Hvorfor valgte du din rase?

[Labmamma]

Jeg har alltid ønsket meg labrador retriever egentlig... Er vel p.g.a. deres positive rykte om at de er/skal være en flott familiehund, snille, rolige (etter hvert) og en flott turkamerat Han var et impulskjøp, da jeg plutselig kom på at NÅ passet det med hund.. (Hadde jo selvfølgelig lest om rasen på forhånd, og tilrettelagt hus og ferie i forkant av kjøp) Bruno blir en liten prøvekanin da han er min første hund, så vi får bare se "how he turns out"

[Guest Jonna]

Fikk anbefalt den da jeg tittet etter ny rase. Syns den var schtøgg og kjedelig... men det syns jeg ikke lengre

Mine krav var: En hund som var enkel å leve med i hverdagen, uten for mye skarphet da jeg ikke skal drive med bitearbeid e.l., ha en god helse, kunne konkurrere med i bruks og lydighet på høyere nivå uten måtte vente ørten år og ha flaks, miljøsterk da jeg drar hundene mine med overalt, ikke ha mye lyd, kunne gå på utstilling med og gjøre det bra og være en gruppe 1 hund.

For meg har Australsk Kelpie oppfylt mine vilkår såpass at jeg har startet oppdrett

[Hermes]

Det var min samboer som var mest "på" whippet før vi valgte det. Jeg kjente veldig lite til rasen og myndene generelt. Vi ble overbevist av alt som ble sagt om whippetens lynne og væremåte, hvordan de er rolige inne (vi liker oss godt i sofaen på kveldene, med en god bok i fanget) og full fart ute (vi liker en god tur i fjellet), har humor, og generelt er veldig enkle vesener, som ikke må løpe ned vilt fremmede mennesker for å hilse på de (slik andre "familiehunder" har blitt kjent for). Det meste har stemt godt. Vi har en aktiv krabat, men han er fortsatt ung og har enda tid på å utvikle seg. Er rolig og snill, men har også en aktiv side. Nå angrer vi ikke i det hele tatt. Min samboer ønsker seg av og til en litt mer førervennlig hund, men for meg er ikke det like viktig. Jeg kommer nok til å ha whippet en god stund fremover, men har samtidig lyst å bli bedre kjent med de andre myndene.

[:)Kine]

Jeg vurderte lenge om jeg skulle ha kelpie eller malle, og klarte ikke å bestemme meg. Derfor gikk jeg heller for den kombinasjonen jeg likte best, og det var "tilfeldigvis" et kelpiekull. Kelpiene virker generelt litt mykere, mens mallene har mer sterk jaktdrift og selvstendighet. Mallene virker litt mer likegyldige til fremmede, mens kelpien er mer sosial. Men jeg er ganske ny på begge rasene og kjenner ikke særlig godt til ulike linjer

Takk for svar! Ikke det at jeg egentlig kjenner noe til rasen, men kelpien virker mye "balansert". Er litt fascinert av rasen. Hvis jeg noen gang vil ha en gruppe 1 hund, så må det nok bli kelpie!

Fikk anbefalt den da jeg tittet etter ny rase. Syns den var schtøgg og kjedelig... men det syns jeg ikke lengre

Da har jeg motsatt syn av deg! Jeg synes de ser skikkelig bra ut! Bra bygd og en veldig spesiell farge på flesteparten.

[SandyEyeCandy]

Jeg valgte shiba fordi jeg syntes de var så pene at jeg nesten ikke kunne skjønne at de var virkelige, og fordi youtube-videoene av valpene var så søte og morsomme at jeg blei helt rørt. Og så likte jeg at alle framstilte dem som litt annerledes. Vel, jeg hadde aldri hatt hund før, og hadde ingen forestillinger om hva en "normal" hund var for noe, så jeg tok alle særheter, drifter og sterke meninger på strak arm, og vil fortsette å elske de røde farer hver eneste dag, så lenge de lever.

Aiko er min partner in crime, mitt livs lys og verdens beste læremester. Imouto vekker en sånn ømhet i meg jeg ikke ante fantes engang. Jeg skal aldri være uten shiba, og sjøl om jeg kommer til å ha andre raser også (brukshund og saluki), vil det alltid være shiba som er min rase.

Se på dem a! Er det rart, liksom?

