SandyEyeCandy

Først og fremst er jeg helt enig med deg i din opplevelse av det rike sjelslivet og alle nyansene, og synes det var veldig vakkert skrevet. Samtidig er jeg ikke helt enig med deg i at ens egen situasjon nødvendigvis preger shibaen så voldsomt. Noen hunder er skjørere/mer følsomme og mer "innsiktsfulle" enn andre, og noen (som jeg vil tru er tilfellet for svært mange av shibaene folk vi kjenner lever med) er såpass sjølgående at de ikke bryr seg nevneverdig om mennesket deres har en god eller dårlig dag, om verden faller sammen rundt dem eller om de plutselig bor hos noen andre. Jeg har en representant for begge varianter hjemme hos meg, og er litt usikker på hva jeg foretrekker, hehe. I tillegg vil jo følelsen av utilstrekkelighet og det å ikke henge med påvirke folk i ulik grad. Årsaken til at jeg trur at en shiba kan passe i dette tilfellet, er fordi bikkja ikke krever noe reint praktisk av sin eier utover det å få gå tur og være med på det som skjer. Dette er ingen rase for hvem som helst, for du skal være litt spesielt interessert, men for ei ung jente som har lyst på en turkompis og venn for livet, så ser jeg ikke det problematiske i raseanbefalinga. Om hun har lyst til å leve med de mindre positive sidene også er jo et helt annet spørsmål, i tillegg til vurderinga om hundens særhet vil påvirke sinnsstemninga hennes i negativ forstand. Men for meg og de fleste andre jeg kjenner er rasen ukomplisert, og det føler jeg også etter å ha levd med begge jentene gjennom to runder med ganske heavy tungsinn og endring i livssituasjon.

Så hyggelig at en friluftsmann vurderer shiba! Jeg ser du har en del kjennskap til rasen fra før, men vil gjerne si noe likevel. Jeg har to shibajenter, hvorav den ene er et fysisk råskinn og en ordentlig urhund, mens den andre er mer som en "normal" hund, som gjerne tar en dag i sofaen og som synes det er hyggelig å tusle på tur. Jeg trener lydighet, bruksspor og blodspor med den eldste, mens den yngste trekker meg på sykkel, kløver, jakter og går blodspor. Vi har også prøvd litt agility. Faren hennes er godkjent ettersøkshund og brukes som løshund på elgjakt, hjort- og rådyrjakt, og det samme gjorde bestefaren. Tanta til begge mine jakter sammen med han, og eieren (Bikipile her på forumet) bruker alle sine 4 shibaer aktivt til ettersøk og jakt. Jeg håper å få godkjent Imouto (den yngste) som ettersøkshund, men er redd hun er litt for heit på vilt til å gidde å følge dødt blod... Jeg bruker mye tid på fysisk trening med bikkjene mine, både fordi Aiko, den eldste, har et handicap og derfor må være pakka med muskler for å klare å fungere optimalt, og fordi den yngste har et meget høyt aktivitetsnivå og virkelig elsker å bruke seg i all slags vær og terreng. Inne merker jeg dem ikke, bortsett fra når de leker sammen. Ofte legger de seg på et annet rom enn jeg befinner meg i også, hehe. Utover dette tillater jeg meg å sitere enn innlegg jeg kom med til ei annen som nevnte shiba som mulig hund: Det finnes en hel haug med shibaer som vokser opp til å bli kule, avbalanserte og ukompliserte hunder, så har du de som krever en plan fra valpestadiet av, og så har du de en hører skrekkhistorier om. Jeg liker å tru at sistnevnte skyldes manglende plan. Når jeg får en valp i hus, visualiserer jeg hva slags hund jeg ønsker at den skal være som voksen, og legger det som premiss for hvordan jeg veileder hunden fram til det. (Legg merke til ordlyden, jeg veileder bikkja, ikke dresserer eller oppdrar. ) Shibaer er utrolig ukompliserte, sjølgående og givende bikkjer å ha rundt seg, og de krever ekstremt lite av deg som eier, så lenge de får sine daglige turer. Dersom du er sjuk og bare orker å ligge på sofaen og glo i taket, vil shibaen ligge på sofaen sammen med deg og speide ut, og dersom du tenker at helga skal brukes til å ligge i telt, så blir den lykkelig med på det. Den kommer til å få deg til å le hver dag, og du vil aldri slutte å fascineres over fysikken og mentaliteten deres, og idet blikket ditt møter sorte mandeløyne som rommer all verdens klokskap og **** på samme tid, vil du kjenne at du dør for denne hunden til tross for at tegnene på at dere hører sammen er usynlige for andre. (Jeg husker fortsatt første gangen Aiko logra til meg. Det var en milepæl). Jeg elsker hundene mine høyere enn stjernene, og skal aldri være uten shiba. Ta gjerne kontakt på PM om du har spørsmål.

