Gå til innhold
Hundesonen.no

SandyEyeCandy

Medlemmer
  • Innholdsteller

    7,931
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    54

Alt skrevet av SandyEyeCandy

  1. Jeg forstår det i ditt tilfelle, men dere er litt i særstilling. For meg som stiller på kanskje 3-4 NKK-utstillinger i året med ei bikkje som stort sett plasserer seg i BTK, men aldri når helt opp, så er det greit med kritikk for å vite hvorfor det ikke gikk denne gangen heller. Tittel og CACIB er ikke med i beregninga engang, og for alle de andre det gjelder, så blir manglende kritikk et stort minus.
  2. Jeg liker navn som viser tilknytninga til hunden. Jeg hadde feks Helga, Fraulein og Mädchen som alternativer da jeg sjøl skulle ha rottweilertispe.
  3. Det er ikke bare førstegangseiere som sliter med atale og lite håndterbare shibaer, altså. Men ja, det er ingen skam å måtte trene på ting.
  4. Jeg synes det er ganske arrogant å svare "jeg bare gjør det, jeg!" Det er faktisk også å "trene" på det, bikkja blir vist hva standarden er fra starten av og vendes til det gjennom gjentakelse. Noen hunder og raser er ikke av typen som lar seg overbevise sånn helt ut av det blå, så da kreves det en bevissthet fra eier på hvordan ting skal være, og hva slags hund du ønsker å leve med. På shiba er det feks uhyre viktig med målretta håndteringstrening, da de bikkjene kan ha himla stor intimsone og virkelig ønske å bestemme over sin egen kropp. Det betyr ikke at jeg anbefaler folk å sitte og klikke og gi godbit hver gang de får ta bikkja si på tærne, men at en MÅ lære bikkja at all berøring er av det gode, og at kroppene deres tilhører mennesket deres. Dette gjøres best sånn folk flest her i tråden beskriver, at en liksom "koser" inn aksepten. Feks hadde jeg Imouto mye på armen mens jeg lagde mat, sånn at vi kunne susse og jeg kunne holde i potene hennes, og de har begge lært at det å ligge i fanget er en bra ting, for da får en kos over hele kroppen (veldig unødvendig, syntes Aiko, hva skal en med kos?) og kanskje litt godis innimellom. Fra det til å klippe negler er veien kort. Jeg husker også hvor vanvittig stor forskjell det var å få hund nr 2 hvor ting gikk mer av seg sjøl, fordi jeg var veldig trygg på hvordan jeg skulle gå fram, samtidig som jeg gjorde det hele veldig bevisst. Når valpen og du har et tillitsforhold hvor det er trygt for den at du bestemmer, så er det jo helt greit å kunne holde igjen på motstand, si "være rolig" og forvente respons som ikke er illsinne eller full krig. Jeg synes generelt at hunder bør vendes til å bli berørt, overalt og av "alle". Jeg synes det er overraskende mange hunder av såkalte førerorienterte/sosiale raser som trekker seg unna på håndteringsdelen på MH feks, og jeg synes det er helt drøyt at så mange av min rase får være veterinærkontorets skrekk.
  5. Jeg er pragmatisk. Gjør det som funker. Hvis det funker å holde henne stramt og feks si "epp!" med streng stemme om hun begynner å hause seg opp idet dere passerer, så gjør du det. Det er da bedre å bruke mosjonsturen på å gå tur framfor å stå og klikke i grøfta?
  6. Det betyr glad da, duster. (Eller har muligens journalisten skrevet Guy feil? ) Jeg håper den artikkelen der er ganske forenkla, og jeg synes det hadde vært ålreit om de kunne forklart mer av hva de gjør. "Her er vi sjefen!" "Må ikke bli kamp" osv. Oppskrift på suksess hos Hvermannsen.
  7. Kjenner at jeg gleder meg VELDIG til desperate snaps fra en isterinnklint Ingvild med pølser hengende fra alle utstikkende ting i leiligheten, og dernest fortvila skrubbing med lut for å bli kvitt lukta.
  8. Jeg synes det høres helt fantastisk ut, jeg! Det opplegget med å drive og kjøpe så mye til hverandre synes jeg ingenting om, men det at noen gidder å bruke av tida si på å lage noe, det er jo ekte verdi i det! Og når det forsvinner "av seg sjøl" også, så er det jo enda bedre.
  9. De skrinla jo Cushings på Shensi, men @SoppenCamilla har jo hatt en hund med Cushings.
  10. Jeg er ingen ekspert, jeg har bare lagt merke til at en fellesnevner for alle hunder jeg hører om med Cushings er at de drikker mer, kanskje spiser mer, får store buker uten å legge på seg andre steder og generelt er "rare" i formen. Men jeg ville definitivt bedt dem sjekke med nye prøver, ja. En helt konkret ting de kan se etter er forhøyde kortisolnivåer.
  11. Jeg regner med at Cushings er utelukka allerede iogm at vet ikke nevnte det?
  12. Jeg tør vel påsta at hunder som er mer førerorienterte/mjuke er mye mer merkbare innendørs enn en polarhund, de er jo klistra på eier, mens polarhunder og andre mer primitive raser gjerne legger seg til å sove på et annet rom.
  13. SandyEyeCandy

