tillien

Hørtes veldig merksnodig ut! Hvis du har gjort det du tror du har gjort så må det jo nesten være noe galt med ovnen tenker jeg. Uansett, alltid kjedelig når man har gledet seg til noe god bakst og så går det galt.

Du har ikke bommet med i stillingene på ovnen? Satt på grill, kun overvarme, varmluft hvis temperaturen i oppskriften var basert på over/undervarme. Et eller annet. Jeg vet ikke om noen kake som på rett temperatur klarer å bli svart på 40 minutter.

Begynner å bli vanskelig å vite hva man skal gi hunden sin, ja. Belgfrukter - hjerteproblemer. Korn - allergier, overvekt (følgetilstander). Råforing - et folkehelseproblem og hundene kan også få i seg farlige bakterier. Råforing, om man ikke bruker et fullfôr, kan dessuten gi mangelsykdommer. Tørrfôr - mykotoksiner og prosessert mat gir dårlig næringsinnhold. Fisk og sjømatbaser fôr - høye verdier av miljøgifter... Får håpe det kommer en eller annen form for medisinsk framstilt intravenøs næring snart slik at hundene våre overlever! Når det gjelder det prosjektet til FDA så virker det helt meningsløst. For det første er det vanskelig å se hva hva belgfrukter og potet skal ha til felles - noe som kan tyde på at det er fraværet av noe annet som er problemet. Dette er de ikke klare på (misforhold mellom overskrift og innhold i teksten) . For det andre er det meningsløst å gå ut med at fôr med belgfrukter og poteter kan gi DCM, for deretter å si at man må rapportere om man mistenker at en hund har fått DCM grunnet fôr. Da vil man garantert få hypotesen sin bekreftet siden man vil mistenke at DCM er utløst av fôr kun (eller i alle fall sterkt overrepresentert) når hunder er fôret med nettopp belgfrukter og poteter. Det er selve definisjonen på elendig forskning. Det er synd det knapt finnes en eneste god studie når det gjelder hund og ernæring. Vi er for en stor del overlatt til magefølelse her. Det mest interessante jeg har lest er noe norsk forskning om opptak av dyrt og billig fôr, hvor det ble funnet forskjeller mellom fôr, men pris var ikke avgjørende. Det er imidlertid bare en ørliten del av det som bør forskes på og dessuten ble det brukt mink som forsøksdyr.

Jeg bruker "hit", trekker ut i'en slik at det blir mer "hiiiiiiiiiiiiiiiiit". Og jeg roper det ut uansett, litt som jeg kanskje ville gjort i en prekær situasjon. Det bærer godt. Ja, det er jo det som er utfordringen. Han må assosiere det å komme til deg med den nye kommandoen med noe enda bedre enn å jage. Er instinktet sterkt nok, så kan det bli vanskelig. Men jeg tenker at om han har hatt mange nok og kule nok opplevelser med å komme på innkalling, så kan det bli mer en refleks enn at han vurderer så veldig hva han vil. Ergo hjernevask. Du må uansett virkelig tenke på kvaliteten på belønningen når han kommer. Er det bare godbiter han liker som belønning? Hvis så, hva er det aller aller beste han vet? Og legg på masse entusiasme og ros samtidig. Kast maten, lek litt med maten... Prøv deg fram. Og tren innkalling når han er skikkelig sulten. Gi heller mat etter treningen/turen.Alt for å lage noe ekstraordinært positivt ut av situasjonen. Å bare trø et par tilfeldige godbiter i munnen når han kommer er neppe nok, uten at jeg vet om det er det du gjør altså. Er lek et alternativ? Det er ofte en enda bedre forsterker enn mat hos mange hunder. Drakamp er min sin favoritt, og når hun begynner å virkelig knurre og bjeffe så vet jeg at hun er supergira. Da gir vi oss før hun blir lei. Eller kaste ball eller noe om han liker det? Det simulerer jo litt jakt også.