OT, men: Jeg skjønner hvorfor du leser det momentet slik du gjør, men det er noen hunder som bare ikke oppfører seg sånn, og noen er kanskje mer visuelle enn nesedrevne? Det er feks stor forskjell på Imouto når hun sjekker ut ting hun synes er ekle (jeg har forresten aldri behøvd å lokke henne til meg for å vise at noe hun synes er ekkelt ikke er det, hun går alltid fram sjøl for å undersøke, ofte før jeg i det hele tatt registrerer at noe er på tok), da blir hun litt lav i kroppen, avventende, lener seg framover og snuser, og går sakte bort og sjekker ut. På dette momentet på MH'en spratt kjeledressen opp, hun skvatt mens hun så på den og gikk imot, jeg slapp båndet, og bikkja spaserte forbi dressen (tett innpå) og ut i skogen bak. Da jeg ropte på henne, spaserte hun også forbi dressen, hoppa over tauet og brydde seg overhodet ikke om at den var der, altså uten noen gjenværende redsel, men hun stoppa ikke opp for å lukte på den før jeg satte meg tett inntil og inviterte til det. Hvorfor skulle hun det, liksom, den sto jo bare der som det mest naturlige av verden?

Grattis med flytting! Kuro er fin snøbjørn.

Ser det er noen som uttaler seg om shiba her i tråden som ikke har shiba og som høyst sannsynlig ikke har hatt så mye med dem å gjøre. Forskjellen på shiba kontra de andre spisshundene du nevner, er bl.a. at du høyst sannsynlig vil slippe bjeffing som kommunikasjonsform. Alternative lyder vil du derimot nok få. Du slipper også pelsstell, ferdig snakka. Shibaer trenger du heller ikke dusje, da pelsen er sjølrensende og nærmest luktfri. Du vil få en fantastisk turkompis som er med på alt overalt når som helst, men du vil neppe få en hund som trives godt med latmannslufting i hundeparken. Er den en ekte shiba (og ikke en sofasliter) vil den også ha godt med jaktinstinkt, men komme tilbake til deg når den er ferdig. Du vil få en hund som i stor grad bestemmer over seg sjøl, noe som er helt fantastisk hvis en ikke orker intense bikkjer som tusler i hæla på en og som ikke klarer å finne på ting på egenhånd, men som kan være litt frustrerende hvis en har et ønske om å få følelsen av å være det viktigste i livet til hunden. Mine to shibaer er feks stort sett ute fra jeg kommer hjem fra jobb til vi legger oss, med noen avbrekk inne for å leke og kose litt, og de synes også at det er deilig å få litt aleinetid ute i hagen også. Seperasjonsangts er lite utbredt, men følger gjerne med de hundene som er litt skjøre i utgangspunktet. Alle sier at deres rase er noe helt for seg sjøl, men når det gjelder shiba er det ingen tvil om at dette virkelig stemmer. Det er den rasen som genetisk ligger nærmest ulven, noe vi som lever med dem gjerne ser slå gjennom en del i det daglige. Territorial atferd, ressursforsvar og et ekstremt tydelig kroppsspråk (kast alle lærebøker om hvordan hunder kommuniserer, fasiten har du foran deg), instinktene utenpå kroppen og en vanvittig sjølgående holdning til livet. De skal være verdige, lojale og ikke la seg vippe av pinnen, noe som ofte tolkes som overlegenhet eller mangel på sosiale trekk. Vi som lever med disse hundene elsker at de ignorerer overivrige hilsere med tilgjort kroppsspråk, og heller snur seg vekk for å se på utsikten enn å nedlate seg til å hilse på de som prøver for hardt. Å se en shiba boltre seg i skogen eller på fjellet er som å delta i National Geographic-dokumentar, og jeg pleier å si at det er først da du ser hva slags kapasitet som bor i bikkja. De er lettlærte og uhyre intelligente (kan "rasjonalisere" på en ekstremt fascinerende måte), men bestemmer sjøl når de viser fram sine kunster. Mange er svært sosiale og kosete, andre vil bare bli tatt på av sine egne, mens andre igjen er nærmest uhåndterbare. Det sier seg sjøl at håndteringstrening og det å trygge valpen på at all berøring fra mennesker er av det gode, er avgjørende for å få en hyggelig hund. Noen shibaer er fullstendig uinteresserte i fremmede mennesker, andre kan bli nærmest overivrige. Om sosiale trekk og kos hos mine egne: Det finnes en hel haug med shibaer som vokser opp til å bli kule, avbalanserte og ukompliserte hunder, så har du de som krever en plan fra valpestadiet av, og så har du de en hører skrekkhistorier om. Jeg liker å tru at sistnevnte skyldes manglende plan. Når jeg får en valp i hus, visualiserer jeg hva slags hund jeg ønsker at den skal være som voksen, og legger det som premiss for hvordan jeg veileder hunden fram til det. (Legg merke til ordlyden, jeg veileder bikkja, ikke dresserer eller oppdrar. ) Jeg vil trur du kan komme til å kose deg glugg med en shiba; de er utrolig ukompliserte, sjølgående og givende bikkjer å ha rundt seg, og de krever ekstremt lite av deg som eier, så lenge de får sine daglige turer. Dersom du har en dårlig dag og bare orker å ligge på sofaen og glo i taket, vil shibaen ligge på sofaen sammen med deg og speide ut, og dersom du tenker at helga skal brukes til å ligge i telt, så blir den lykkelig med på det. Den kommer til å få deg til å le hver dag, og du vil aldri slutte å fascineres over fysikken og mentaliteten deres, og idet blikket ditt møter sorte mandeløyne som rommer all verdens klokskap og **** på samme tid, vil du kjenne at du dør for denne hunden til tross for at tegnene på at dere hører sammen er usynlige for andre. (Jeg husker fortsatt første gangen Aiko logra til meg. Det var en milepæl). Jeg elsker hundene mine høyere enn stjernene, og skal aldri være uten shiba. Ta gjerne kontakt på PM om du har spørsmål.

