Hermes

Og tenk da forskjell på Lupin og broren sin, som kun elsker folk han kjenner, men fint kan ha noe å si om andre, hvis de tar kontakt med han Vanskelig å si hvor mye som er medfødt og hvor mye som er oppvekst, men variasjon kan man selvsagt finne i et enkelt kull også. Hottie har aldri vært usikker på meg, i hvert fall. Aldri sett på henne som usikker på folk, men det vet nok Tøfflus mer om enn meg.

Kan ikke helt se for meg en terrier som ikke er sta

Ja, klart. Man skaffer seg jo de hundene som ligger nært mot det man foretrekker. Jeg ville personlig blitt skuffet hvis forskjellene mellom en whippet og en saluki hadde blitt viskuet ut, jeg tenker da på mentalitet og væremåte. Salukier skal være vennlige, men de er annerledes enn en whippet som gjerne er glad i mennesker, også fremmede (som greyhounden), med individuelle forskjeller såklart (har en vennlig, men reservert whippet selv). Men jeg tenker det på sett og vis er like viktig at rasen er som den skal være, som at den ser ut som den skal. Hvis alle raser oppfører seg likt, hva er da poenget? Det blir det samme som, hvis alle raser ser like ut, hva er da poenget?

Jeg kan ikke svare for andre raser, men generelt om mynder vil jeg si at den skal være SELVSTENDIG (det handler om måten en mynde arbeider på, under jakt). Jeg tror dette kan knyttes til at mynder ofte er reserverte. For andre raser, for eksempel vokterraser, kan det være andre grunner til reserverthet. Jeg er også redd for at såkalt "labradorifisering" vil føre med seg en rekke bieffekter, at vi samtidig med en mer "sosial og omgjengelig" hund (og i myndenes tilfeller, en mindre selvstendig hund) får svakere mentalitet, mer engstelige hunder, seperasjonsangst, osv. Kun teori, jeg vet ikke. EDIT: Det handler vel om avl dette også? Slik sett innenfor tema.

Enig, det er et viktig skille. En saluki skal være reservert. Den skal ikke være redd/engstelig. Standarden sier: "Reservert overfor fremmede, men ikke nervøs eller aggressiv." EDIT: Dette ble litt feil, for whippeten skal ikke være reservert, men det er mange individer som gjerne er det likevel. Eller, jeg vil heller kalle de uinteressert. "Hvem er du?"-holdning.

Men så kan man ikke se seg blind på dette heller. Vet om flere hunder som vinner mye på utstilling, men som jeg likevel vil mene ikke er gode representanter for rasen – og da tenker jeg på eksteriøret, først og fremst.

Som oppdretter SKAL du kjenne linjene. Det er rett og slett et ansvar man har som oppdretter. De siste dagene er det en dame med mange meninger som har rast på et salukiforum, om tre ting: helse, nybegynneroppdrettere som ikke vil høre på mentorer, og sist nybegynneroppdrettere i Europa som har 1-2 kull i året. Jeg snakket med henne privat, og det viste seg at det som ligger bak er én oppdretter i Tsjekkia som avler 1-2 kull i året og ikke kjenner til problemene i linjene. Det viste seg at denne oppdretterens amerikanske "mentor" hadde frabedt oppdretteren å parre med en amerikansk hannhund, fordi hun visste at det var både hjerteproblemer og andre helseproblemer på de linjene. Den tsjekkiske oppdretteren ville ikke høre på sin mentor når det ikke passet henne, og gjennomførte parringen likevel. Problemet er altså en ny oppdretter, med flotte salukier (høyt premierte) fra svenske, amerikanske, og portugisiske linjer, men som ikke vil høre når noen forteller henne at det ligger helseproblemer bak (og hun tydeligvis ikke vet dette selv). DA tror jeg vi trygt kan si at utstillingsresultater blir for dominerende, og man kun avler på høyt premierte individer, uten å ta hensikt til linjene individene kommer fra. Jeg er enig i dette, men det gjentas ofte at rasen skal se ut som den skal. Hva med at rasen skal oppføre seg som den skal? Rasene har forskjellige væremåter, og kan det "labradorifisering" (ingenting imot labrador som rase altså, jeg tenker på et visst fenomen her) av en rekke raser også utgjøre et problem? Vil ikke det også være å vanne ut en rase, som det ville vært om man ikke avler eksteriør etter rasestandard?