Jeg ville hjernevasket hunden enda mer/på nytt på innkalling. Daglig - i alle fall flere ganger i uken lang tid framover (et par måneder?). Belønn med det mest ekstreme du kan, om det er en gitt type mat, en leke eller lek vet jeg ikke. Er det lek som gjelder, så gi av hele deg. Mer enn du noen gang har gjort. For min er det kamplek som gjelder, og den morsomste av de kamplekene er fremdeles forbeholdt innkalling. Bruk denne belønningen kun på innkalling i perioden. Det andre er at du for all del må unngå at hunden får anledning til å stikke i perioden. Den belønner seg selv enormt ved å jage. Enten går dere tur og trener innkalling der hvor du er sikker på at hunden ikke vil snappe opp noe, eller så bruker du langline slik at du får stoppet. Jeg ville byttet innkallingskommando. Om det er fløyte eller noe annet er kanskje ikke så nøye, men da jeg forsøkte fløyte til hverdags var altfor ofte glemt hjemme, i bilen eller dypt i en lomme. Stemmen din har du alltid tilgjengelig Om ulykken skulle være ute i hjernevaskingsperioden så bruk for all del ikke den nye kommandoen. Det er viktig at du er 100% sikker på at hunden kommer når du driver hjernevasking. Senere er det viktig at du vedlikeholder kommandoen nå og da. Om du vil lykkes, det vet jeg ikke, men er sterke instinkter du kjemper mot. Å skikkelig hjernevaske hunden på innkallingen på nytt, med ny kommando er i alle fall det som kan øke sjansen for at hunden avbryter i en prekær situasjon senere slik jeg ser det. Jeg har gjort dette med min siden den var valp og hun har avbrutt utallige løp etter fugl, men også rein og elg. Hun har også ved et par anledninger overhørt meg, men da har fuglen prestert å fly to meter foran nesen hele veien. Jeg har imidlertid en hund som er mer nysgjerrig (hei, hva er det store dyret der med sånne flotte horn på hodet da... den vil sikkert leke med meg!) enn at det er snakk om et veldig sterkt jaktinstinkt (jippi... maaaaat!) , tror jeg. Uansett, lykke til!

En låsing er når et ledd har innskrenket eller ingen bevegelighet fordi musklene rundt av en eller annen grunn står i spenn. Har du noen gang hatt akutt kink i nakken? Det er en type låsning. Musklene står i helspenn og hindrer bevegelse i en eller flere retninger. Om man får musklene rundt en låsning til å slappe av, så fungerer leddet igjen. På den andre siden kan man gi smertestillende slik at bevegelse ikke er vondt lenger, og når det ikke gjør vondt så går ikke musklene refleksivt i spenn lenger, man kan oppnå avspenning da også og leddet fungerer som det skal. Hva som er riktig å gjøre er veldig avhengig av hva problemet er. En låsning kan være en veldig god idé fra kroppen sin side for å hindre bevegelse som skaper eller forverrer en skade. Da er det ikke nødvendigvis noen god idé å løse den opp. Men ofte kan låsningen gjenstå etter at hovedproblemet er borte, og da er det en god idé å løse dem opp. Som utdannet fysioterapeut (dog ikke praktisert på mange år) er jeg jo programforpliktet til å si at en eller annen form for fysikalsk behandling kan være en god plass å starte før man gjør mer drastiske tiltak. Evt i kombinasjon med medikamentell behandling. Jeg regner med at veterinærer generelt er like ignorante når det kommer til fysikalsk behandling som leger er det, dessverre. Og når det kommer til dyrehelse så blir sikkert dette enda mer tydelig siden jo flere en dyrlege kan hindre på vei ut av døra, jo mer penger havner i kassa. Jada, lettere desillusjonert der. Og det finnes helt sikkert masse unntak. Rent personlig så vet jeg ikke hvilken utdanning en kiropraktor på dyr har, men hvis ikke denne er betydelig så ville jeg vært skeptisk. Man må ha minst 5 år utdanning for å få lov til å manipulere ledd på mennesker (den klassiske kiropraktorknekken som også manuellterapeuter kan gjøre, men ikke vanlige fysioterapeuter), og jeg ville ikke godtatt noe mindre for min firbente venn. Det er stort skadepotensial i slike teknikker om de ikke utføres korrekt. En god massør eller fysioterapeut på dyr kan man nå langt med, og under noen omstendigheter lengre siden man forsøker å komme til bunns i årsaken og ikke å bare å skape en refleksivt muskelrelaksasjon gjennom den knekken. Som ofte kan være en kortvarig løsning. Men som fysioterapeut er jeg nok programforpliktet til å si det også