Altså, nå er jo ikke vi kjærester sånn som dere er med deres partnere. Men fine mannen har fått pakkekalender, og har bursdag 28. desember, og så er vi ikke spesielt opptatt av ting noen av oss, så vi skal heller bruke pengene på å reise et sted sammen.

True that! Det hører med til historien at den ene klubben opplevde at beskriveren hadde dobbeltbooka seg, og valgte å beskrive for den klubben som ikke arrangerte i Gudbrandsdalen.

Jeg spør dem hver dag om de veit at jeg elsker dem, og det trur jeg de gjør. Men til Aiko: "Hva kan jeg gjøre for deg, mitt livs lys?" Til Imouto: "Hva kan vi gjøre for å tone ned grevlinglydene så det er litt lettere for folk og fe og se hvor kul og nydelig du faktisk er?"

Jeg var påmeldt til to MH'er med jentene før vi omsider fikk gå på den jeg desperat spurte om plass på 1 uke før datoen for MH. Hver gang har det vært mangel på personell som har vært årsaken til avlysninga. Innimellom her har MH'ene vi fant som alternativ, vært fulle.

Imouto fikk feks "går fram til kjeledressen idet fører setter seg ned", fordi hun ikke gjorde noe som passa inn i de andre boksene, men kom bort idet jeg lokka på henne. Hun var nemlig ferdig med dressen idet den hadde reist seg, og var på vei ut i skogen for å finne på noe annet. Jeg synes det er litt merkelig at det er SÅ himla livet om å gjøre med disse MH'ene at folk reiser land og strand rundt for å gå for den og den beskriveren eller i det og det landet. Som alle bedyrer, så sier en MH noe om hundens mentale sammensetning i de situasjonene den blir utsatt for, men dersom utfallet blir diamentralt motsatt av forventa, så er jo også det interessant og sier noe om hunden.

Gratulerer så masse til X'en, menneskebestemor og hun der unge, freske som har blitt tante!

Som representant for de som har konkurrert med en usedvanlig uvanlig lp-rase, så må jeg si at det er meg rivende likegyldig om det er 14 bc'er og Aiko i fellesdekken. Vi konkurrerer mot oss sjøl, og at vi ikke skulle fått delta i vanlige lp-konkurranser bare fordi jeg ikke har en gruppe 1- eller 2-hund, synes jeg er helt uhørt. Jeg opplever at samtlige dommere synes det er gøy med utradisjonelle raser i ringen, og tenker at dersom bc'er skulle hatt egen klasse, ville det jo blitt en mellomklasse for alle de med andre og jevnt over passende raser. Tipper det sikkert hadde blitt en "kuriosaklasse" på sikt også, sånn for at ikke noe skulle blitt urettferdig, hvor Aiko og jeg kunne tutla rundt sammen med ridgebacken, ulvehunden, huskyen og boerboelen. Nei, vent. Han er jo i kl 3, han. Aiko har til dags dato forøvrig kun gjennomført ett helt program, men da fikk hun til gjengjeld omtrent 5 nuller. Dette var den ene gangen jeg følte at opprykket var høyst sannsynlig, ellers hadde jeg ikke starta. Det jeg lever på fra den konken, er at hun slo alle de andre hundene på fellesdekk, aussien og bc'en inkludert, og at hun på enkeltøvelser ofte gjør det.

