg skulle ønske jeg var der! Så greit det må være og bare vite. Hvorfor er du så sikker på at det er det du vil? Er du en baby-person fra før?

Jeg har alltid hatt mye omsorg for barn/dyr. Behov for å ha noe å passe på/ta meg av. Det ligger bare naturlig for meg på en måte.

Jeg er nå blitt 24år,så jeg er der at jeg ka begynne å tenke på å gjøre noe med det :)

Og når i tillegg min bedre halvdel som aldri har brydd seg noe om å få barn, nå (i en alder av 32) sier at det virker jo koselig og kunne tenkt seg barn likevel,så kjenner jeg at jeg blir varm inni meg. Det er liksom bare det mest naturlige neste steget i vårt forhold.(vi har holdt sammen i over 8år)

Vanskelig å forklare egetlig :P

Eneste som står i veien nå er økonomien,så det blir ikke barn heeeelt enda :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke barn, har aldri prøvd å få barn (hatt sex, men ikke for å reprodusere meg :lol: ).

Jeg er litt der at jeg vil at forholdene skal ligge til rette, men hadde det blitt ett arbeidsuhell så hadde jeg tatt det til vurdering. Jeg er ikke ukjent med tanken at jeg kan få barn en dag, men jeg føler heller ingen trang til å få det eller har ett stor ønske. Jeg er litt ambivalent til det rett og slett.

Det jeg vet er at jeg vil ikke bli en gammel mor, men den grensen flyttes jo stadig syns jeg. Før var du for gammel ved 30 år liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er av den sorten som drømte om baby fra jeg var liten. Fikk to flotte barn, og det er jeg veldig glad for. Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at det faktisk går an å leve lykkelig helt uten barn. Jeg har to barnløse venninner, og jeg ser jo at de lever fullstendige liv, akkurat like lykkelige eller ulykkelige som alle andre.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er av den sorten som drømte om baby fra jeg var liten. Fikk to flotte barn, og det er jeg veldig glad for. Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at det faktisk går an å leve lykkelig helt uten barn. Jeg har to barnløse venninner, og jeg ser jo at de lever fullstendige liv, akkurat like lykkelige eller ulykkelige som alle andre.

Ja, det der er viktig å huske. Jeg har flere venner som ikke vil ha barn, og selv om jeg mener at livet mitt merkelig nok ble bedre etter jeg fikk A så tror jeg ikke at jeg i sum er mer lykkelig enn de.

Jeg blir fortsatt provosert over folk som sier at barn er meningen med livet fordi vi er pattedyr. Livet mitt var ikke meningsløst før jeg fikk A.

Hadde ikke uhellet/ hellet skjedd hadde jeg sannsynligvis levd lykkelig alle mine dager uten å savne en liten gutt jeg uansett ikke ante noe om.

Jeg er bestemt på at jeg ikke skal ha flere barn da :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ingen, og skal definitivt aldri ha heller. Grunnen legger eg ikkje ut offentlig.

Men må si eg blir litt provosert over folk som kommer med slengkommentarer som: du ombestemmer deg nok, du er ung enda, vil sikkert ha senere osv. Skulle ønske andre var i stand til å respektere mitt valg.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, har ikke noe lyst på barn. Liker ikke barn, rett og slett. Jeg liker kusinene mine og fadderbarna mine, men det er svært sjeldent at jeg liker andre enn det. :P Da jeg ble spurt om å være fadder første gangen, så måtte jeg spørre flere ganger om hun var sikker på at hun ville det. :P Nå er jeg fadder til to stykker, og syns at folk rundt meg kan slutte å få barn, for det er akkurat passe med to for min del. ( :P )

Jeg er "heldig" nok til å ha en kjæreste som heller ikke vil ha barn, så det er jo greit.

Maaaaange sier at jeg kommer til å ombestemme meg, og mamma sier at hun heller ikke likte barn noe særlig, men hun er jo kjempeglad for meg og søsteren min. Men nææ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men Sanne, altså. Det er ikke nødvendigvis noe vanskeligere eller mer styrete for deg å få barn enn heteroer. Så mange som 1/10 sliter med infertilitet og som må styre i en eller annen grad med å bli gravid. Det er ganske mange. Sånn sett er du heldig, for du vet dine biologiske begrensninger og kan hoppe direkte til det som funker.

Når det kommer til genene dine så er du jo egentlig heldig, for du kan jo velge at din partner kan være den som går gravid. :)

Jeg kjenner flere lesbiske som har barn, og ja de måtte ta et par turer til Danmark og det var styrete med inseminering og alt det som hører med, men det er nok sånn at med en gang strek nummer to er på pinnen så tipper jeg man legger alt det der bak seg på et sekund. Så la nå iallfall ikke dét stå i veien for deg, det er bare blåbær i forhold til det som er å bli forelder.