Haha, honning er en sukkerløsning med over 80% sukker, ja. Selgeren prøver vel å få fram at de ikke har tilsatt ekstra sukker, uten at jeg noen sinne har hørt at det er vanlig å gjøre. Bortsett fra favorittpålegget mitt fra barndommen da, Sunda, men det var vel mer sirup med litt honning i

Du har nok rett. Serien "Monsen og hundene" er fem sesonger og introduseres med at han har gitt seg selv 5 år... Og han oppsummerer i siste episode at han ikke nådde målsetningen sin. Merkelig at jeg ikke fikk det med meg, har jo sett alle programmene... Han kjørte Femundløpet i år i alle fall. Tror nok ikke Monsen poster så altfor mye annet enn sjakktrekk på nett for tiden. Han har vel en blogg i forbindelse med det kles/utstyrsmerket sitt, svært sporadisk oppdatert, men det er vel det.

Mulig han sa det? Jeg trodde bare han hadde et par år igjen av denne "bli verdens beste hundekjører"-planen. Ja, hvis det er med Monsens hunder så får nå de trening og erfaring i alle fall.

Jeg ser på med et halvt øye, men lurer mest på hvorfor ikke Lars Monsen er med? Har de sagt noe om det? Siden han ikke kjører Iditarod heller... Noe som harmonerer dårlig med planene ha har snakket om i "Monsen og hundene" i høst.

Ja, og så er det sykt hva folk i ymse rasemiljøer anser som "pent". Det er jo en villet utvikling at enkelte raser etterhvert ser rett og slett syke ut eller i beste fall åpenbart lite funksjonelle. Det være seg hunder uten snuter, hudfolder som er yngleplasser for alt mulig rart ... eller retrievertønner/bamser som ikke er i nærheten av å kunne utføre det arbeidet de opprinnelig var tiltenkt. Når ble noe av det pent liksom? Når ble det å estetisk å foretrekke?

Gamble? Nei. Lete litt? Ja. Om man gjør de undersøkelser man bør gjøre når man velger oppdretter, så er det ikke noe gambling i det utover den vissheten at som for alle levende individer kan de genetiske terningene falle uheldig selv om alt ser bra ut på papiret. En retriever bør passe deg bra. Kanskje med unntak av det du sier om at du gjerne vil ha en hund som du må jobbe litt med og ikke få alt gratis. Slik jeg leser det, så mener du litt mer terriergemytt i treningssammenheng? Når det er sagt så kommer jo ikke retrievere ferdigprogrammert de heller, men de er jo generelt svært treningsglade og tar ting lett. Det er veldig langt mellom en retriever og en JRT eller andre terriere på nesten alle mulige måter, så du har nok et retningsvalg du må ta. Har aldri skjønt hvordan noen kan vurdere to slike ytterpunkter samtidig, men jeg ser jo at mange gjør det titt og ofte så det er nok bare jeg som er litt sær Alle de fire vanligste retrieverene tror jeg ellers vil passe om du går den veien. Agility og toller fungerer nok bra på godt klubbnivå, men mener å huske at noen drar fram størrelsen som et mulig minus - at de gjerne akkurat bikker over i en større klasse og dermed blir blant de minste i den, om jeg har forstått det rett? Det betyr jo ingenting for treningen og all moro man kan ha der, men kan evt være en ulempe for resultater om det betyr noe. Noen med mer peiling på agility får korrigere og/eller utfylle om jeg er helt på jordet. Ellers snakker vi vel jaktlinjer av golden eller labbe om de er aktuelle. Kjenner flere som bruker sine jaktgoldens i rallylydighet med tilsynelatende stort hell, og det er vel også hunder som fort blir nevnt etter en del av gjeterhundene (som du ikke vil ha) når det kommer til agility. Flat vet jeg ikke noe om i denne sammenhengen, men det er vel evt også kun snakk om betraktninger om størrelse som evt skulle gjøre dem mer eller mindre aktuelle, gitt at hunden kommer fra en oppdretter med fokus på bruksegenskaper i utgangspunktet.

Ut fra det du skriver, så synes jeg personlig det høres ut som en fornuftig strategi. Men jeg skjønner samtidig Malamutens tanker - for det blir vår tolkning av dine krav som ligger til grunn og vi leser deg nok ørlite forskjellig. Til syvende og sist er det bare du som vet hvordan du ønsker å prioritere og hva du kan leve med av "ulemper" og/eller gambling. Jeg har ikke truffet så altfor mange jaktlabber, men de jeg har truffet har nok vært litt mer samlet og ikke riktig så klovnete som en typisk flat. Jeg føler kanskje jaktgolden og flat deler disse klovnefaktene litt mer. Noe jeg personlig synes er kjempegøy, mens andre synes kan bli litt mye. Men ja, flat har tradisjonelt vært sagt å ha noe mer motor enn den gjengse golden eller labrador. Uten at jeg vet helt status på avlen i Norge i dag - som vanlig, sjekk opphavet. Det er dessverre altfor mange retrieveroppdrettere som aldri har gjort noe mer med hundene sine enn å ha dem på utstilling. Sånn overordnet så er det uansett mye likt mellom flat, golden og labrador, jaktavlet eller ikke.

Selvsagt vil hvilke negative sider man godtar variere, og trekk kan nok være en alternativ/ekstra pluss-side for de som ønsker det. Poenget mitt var at jeg er usikker på om trådstarter helt hadde prioriteringene klart for seg, for at en vorsteh vil score vesentlig dårligere både på lydighetsbiten og det å gå løs, det kommer man ikke unna. Noe som er helt greit, dersom man fullt innser det og er helt klare på prioriteringene sine. Et sted jeg kanskje ikke helt følte trådstarter var ennå. Jeg kjenner også mange, mange med fuglehunder ... breton, settere og vorsteh og de går løse med dem. Jeg kommer imidlertid ikke på en eneste av dem som ikke har hatt flere kortere og/eller lengre leteaksjoner etter dem. Enten de har fått ferten av fugl eller rein. Og vorsteh - som gjerne kan trigge på mye mer enn fugl er de jeg opplever som mest eventyrlysten, men skal innrømme at det blir anektdotisk. Det går jo stort sett bra, og de kommer hjem når de går lei, men det er bare ikke det første jeg tenker på når noen eksplisitt sier de ønsker å ha en hund som går løs. Akkurat som at toller eller flat ikke er det første jeg tenker på om man skal ha trekkhund. Det er noen egenskaper som ønskes som ikke går helt opp. Igjen, det må prioriteres og det kan man bare gjøre om man ser hele bildet - noe jeg håper vi hjelper trådstarter med her.

Hvis det er slik at om du får en hund, og det viser seg at den ikke trekker. Blir du veldig skuffet da? Vil det ødelegge forholdet til hunden? Tenke på å omplassere? Hvis svaret er ja så må du jo kjøpe en hund som er avlet for trekk. Alt annet vil være gambling. Men da har du et nytt problem: Jeg kommer ikke på noen gode trekkhundraser som jeg ville stolt spesielt mye på å kunne gå løs. Ikke slik jeg tolker det å "kunne gå løs". Folk eller ikke. Det er ikke folka som er problemet, det er vilt og bufé. At du etterhvert finner noen områder hvor du mener det er trygt, som du kjenner godt, som er oversiktige, gjerne naturlig avgrenset og med minimal sjanse for vilt eller husdyr, det er nok en mulig løsning men det er noe annet enn å generelt stole på at hunden kan gå løs. Prioriteringer, igjen. Som sagt så kan faner stusses og det finnes bekledning. Når det er sagt, så er en funksjonell pels bemerkelsesverdig skitt-avstøtende. Etter at jeg har tørket min med håndkle, så er det selv etter turer i grisevær, så godt som ingenting igjen. Har hunden rullet seg i gjørme så må den dusjes uansett. Problem solved. Min hund har noe pels, store faner - jeg har aldri vært i nærheten av å føle at det har blitt et grisehus etter at hun kom. Aldri sett dunger med sand eller skitne poteavtrykk. Noe vil nok alle hunder dra med seg inn, men sånn er det å ha hund - de fleste med røyteraser drar jo uansett fram støvsugeren litt oftere enn andre.