Heller ikke et ukjent fenomen...

Jeg synes Shy høres ut som en helt normal valp, jeg! SELVSAGT er det langt under små dronningers verdighet å ha på dekken, og selvsagt klarer en seg fint ute aleine, det er jo så mye å drive med, og så klart en ikke skal inn i bilden når det er mye morsommere å være lurere enn menneskene sine! Imouto hilser med en high-five!

Jeg elsker stupende griser og har dette bildet både hjemme og på kontordøra mi:

...og veldig ofte er instruktører veldig ydmyke og lærevillige i møtet med nye raser, og klarer å implementere kunnskapen de tar til seg i møtet med rare og annerledes hunder ( ) i det de allerede kan. Jeg med gått mange kurs, og kun et par ganger har jeg følt at det var bortkasta eller frustrerende pga manglende raseforståelse og evne til å tenke alternativt når bikkja ikke gjør som "de pleier".

Imouto blir helt skjelven i hjertet sitt av tanken på BÅDE Mocca og Calle på en gang. Men jeg jobber den dagen.

Dette synes jeg også er interessant, og jeg observerer ofte mine "tamulver" når de fôres. Imouto vil sjelden spise sitt råfôr før Aiko er ferdig med sitt (men på den annen side er den bikkja et mareritt å få i mat uansett), mens hun ofte kan kose seg med litt tørrfôr foran Aiko mens sistnevnte ligger og slapper av i påvente av at det er hennes tur. Aiko er den ubestridte dronninga i vårt hushold, og kan psyke ut skjørere hunder bare ved sitt blotte nærvær. Dersom hun legger seg ned, vil feks hunder på besøk gjerne etterape atferden hennes. De gangene hundene mine har drept ting, er det helt uproblematisk for Aiko å gi Imouto byttet etter at hun har forsikra seg om at det er helt dødt. Jeg trur ikke at Aiko hadde nekta Imouto å spise av et kadaver sammen med henne, men andre hunder hadde ikke fått lov, heller ikke Marvin, som både er en eldre hannhund og den hunden Aiko elsker høyest etter Imouto og Kiyomi. Disse hundene har aldri hatt ressursforsvar overfor hverandre eller mennesker. Edit: Ganske poengløs post, men dog.

Tenkte på deg da jeg så annonsen...

Innbo- og reiseforsikring gjennom fagforeninga. Hundeforsikringer via Agria.

Aiko hadde en bestevenninne da vi bodde i Oslo. Det var en japansk spisshund. Hun var slett ikke hvit, for det går ikke an å holde de hvite når en bor i en møkkete by og kanskje har annet å drive med enn å vaske hund hver dag (bortsett fra shibapels, selvsagt, den holder seg hvit. ). Aiko og denne tispa brukte tida på å løpe, og hun var helt hysterisk rask! De løp og løp, og bortsett fra bjeffing (de er noen fordømrade bæljebjeffere hele gjengen), så var hun helt fantastisk. Glad og lykkelig, snill mot andre, ikke reservert, og leken. Fine hunden.

Jeg vurderer Biabed. Og så skal de få den årlige julaftenturen som i år er flytta fra oppe ved Sognsvann til her vi bor. Begge skal få løpe løse, og Imouto kommer slett ikke til å ta seg en runde, fordi hun vil være så fylt av julens mirakel og nestekjærlighet. I tillegg får de det samme som Lill sine hunder, bare at her er det bare en som får delta på utstilling. Muligvis får knertis lov til å reise på charterferie til Nederland i løpet av året også...

Fordi valper er mongo og lever etter en egen "rasjonalitet". Det store problemer med spøkelsesalderen er jo at all merkelig atferd eller miljøsvakhet unnskyldes med at bikkja nettopp er i den perioden.

Jeg veit ikke om det er helt på den måten der du vil rekruttere handler til storcert-jakta, altså. Da kan du jo likegodt vise henne sjøl. Avtal heller med en eller to, og la dem øve seg og bli kjent med henne på forhånd. Jeg merker i alle fall det veldig godt sjøl at når jeg viser andre enn min egen, så gjør vi det definitivt best når jeg får øvd litt og veit litt mer hva som skal til for at bikkja har lyst til å vise seg for meg.

Heldigvis for meg bodde jeg sammen med den mest aktuelle kandidaten!