[Natrisha]

Nå har jo jeg hatt schæfer i "alle år" (18) men jeg har alltid vært fascinert av dobbere da, så da jeg ble singel så måtte jeg bare ha en.Hadde samboer tidligere med strihåret vorsther, og jeg hadde schæfertispen min så dengang var det ikke aktuelt. Men da jeg ble alene så måtte jeg bare forsøke. Fikk tak i en skikkelig dårlig bikkje viste det seg, men da hadde jeg allerede blitt forelsket i rasen. Så da jeg måtte ta han, så ble det å kjøpe tispevalp. Nå har jeg jo to da.

Jeg syns dobbere er det vakreste som fins. De passer nok meg i aktivitetsnivå haha. Litt småhyper og ganske så kosete

Jeg elsker at de er med på alle slags aktiviteter, selv om det er frem med dekkenet på vinteren. Jeg elsker farten og villskapen , og at de er så utrolig hengivne. Jeg har aldri hatt så kosete hunder før. Selv om tispen min til tider kan drive meg fra vettet..så forguder jeg henne likevel. Skal aldri ha en annen rase. Jeg kommer til å bli hun gamle sære kjærringen i skogen, som sitter i gyngestol og hytter med kjeppen og som har to dobbere ved bena hehehe..

Alternativet måtte blitt enten afghansk mynde eller strihåret vorsther..

[Mud]

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en belger inn her igjen.

Jeg valgte ikke belgeren, den første belgeren min valgte meg.

Jeg passet en Tervueren et år, men hun hadde veldig mye jakt og jeg festet meg vel ikke så mye med rasen.

Når jeg skulle kjøpe ny hund bestemte jeg meg for å velge en voksen hund og etter å ha undersøkt forskjellige omplasseringssteder etc falt valget på en 5 år gammel golden gutt som het Simba. Jeg pratet med tidligere eiere og omplasseringsstedet og Simba så ut til å passe meg utmerket. Så da dro jeg for å se på Simba. Kontrakt og alt var gjort klart, for vi var selvfølgelig en kjempematch sant?

Simba var en fin gutt han. Men inne i stua lå det en stor svart hund i bur. Den fikk ikke komme ut da den var gulvredd og ekstremt hundeaggresiv + at den var skeptisk til fremmede. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk til, men på et eller annet tidspunkt ble hunden sluppet ut allikevel (de andre hundene inkl Simba var ute da), og den kom rett bort til meg og tok tak i håndleddet mitt. Slik satt den leeeenge... Jeg måtte på do og da diltet den etter meg så langt den turde (til enden av gulvteppet) og satt der og pep til jeg kom tilbake.

Den hunden ble med meg hjem.

Tror ikke de regnet med å bli kvitt utysket for de var rimelig kjappe med å ordne ny kontakt *ler*

Hunden het forøvrig Tellus og var en skikkelig drittbelger, men gud for en skjønning.

Simba aner jeg ikke hva skjedde med...

[Ia]

Den hunden ble med meg hjem.

Åå! Sånne historier er så fine

[xxx12345]

Jeg skulle ha Manchesterterrier jeg. Det var rasen jeg hadde forelsket meg i, lest om, sett på bilder av osv osv osv. Men så ville ikke eksen ha hund da Men et vennepar hadde dvergschnauzere, en sort og en hvit, og eksen forelsket seg helt i den sorte tispa. Når hun da skulle ha valper ble det bestemt at vi skulle ha valp etter henne - det var Freya.

Når C ble sjuk så kikket jeg på andre raser, og de rasene jeg seriøst vurderte var Manchesterterrier og tibetansk terrier. Men det var noe som holdt meg igjen fra å seriøst kontakte oppdrettere. Så ble Smula født og da er jeg her fremdeles

[Lola Pagola]

*snufs* Loke, så rørende!

[Anita F]

Jeg brukte lang tid på og velge rase.

Er oppvokst med lundehund, mindre blandingsraser og dachshund.

Mine krav var at hunden skulle være større og være min forsøkskanin i hundesporter ( de andre var bare familiehunder og jakthund ). Jeg ville ha en korthåret hund, og det var tre raser igjen på listen min: RR, Dobermann og Dalmis. Pga et vakkert bilde i en bok hvor det lå to sort/hvite dalmiser foran en stor gård var jeg solgt.

