Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 1.2k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisin

Blondie har blitt 14 år! Hipp hipp hurra!

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til

Posted Images

Skrevet

Så forferdelig trist ? det minner meg om det som skjedde med min Aska i forhold til det å tro at man har en frisk hund som man skal få ha i mange år til, til å plutselig ha en alvorlig syk hund ? og så går det så utrolig fort ? kondolerer så mye! 

Skrevet

Å nei, Marie!!! Så vondt! Alle varme, gode tanker oversendes til deg. Tidi har hatt et fantastisk liv med deg og Blondie❤️❤️❤️

Skrevet

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

  • Sad 4
Skrevet
På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

  • Sad 2
Skrevet
Just now, Sofie & Aska said:

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

  • Sad 2
Skrevet
Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

Jeg følte det litt sånn... Jeg satt og gråt lenge i bilen før jeg klarte å gå inn og hente urnen.. men da jeg hadde fått den hjem, så fikk jeg liksom den merkelige følelsen av å på en måte innse at det er bare aske igjen av henne, sjelen hennes lever videre i minnene og hjertet mitt, og hun har ihvertfal ikke vondt mer. Og på en merkelig måte var det også litt godt å ikke begrave henne med en gang. Vi må vente til våren.. så jeg har urnen nedenfor sengen sammen med det nye halsbåndet med navnet gravert som kom i posten akkurat litt for sent, og et bilde av henne. Under hodeputen har jeg det halsbåndet som hun brukte. Vi flyttet for snart en måned siden, og da fikk hun på en måte bli med til huset vi nå bor i...

Skrevet
På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

  • Like 1
Skrevet
Just now, Midas said:

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte :(  Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

Skrevet
På 3/22/2019 at 9:53 PM, MegaMarie skrev:

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte :(  Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

Skrevet
23 hours ago, Midas said:

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda :( Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

  • Like 1
Skrevet
18 timer siden, MegaMarie skrev:

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda :( Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

  • Like 1
Skrevet
3 hours ago, Midas said:

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

Det blir jo bare spekulasjoner. Jeg syns det er mest rart at hjertet så fint ut på ultralyd, hvis det faktisk "manglet" en hjerteklaff som lå utenfor. Men det er jo umulig å finne ut nå. 

Jeg skjønner utrolig godt at det var ekstra vanskelig for deg som er hjemme om dagen. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort da. Jeg syns det er så godt når jeg er ute og gjør ting som jeg vanligvis ikke gjorde med henne, som å være på skolen, på jobb, på dansetrening osv. For i de situasjonene er det som at hun ikke er borte likevel, hvis jeg bare ikke tenker hardt nok på at hun faktisk er borte. For hun var jo aldri med meg på de tingene i hverdagen. Det er verst når jeg er hjemme eller gjør ting hun vanligvis hadde vært med på.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...