SandyEyeCandy

Jeg har/har hatt malaria, så jeg får ikke gi blod.

Da blir det ikke dalmis, gitt.

Jeg er 34 år og aner ikke hvilken blodtype jeg har. Er det noe folk flest går og veit? Husker vi testa det på ungdomsskolen i naturfagen og at jeg deretter skreiv det opp på innsida av ridejakka mi, men hva det var, du...

For oss med japanske raser er det visse navn vi unngår, fordi "alle" heter det. Feks Yoshi, Sakura, Aiko (visste ikke bedre), Yuki, Yuna, Suki, Miki, Rin, Gin, Fuji, Akira, Kiro, Kenji osv. Men når du har en rase med null tilknytning til Japan, så spiller det jo ingen rolle, sjøl om jeg personlig synes navn og opprinnelsesland er kulest om henger sammen.

Så fint å høre!

Det er også super mat i varmen, veit du. Mine får et par-tre sånne hver dag. Ligger på gresset og tygger og koser seg. Viktig å sleike av rimet utenpå først, vel og merke.

Jeg trur at "lykkerus" er helt feil begrep å bruke i denne sammenhengen, da det høres ut som rein, skjær stressatferd. Signerer alle kloke hoder tidligere i tråden ang rotrening og det å ikke nøre oppunder stresset.

Mtp at jeg ikke dreper annet enn mygg (og en og annen edderkopp) og bruker forstyrrende mye tid på å redde padder ut av veien, så kan jeg trygt konkludere med at jeg aldri ville klart å sette ei sprøyte sjøl eller skyte min egen hund. Jeg har faktisk tenkt tanken et par ganger, da vi ofte er på tur langt fra folk og jeg har en hund som er såpass klønete at hun godt kan komme til å kveste seg alvorlig en dag. Jeg ville aldri risikert at et barmhjertighetsdrap ikke skulle funka, sånn at jeg i realiteten bare skada henne mer (lite skytevåpen og kniver i sekken min), så jeg hadde nok bare båret tilbake til sivilisasjonen.

Å, Lill, dette var fantastiske fine nyheter å komme hjem fra tur til! Gratulerer så masse, så supert at alt gikk så bra og at de ser så fine og friske ut! Den bildeserien er helt utrolig, veldig kult å få se!

Ingen ekvipasje har noengang rørt meg som dere to, og ingen kelpiegutt har noen gang vært vakrere. Det blikket hans... Kjenner meg veldig igjen i det å ha en hund som elsker så høyt og gir så mye tilbake, men som kanskje ikke alltid viser det til de en bare treffer tilfeldig på. Jeg synes dere er veldig sterke, og håper dere kommer dere gjennom dette på en god måte. Husk at han fikk den all den støtta og den fineste familien han kunne få, men noenganger blir det bare ikke som en hadde tenkt.

Veldig stille både her og på FB. Lill, hva skjer?

Det er jo bare reima rundt magen du kan regulere. Det hjelper lite å ha str 80 på det innerste når hodeåpningen er så stor at bikkja kan vandre gjennom, og bryststolpen på 70 så kort at hunden må stå med beina rett ut, til tross for at den kanskje passer rundt magen fordi den er strukket til det lengste. Det er IKKE et naturlig hopp fra 70 til 80, både bredden på reimene og hele utforminga på sistnevnte er lagd for å passe vesentlig større hunder.

Hvis tispa er ca 40 cm høy og veier maks 13 kg, så. Problemet med Hurtta-selene er at bryststolpen er for kort i de fleste tilfellene sjøl om den går over hodet, og det er som sagt et DIGERT hopp mellom 70 og 80, ikke like logisk som fra 50-60-70. Etter det passer de til store hunder, som feks toller eller lapphund.

Det synes jeg er en veldig fin tanke. Sjøl om en skyter et dyr, så trenger det ikke bety at en ikke har hatt respekt for det livet som har vært. Mvh SandyHippieCandy

Lille Aiko bruker jo str 70, fantastisk at Hermine liksom skulle passe i 80! (Det er forøvrig et kjempehopp fra 70 til 80 i Hurtta-selene, fra småhund til diger).

Kjære Lars, jeg kan også bruke et målebånd og forstår at 37.5 cm (som er standardhøyden for ei shibatispe) er vesentlig mindre enn hva kjæresten til @ ønsker seg. Og det er også derfor jeg ikke har anbefalt shiba i denne tråden, men bare svart på hva Mud skreiv. Dette er ikke den første rasevalgstråden Melvis lager, og jeg pleier ytterst sjelden å anbefale egen rase, men den har kommet opp tidligere da vi har kommunisert. Lapsk vallhund er forøvrig enda mer løsmunna enn den gjengse buhund og trenger normalt mye mental stimuli, og er ikke akkurat det første jeg ville anbefalt som turkompis, sjøl om den treffer størrelseskravet. Og den som velger shiba kun fordi den er "søt" driter på draget...

De er jo små, men de er DRITSØTE med kløv på, da! Også et bilde av en som ikke akkurat er så strøken som turkompis, men som tar det igjen på sjarm og deilig bollekropp:

@Mud, @ har stående invitasjon til å komme og hilse på sirkusjentene for å få en følelse av hva jaktinstinktet egentlig innebærer, for sjøl om jeg sjelden anbefaler egen rase, så har det alltid vært helt selvsagt hver gang hun har tenkt på neste hund at det bør være en shiba. Selvsagt for meg i alle fall. Det ER jo verdens beste turkompis!

Fininger!

Jeg trur nok ikke jeg hadde orka å tilrettelegge i den utstrekning at det var på radaren hele tida. Men å måtte velge mellom to hunder ved omplassering, der hadde jeg slitt.

Oi, spennende! Krysser fingra, @Benedicte!

Enig med @SFX, mange hunder har falt fra, og mange entusiastiske planer har gått i dass. Jeg kommer i alle fall for å se på, gitt at jeg er i Norge. Om hunden min har blitt champion innen den tid stiller jeg henne kanskje.

Når du har spørsmål om oppbygging og gjennomføring av graden, vil jeg absolutt anbefale deg å ta kontakt med infosenteret/kontaktpunkt ved lærestedet. Det å spørre studenter på programmet er supert når det gjelder studiemiljø, hvilke emner som er bra og slikt, men det studieadministrative er det alltid lurt å ta med dem som faktisk forvalter programmene, da endringer kan skje uten at studentene får det med seg. Et eksempel på hvorfor det er lurt: På ett av mine bachelorprogrammer var det de to første årene søknad gjennom samordna opptak til sjølve programmet. Deretter var det hvilken fordypning studentene valgte som avgjorde hvilken studieretning de tilhørte. Dette endra vi på slik at studentene måtte søke seg direkte inn på studieretningen, men det hadde jo ikke fadderne det året det blei innført fått med seg, fordi instituttet ikke hadde tenkt på å gi beskjed, fordi studenter ikke skal svare på studieadministrative spørsmål. Så når nye studenter lurte på om det var mulig å bytte og fadderene svarte at "jaaadaaa!", så var ikke det så veldig kult, verken for oss eller dem. Mvh studieadministrativt ansatt som er bittelitt lei av frasen "men jeg har hørt at..."

Vi har en i nabolaget som er et prakteksemplar. Han pleier å ligge under hushjørnet når det regner og bare titte på livet, og kommer ikke med en lyd når vi går forbi. Det hender jentene får hilse på han om vi møtes på tur, og det er stor stas. Men han framstår som et unntak, altså. Tipper det chowchow'en som gjør seg gjeldende. Lumske de også.

Shit, shit, shit! Masse heiing fra Nesbru!