Hermes

Jeg snakket med en annen salukieier med hund fra Tøfflus (en onkel til Calle og Lupin, om jeg ikke tar feil), hun sa akkurat det samme om han - tok lang tid før han ble "voksen" Calle har enda litt å gå på før han har fått litt "voksenkropp", hehe.

Kan også legge til at Hermes differensierer mellom raser/hundetyper, og har alltid gjort det. Ikke at han er ufin mot noen, men kan være litt mer spent rundt enkelte enn andre. Dette gjaldt blant annet spisshunder da han var valp, som han en og annen gang bjeffet mer intenst på, både i bånd og løs. Vi gjorde aldri noe med det, da vi visste at han var sosial, omgjengelig, og ikke usikker. Det har aldri blitt noe problem, langtifra. Tror uansett ikke Flora har vondt av å møte noen trygge, svarte hunder med pels. Sosialisering med rolige og trygge, voksne hunder, er supert for ivrige og aktive valper

Tror du Mana hadde likt seg på telttur noen dager med person hun ikke kjenner godt? Jeg vurderer å ta "fri" disse dagene, si at jeg ikke kan jobbe da, og planlegge en tur i marka e.l. og ta med en av mine egne hunder + Mana. Hvordan er foten hennes? Noe nytt der?

Fra 4 til 8 mnd. sprellet Hermes rundt andre hunder, bjeffet på de, og ville leke. De som ikke ville være med, kunne gjerne bjeffes litt ekstra på. Når han først fikk de med, spant han avgårde

Jeg jobber på dagen, og får besøk av foreldre fra Bergen, så må dessvrre droppe det.

Tror du misforstod meg om du forstod meg slik at jeg tror fysisk korreks alltid gjøres i affekt.

Jeg skjønner ikke hva smerte og ubehag kan være, annet enn en negativ kroppslig eller mental erfaring? Jeg tar i hundene mine om nødvendig, men jeg er nøye på å ikke gjøre det i affekt (som Belgerpia er inne på ovenfor her), da affekt forsterker handlingen og gjør den mye større enn den egentlig er, og mindre tydelig. Men jeg tenker ikke på det som noe annet enn smerte og/eller ubehag for hundene mine hvis jeg gjør det.

Jeg kjenner en på Canis-forumet som har whippet og staff, Didrik og Bonnie. Gikk noen turer med de da vi bodde i Bergen. Det er to aktive raser, som leker med stor glede og intensitet. Størrelsesmessig er de ikke veldig ulik, med hvert sitt overtak, den ene når det kommer til løping, den andre når det kommer til bryting—og slik jeg kjenner whippeter og staffer, liker de både løping og bryting. Perfect match, med andre ord.

Den ene gangen jeg har vært borti dette var jeg ikke så gammel...

Whippet og staffelaff er fin kombo, min har alltid lekt godt med staffer, og kjenner noen som har begge deler.

Du har nok helt rett i at det er et stort spenn når det kommer til dette med reserverthet. Jeg har jo broren til Lupin, og Calle er reservert mot fremmede, i noen situasjonen vil jeg også si han er redd. Det siste er uønsket fra min side, mens jeg syns det er helt greit at han er reservert og ikke tar kontakt med folk han ikke kjenner. Det at Lupin og Calle er så ulike her, kan ha med miljø og erfaringer å gjøre. Calle var to år da han kom til oss, og vi kan ikke si noe sikkert hvordan han er blitt behandlet og sosialisert fra valp til da (men vi har våre tanker om det, og har blitt fortalt en del). Mocca, søsteren, er også, i hvert fall i dag og slik jeg kjenner henne, veldig omgjengelig med folk. Azawakhen, som er den mest ekstreme her når det kommer til reserverthet, og i tillegg har mye vokt i seg (gjerne mer enn salukiene generelt har - Calle har noe vokt i seg, og jeg må be han gå på plass når vi får besøk, hvis ikke står han og varsler ved inngangen, og han tar heller ikke kontakt med gjester før andre eller tredje ganger de har vært på besøk hos oss), ville jeg blitt veldig skeptiske til om de i tillegg var svake mentalt og redde. En reservert hund med mye vokt i seg, som i tillegg er redd og svak mentalt, høres ut som en tikkende bombe i mine ører. Vokt syns jeg forøvrig er helt greit, for det kan være, i varierende grad, i salukien. I hvert fall etter hva jeg har hørt. Jeg tolker ikke det som at Calle er redd når han varsler når det kommer folk, og jeg tolker heller ikke det at han trekker seg unna og ikke tar kontakt med gjester han ikke kjenner som at han er redd. Kanskje kan diskusjonen flyttes til salukitråden under raseleksikonet? For den er jo generelt om saluki, og ikke bare om våre hunder

Mnja, jeg forstår hva du mener, men vil absolutt ikke mene det er ønsket hos salukiene at de skal trekke seg/bli redd. Nå kan riktig nok dette med fremmede folk som bøyer seg over hund/har "truende" holdning slå ut på alle hunder, uansett rase, men at det er mer akseptabelt hos salukiene enn en boxer? Nja... Av og til er jeg litt redd dette med "resevert", som det står i standarden, blir en hvilepute og unnskyldning for mye uønsket atferd i rasen. Noe av det du forteller om Lady i denne tråden, er totalt uakseptabelt etter mitt syn. Du gjør en kjempejobb, som arbeider videre med henne, men hvis f.eks. dette er noe som ligger i linjene hennes, og oppdrettere avler videre på det, ville jeg vært svært kritisk. Det er jo ikke slik det skal være å ha hund, hverken for eier eller for hunden, uansett om rasen er saluki eller boxer. Men Lady er veldig pen, det skal hun ha! Og dere har helt sikkert mange fine stunder sammen, dere i familien. Det er jo en positiv side ved salukiene, motsatt reservertheten ovenfor fremmede, som noen kanskje kan oppleve som litt vanskelig. I den korte perioden jeg har hatt saluki selv, erfarer jeg også det slik at han har veldig mange forskjellige sider, og at han ikke viser seg for fremmede som han viser seg for meg og for folk han kjenner godt (for eksempel Tøfflus; han blir fullstendig mo i knærne og helt valp når han ser og hører Tøfflus sin stemme).

Greyhound og borzoi kunne bli sendt ut i store flokker, 50 hunder, 100 hunder. De fleste kom kanskje fra samme "kennel" (en eller annen fyrste), men at de kjente hverandre tviler jeg på. Andre mynder, for eksempel saluki og whippet, jaktet mest to og to. Men det spørs på typen jakt. Hare og rådyr/antilope ble to hunder sendt ut. På rovdyrjakt, rev og ulv/sjakal, ble flere hunder sendt ut. Er helt enig i at det ikke skal mange generasjonene til for å ødelegge en trivelig rase, og tviler ikke på at det finnes mye ymse blant disse rasene. De fleste salukiene jeg kjenner er veldig trivelige, men ikke alle er like sosiale (med hunder eller mennesker). Av whippeter kjenner jeg mange, og teller kun en eller to jeg er litt usikre på, men ikke mer usikre enn at jeg fint slipper mine hunder med de. Azawakhene jeg vet om er interessert i hundene min, mindre interessert i meg (etter hva jeg har hørt er det typisk for rasen, mer sosiale med hunder, men må kjenne folkene). Greyhound og borzoi kjenner jeg ikke nok individer av til å uttale meg kvalifisert om.

Jeg skjønner ikke helt, men mener du "redd" er "lik rasebeskrivelsen i mentalitet"? Hun er flott da, raringen!

Myndene du nevner er normalt ikke vanskelige med andre hunder. Samkjønnsaggresjon er temmelig sjelden hos myndene, da de tradisjonelt har jaktet i flokk og har måtte forholde seg til andre hunder, også av eget kjønn. Men det finnes unntak. Jeg har selv en saluki som ikke går med alt og alle.

Det er mye som kan forbedres her såklart, men - for å være helt ærlig - jeg vil heller ha litt større tap pga. rovdyr, ulendt terreng, og sykdom, enn dyr som står i sterile båser året rundt. En helt annen sak, men samme tankegang: Jeg vil heller ha litt høyere skadestatistikker hos barn, enn barn som aldri får klatre i trær og knapt får bevege seg utenfor hagen og gårdsplassen.

Av det vi spiser mest her i landet vil jeg rangere slik: 1. Kylling 2. Gris 3. Kyr 4. Sau Sistnevnte er ganske overlegen de tre foregående, mens førstnevnte er hinsides hva folk bør akseptere.

Nei, er mye lettere for oss å generalisere, fuglehundeiere er like svimete som fuglehunder I Bergen var det som oftest fuglehunder jeg møtte på når jeg møtte på løse hunder uten eier, men har aldri hatt noe problem med det, har kun positive opplevelser. Nå er min hund også veldig sosial (hadde kun whippet da), så møtte jeg på en fuglehund ble det gjerne et par ekstra runder på han også. En gang møtte jeg på en ensom engelsk setter på toppen av Løvstakken i Bergen. Ringte eier, og han var ikke obs på at hunden var borte fra hagen en gang. Tok hunden i bånd (hadde krok på begge sider av kobbelet mitt, så hadde Hermes i ene enden, og setteren i andre), og gikk en time for å møte eieren på halvveien