    PM?

    PM er den lappen du mottar ca en uke før utstillinga, hvor det står hvor mange som møter av hver rase, hvilken ring du skal være i, hvilket nummer hunden din har, og når dere har oppmøtetid. Lykke til!
  14. Klassisk shibaproblem. Du aner ikke hvor mange som opplever at hundene løper og gjemmer seg for å slippe å ha på sele, eller som bare detter helt sammen om de får den på inne for tilvenning. Nye shibaeiere ruinerer seg på alle selene de forsøker, før de innser (vanligvis etter å ha ytra et sukk til andre og fått høre alle andres historier) at det er bikkja det er noe galt med, ikke selene. Hos de aller fleste glemmes heldigvis selene idet de kommer seg ut, mens andre oppfører seg litt sånn hysterisk som du beskriver, med kløing, frustrasjonslyder, forsøk på å bite av seg sela og i det hele tatt. Stort sett funker seler uten lavt trekkpunkt best, for de er mer som et halsbånd, men de selene (typisk Hurtta) er jo elendige for trekk. Aner jeg en viss bitterhet? Grattis til slekta!
  15. Dette synes jeg er en interessant formulering som brukes mye. Mange sier at de må "gå inn hardt" for å feks få en hund til å slutte å gjete, eller gjøre ting riktig på rundering osv osv. Jeg klarer å se for meg hva "gå inn hardt" betyr når en skal få en gjeterhund til å slutte å gjete biler (og forstår det også, fordi det kan ha et potensielt dødelig utfall om ikke atferden brytes), men forstår ikke hvordan folk "går inn hardt" når de feks skal få en hund til å gjøre noe annet på trening. Er det snakk om juling da, eller? Det har jeg i så fall ingen forståelse for at folk orker å drive med. Jeg bruker ikke ordet "korrigere" når folk snakker om trening, nettopp fordi jeg synes at det blir ullent, og høres ut som juling. Jeg ville heller kommet med konkrete forslag om hva en kan gjøre, framfor å foreslå at en person skal "korrigere" bikkja. Jeg kan derimot godt si til venninna mi som har ei bikkje som går på bordet at hun kanskje bør vurdere å korrigere det, men hun veit jo hva jeg mener, sant. Jeg liker forøvrig det nederste avsnittet ditt, det avdramatiserer også "korrigering", og understreker avstanden til fysisk avstraffelse. Edit: Siterte Malamuten for å diskutere begrepsbruk.
  16. SandyEyeCandy