Til tema, ingen kan argumentere for andre om hva som er riktig når det kommer til barn. Du må bare kjenne selv hva som føles rett. Det er plusser og minuser med alt her i livet, barn er ikke noe unntak.

Den beste måten jeg kan beskrive det på er at det bringer med seg ekstreme følelser. Jeg har aldri følt så ekstreme følelser før. Ekstrem kjærlighet, omsorg, bekymring, empati, stolthet og glede. Men også ekstreme bekymringer, sinne (aldri på barnet!), frustrasjoner, frykt, utmattethet, selvgransking, osv.

Alt det der er verdt det, når først barnet er kommet til verden. Vi har alle verdens fineste barn, helt unike på sitt vis, og de er alle verdt hver en våkenatt, tantrum, legevaktbesøk og alt det som hører med. Det er peanuts i de store bildet. Bare peanuts.

Men det kan være like verdt det å la vær, om det gir noen mening.

Ting har en tendens til å bli riktig tror jeg, uansett hva man velger. Det er helt ok å velge bort alt det der, og man lever et like fullt og innholdsrikt liv, så absolutt! Det er like mye respekt i den avgjørelsen. Å bli forelder betyr også at man må velge bort ting, slik som man velger bort andre ting når man ikke får barn. Det er helt likestilte valg synes jeg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri vært noen barneperson egentlig, eller - jo - jeg har vel det, for jeg trivdes veldig godt med å jobbe med barn. Men jeg har aldri vært særlig interessert i andres unger, er ikke typen som kikker i vogner og dør på meg og synes et barn i et selskap alltid forbedrer selskapet :P Men - jeg har alltid visst at jeg ønsker meg egne barn. Det ble ekstra tydelig for meg da jeg i vinter måtte gjennom utredning i forhold til noen underlivsgreier, og angsten for at jeg ikke skulle kunne få barn var det jeg kjente aller mest på. Jeg var ikke redd for å bli syk selv, ikke redd for evt. inngrep, men jeg var rett og slett vanvittig redd for en beskjed om at jeg ikke kunne få barn. Heldigvis er det ikke noe som tilsier at det skal være vanskeligere for meg enn andre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle ikke ha barn, vi snakket om det og planla å forøke dyreflokken og ha fokus på de andre barna i familien fremfor egne..

Så ble jeg gravid. Aner ikke hva jeg går til eller hvordan det blir, er litt ambivalent til det hele - men vi får vite i oktober.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg tenker nå, så ønsker jeg ikke barn. Men blir jeg gravid så blir det garantert en vurderingssak. Jeg vet at min sjanse for å bli gravid er veldig liten, så jeg tenker at det er bra at det ikke er så viktig for meg. Verre når noen som ønsker seg barn mer enn noe annet, ikke har muligheten - utenom adopsjon etc. Derfor håper jeg også at jeg ikke kommer til å ønske meg barn etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er barn uaktuelt, men jeg kan ikke si at det blir sånn for alltid. for man kan vel ikke vite hva man tenker om 5 år? Men er det opp til hva jeg føler om dagen så kommer jeg aldri til å få barn, jeg er ikke en mamma person egentlig. Også er jeg devserre ikke så veldig glad i barn (men det er vel alltid anderledes med sin egen) Dessuten er Christian allergisk mot hunder, og det vil jeg ikke at ungen skal være!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overrasket over hvor mange her som faktisk ikke vil ha barn - selv om jeg kommer fra et miljø der det ikke er noen selvfølge. Vi har et vennepar som fikk barn etter 40 og nå venter nr 2, og et vennepar på samme alder som oss (30-ish) som venter nr 2. Svoger på 35 fikk en i fjor. Og ellers har vi maaange venner som ikke har barn enda, eller som aldri skal ha.

Jeg er også overrasket over hvor mange som tenker på dette med arvelige sykdommer - men det er kanskje en hundegreie? :P Når jeg sier at en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er på grunn av at jeg ikke vil de skal arve ting jeg vet ligger i familien, så blir jeg bare ledd av.

Jeg har aldri hatt lyst på barn, og har i likhet med flere her villet sterilisere meg fra ganske tidlig av. Nå har jeg imidlertid en mann som har veldig lyst på barn. Men i motsetning til med hund, hvor man kan si " det er DIN hund, DITT ansvar og DINE penger" så er det for det første jeg som må gå å bære på en potensiell unge i 9 mnd, og man ender med å dele ansvaret. :P Så de siste årene har jeg prøvd å bli mer åpen for å få barn, vi har også snakket om adopsjon og fosterhjem.