Nja, tror ikke du er den eneste, selv om ikke alle er like utleverende om det. Jeg har selv to hunder som ikke skal brukes i avl, den ene av åpenbare grunner (krypt) og den andre fordi han til tider er hva du sikkert ville kalt "skrapbikkje" (min grunn er at jeg ikke syns han er god nok mentalt, og er usikker på eksteriøret – men hadde jeg fått forespørsler om han, ville jeg nok snakket med oppdretter også, selv om det 99% sikkert ville blitt nei fra meg). Du har selvsagt et poeng, men jeg tror dette gjaldt de aller fleste rasene, i mer eller mindre grad. Jeg er av den formening at overdreven vektlegging av utstillingsresultater og eksteriør vil gi mindre variasjon i en rase, og med genetikk i bakhodet mener jeg variasjon er viktig. Noen er veldig opptatt av at en rase skal se ut som den rasen den er, men er det egentlig noe problem? En rasestandard som ikke åpner for variasjo i rasen, vil over tid gi problemer i rasen, tror jeg. Jeg er veldig glad for at f.eks. rasestandarden til salukien er så åpen for tolkning som den er, det gir god bredde i rasen, og vi har i stor grad fortsatt sunne og funksjonelle hunder i rasen (på den negative siden vil jeg si at vi kan se tegn til noe annet, og at dette i sterk grad kan knyttes til hva som skjer i "utstillingsverdenen"). Jeg mener utstilling er et fint tillegg, men det er så mye rart som skjer der, også blant dommere som liksom skal sitte på kunnskapen (særlig når de har holdt på i 20-30-40 år), så man kan aldri basere avlen på utstillingsmeritter (jeg tror få oppdrettere gjør dette, men noen er kanskje mer opptatt av det enn jeg liker).

Ikke noe lett det der. Calle liker ikke å være alene, men han fungerer helt fint sammen med Hermes, så det er ikke noe problem når vi går fra begge to, da er han rolig. Vi øver på at han skal være helt alene også, ved å gå ut korte turer med Hermes. Vi må se han an, noen dager reagerer han med en gang, og det blir ekstra i og med at jeg tar med meg Hermes ut (flokken forlater han, i stedet for at jeg forlater flokken). Jeg begynte med å gå rett utenfor og inn igjen. Er Calle rolig, om han ligger på plassen sin til tross for at jeg går til gangen for å ta på meg sko, går jeg ut. Kommer han etter, går jeg inn igjen, uten å gi han noe oppmerksomhet. Etter hvert gikk jeg lengre turer, men han skal helst ikke være alene mer enn 15-20 minutter enda. Vi har fortsatt en vei å gå. Calle er også veldig giret når vi kommer tilbake fra et sted, også når han har vært sammen med Hermes hjemme. Vi gir han ingen oppmerksomhet på dette. Vi kan overse Calle 15-20 minutter både før vi går ut og etter vi kommer hjem, og til en viss grad syns jeg dette har virket. Det er mindre "fuzz" ved at vi går inn og ut. Det skal ikke være noen sak, ikke noe han skal bry seg om. Han kan godt være glad når vi kommer hjem, men først når vi tar kontakt med han. At han overfaller oss fordi han nesten har dødd på seg fordi vi har vært 30 minutter på butikken for å handler, er ikke akseptabelt (og salukipoter rett i magen er ikke noe godt).

Har en whippet som er sosial med hunder (kjente og ikke kjente), reservert med mennesker (bortsett fra de han kjenner), og en saluki som er usosial med hunder (bortsett fra andre mynder), og skeptisk til mennesker (bortsett fra de han kjenner). Har ikke behov for sosiale hunder, hehe Har møtt på folk som nesten blir irritert/skuffet fordi Hermes ikke er interessert i å hilse på de. De får toppen et halvt sekund med snusing på fingeren, så er han ferdig med de. Folk forventer ofte noe helt annet, og tror straks hunden min er skeptisk eller redd mennesker når de ser han trekker seg unna. Hvis jeg forteller de at rasen er reservert ovenfor fremmede, men helt annerledes med folk de kjenner, så fnyser de kanskje. Da har jeg sær hund. Da presenterer jeg de for salukien min....

Generelt opplever jeg sonen ofte slik at mange har problemer med å la være å ta ting som blir sagt personlig, og å diskutere saker nøytralt og objektivt. Jeg tror det har mest med temaets natur å gjøre, og at det ikke nødvendigvis er fordi folk er hårsår eller idioter.

Det er også tilfellet for min del, men det er på innsiden av en saluki, en azawakh, en basenji, en shiba, en ovtcharka, etc. Jeg har riktig nok kun førstegangskjennskap til salukien, men det primitive temperamentet hos hundene tiltrekker meg generelt. Det var aldri utseende som først og fremst fikk meg interessert i salukien (det er mange flotte hunderaser her i verden) - det var historien, temperamentet, funksjonaliteten. Kanskje er ikke den gjennomsnittlige salukien eller azawakhen en god "samfunnsborger" på samme måte som labradoren, men jeg vet ikke hvor viktig jeg syns det er at hunden min er en god samfunnsborger. Hunden min er først og fremst en del av min familie, og jeg syns det er helt okay at hunden min skiller sterkere mellom "oss og de" enn hva jeg selv ville gjort (men jeg har heller ikke store behovet for å være like vennlig og åpen mot fremmede). Jeg har selvsagt et ansvar for at hunden fungerer i samfunnet, men det finnes flere veier til rom.

Insinuerte ingenting, bare lurte Jeg vet kun om dette ene, nylige tilfellet. Hunden oppførte seg riktig nok greit i ringen, men ikke rett utenfor ringen (hverken før eller etter den hadde vært i ringen). Det er kun ett tilfelle, men så har jeg heller ikke vært på veldig mange utstillinger. Jeg tenkte mitt i det stille...

Dessuten, selskapshunder er brukanes også! Stor helsegevinst, både psykisk og fysisk å ha hund (og annet kjæledyr).

Sett flere av bildene på FB de siste dagene. Skikkelig herlig!

Hva menes med "mentalt dårlig" her? Menes det bruksegenskaper eller gemytt? Så senest på forrige utstilling jeg var på en hund med dårlig gemytt som utagerte på alt og alle bli ny norsk champion...

OK. Har lest andre steder at det anbefales at tispe og hannhund kjenner hverandre godt, og gjerne bor sammen. Det fra en person som frarådet å parre hunder som ikke kjenner hverandre.

Hadde hun en grunn til det?

Så bra! Begynte å bli bekymret her

Som andre foretrekker jeg løs hilsing. Hvis det ikke er mulig går vi tur i bånd en stund først, kanskje også to-tre turer, før de faktisk får hilse (i hvert fall hvis det er med en annen voksen hund vi ikke kjenner). Men andre ganger klaffer det helt, og det er bare til å la hundene hilse og ikke stresse noe med det. Du blir flink til å lese din egen hund og andres hunder, og ser når det går greit og når det kan bli litt "stramt" (oftere mellom to unge hanner, for eksempel, og du ser på kroppsspråket til hundene at de kan ha en og annen ting å si til hverandre). I tillegg til det Rak skriver, så kan jeg nevne at jeg selv, med mine hunder, opplever bånd og løs som to helt forskjellige ting. Whippeten har aldri bråket med andre hunder mens han er løs, heller ikke om noen er litt tøff i trynet mot han. Han kan derimot fint svare på tiltale i bånd. Det er to helt forskjellige ting. Løs har han kontroll. I bånd er det jeg som har kontroll, han er "fanget".

Lykke til med opptrening! Har vært igjennom lignende med whippet, og det er ikke bare kjekt, mye arbeid og tålmodighet. Men det gir resultater, vi har en frisk og rask whippet i dag

Nei, tror vi tenkte litt generelt. Whippetene er enkle, de kan fint også lære, men de behøver ikke så mye mental stimuli som for eksempel en sheltie. De har derimot ikke vondt av det. De fleste whippeter jeg kjenner som har forsøkt seg i for eksempel blodspor, har elsket det. Når det gjelder være løs. Hermes var løs "overalt" frem til han fylte drøye året. Han har aldri vært noe problem i forhold til andre hunder eller folk, selv om han kanskje kunne løpe for å hilse på folk som gikk forbi eiendommen vår. Rundt året, med kjønnsmodning, kom jaktinstinktene, og pga. katt i gaten kunne han ikke være løs hjemme i hagen lengre (hadde ikke inngjerdet hage). Det var som å slå på en bryter, og han har virkelig sterke jaktinstikter. Hermes har ganske god innkalling, men jeg stoler ikke 100% på den nettopp pga. jaktinstinktene. Utenfor båndtvangen slipper jeg han i skog og mark, borte fra nabolag med katter. Han sporer ikke (vel, han kan spore katter), så han søker ikke opp annet vilt. Det er først om han ser noe at han vil jage, særlig hvis det han ser løper. Det har ikke vært noe problem i forhold til vilt, vi har aldri møtt på noe han har jaget, hverken i Bergen eller her på Hadeland, så han har aldri fløyet avgårde for meg. Jeg går lengre turer i skog og mark flere ganger i uken, og han er alltid løs utenfor båndtvangen. Hadde jaktinstinktene vært for ille, og han hadde sporet, kunne jeg selvsagt ikke gjort dette (salukien må jeg passe litt mer på, for han begynner å spore om han kjeder seg, men det pleier ikke å være noe problem så lenge vi ikke står i ro).

Podenco er en annen variant, som yurij er inne på. Finnes flere lokale varianter av podenco i Spania (og øyene), hvor ibicenco og canario er to. Her er podengo stor og ibizahund: Ja, de er like, men har inntrykk av at podencoene har mer "myndekropp" enn podengoene.

Jeg visste ikke at denne rasen kommer i liten, medium, og stor. Har kun møtt på de små rakkerne. Noen som vet om det finnes medium og stor i Norge? Etter å ha lest litt på nettet har jeg skjønt at liten og medium er de mest vanlige jakthundene i Portugal, mens stor nå er mindre vanlig (kanskje fordi jakt på hjort og villsvin med løshund, som rasen blir brukt til, er mindre vanlig enn før, hva vet jeg). Se på disse flotte skapningene, da! Ganske så tøffe er de også, her under villsvinjakt:

Jepp, rart det der. Min whippet kan ikke være løs overalt.