Jeg syns Hermes er grei å ha løs, men jeg må være bestemt på hvor han kan være løs og ikke, på grunn av jaktinstinktene. Han har ikke stor radius, han er vennlig mot folk og hunder, har godt språk, fjaser ikke unødvendig, og jeg har relativt god innkalling på han. Han har alltid vært løs, men fra og med fylte året har dette kun vært i skog og mark (han har ikke spesielt stor interesse på vilt han ikke har sett eller har annen erfaring med) og utenfor båndtvangen. Det er først og fremst katter, sau og andre dyr som gjerne bor tett mot befolkning han interesserer seg for. Calle syns jeg er vanskeligere, men jeg syns Hermes har mer jaktlyst. Calle syns ikke katter er så spennende, kan fint gå mellom sau, osv. Han sporer litt mer enn Hermes i skogen, da han har mer erfaring med vilt (vært etter rådyr en gang før han kom til oss). Calle er vanskeligere fordi han er mer skeptisk til fremmede hunder og folk, og kan finne på å bråke (han angriper ikke, men står gjerne på avstand og bjeffer, noe som kan gå galt om vi møter rette individ). For meg er det viktig å ha hunder som kan gå løs, til tross for at jeg har hunder med sterke drifter. Noe av det fineste med myndene er jo nettopp å la de få bruke seg fysisk, få løpe. Jeg kunne ikke hatt en mynde uten å la de få utfolde seg slik, og holde seg i god kondisjon.

Hermes har omtrent samme forhold til katter som han har til ekorn, rotter, og kråker - de skal tas, og da mener han virkelig tas. Han hadde en runde på 400-500 meter, på toppen av Løvstakken i Bergen, en gang, hvor han var etter en kråke som hele tiden stoppet på neste stein. Han hadde selvsagt ikke sjans til å ta den, men når han først fikk sjansen til å løpe skulle han i hvert fall ikke stoppe. Han har drept en rotte en gang. Det gikk så fort at min samboer, som gikk med han, ikke rakk å reagere en gang før det var over. Katter har han vært etter to ganger, og etter det er vi supernøye på hvor han får være løs. Kan det være katt, er han i bånd. Nå kommer katter seg stort sett unna hundene, også raske mynder, men jeg har dessverre hørt om tilfeller hvor de ikke gjør det. Det er ikke kjekt, hverken for hunde- eller katteeier. Så man har et ansvar med hunder med sterk byttedrift.

Vet om flere whippeter som er snille med kattene inne, men gjerne vil jage de ute Vet også om whippeter som jager katter ute, men ikke vil "ta" de. Da er det mer lek enn jakt. Gjerne da whippeter som er kattevandt, noe min ikke er.

Vi selger et bilbur som vi knapt har brukt da vi kjøpte det, siden det blir litt for lite for Callemann. Det er fra Aluconsult, og vil passe fint til to mellomstore hunder, for eksempel to whippeter. Forrige eier hadde visst hatt pointere i det, så hvis dere liker at hundene har det trangt i bilen, så passer det nok for større hunder også. Calle kommer inn i det, men han kunne ikke stå helt oppreist og selv om han fikk snudd seg, så var det ikke akkurat med letthet Mål: Høyde 65, bredde 95, dybde 80. Buret er delt midt på. Pris: 1500,- Med Hermes inni (stor whippethanne): Kan hentes på Harestua, Lunner.

Jeg så for meg å bruke tiden på andre ting enn å være på selve utstillingen denne helgen, men etter hyggelig helg på Vålerbanen, med å se masse flotte hunder, hilse på hyggelige folk, og ikke minst bruke kveldene til å "sosialisere" og grille med folk fra rasemiljøet, så kommer jeg nok i stedet til å være på plass ved Nesbyen også, og bruke tiden til å se på hunder, hilse på folk, og ha det kjekt.

Haha. Minner meg om noe min samboer fortalte, etter de hadde hatt skidag på skolen. De hadde en hoppkonkurranse, og en gutt var spesielt god. Eldre lærer roper ut etter nestemann: "Hvem vil hoppe etter Wirkola?" Da hun ikke fikk svar måtte samboeren min fortelle henne at ingen her vet hvem Wirkola er Men Marie er jo litt eldre enn disse elevene da, så burde ha hørt om Wirkola, syns jeg

Er først og fremst på lure coursing-konkurranse jeg har opplevd de bråkete, og da er det selvsagt ekstra spenning, men de er av helt andre dimensjoner enn myndene. Noen whippeter kan bråke litt, ellers er det etnahund, faraohund, og de små podengoene som står for lyden Men veldig flotte hunder!