På godt og vondt er dette komplisert med at enn så lenge så er jeg ikke frisk nok til å ha barn. Det vil si, da har jeg ikke kapasitet til å jobbe, ihvertfall. Jeg jobber 40% etter utbrenthet, og kommer til å bruke lang tid på å bli 100%, noe jeg helst vil før vi vurderer barn seriøst. Jeg ville også beholdt et barn som var "uhell". Men vi får se.... (på en måte håper jeg for gubbens del at jeg plutselig får veldig lyst på barn :P )

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan godt forstå hvorfor folk ikke har barn, eller ønsker seg barn. Og selv om jeg synes det er noe av det beste som har hendt meg har jeg ikke noe behov for å formanne om hvorfor de burde få barn om de ikke ønsker det selv. Men, jeg synes det er kjempefint at mine barnløse venninner som egentlig ikke liker barn (har endel av dem :lol: ) setter pris på og liker mitt barn :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg har ingen planer om barn på lenge. Ideelt sett ser jeg for meg at jeg får barn etter at jeg er blitt gift med min herlige samboer, lever noen år som lykkelig gift og har eget hus og stabil inntekt før den tid. Tiden får vise, hehe.

Men jeg ønsker meg ETT barn med tiden, og det er heldigvis det også min bedre halvdel ser for seg. :) Noe mer enn det ser jeg ikke for meg at jeg vil ønske meg.

Var overbevist i fryktelig mange år om at det eneste riktige av meg, var å adoptere. Det er selvsagt en god tanke, men etter at jeg fant meg drømmemannen, så tenker jeg nok med tiden at jeg ønsker at vi heller skal skape vårt eget barn og at jeg skal gå gravid (selvom dette er skrekken for meg). :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidligere var jeg veldig anti mot barn, og skulle aldri i verden ha noen unge. Jeg er jo ikke noe glad i unger, og har aldri vært den som har passet unger når jeg var yngre, eller dåner av å titte i barnevogner, eller får tårer i øyenene av å se på babybilder (jeg syns ikke engang babyer er pene). Jeg har også tullet mye med at OM jeg skulle fått unge, og den utviklet allergi mot hund, så hadde jeg heller vurdert å adoptere den bort - men det er selvfølgelig tull (Jeg tror at uansett så setter man menneskebabyen høyest, og den vil bety så mye mer enn "bare" en hund. Selvom man kanskje må gi opp den største interessen man har).

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg, verken den ene eller andre veien. Men de siste årene har jeg hvertfall sagt at det skal føles riktig, så jeg utelukker det ikke. Tiden får vise, men først har jeg lyst til å oppleve litt mer.

Jeg kunne ikke vært sammen med en som sa han måtte ha barn, uansett hva... For jeg syns så mye skal stemme før man tar det steget. Og jeg har vært åpen om det før jeg gikk inn i et nytt forhold nå, at akkurat det temaet er jeg litt usikker på for øyeblikket, og jeg kan ikke si noe den ene eller andre veien.

Endret av Monica
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ikke ha barn. Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt :heart: Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel.

Nå er det nøyaktig ett år siden, et helt vanvittig og aldeles utmattende år siden, men nå ville jeg ikke byttet det bort for alt her i verden :heart: 2 ettåringer, og en på 2 år og 3 mnd holder meg rimelig opptatt ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidligere var jeg veldig anti mot barn, og skulle aldri i verden ha noen unge. Jeg er jo ikke noe glad i unger, og har aldri vært den som har passet unger når jeg var yngre, eller dåner av å titte i barnevogner, eller får tårer i øyenene av å se på babybilder (jeg syns ikke engang babyer er pene). Jeg har også tullet mye med at OM jeg skulle fått unge, og den utviklet allergi mot hund, så hadde jeg heller vurdert å adoptere den bort - men det er selvfølgelig tull (Jeg tror at uansett så setter man menneskebabyen høyest, og den vil bety så mye mer enn "bare" en hund. Selvom man kanskje må gi opp den største interessen man har).

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg, verken den ene eller andre veien. Men de siste årene har jeg hvertfall sagt at det skal føles riktig, så jeg utelukker det ikke. Tiden får vise, men først har jeg lyst til å oppleve litt mer.

Jeg kan ikke annet enn å signere deg fullstendig på alt! (til og med tulledelen).

Noen dager tenker jeg at det kunne være koselig med barn, andre dager tenker jeg "aldri i verden". Men det er uansett lenge til den beslutningen må taes :) Om det blir, så holder det med en. Mer blir bare pes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...