SandyEyeCandy

Det er jo en veldig trist avgjørelse å ta, men helt sikkert riktig for han.

Næmmen...? Kan jeg spørre hvorfor?

Det gjorde jeg alltid før når jentene hadde vært adskilt. Jeg går også alltid tur med hunder vi har på besøk eller skal passe før vi går inn sammen. På tur blir de flokk. Ville gjort som Marthe og jeg skisserer nå som helga kommer, og hatt dem løse sammen inne under nazi-regime. De trenger jo strengt tatt ikke være bestevenner så lenge de klarer å oppføre seg rundt hverandre.

Nå har jeg sendt mail på en vakker, svart japansk innvandrer som mulig kjæreste til Imouto. Jeg trur han kan være jorden hennes ild kan brenne på, sånn at det som kommer ut blir noe midt i mellom.

Skuffa!

Jeg veit om mange bikkjer som lever som krypte, som verken har fått kreft, er sprute gærne eller usikre på sin egen identitet. Jeg mistenker at den der steinen vektlegges litt for mye makt i forhold til overnevnte punkter, altså.

Så greia er at hun ikke liker andre katter, men hundene går fint?

Det der er ikke så enkelt når du er aleine... Har foreldra dine ei strippestang midt i stua?

Det er veldig vanlig at adskillelse skaper gnisninger i flokken og også forholdvis vanlig at skapet skal settes på plass idet den fraværende kommer hjem. Hyggelig er det ikke, men dine gutter er nok ikke spesielt skrudde verken mtp barking sammen eller hvordan de nærmer seg hverandre igjen.

Det som bekymra meg mest var livskvaliteten til knertis. Hun fikk rett og slett aldri lov til å være glad før dragen var der for å knøvle og true henne til passivitet, og knertis er glad hele tiden, henne, så det var helt håpløst. Gudskjelov blei det aldri slåsskamp, rett og slett fordi Imouto er såpass streetsmart at hun bare la seg ned og venta på at jeg skulle redde henne, noe jeg gjorde hver gang. Aiko blei rimelig god på dekk etterhvert, for hun fikk rett og slett ikke lov til å forstyrre hyggelig stemning med panterknurring og ondskap. Erfaringa har gjort at jeg i dag er ekstremt oppmerksom på det minste lille skifte i nakkekrumming, blikk og stemning rundt Aiko, noe som jo gjør at det sjelden/aldri skjer noe dramatisk med hennes forhold til andre hunder. Og forholdet til lillesøster er kun prega av kjærlighet og tillit, sånn bortsett fra utendørs, der er det lett å henfalle til knøvling og brutalis-takter under lek.

Det var dette jeg måtte gjøre med Aiko da hormonene raste og hun bedrev terror over lillesøster. Det roa seg betraktelig da, men var to uhyre slitsomme måneder.

Gratulerer så masse med dagen, Borderen!

Huff, så fælt! Det verste må nesten ha vært at du bare måtte la dem gjøre seg ferdige. Håper gemyttene roer seg, og ikke ta sorgene på forskudd! Forhåpentligvis gjør dette bare at du må være ekstra påpasselig med at ingenting får utvikle seg mellom dem når dere er på tur eller hjemme. Jeg er så trøtt i dag at jeg nesten dauer. Er så glad denne helga er helt tom, sånn at jeg kan bruke tida på å kose meg hjemme og gå lange turer.

Hun begynner å bli riktig så gravid, altså.

Jeg har ingen erfaring med mynder utover noen få dater med Tøfflus sine salukier og en whippet her og der, men jeg måtte bare si at jeg synes du er så sinnssykt søt som er så entusiastisk og utbroderende om denne samboerhunden.

Det var en veldig søt måte å si det på. Og hei!

Jeg likte også sitatet! Hvilken film er det fra? (Plis ikke en sånn suppete romantisk...?) Imouto hilser til Bodil og sier at en kommer langt med en dritbra sitt og to svarte, nydelige øyne.

Aikos oldemor Tingeling på 14 år har vært savna i 2 døgn. Håper Nord-Trøndelag svermer over av leitevillige mennesker!