Dette var i 97/98. Utpå året ble kontakt med oppdretter ordnet og valpen ble født i mai -98. Ita var virkelig min drømmehund! Jeg fikk 12 fantastiske år sammen med henne.

Jeg ville også ha en mindre maskothund, og valget falt på DSG. Fordi rasen var så vanskelig og få tak i, fant jeg en ett år gammel hannhund til omplassering. Alt for brått og uten vett kjørte jeg til Oslo og hentet han hjem.

Jeg falt totalt for rasens størrelse og andvendbarhet, men han hadde noen diller overfor barna ( hoppet opp og bet i hendene ) og han flyttet til et par uten barn hvor han funket fint.

Når jeg så skulle ha ny hund satte mannen foten ned og SKULLE ha ny sort dalmis. Så da ble det. I ettertid har jeg angret på det med jevne mellomrom. Hun har alt for mye jaktinstinkt, og jeg kan ikke lenger ha en løs hund på gården.. Det krever enormt mye hver dag og påse at hunden til enhver tid er forsvarlig innestengt, for kommer hun seg løs ut så dreper hun høns, kaniner og katter, samt jager hest, ku og sau.

Min neste hund blir en springer spaniel. Fortrinnsvis en Engelsk, men Welsh har enda ikke blitt forkastet heller. Jeg vil ha en god sporhund, en hund som er snill med andre hunder og en som gjerne vil jobbe litt for/ med meg.

Hadde det ikke vært for at jeg vil delta på utstilling hadde jeg nok valgt en jaktcocker, mulig dette blir maskothunden min neste gang??

[Mud]

Åå! Sånne historier er så fine

*snufs* Loke, så rørende!

*ler* Slutten var ikke like rørende, han ble hos meg i under 4 år før han ble dement og dermed livsfarlig.

Men han lærte meg enormt mye, og hadde en helt vannvittig personlighet. Han var alt en belger ikke skal være - eller alt det verste en belger kan være - men han lærte meg å virkelig elske rasen...

Helt annen type Belger enn Loke, både personlighetsmessig og utseendemessig , men allikevel med mye av de samme belgersærtrekkene

[Guest Gråtass]

Sånn går det når man utelukkende avler for én ting..

Eh.. ja jeg antar at det er gjetingen du sikter til? Hvilke mentale egenskaper mener du man skulle vektlagt i avlsarbeidet utover gjeteregenskapene på en ren gjeterhund?

Border collie har vi alltid hatt pga vi likte de, ikke egenskapene, men det var hunden for vår familie.

Welsh Corgi Cardigan er min og Thorstein sin svake hjertesten, vi falt pladask for de, sjarmøren, humoristen, øra og alt. Vi kommer nok alltid til å ha en i hus! Og nei de er ingen maskot her i hus

Australsk Kelpie ønsket jeg meg for å ha en annen retning en border collien, fortsatt ha en flott bruks,lydighets hund uten de store problemene jeg har hatt med border med ekstrem gjeteinstinkt ol. De er noen ganske store klovner de også og passer perfekt sammen corgien.

Blir nok border igjen en dag, men ganske nøye fra hvor.

Altså en border collie skal ha gjeteregenskaper! At man som eier ikke klarer å håndtere det, betyr ikke at det er ekstremt, men at det kan være problematisk.

Jeg har border collie fordi det er en gjeterhund. Det er en ukomplisert, enkel rase med lite stress, bra helse og god mentalitet.

Jeg har schäfer fordi det er renavlet brukshund, med gode bruksegenskaper og en mentalitet som tiltaler meg.

Jeg vet ikke om det blir flere (etter å ha hatt 4 stk), men det går mer på mine interesser enn hundens kapasitet.

Endret 4. September 2011 av Gråtass

[Anette]

Altså en border collie skal ha gjeteregenskaper! At man som eier ikke klarer å håndtere det, betyr ikke at det er ekstremt, men at det kan være problematisk.

Jeg har border collie fordi det er en gjeterhund. Det er en ukomplisert, enkel rase med lite stress, bra helse og god mentalitet.

okay,ikke for å lage en diskusjon men hun har ekstreme drifter iforhold til tidligere border og mange jeg kjenner. Jeg vet godt hun skal ha gjeterinstinkt, men det er forskjell på hvor sterke - så ja de er problematiske for oss, hun hadde nok hatt det best som gjeterhund bortsett fra at hun gjerne angriper sauen også.

[Aymee]

Jeg valgte BC når jeg nå kjøpte hund mye fordi jeg er vokst opp med mange slike. Vi hadde det på gården når jeg var liten, og det er vanskelig å nå se for seg ett liv uten en BC i nærheten av meg. Jada, det er klart det er gjeterinstinkt og slikt med dem, men jeg ville ha en hund jeg kunne utforske hundemiljøene med, teste ut nye hundesporter, osv. Jeg liker arbeidslysta og gå-på-viljen, men må innrømme at utseendemessig er de ikke blant favorittene mine.

Jeg har hatt en strihåret vorsteh også, som jeg elsket over alt annet - og om jeg fikk en lignende ville jeg gått for det på dagen, men alle jeg har møtt som kan vorsteh pratet alltid om hvordan han var så ulik resten av rasen, så jeg tror ikke helt jeg tør.

Neste hund blir nok en husky (fordi der har du bikkja nærmest mitt hjerte), og jeg har en heller stor fasinasjon for maller, men vi får se. Det holder med en treningsglad hund for øyeblikket.

[Papillon]

Gråtass:

Det nytter IKKE at hunden er europamester i gjeting, når den har masse ressursforsvar som ikke ligner grisen, er skeptisk/redd for mennesker, lydredd, skuddredd, redd for busser osv HVIS den skal leve et liv som de fleste som ønsker seg lydighetshund/brukshund/agility gjør som også skal fungere bra i hverdagen.. Listen er lang! Istedenfor å BARE avle på gjeteregenskaper og drite i om bikkja er skuddredd fks synes jeg det er en veldig god idé å ta alle aspekter ved mentaliteten til vurdering og ikke bare om den er en god gjeterhund eller ikke. Selffølgelig er det viktig å beholde rasens unike instinkter, men det må ikke gå på bekostning av andre ting! Skal man ha hunden utelukkende til gjeting er det én ting, men de fleste som kjøper bc skal faktisk bruke den til litt annet også...

[Guest Gråtass]

Gråtass:

Det nytter IKKE at hunden er europamester i gjeting, når den har masse ressursforsvar som ikke ligner grisen, er skeptisk/redd for mennesker, lydredd, skuddredd, redd for busser osv HVIS den skal leve et liv som de fleste som ønsker seg lydighetshund/brukshund/agility gjør som også skal fungere bra i hverdagen.. Listen er lang! Istedenfor å BARE avle på gjeteregenskaper og drite i om bikkja er skuddredd fks synes jeg det er en veldig god idé å ta alle aspekter ved mentaliteten til vurdering og ikke bare om den er en god gjeterhund eller ikke. Selffølgelig er det viktig å beholde rasens unike instinkter, men det må ikke gå på bekostning av andre ting! Skal man ha hunden utelukkende til gjeting er det én ting, men de fleste som kjøper bc skal faktisk bruke den til litt annet også...

Det er der hele problemet ligger, NSG som forvalter rasen ønsker ikke å prioritere annet enn gjeteregenskaper, fordi BC skal være en gjeterhund.

[Maria]

Jeg var vel ikke mer enn 14 år den gang jeg fikk klarsignal fra mamma om at vi endelig kunne skaffe oss hund, som jeg da hadde drømt om hele livet. Jeg var en så ansvarlig fjortis som jeg kunne og prøvde å gjøre en del søking etter hvilke raser som kunne passe godt inn i vår familie. Jeg fikk nok tildelt oppgaven mer eller mindre alene, og det kan jo diskuteres hvor bra det er i seg selv. Var jo jeg som ville ha hund!

Jeg var innom utallige raser, og så spesielt på kooikerhund, schäferhund (fordi mamma vokste opp med rasen), boxer og howavart - mao. var spennet mellom rasene jeg så på veldig stort!

En dag satt jeg og surfet på canis og tok rasetesten der. Fikk plutselig opp portisen som et av de få alternativene som liksom skulle passe til meg. Og da jeg så på oppdretterne som lå på canis sine hjemmesider hadde en av dem valper like ved der vi skulle på ferie om bare noen dager. Da ble fjortisen gira og leste masse om rasen, så på bilder og ble helt forelsket. Så tok vi kontakt med oppdretteren og så på valpene noen dager etterpå. Da ble hele familien forelsket også, selvsagt.