Dette er velmente råd, basert på det som slo meg når jeg leste alt her. Også litt med den forrige tråden din om emnet i bakhodet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du i det hele tatt vurderer pointer, vorsthe eller andre jakthunder med sterk viltinteresse - og ikke nødvendigvis bare på fugl heller - når du ikke skal bruke driftene de har. Viltinteressen er en ulempe i hverdagen, det vil gjøre dem mindre egnet til lydighetstrening og det er ikke nødvendigvis helt uproblematisk å ha dem løse. De kan gå relativt stort og de kan meget gjerne finne ut at de skal ta seg en tur på egen hånd. Det er ikke få meldinger om "vorsteh forsvunnet på tur" jeg har lest siste årene. Forstå meg rett, jeg synes det er kjempeflotte hunder, men jeg hadde aldri orket å ha en hund med sterk viltinteresse uten å høste fruktene også (jakt) og ikke bare bakdelene. Joda, du har vorsteh som er avlet for trekk - men de er ikke fri for viltinteresse, og så var det den lydighetsbiten da ... Ikke akkurat førstevalget der. Og joda, viltinteresse kan være assosiert med trekkegenskaper, men all den tid du ikke skal konkurrere så må du spørre deg hvor viktig den biten er? På den andre siden så har du en rekke hunder (retrievere, spaniels, vannhunder, puddel, bc og sikkert mange flere) som sannsynligvis vil kunne gi deg masse glede som hobbytrekkhund, men som vil oppfylle til fulle når det kommer til lydighetsbiten, greiere å ha løs, mer førerorientert osv. Joda, man gambler litt - det finnes de som ikke vil trekke, men de er vel i fåtall. Om du ikke går for en hund avlet spesifikt for trekk, så er det litt gambling uansett. Og så tror jeg kanskje du overtenker dette med pels og pelsstell. Ingen av rasene nevnt her (tror jeg) er spesielt krevende sånn sett. De som KAN være det (puddel, feks), kan man velge å klippe kort. En flat har selvsagt lengre pels enn en labrador (men flat er jo ikke en hund med veldig lang pels akkurat), men foruten bekledning så kan fint både faner og buk stusses en gang i mellom om man sliter i snøen. Jeg føler litt at når du forsøker å finne en hund som skal passe "perfekt" ikke bare hva trekk og lydighet gjelder (som på sett og vis er motpoler, for å gjøre det enda verre), men også ha drømmepelsen (som strengt tatt ikke finnes - det er alltid noe) så kan du ende opp med et kompromiss som egentlig ikke er helt match på noe. Og da har vi jo ikke begynt å snakke gemytt og slikt. Gi deg selv litt større slingringsmon hva pelsen gjelder, og tenk nøye gjennom hva som er viktigst av de andre kravene dine (du nevner trekk, lydighet og å gå løs i åpningsposten din, det er en start - men hvilken type hunder er det som får deg til å smile når du møter de?) så tror jeg du lettere finne matchen din. Angående labrador (standard) så kan jeg ikke skjønne at det ikke skal være en god match. Jeg skjønner at du er aktiv og at du ønsker en aktiv hund, men det er jo akkurat det en labrador er. Den skal hverken være fet eller lat. En labrador som har blitt oppdratt aktivt, med masse lek og morro og som man gir akkurat passe med mat, skal være særdeles glade og aktive hunder som kan springe deg i senk mange titalls ganger. Men vurder selvsagt, som for alle raser, oppdretter nøye - det er mulig det finnes noen genetiske sofapoteter der ute, men de fleste har nok blitt sånn - ikke født sånn. Så om du heller skulle ønske en jaktavlet labbe, så må det være andre grunner. Om det er utseende, potensielt enda mer energisk/entusiastisk i hverdagen, du liker væremåten deres enda mer eller hva det måtte være, det skal jeg ikke legge meg opp i. Uansett, lykke til!

Jeg leste testen litt nøyere og skal moderere meg ørlite. Dette synes å være en slags versjon av «3 minute step test» som man bruker på mennesker. Det er altså ikke om de klarer å gå 1000m på 12 minutter som er hovedpoenget (vel, det er jo det også, men man antar vel at de fleste klarer det), men hvor raskt pulsen synker etter øvelsen. Jo raskere den faller, jo bedre form er hunden i. Da er det et poeng å være sikker på at man har hvilepuls før man starter testen - og pulsen vil nok kunne øke noe dersom hunden føler en form for stress/aktivering ved å få på et uvant pulsbelte. Problemet er jo at en slik belastningstest fordrer at man gjennomfører noe som kan kalles belastning først. Hvis lista for belastning hos disse hundene er satt til å rusle i 12 minutter, så har man jo i praksis alt sagt at det er snakk om totalt ufunksjonelle hunder. Når man videre mener at det er greit å avle på hunder som bruker inntil hhv 8 og 12 minutter på å restituere (oppnå hvilepuls igjen) seg etter «anstrengelsen» ... vel ... det er det rene vanvidd.

Jeg kjenner ikke gjeterhundene spesielt godt, men med 2-3 timer tilgjengelig hver dag og en viss interesse for hundetrening (enten du velger å ta det videre i organisert form eller ikke) så kan du i min bok gi alle normalt sammenskrudde hunder det de trenger. I rasevalget kan jeg ikke hjelpe deg, men det slo meg om det kunne være mulig at du låner den goldenen det var snakk ut et par uker for å se hvordan dere trives i lag? Det kan gi deg mye verdifull informasjon enten du velger å adoptere den eller å gå for en BC eller Kelpie ...

Det er jo helt vanvittig. At det i det hele tatt finnes en slik test er absurd. Hvis man ser en hund og tenker «hmmm ... klarer denne hunden å gå i gangfart i 12 minutter mon tro?», så har man allerede svaret på om hunden kan karakteriseres som frisk eller ikke.

NRK har i dag, nok en gang, en sak om uetisk avl - spesielt med fokus på kortsnutede raser og pusteproblemer. https://www.nrk.no/vestfold/_-hunder-skal-ikke-puste-som-et-godstog-1.14440585 NKK bli nok en gang intervjuet, og viser nok en gang hvor ekstremt lite de ønsker å gjøre med situasjonen. Det kommer også fram at Dyrebeskyttelsen under utstilling på Lillestrøm i fjor identifiserte og sendte bekymringsmeldinger på i alt 18 hunder med det de mente var alvorlige helseproblemer til Mattilsynet. NKKs syn på dette er at det er «betenkelig» oppførsel fra Dyrebeskyttelsen. NKK har adressert dette på sine egne nettsider: https://www.nkk.no/nkk-mener/mattilsynet-besoker-oppdrettere-etter-utspill-fra-dyrebeskyttelsen-norge-article143426-1051.html Jeg forsøker virkelig å vri hjernen min for å gi mening til NKKs reaksjon, men klarer det ikke. Her omtales de aktuelle hundeeiere som de «berørte» som NKK vil gi støtte ved behov. Og de frykter at flere vil bli «berørt» i framtiden. NKK overser ikke bare feilavl. Deres utstillinger og dommere har over tiår latt det skje. Det er åpenbart en villet utvikling - på tross av noen innøvde fraser de enkelte ganger lirer av seg i media. Det er absurd å høre at NKK mener løsningen er at flere melder seg inn i NKK slik at man får oversikten - når de ikke en gang klarer/ønsker å holde kontroll på de som alt er medlemmer. Når NKK ikke klarer å rydde i egne rekker, så burde de - om de virkelig ønsker sunnere avl - prise seg lykkelig for at noen forsøker å ta tak problematikken. Argumentet om at folk fra dyrebeskyttelsen ikke har kompetanse nok til å vurdere om hunder er syke, er i beste fall svakt. Det kan åpenbart ikke bli verre enn NKKs representanter, og som norske borgere har folka fra Dyrebeskyttelsen både rett og en moralsk plikt til å sende inn bekymringsmeldinger når de ser noe som skurrer. Når gjorde NKK noe liknende sist? Nå skal det sies at Mattilsynet så langt ikke har funnet noe kritikkverdig, men uten å vite hva som er undersøkt blir det vanskelig å forholde seg til det. Det er heller ikke gitt at gjeldende norsk lovverk er den gullstandarden den burde være. Det er uansett et faktum at om NKK selv hadde tatt skikkelig tak i problematikken, så hadde ikke Dyrebeskyttelsen eller andre trengt å gå til slike skritt. Dyrebeskyttelsens aksjon bør uansett fungere som en skikkelig vekker, men NKKs reaksjon er altså å gå i fullt forsvarsmodus. Nei, jeg er flau over å være medlem i NKK og det irriterer meg at stort sett alt som foregår når det gjelder hund fordrer at man er medlem. Det er liksom ikke noen vei utenom.

