SandyEyeCandy

Ikke skryt på deg noe, jeg har livlige indre bilder om den der SM-drakta du skremte daten din med.

Jeg hadde ikke mensen da jeg gikk på p-sprøyte.

Haha, det la jeg også merke til!

Du, gamla, grunnfag opphørte å eksistere i 2003, altså. Ikke forvirre en ung sjel med utdaterte termer.

Ja, altså, på sånne hygieneting sentrert rundt de nedre regioner har jeg maaange diller, men de forteller jeg ikke om her, altså.

Hva med å få forstørra opp et fint bilde av bikkjene (eller noe annet, selvsagt, jeg har hørt om folk som gjør det også ) på lerret og henge opp?

Først og fremst tenker jeg at det er viktig med en personlig kartlegging av hva du føler du er god på, og hva du får mest motivasjon av. Dernest er det greit å snevre ting inn, for det at du liker å danse er ikke så veldig relevant med mindre du har gjort det siden du var bitteliten og kunne tenke deg å jobbe som pedagog etc, bare sånn som et eksempel. Deretter er det nok greit med en realitetsorientering. At du er opptatt av ting rundt deg sier noe flott om deg som en engasjert person, men det gjør deg ikke nødvendigvis til en god menneskehjelper. Det er nok av folk som begynner på veterinær-, lege- og psykologstudiet fordi de kan, ikke fordi de brenner for det framtidige virket de skal utføre, så med mindre du alltid har vært en person som folk tyr til for råd, støtte og innspill, og som framstår naturlig tillitsvekkende og trygg, så er vel neppe psykologistudiet veien å gå. Det krever nemlig at du faktisk har en grunnleggende nysgjerrighet for å forstå og hjelpe mennesker til å finne veien ut av situasjoner og problemer, og at du er villig til å drive med dette i store trekk resten av ditt yrkesaktive liv. Jeg understreker at jeg her snakker om profesjonsutdanninga. Du er jo aktiv i politikken, har du vurdert å studere noe som kan spisse kompetansen din innen dette feltet, som feks samfunnsgeografi, statsvitenskap og rettssosiologi/kriminologi? Å ta en bachelor på universitetsnivå gir deg utrolig mange muligheter, men er også svært utfordrende mtp at du må selge deg inn til arbeidsgivere som ikke nødvendigvis veit hva kompetansen din består i. Du får et sett generelle egenskaper som kan brukes overalt, og får samtidig, avhengig av slags emnesammensetning du velger, også undervisningskompetanse og fordypningskunnskap innenfor et eller flere fagområder. Det som er vesentlig, er at det jeg snakker om her er teoretiske utdannelser hvor du må være innstilt på å jobbe akademisk med tekster og kildemateriale, hvor egen motivasjon og innsats er avgjørende for både resultat og verdien du sitter igjen med. Det er ingen på "gruppa" som drar deg gjennom eller lærere eller studieveiledere som ringer deg om du begynner å henge etter, for å si det sånn. Hvis jeg ikke hadde vært en standard språk-mennesker-samfunn-person, hadde jeg definitivt tatt en ingeniørutdanning. Det er nok den veien som hadde gitt meg de formelle verktøyene til å jobbe med de tingene jeg mest av alt ønsker, men som jeg i nåværende stilling kun får gjort i liten skala.

Dette kan vel Aslan en hel del mer om enn meg, men jeg trur vel det dreier seg om nettopp det du peker på, Synnøve, hva slags effekt det å fravike rutinene eller opphengene har på deg. Hvis ting blir "feil" eller "ødelagt" av at noe ikke gjøres i henhold til det fastlagte mønsteret, kvalifiserer det nok til tvangshandling.