Jeg synes ikke det er juks å plukke dommere, men kalkulert er det jo i aller høyeste grad. Jeg plukker aldri dommer etter vedkommendes preferanser, men vektlegger heller hvordan h*n er mot hundene, noe som er veldig viktig for meg. Har feks stilt for en dommer som ga knertis cert, som jeg aldri vil stille hund for igjen. Det var kun fordi bikkja er godt ringtrent og veldig snill at ikke den dommeren blei knurra til. Jeg er veldig takknemlig for at de dommerne vi har på shiba som også er oppdrettere, stort sett oppleves som uhyre etterretlige. Den ene av dem produserer flest shibaer av alle i hele Norden, så han dømmer ikke mye i Norge, men de gangene det skjer, sender han ut beskjed til samtlige valpekjøpere i forkant, slik at disse ikke melder på den utstillinga. Jeg har ei venninne som konsekvent spør meg hva de ulike dommerne liker. For meg er dette helt irrelevant, all den tid jeg ikke nødvendigvis stiller hund for de store vinnertitlene (til det er utstillingshunden min for moderat alle veier), men fordi jeg ønsker å bidra til å vise mangfoldet i rasen og forfekte en innstilling til utstilling om at det går an å vise hundene sånn de faktisk opprinnelig skal se ut, uten blåsing av pels, farging og klipping, noe som blir mer og mer vanlig også på min rase. Jeg har ikke en storvinner, men en hund som enten får blått eller er med og kjemper i tet (og vinner ofte også), og det er ikke mulig å finne noen rød tråd i hva dommerne liker når en ser på hvordan knertis gjør det og hvilke hunder hun konkurrerer om BIR/BIM med. Jeg liker å tru at dette er fordi hun er en meget god hund. Hvis det er et problem på en rase at det utvikles show-varianter der dette absolutt ikke er ønskelig, mener jeg at det er et ansvar hos dem som stiller seg kritiske til denne utviklingen å faktisk representere alternativet, ikke sitte på sidelinja og mugge eller unnlate å stille ut fordi hundene kanskje ikke får certet. Men dette er fullstendig off-topic, så jeg stopper her.

Jeg synes det lyser hvor mye dere koser dere sammen. Takk for at du deler!

Starta dagen med hete omfavnelser fra begge jentene. De av dere som har tilbragt litt tid med Aiko kjenner jo til hennes voldsomme behov for å overøse menneskene sine med kjærlighet i form av tvangsvasking, hvor hun myndig holder fast hånda eller armen til den "heldige" utvalgte og nøye vasker hele hånda og armen om hun får lov, med innlagt neglestell med forsiktig tannbruk. Snålingen. Og nå har søstra begynt også. Imouto er riktignok ikke like myndig eller har like god teknikk på å holde fast, men hun er minst like kjærlig. Herregud, som jeg elsker de hundene! Vi sto opp til en ny og vakker verden full av hvitt pudder, noe Aiko følte blei ferdig-feira etter 20 min ute, mens Imouto hadde så mange nye ting å inspisere at jeg ikke rakk første bussen. Hun blir så glad når jeg kommer ut for å hente henne (noe jeg i utgangspunktet blir forbanna av, jeg synes godt bikkjene mine kan gidde å dukke opp når jeg roper, jeg) at det er full danseoppvisning og lykkeskrutting rundt for å vise meg hva hun driver med. Og da gidder jo selvsagt ikke jeg å holde på surheten, hehe. Snedig hun er, lille lykkeboll. Når jeg i tillegg fant en kinder-sjokkis i veska var min lykke gjort. Så langt har 2013 vært et helt fantastisk år, altså!

Kira skal ikke stilles, så da kjører jeg på med ister, Showstopper og masse karding og melder på. Sitter veldig gjerne på med min kjære sambis om gruppe 5 og 1 går samme dag...

Så godt å høre at de vokser og gror!

I love this efit!

Det er så hyggelig å ringe mormor og høre hvor begeistra hun blir når hun skjønner at det er meg og ikke søstra mi! (No pun intended overfor søs, altså. ) Så da stikker de røde farer på besøk til Lørnskauen etter jobb i dag for å se på den nye leiligheten deres ferdig innflytta. Etter å ha kjempa seg opp trappene til 4. etasje i gamleleiligheten er jeg så glad for at de nå kan ta heis. Mormor og nagypapa er skikkelig dårlige om dagen begge to. Men de har sånn livskraft og glede likevel! Jeg er full av beundring for disse menneskene som er på tampen av livet og som har slitt med sitt de siste 40 åra, men som aldri noensinne klager eller resignerer, men ønsker å ta inn mest mulig av det de får mulighet til, og som alltid har fine, varme og lærerike historier å dele med dem som vil høre, snakker pent om andre eller holder kjeft, og som synes at wienerbrød er en selvfølge å servere når de får besøk. Når jeg blir gammel skal jeg være like fornøyd, generøs og tilstede som mormor og nagypapa.