Gå til innhold
Hundesonen.no

tillien

Medlemmer
  • Innholdsteller

    903
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    57

Alt skrevet av tillien

  1. Ville holdt meg langt unna veterinær også om man ikke må - som i at hunden er akutt syk. Var med min i dag for vaksinasjon, men ville glatt utsatt det om jeg hadde fått dette med meg først. Og nå sitter jeg her og lager skrekkhistorier i hodet mitt om den hunden jeg overhørte at de måtte ha inne til observasjon, og som vi gikk inn på samme undersøkelsesrom som etterpå. Aner selvsagt ikke hva som feilet den, men man blir jo engstelig. Håper veterinærene har gode rutiner.
  2. Jeg synes også det så ut som en kjempefin og ganske vanlig sort labradortispe. At labradoravlen til dels har tatt en uheldig retning - for store, for kraftige, stemmer i mine øyne, men det gjelder langtfra alle. Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen i all denne løshuden trådstarter snakker om. Mer enn en dobermann ja, men så er det jo ikke en dobermann heller. En tispe ned mot 22 kg tror jeg blir vanskelig. Nærmere 30 og gjerne over er vel det vanlige om man ikke snakker jaktvarianten - og selv der er det vel store variasjoner.
  3. Jeg er jo langt på vei enig, men når det nå ble som det ble så tar i alle fall disse konsekvensene av det og søker en endelig og sannsynligvis god løsning.
  4. Etter flere utrivelige møter med staffer og ikke minst eierene deres så skygger jeg banen bare jeg ser noe som ligner på 200 m avstand. Min hund ble angrepet av en av den nye naboens staffer i går. Hun m/ deltidssamboer har funnet ut at det er en god idé å la de tusle rundt løse. Dette på tross av at hun tidligere hadde fortalt at den ene "ikke var helt god" mens den sto på verandaen og glefset, bjeffet, frådet og knurret etter min. Det som var sjokkerende var hvor fort det gikk. Jeg rakk knapt å registrere hundene 15m unna når jeg kom rundt hjørnet ute før den kom susende og gikk rett i strupen på min. Det var ikke antydning til nøling. Jeg brølte, den nølte og jeg fikk kastet min opp på et bord rett ved. