Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er vanlig av få av foreldrene i konfgave?


Strøssel
 Share

Recommended Posts

Jeg fikk bunad av mamma og pappa med alt av "utstyr" som søljer, knapper, skjorter osv. Farmor broderte og monterte hele greia for meg, så den var litt fra henne og. Men hele sullamitten er tilsammen verdt nesten 30 000, og det er den fineste gaven jeg kunne fått tror jeg :wub: Priceless å ha sin egen bunad som man kan ha hele livet og som kan gå i arv.

Ellers er det jo vanlig (i alle fall i min familie) at foreldre gir penger til barna sine. En grei sum som kan gi barna mulighet til å kjøpe noe de virkelig ønsker seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk 10.000 av pappa og 5.000 av mamma...

Men det kommer selvsagt helt an på hvilken økonomi foreldrene har... Ei venninne fikk en hest til 500.000 av sin mamma til konfen :lol:

Bunad og en sum penger er vel det jeg anser som mest naturlig for foreldre å gi i konfegave.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk bunad men uten sølv hvis jeg husker riktig. Ønsket meg vell sølv til bursdag og jul før konfen og til selve konfen. Mulig jeg fikk noe sølv men er usikker. Har det nedskrevet en plass(hva jeg fikk av hvem). Så fikk jeg den beste gaven jeg noen sinne kunne fått og den beste gaven jeg noen sinne kommer til å få, nemlig han som er livet mitt, Ivo min kjære kjære hannhund :wub: Ingen kommer noen sinne til å komme med en bedre gave enn det, ikke at jeg visste det når jeg fikk han men etter hvert som årene går så har han blitt alt jeg ønsker meg og litt til, verdens fineste, beste treningskamerat og min aller beste venn. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk bunad og penger - men jeg fikk kun penger dersom jeg ville ha bunad... (Logisk, nei :lol:) Også fikk jeg selve konfirmasjonsselskapet da :P

Jeg tror de fleste når de står til konfirmasjon er såpass "voksne" i hodet at de forstår om familien har det trangt økonomisk eller ikke. Hadde vi hatt det så hadde jeg sikkert blitt like glad for et fint smykke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Hva jeg fikk jo dettror det var penger og en sovepose. Sønn fikk ikke selskap men en fjorten dagers tur til Irland med mange jenter og hester. Jeg har glemt pengene men han husker myyyyyyyyyyyyye av turen enda :w00t::D hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk tursekk, iPod, penger (husker ikke hvor mye, heh) og selskapet av mine foreldre. Bunad (vel, festdrakt for å være korrekt) fikk jeg av min farmor. Jeg har hatt litt lyst til å få trønderbunad, men nettopp fordi jeg har fått drakten av verdens beste farmor som ikke er her mer, tror jeg at jeg kommer til å beholde drakten i mange, mange år framover.

(iPoden er for lengst død, men sekken har jeg hatt mye glede av!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble også konfirmert i forrige årtusen, og jeg husker godt hva jeg fikk av mamma og pappa - og er glad jeg fikk noe jeg kan huske. Foruten selskapet fikk jeg en stor rosemalt brudekiste (jeg elsket den stilen da, og den passer greit enda, og jeg vil alltid være glad i den fordi den er en gave og den har vært med meg i alle år - og inni lokket er selvfølgelig mine initialer og dato malt, slik at framtidige generasjoner kan glede seg over å vite hvor gammel den er. Jeg himlet med øynene da mine foreldre sa det da og jeg gjør det enda, for det blir ikke noen direkte nedarvet rekkefølge å gi denne videre til, men den dagen jeg dør kan jo et av mine tantebarn få den og ta med videre i sin eventuelle slektsgang). Da jeg var yngre brukte jeg den til å samle diverse tekstiler jeg opparbeidet meg - som en ekte brudekiste, hvor en samlet på det en skulle ta med seg inn i ekteskapet/voksenlivet. Jeg brukte den vel først til serviset jeg samlet på, men det ble for mye og måtte settes et annet sted.

I dag har jeg diverse i den - håndarbeid (! Det vil si en god del igangsatte og ikke avsluttede håndarbeid...), en del garn, sysaker, gardiner og litt sånn diverse jeg ikke fant et annet sted til mens jeg enda pakker ut og kommer meg på plass i mitt nye hjem.

Ellers husker jeg at jeg fikk penger, og det kjøpte jeg piano for - samt betalte flyttebilen, og jeg husker at pianoet ble kjøpt brukt i ei blokk i Halden, så flyttingen kostet mer enn selve pianoet. Pianoet skal også få en plass i stua mi, men i påvente av at jeg får råd til flytting (det koster 20.000 når en skal ha det over to fylkesgrenser, faktisk - men nei, det er ikke et tema å kjøpe et annet nærmere!) står det i et roterom hos pappa som vi har moro av å kalle for "klaverrommet" nå. For det høres bedre ut enn roterommet :D

Jeg fikk bunad i gave av mine besteforeldre, og i årene før konfirmasjonen fikk jeg søljene som hører til i bursdags- og julegave.

Som eier av en kropp som har endret seg mye fra konfirmasjonen, synes jeg det er en litt dum gave - ikke alle beholder konfirmasjonskroppen sin. På den annen side er det få andre begivenheter hvor det passer å gi. Det er selvfølgelig nok stoff til at det går an å gjøre en del endringer, men det koster penger, og jeg har ikke tatt meg råd til det - og det er strengt tatt ikke så ofte jeg har trengt bunad etter det. Også er det vel et håp om at kroppen enda skal endre seg som gjør at endringene ikke har vært initiert enda.

Ellers fikk jeg noen smykker jeg ikke har brukt senere (jeg har hittil ikke vært noe smykkemenneske), jeg fikk et stort håndmalt katolsk Mariaikon i gips - og jeg har aldri vært tilnærmelsesvis katolikk, og i dag er jeg så lite religiøs at jeg ikke ser for meg å henge det opp i mitt voksne hus, og jeg fikk sikkert andre ting som er glemt - men sirlig nedskrevet i en "min konfirmasjon"-minnebok som ligger et eller annet sted.

Men det jeg husker som beste minne fra konfirmasjonen er at min gamle oldemor satte seg i bilen og ble med mine besteforeldre på den 70 mil lange bilturen for å være med i konfirmasjonen min. Det betydde utrolig mye - det var så vidt jeg vet første gang hun tok den lange turen, og hun orket ikke å gjenta det tre år senere da min søster ble konfirmert om jeg husker riktig. Jeg har et bilde av fire generasjoner, og jeg har et klemmebilde av meg og oldemor, og jeg blir like rørt hver gang jeg ser de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk 5000,- og selskap + de klærne jeg måtte ønske. Ble selvsagt litt smågaver i form av piercing (jeg bruker ikke smykker og ringer) utenom :) Minnene er det viktigste, den gang var hele slekten samlet, å ingen kranglet. Gode minner er verdt mer enn alle penger og gaver i verden :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg fikk språkkurs til England og ett lite selskap - helt etter eget ønske. Tror nok den varianten var langt billigere for mine foreldre enn f.eks. bunad. Jeg synes ikke mengden/kostnaden skal være ett tema på en sånn dag jeg da - jeg synes det viktigste må være at konfirmanten får noe han/hun setter pris på og vil huske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...