SandyEyeCandy

Ja, det glemte jeg å nevne: Imouto har svært ofte på seg kløv når vi går tur, spesielt om vi bare skal gå en times tid i nærheten. Da får hun brukt seg litt samtidig som Aiko kan lukte på blommorna. @Belgerpia - noe så enkelt og genialt (og så søt hun er!)! Tipper Aiko hadde likt utsikten der oppe!

Jeg har planlagt å kjøpe sykkeltralle til Aiko i et par år, @Belgerpia, hva slags løsning har du til Hermine?

I feel you. Aiko logra kun når hun jakta inntil Imouto kom i hus. Nå har lille lykkeboll lært sin vrange storesøster at det er hyggelig med noen vipp på halen, men hun blir ALDRI så glad for å se meg som for å se andre. Aiko viser sin glede over å se meg ved å liksom "dykke" inn i magen min når jeg setter meg på huk, stå helt rolig og sukke nytelsesfullt. Det gjør hun ikke med noen andre.

Imouto, straks 4 år: Særdeles aktiv jakthundtype med STORT behov for fysisk aktivisering. Aiko, 5 år: Makelig anlagt frøken som også har en skjelettdefekt som gjør at hun i tillegg til å være ganske lat og leve litt i sin egen verden, blir fortere sliten, er ganske umotorisk ift søstra og bruker mye energi bare på å bevege seg. Men veldig glad og gøyal, da! Hva gjør jeg? Aiko får gå løs overalt hvor det er mulig (overholder båndtvang, hun er en ivrig jeger sjøl hun pleier å innse sin egen begrensning), og tutle avgårde i eget tempo. Jeg verken gidder eller har kapasitet til å drive med to turer, så det hender jeg bærer litt, da. Hun pleier å kaste inn håndkleet litt etter ca 1 mil. Men det gjør ingenting, jeg bærer henne hvor som helst.

Første gang jeg prøvde Orijen fikk begge to ganske løs mage, og det pleier de aldri å ha. Det er riktignok flere år siden, og når jeg har brukt det seinere, så har det gått helt fint. Jeg liker nettopp det at det lukter så mye, og det føles "kjøttete" å ta på også, og den lukta er unektelig årsaken til at mine småspiste frøkner faktisk gidder å spise det. Men mitt vanlige fôr er ProPlan med laks og ris, og sjøl om jentene er ivrigere når jeg holder på med Orijen i skålene, så eter de jo ProPlan etterhvert også. Når de skjønner de ikke får annet. (Men mine spiser sjelden tørrfôr aleine, bortsett fra Orijen).

My bad. Trudde de blei satt i hofta om bikkja hadde HD, jeg?

Jeg trur det må være cartrophen (trur det skrives sånn) du mener? Det har blitt det nye go to-medikamentet for folk med hunder som har vondt i ledd, virker det som. Mange sier de ser god effekt på hunden sin, men mitt inntrykk er at det er en kortvarig løsning da hundene aldri blir bra-bra. Men jeg har ikke mye data å vise til utover en 2-3 eksempler, så det kan jo godt være at det er bedre prognoser jevnt over.

Jeg måler ikke, jeg bare klemmer ut en klump og blander i tørrfôr eller ister eller annet kjøtt. Også kaster jeg veldig mye ut på plenen. Har egentlig veldig liten oversikt over hvor mye/lite mat de får.

Tilbake fra kveldstur. Jeg må rette litt på meg sjøl: Aiko logrer masse. Aller mest når det finnes mennesker ute i verden som hun føler at burde koses med. Hrmf. *Sjalu*

Nei, guriland, hva skal de gå og logre på måfå for? Dette er både raseavhengig og individavhengig. Jeg har feks en som sjelden logrer (eller et par vipp får jeg når jeg kommer hjem fra jobb), og en som logrer og interagerer med meg hele tida. Men de logrer da aldri på tur.

Nå misforstår du, selvsagt er det du nevner store forskjeller, jeg påpeker bare at jeg aldri har merka noe sånt. Det eneste jeg egentlig registrerer av endringer, er mengden bæsj og konsistensen.

Jeg blir så imponert over folk som merker så store forskjeller på bikkjene sine når de bytter fôr eller det "skjer noe" med det, jeg! (Bortsett fra hundekjørere som kan måle forskjeller i fysisk prestasjon, selvsagt). Aiko røyter jo uansett og Imouto er like energisk året rundt helt uavhengig av hva jeg fôrer på, så her er det mer feinschmeckeren i meg som avgjør hva de eter. Og det faktum at de nekter å spise tørrfôr som ikke lukter masse kjøtt. Jeg har aldri merka noe forskjell på v&h i det hele tatt, men så bruker jeg bare sprint, kylling og innimellom laks. Mine får ProPlan ris & laks og Orijen med ulike smaker i tillegg til vom og rått. Det er bare når jeg sjøl må spise havregryn at jentene ikke får rått hver dag.

Takk for det, men her var det dessverre ingen valper.

Jeg har akkurat tatt ringerunden: PetVet: 1000,- (SJUKT dyrt!) Sinsen Dyreklinikk: ca 600,- Eiker Dyreklinikk: 510,- NVH: ca 700,- Krysser fingra for at det er valper der!

Ja, det er nok det som betyr "skål", men omtrent som vi kan si "bånnski" og "til [bestemt person]", så har jeg flere ganger hørt dem si "banzai" også. Er nok som et lykkeutrop eller noe sånt, veldig passende på en valp.

De sier banzai når de skåler også, disse japanerne.

www.junkyard.no for skateboard. Super service og veldig peil. Og hurra for tøff og kul jente!

Dette er et veldig godt poeng. Duverden, så mye enklere det er å være en skarve dame med to bikkjer i stedet for utskremt sekretær, styremedlem og i praksis distriktskontakt.

Jada, jeg skjønner dette, altså, jeg er bare en softie som synes det er så kjipt med den trenden med å ignorere bare for å gjøre det, fordi en ikke skal jazze opp bikkja som kanskje egentlig bare er glad, ikke stressa.

Hun er helt nydelig, Ane, og så flott at hun er så håndterbar at veterinæren kan undersøke skikkelig. Efit: Endra ordlyd etter at jeg la merke til at Elisabeth hadde sagt akkurat det samme.

Ja, jeg skjønner også det, det var vel mer den prinsipielle motstanden mot å hilse på bikkja idet en kommer hjem jeg synes blir veldig trist. Jeg har også drevet med ignorering, men det faller seg ikke naturlig for verken meg eller jentene. Her får de lov til å flakse og danse, men så tilhører de også en rase hvor noen blir så kule at de knapt gidder å komme til døra, så jeg blir bare glad når de er happy for at jeg vender tilbake.

Jeg skjønner at en ikke skal jazze opp hunder når en kommer hjem under hjemmealeinetrening, men jeg trur ikke det er verken naturlig eller spesielt trivelig å bli ignorert når de viktigste i livet ditt kommer hjem sånn i lengden...

En "blundehund"! Det er det søteste jeg har hørt noensinne!

Kjenner bare til shibamiljøet, og der stormer det tidvis, men det er stort sett 2-3 person er som er involverte, hvorav en er klin gæren. Alle vi unge og ivrige har det fint sammen, og arrangerer turer, sportrening og ringtreninger. Og så ler vi av de suringene som klager på at det er så dårlig miljø, iogm at de ikke gidder å være med på noe som helst og er de som går rundt utstillingsringen og klager mens vi andre har det hyggelig og snakker med alle.

Enig med Aya, for en glad og fornøyd gutt!