Jeg trur jeg skal vise dette til fine mannen, som mener jeg har i overkant mange gøyale oppheng. Forøvrig er det veldig mange ting dere nevner som vel neppe kvalifiserer til tvangshandlinger, men mer mot vaner og "oppheng". Dersom noen/noe/jeg kommer borti navelen min, eller jeg ser navler på tv (husker dere den GRUSOMME reklamen for noen år tilbake for noe mageregulerende, hvor navlene SNAKKA?!? Jeg blir fortsatt dårlig!), blir jeg uhyre uvel og må krøke meg litt sammen og liksom beskytte mageområdet. Navelen kan ikke berøres, overhodet. Samme med strupehodet, og jeg orker heller ikke at andre berører disse stedene på egen kropp. Eller snakker om det. Fysj. Jeg MÅ vaske hender hver gang jeg kommer hjem eller før jeg skal spise (eller ved håndhilsing, eller om jeg må bruke andres tastatur), spesielt på restaurant. Men dette jobber jeg veldig med, og jeg kan nå gjennomføre et helt måltid fra vi kommer inn på stedet til vi går, uten å avbryte hyggen med å vaske meg. Men jeg tenker MYE på det inntil maten står på bordet. Jeg har ingen rutiner som MÅ følges eller rekkefølger som ikke kan fravikes. Men jeg har jo selvsagt visse ting jeg liker at er på den ene eller andre måten.

Så utrolig søt! Han ser ut som en corgi med de ørene!

Jeg har en veldig god krem fra Avene (kjøpt på apotek) som er for de med sensitiv hud. Veldig god, merker ikke at den blir tatt på eller er der engang.

Her er det full fest som vanlig. I kveld måtte jeg ut og hente dem i hagen, men så er det "bare" -13 her nå også da. Så lenge de holder seg i bevegelse, så går det greit nærmest uansett hvor kaldt det er. Jeg smører meg med kuldekrem og tusler etter. De kan ikke gå med potesokker, for det er langt under deres verdighet, og dekken hindrer bare veksten av isolerende underull, så her kjører vi commando hele vinteren i gjennom.

Men da var det jo akkurat som jeg tenkte, at det ikke er språk i seg sjøl du "hater", men sjølve jobbinga med faget og læringa rundt det, som ikke akkurat blir bedre av lese- og skrivevansker, nei. Håper det går i orden på spansk-eksamen!

Men da ER du jo uunnværlig. En vanlig kontoransatt eller en som jeg, som styrer hele arbeidshverdagen min og som ingen egentlig veit hva driver med likevel, kan fint bli hjemme for å bli frisk, altså.

Det er i alle fall en gjeng med kloke damer i norrøn mytologi.

Det er jeg ganske enig med deg i, og den kommentaren der var ikke et forsøk på å gjøre narr, men heller et lite puff i retning bevisstgjøring av hvordan en framstiller seg sjøl. Blir litt i samme kategori som de jentene som sitter på skolen og sier at de "ikke skjønner noenting", men de egentlig skjønner masse. Det er veldig destruktivt å framstille seg sjøl enklere enn en egentlig er, for det er ganske lettvint å begynne å tru på det, og ikke trenge å ta ansvar for seg sjøl og egen læring eller hvordan en viser seg til omverden. Jeg trur nemlig ikke Arielle hater språk i det hele tatt, men at hun ikke har likt seg på skolen og derfor har hatt et noe anstrengt forhold til språkopplæring derfra, det trur jeg ingen har noen problemer med å sympatisere med, voksne eller ei. Sorry, det var den berømte 10-øringen. Norn veit jeg ikke hva er for noe engang, men det gjør sikkert karene i 3. etasje. Vi har forøvrig en studieretning på BA-programmet i nordiske studier som heter norrøne og keltiske studier, hvor en velger fordypning etter første året i en av de sto retningene, og på masternivå kan en studere norrøn filologi, irsk språk og kultur og nordic viking and medieval culture. Så mange driver med dette.

Jeg må si at jeg er meeeget smigra av å bli omtalt som en ninja. Mvh apearmer, lite diskresjon og elendig spenst (dere skulle sett meg i voltige-ringen).