    Foravtale

    Jeg veit hvordan jeg er, men jeg veit ikke hvordan andre oppdrettere ville vært mot meg. Nettopp fordi jeg er så skeptisk og har disse erfaringene, ville jeg vært svært opptatt av å sikre fôrvertens opplevelse av samarbeidet (slik som de fleste andre forhåpentligvis gjør), og også foretrukket om hunden kom til noen jeg allerede kjente litt, sånn at ingen av oss ville vært redde for å tråkke den andre på tærne. Her var tanken at jeg skulle betale livsforsikring og at summen da skulle tilfalle eier av hunden.
  17. Dette avhenger av hva raseklubben har bestemt. På shiba har vi feks bare krav om kjent HD-status, så hunder kan ha E-hofter og E-albuer, og kullet vil fortsatt bli registrert.
  18. "Å korrigere" betyr for meg å rette opp noe til det bedre. Jeg driver et infosenter, og kan feks korrigere de jeg er leder for når vi diskuterer saker og de kommer forslag til svar som kan spisses ytterligere. Jeg korrigerer også hvordan studenter blir møtt i skranken dersom jeg ikke synes at servicenivået er høyt nok, ved å helt konkret å feks si at "det er fint om vi passer på å se alle som kommer inn med en gang". Når det gjelder hundetrening gjelder det samme. Jeg korrigerer atferd ved å avbryte med stemme eller berøring, og på trening korrigerer jeg ved å fortelle bikkja når den gjør feil, enten med stemmen min, berøring (dytte) eller som deg @Tabris, å flytte meg så hun får prøve på nytt. Korrigering er veldig udramatisk i min verden, og jeg mener aldri noe mer med det enn at en feks fysisk flytter en hund ned fra et bord (om en har problemer med at den vandrer på bordet). Dersom en har forsøkt dette veldig mange ganger (og opplever det som et problem), så ville jeg foreslått "å si fra ordentlig", og ville da ment en eskalering i form av feks brøling og klasking i ei flate (for lyd), som et overraskelsesmoment. Jeg ville aldri tatt fysisk smertefullt i hunden for noe sånt, eller fordi den feks ikke blir liggende på plassen sin. Da leder jeg tilbake så mange ganger det kreves. Jeg ville heller aldri tatt fysisk smertefullt i en hund på trening, og begynte feks å grine på kurs en gang fordi instruktøren nappa i kobbelet på bikkja mi så hun kvapp. De gangen jeg anser det for innafor å "ta" bikkja, er om den forsøker å banke en annen hund (eller går etter et menneske, men her er det også svært mange gråsoner). Jeg har "tatt" begge mine hunder når de går på andre bikkjer, og gjør det da ved å røske tak i nakken/det jeg får tak i på dem og dra dem unna, og holde dem fast/riste mens jeg ser dem inn i øynene og er sinna i stemmen. Jeg slipper idet kroppen deres liksom "slipper taket" og blikket viser at jeg får kontakt. Jeg kan også "snakke til dem", som er en annen form for korrigering: Da holder jeg i feks halsbånd eller sele og ser dem inn i øynene mens jeg med rolig stemme sier at det er nok. Det skjer ganske ofte med Aiko, min eldste hund, som blir veldig "høy" og voldelig i leken sin, og som får tilsnakk på en sånn måte for at hun skal lande igjen. Det er ikke noe fysisk ubehag involvert, utover at det nok føles veldig intens å ha meg oppi trynet, sjøl om de begge er øyekontakthunder. Idet jeg er ferdig får hun er suss på nesa. Jeg har lært inn dekkmarkering på henne for å kunne rose i stedet for å kjefte, nettopp fordi jeg synes det er hyggelig enn å være streng. En eneste gang har jeg klemt Aiko i bakken og rista henne kraftig for å nå inn, i rein desperasjon. Men jeg har ingen erfaring med det å håndtere hunder som går på folk. Men jeg tenker nok at passifisering er det viktige her også, ved å holde fast til ro oppnås, dersom mulig. Det å liksom "slåss" med bikkja er ikke akkurat en god strategi. Nå skriver jeg veldig detaljert fordi dette er et ullent område, men jeg kjenner at jeg blir veldig bevisst hvordan jeg håndterer ting og ikke minst hvordan jeg ønsker å håndtere ting ved å gå gjennom det på denne måten. Korrigering er for meg noe en gjør kalkulert og som fungerer som en veiledning, mens det jeg beskriver i siste avsnitt er mer brannslukking der og da. Det er jo en form for korrigering reint semantisk, men jeg synes det blir unyansert å kalle all form for inngripen i hundens atferd for korrigering.
  19. SandyEyeCandy