Aha ... ja det forklarer saken Jaktgolden er ukompliserte hunder i hverdagen. God avknapp inne, glad i mennesker og hunder dyr, går fint løs - men må være oppmerksom der vi kan ventes å brått treffe på folk og andre hunder, førerorientert, ekstremt treningsvillig - i så stor grad at man må passe på å sette grenser. Helsen har vært upåklagelig så langt. Ukomplisert betyr imidlertid ikke at det ikke er en hund som «krever» sitt av aktivitet, kos og oppmerksomhet. Det er en hund som vil være med på alle daglige aktiviteter, veldig nysgjerrig. Den vil overhodet ikke ligge i en krok og vente på å bli tatt fram ved behov. Samtidig er det tilpasningsdyktige hunder og klager ikke om det blir rolige dager, men kjenner man hunden sin så ser man likevel tegn på at om dagene blir mange så savner de å få brukt seg. Aksept er ikke det samme som trivsel. Men jeg har sett et par som har blitt ødelagt av for store krav (for fort), for mye trening, for mye stress - og faktisk ingen som har blitt veldig vanskelig av for lite aktivitet (men det kan de helt sikkert bli, jeg tror bare faren for å ta i for hardt andre veien er større). For hunden kan jobbe til den stuper, og lar man ambisjonene ta overhånd så kan man få en hund som tipper over. Jeg bruker et par timer på tur/trrening daglig, og trener ellers retrieverjakt i klubb, men har ingen store ambisjoner annet enn å komme meg videre fra nybegynnerstadiet nå i år. Har ellers tatt kurs i smeller (brukes som alternativ trening når det er skitvær, ingen ambisjoner der) og rundering (som jeg vil gå videre med om jeg finner et treningsmiljø). Ellers er det lengre turer i helgene ,når været gir meg lysten, og rypejakt om høsten. Jeg skal på ingen måte advare deg mot å få deg en jaktgolden, hvor mye futt du ønsker i hverdagen må du finne ut selv, men ut fra det du skriver så vil jeg fremdeles påpeke at i tillegg til jaktgolden og toller, så vil både «vanlig» golden, labrador og flat oppfylle alle dine krav inkludert å elske å bli brukt og å jobbe for deg. Man må bare gjøre hjemmeleksa si og finne ut hva målene til oppdretter er, hva «slekta» er brukt til osv. Du kan jobbe deg langt opp i nivåene med en godt avlet, «vanlig» golden, flat eller labrador og en retriever som er slapp er ikke en godt avlet retriever. Hvorfor maser jeg om dette? Fordi det aldri skader å ha valgmuligheter. Det er ikke bare, bare å få napp på en jaktgolden (eller toller for den saks skyld, men det avles ikke mye jaktgolden i Norge) fra en god oppdretter («min» oppdretter har gjerne hatt mange titalls på blokka til hvert kull ... ETTER de uaktuelle var luket ut) og da er det greit å vite at det finnes gode alternativer.