Den dagen innledet jeg en mailsamtale med oppdretteren som fortsatte utover høsten. Og hun lærte meg så utrolig mye den tiden og tok meg veldig seriøst selv om jeg var så ung. Vi bestilte valp, og ventet et år før vi kunne få valpen vår. I løpet av den tiden lærte jeg rasen å kjenne, og skjønte raskt at jeg hadde vært utrolig heldig - for disse hundene var midt i blinken for meg! Og jammen stemmer ikke det ganske så bra den dag i dag, etter 6,5 år med rasen i hus.

Man kan nok si at vi lot vår egen entusiasme over å skulle få hund tok overhånd og gjorde oss lite kritiske i valg av rase. Noget tilfeldig. Men i ettertid ser jeg at valget vi tok var svært godt.

[Kensington Gate]

Som dyregal 7-åring kjøpte jeg meg en gammel hundebok med lommepengene: Aschehougs Hundene i Farger. Vet ikke hvorfor, men jeg festet meg helt ved en tegning av en blue merle collie. En sånn måtte jeg jo bare ha. Det skulle være en tispe og den skulle være blå.

Jeg ble ganske besatt, egentlig, og skrev historier og tegnet tegninger hele dagen (som jeg fant igjen for ikke så lenge siden - veldig moro). Min første collie-venn var en stor hanne som tilhørte eieren av kiosken ved skolen - han gikk løs utenfor kiosken hele dagen og jeg satt sammen med han hele morgenen helt til det ringte inn. Da jeg var 13 fikk jeg endelig min første hund. Det ble en blå collietispe, men dessverre var jeg ikke klar over at det i det hele tatt var noe som het mentalitet og min var dessverre direkte dårlig mentalt - full av redsler og i voksen alder gjentatt angstbiter. Hun ble til slutt avlivet da hun var 6 år gammel.

Nettopp fordi jeg ville ha en hund som var tøffere mentalt og som også var stilig, ble min andre hund en dobermann. Han var en kosegris og var morsom å jobbe med, men han hadde også en del stress og separasjonsangst. Alt i alt var dobermann en veldig positiv opplevelse, men for meg ble han for "bikkjete" - det gikk opp for meg at for meg fantes det hunder - og så fantes det collie. Derfor valgte jeg å returnere til rasen og være mer oppmerksom på det mentale. Det kjennes veldig riktig for meg.

En collie skal være en ideell allround-hund - en omgjengelig brukshund med en helt særegen relasjon til mennesker. Den skal være lettlært, men med evne til å ta avgjørelser på egen hånd. Dessuten er den slående vakker.

Jeg har drømt om å være collie-oppdretter siden jeg var 10 år gammel - 21 år senere er drømmen sterkere og nærmere enn noensinne. Det å forvalte rasen som står en nærmest er et flott ansvar å få ha.

[Pringlen]

Jeg var 9 år gammel og maste så mye om hund, at mutter'n til slutt gav etter:) Jeg ønsket meg en labbis, schäfer eller vorsteh (skikkelig realistisk for en 9-åring :rolleyes2: ) Men mutter'n hadde bestemt at - ja, jeg skulle få hund i julepresang, og det skulle være en Dachs! (for det hadde familien hennes i tyskland, og det var ordentlige hunder, selv om de var små...) Den måtte være strihåret, for korthår syntes hun var stygge, og langhår var visst (takk og pris) ikke et tema. Jeg hadde knapt sett en Dachs, kun en korthår som noen bekjente hadde, og den var hverken pen eller særlig trivelig. Så jeg ville egentlig ikke ha en slik lang ting, men valget var Strihår eller null hund. Og da var jo ikke det noe å lure på, hund skulle jeg jo ha! Så fikk jeg en valp, kjøpt på "billigsalg" i julepresang.

Jeg hadde nok flaks der, for Strihår er ikke en rase man bytter ut, man må bare ha fler av dem...noen og tjue år etter er antallet 8... Andre raser, derimot, kan man variere på. Så har jeg vært innom Dobermann (fordi de er fantastisk vakre, samt ok trekkhunder) Det skal jeg ikke ha igjen pga. for varierende mentalitet. Korthåret Vorsteh var jeg veldig fornøyd med som rase, men det er grenser for hvor mye hund man rekker å jakte med/trene... Dogo Canario kom i hus for å ha en rolig grei hund som kunne gå løs. Den har innfridd 100% og er en fantastisk hund. Men desværre er de fleste av rasen langt mindre fantastiske enn dette individet, så en ny DC senere vil bare bli en nedtur. Så neste løse gårdshund blir nok en IU

[Papillon]

Det er der hele problemet ligger, NSG som forvalter rasen ønsker ikke å prioritere annet enn gjeteregenskaper, fordi BC skal være en gjeterhund.