    Foravtale

    Jeg har nesten holdt på bli fôrvert for hannhund ved flere tilfeller, og har droppa det i all hovedsak av to årsaker: Det blei forventa at jeg skulle betale for livsforsikring. Eier/oppdretter hadde ingen planer om at hunden på noe som helst tidspunkt skulle bli min. Skal en være fôrvert for tispe er grensene litt enklere, da får du henne skrevet over på deg etter et visst antall kull. Edit: Jeg kommer aldri til å være fôrvert for noens hund. Jeg vil ikke føle at jeg må drive med selvsensur f.eks. dersom jeg har lyst til å fortelle om utfordringer i hundeholdet, og jeg vil ha full råderett over tida jeg har med bikkja. Jeg vil heller ikke risikere at hunden min skal gå drektig med en hund jeg ikke ville valgt sjøl, eller i verste fall: At oppdretter insisterer på å pare hunden, til tross for at jeg sjøl ser mange brister jeg ikke er komfortabel med at skal gå i avl.
  20. Okej, jeg ser helt annerledes på det, og synes nesten det er litt småfrekt å komme med ønskelister, det blir nærmest som en bestilling. Men jeg tar tilbakemeldinga, og kommer med noen ønsker: - Jeg liker frukt-te (men ikke Lipton) - Jeg elsker salt lakris (men den må være så salt at en nesten begynner å svette på overleppa) - Jeg liker sjokolade, men ikke mørk - Jeg liker hårstrikker (fordi jeg aldri har nok) - Jeg liker øredobber, men ikke sånne "pene" med perler og sånt på - Tjukke sokker! Jeg liker ikke pyntegjenstander eller andre kitchy ting, som sånne hvite krukker med "visdomsord" på og sånt. (Og nevner igjen at jeg ikke tåler nøtter og marsipan).
  21. Jeg synes at det er viktig at instruktøren er engasjert, viser omtanke for ekvipasjene og er villig til og ikke minst evner å være kreativ når de møter hunder og eiere som ikke er som alle andre, eller som er på et annet nivå enn andre kursdeltakere. Det betyr ikke at jeg forventer at folk ruller på bakken og hyler av begeistring, men jeg forventer at instruktøren er innom meg i løpet av en time og faktisk instruerer, og ikke bare lar være fordi vi kan ting allerede. Jeg synes også at det blir litt spesielt å legge fram et kurs som "viderekomment", når en time blir brukt på å kjøre trikk og tusle rundt utenfor et kjøpesenter. Jeg kom med denne tilbakemeldinga mens jeg gikk på kurs og opplevde til en viss grad at de blei tatt til følge, bare for å ha presisert det, men jeg hadde null kjemi med instruktøren (og blei nok litt fornærma over at han ikke viste noe interesse for bikkja mi i det hele tatt, han tok aldri på henne og jeg trur ikke han så på henne engang), og blei overhodet ikke inspirert til å trene mer. Men nå ser jeg at de har mange flere instruktører enn bare Knut, og jeg veit om mange som går der igjen og igjen og er superfornøyde også. Men monoton og teknisk interesse for klikking er ikke for meg, jeg liker at det er litt liv og røre og treningsglede.
  22. Utgangsstillinga er perfekt, men ingenting hjelper på plasseringa under fvf. Bortsett fra å kaste inn håndkleet og slutte å trene. Sorry OT!
×
×
  • Opprett ny...