Nå er ikke jeg en av dem som mener man må ha store ambisjoner, konkurrere eller i det hele tatt trene organisert for å anskaffe seg en jaktgolden eller en annen brukshund med mye motor, bare så det er sagt. Høy energi og masse entusiasme i hverdagen (litt forenklet sagt) - om det er det man ønsker - kan være god nok grunn det, selv om jeg vet mange er uenig. Men man må selvsagt ha en plan for hvordan en slik hund skal få brukt seg på et eller annet vis, og gjennomføre det med lyst og glede hele hundens levetid. Og det har jeg har jeg ingen grunn til å tro du ikke har altså, vil bare nevne det. Du er kanskje tidlig i prosessen enda, for det blir ikke helt klart for meg hvilke mål du har og hva du ønsker i en hund. Det er langt fra en toller eller jaktgolden til en staff liksom. En ting er at hverken staff eller lapphund er det første man tenker på om man ønsker å «få en hund som når langt» i lydighet eller agility. En annen er at staffer og retrievere er veldig forskjellig typer hunder ellers også (lynne). Hvilken type hund liker du? Er du fast bestemt på lydighet og agility, og hva er evt viktigst? Er det viktigst for deg å oppfylle dine generelle krav (de fire punktene du nevnte over) eller er det å nå langt i en eller annen hundesport? For hvis det er veldig viktig for deg å «få en hund som når langt» så snevres nok utvalget av raser, linjer og oppdrettere ganske mye ned. Men det er mulig vi har en forskjellig definisjon av hva å nå langt er ... hva legger du i det? Når det gjelder jaktgolden og det å trene lydighet så er det nok et godt valg. I agility vil man sikkert kunne komme langt, men jeg er usikker på om det er førstevalget til de som virkelig satser? Jeg vet for lite om agility. Når det er sagt så vil nok du som nybakt hundefører være den største begrensningen denne gangen. Og hvis du ønsker å prøve andre hundesporter også, så er retrievere gode allroundere. Om man får seg en retriever så vil jeg slå et slag for retrieverjakt - sporten altså, ikke praktisk jakt - det synes de stort sett er vanvittig morsomt. Morsomt for eier også! Og så synes jeg det er noe fint å med å la hundene få holde på med noe av det de i utgangspunktet var men for. Også med tanke på avlsarbeid, det å beholde retrieveren i retrieveren.

Det er sikkert andre raser som passer også, men dette beskriver veldig godt en retriever. Akkurat hvilken retriever og om det er en god idé å gå for jaktlinjer av disse kommer litt an på hva dere ser for dere av bruk. Ser du for deg noe organisert trening/aktivitet? Har du evt noen ambisjoner eller bare for gøy? I tillegg til (jakt)golden og toller som du nevner, så bør vel både labrador og flat være aktuelle.

Har sett alle episodene og synes det er et veldig fint program. De forbeholdene jeg hadde etter første episode plager meg ikke mer. Mye av det var nok et resultat av hvilke forventninger jeg hadde til programmet når jeg først hørte om det, men liker konseptet veldig godt slik det er nå når jeg har blitt vant med det. Og så er det mulig noe har gått seg til i klippinga etterhvert? Eller så er det bare et resultat av at mennesker og deres historier er forskjellige og det vil jo vises i programmet. Og jeg må si at jeg er imponert over @borderen, utrolig flink både med hunder og mennesker. Klarer ikke å få Dingo fra episoden i går ut av hodet. En så utrolig fin og god hund. Det gjør vondt å tenke på hva han har opplevd av tortur fra mennesker, og så blir jeg helt rørt av hvor tillitsfull og snill han likevel har blitt. Og så gjør det godt å vite at han fikk et fint liv til slutt. Men jeg lurer på hvordan han var da han først ble reddet? Var han like tillitsfull mon tro? Eller tok det tid og masse trening? Og er det ingen triggere som skaper frykt igjen - feks sigaretter?

Haha! Den var litt morsom ...