Da er det vel opp til oppdretterne hva de ønsker å avle på selv

[MonicaT]

Har funnet min rase og det er Breton.

Det var min tidligere samboer som ville ha jakthund/fuglehund og siden sjefen hans drev med Breton så blir det ei tispe derfra. Og det har jeg ikke angret på. Hunden ble med meg etter samlivsbruddet og siden er det blitt en breton til.

Er mange flotte fuglehunder, men det er breton for meg. Synes rasen er herlig og klubben topp. Stortrives med rasevalget

[LinL]

Jeg var innom mange forskjellige raser før jeg bestemte meg, store som små, men planen har alltid vært å prøve seg på agility og spor. Jeg har jo ikke prøvd meg på noen hundesporter før, så turte rett og slett ikke å skaffe meg en hund som krever for mye, i tilfelle jeg ikke synes agility og spor er gøy. Bestemte meg så for en 'liten' hund, og etter å ha snakket med flere oppdrettere av forskjellige raser fant jeg tonen med en oppdretter, og falt pladask for mora til Aro. Så det ble bare slik

[Karina&Chica]

Når jeg skulle få meg en hund som 16 - åring, begynte jeg å lete etter raser på nett og i hundebøker. Jeg visste jeg ville ha en liten til mellomstor familiehund som kunne være med meg rundt, var tilpasningsdyktig og hadde en skikkelig personlighet. Jeg hadde ikke noe stort behov for å delta i konkurranser, men var ivirig etter hverdagslydighet/triks, utstilling og gode turer. Etter å ha lest masse om ulike raser, kom jeg inn på tibben, og da var det gjort.. Jeg likte utseende, størrelsen, pelsstellet, aktivitetsnivået, selvstendigheten og staheten(utfordringer er gøy). Og jeg må si at Chica har truffet spikeren på hodet der. Hun er bare så sjarmerende med alle sine vaner, ansiktsuttryk, all pratingen, sine påfunn, sin bedagelighet, men allikevel glede og iver om det skjer noe. Hun er veldig lærervillig, men hun har virkelig lært meg å bli sta og tålmodig også. Ikke minst er hun veldig snill og rolig, og helt utrolig kosete:wub: Det er liksom ikke noe styr med Chica, hun er bare en glede å ha ved siden side. Den perfekte førstehunden!

Chica blir nok ikke min eneste tibbe, men det er tre andre raser jeg også har falt for og som jeg er veldig nysgjerrige på; Kooikerhund, Stabyhoun og Papillon. Dette er pene og allsidige raser som lettere kan brukes enn det tibben kan. Neste gang vil jeg gå mer i retning av "brukshund" enn "familiehund", men at den samtidig kan huse begge kategoriene

[JailyTina]

Jeg har vært hodestups forelska i schäfer så lenge jeg kan huske. Fra jeg var bitteliten var jeg helt klar på at når jeg ble "voksen" skulle jeg ha schäfer. Første hunden i hus ble riktig nok en Westie, men det var før jeg ble "voksen". Elsker terrierens sta egenrådighet, men de gangene vi var på besøk hos oppdretteren av denne Westien (noe vi var ofte da de bodde i samme bygd som oss) var det den pensjonerte Securitas-schäferen de hadde jeg hang meg opp i.

Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg falt for først. Jeg har alltid syntes at friske schäfere har en utstråling som andre raser mangler. De tiltaler meg på så mange plan at det bare er moro. Men jeg spesifiserer friske, da jeg syns rasen inneholder mye dritt. (Min subjektive mening seff...)

Foreløpig har jeg ingen planer om å "skifte" rase når neste hund skal i hus. Jeg leker med tanken på å skaffe en schäfer nr 2 om et år eller to, men det krever litt endringer på andre aspekter av livet først. Schäferen har alle de bruksegenskapene jeg ønsker å ha i en hund samtidig som den er den perfekte tur- og kosekamerat så jeg ser ingen grunn til å se på andre raser!