Da jeg bodde sammen med brasilianeren, dreiv jeg og lekte meg litt med portugisisk, og kunne etter 4 år skjønne veldig mye av hva han krangla med moren sin om, og ikke minst komme med små kosekommentarer og diverse. Jeg kunne også høre forskjell på Portugal-portugisisk, Rio-portugisisk og São Paulo-portugisisk. Lærte meg også masse smågloser, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker å opprettholde interessen. Skulle ønske at min nagypapa (min ungarske bestefar) kunne fortsatt å prate ungarsk med meg da jeg var liten, sånn at jeg kanskje kunne samtalt med han på språket hans i dag. Har fortsatt veldig lyst til å lære meg ungarsk, også fordi jeg trur det kunne blitt en innmari interessant antropologisk prosjekt å forske på de ungarske innvandrerne som flytter tilbake igjen til Ungarn og lever godt av sin norske pensjon. Jeg husker bare sånne hølighetsfraser... Jeg har veldig lyst til å lære meg japansk. Jeg har et veldig godt språkøre, og "skjønner" sammenhenger og fraser og ikke minst etymologien ved ord veldig fort, så italiensk, fransk og spansk hadde nok gått ganske greit å lære seg, da jeg kan lese det og forstå veldig mye. Samme med tysk også. Litt verre er det med nettopp ungarsk, som tilhører den finsk-ugriske språkstammen... Unnskyld altså, men det der går det bare ikke an å si når en er et voksent menneske. De snakker urdu i Pakistan, i tillegg til regionale språk som pashto og punjabi (og engelsk som også er et offisielt språk). Å si at en vil lære seg pakistansk er som å ville lære seg afrikansk. Hah, nå kan jeg nevne et par eminente herrer på min arbeidsplass som hadde steila kraftig hadde jeg fortalt dem dette! Språket er riktignok ikke lenger i bruk blant vanlige dødelige, nei, men norrøn filologi som forskningsfelt lever i beste velgående, og her i gangene samtales det støtt på norrønt.

Jeg trur dette kommer veldig an på 1) Hva som er nedfelt i kontrakt 2) Hva slags forhold en har til oppdretter 3) Hva en ønsker å bruke bikkja til Jeg har feks fått Imouto av oppdretter som en kompensasjon for Aikos handicap, til tross for at hun er for fri for både HD og AD, og ingen andre i slekta på noen av sidene har vist samme symptomer som henne (dette trenger du ikke røntge for å finne ut av, det er helt åpenbart). De som har broren med samme symptomer har ikke fått tilbud om ny hund (ei heller ytret ønske om dette) og hun som har broren med utallige mentale brister (født sånn eller blitt sånn?) har hellet ikke fått tilbud om ny hund. Edit: Det er ikke akkurat til å stikke under et stol at kullet Aiko kommer fra ikke var av de mest vellykka...

Jeg går på jobb hvis jeg orker å dusje om morran. Er jeg lenka til doskåla av en strøm fra den ene aller andre retningen, blir jeg naturlig nok hjemme. Samme hvis jeg føler for å krabbe til verandadøra og slippe ut jentene, heller enn å gå ut med dem. Jeg går ikke på jobb før jeg faktisk er frisk igjen, og skjønner ikke helt greia med å tru at en er så uunnværlig at det er bedre å sitte på jobb mens snørra renner og hodet banker og gjøre halvveisarbeid, enn å faktisk bli hjemme og bli frisk. I tillegg har jeg en jobb hvor jeg minst to dager i uka jobber veldig tett på unge mennesker med utfordringer av ulik grad av alvor, og da må jeg være der med hele meg, ellers blir det ikke noe orden på det.

Haha, koseboll vil ha seg frabedt å bli hengt ut som tjukkis på et offentlig forum!

Det kan jeg ikke svare på, da jeg aldri har vært til stede for å bivåne seansene.

Haha, det er jeg helt enig med deg i, jeg tenkte mer på reaksjoner rundt ringen.

Litt av greia her er visst at utstilleren er av den oppfarende typen, som høylydt blåser ut idet hun er misfornøyd, men som deretter avreagerer kjapt. Men dommeren har vel sett seg lei på dette, og følte at nok er nok.

Dette har jeg veldig tru på! Se bare på hvor pene de fleste shibaer er, liksom, og de kommer sjelden fra kull på større enn 3. De som kommer fra store kull har ofte litt ymse kvalitet, noen flotte, noen midt på treet og noen som ikke akkurat stikker seg ut positivt.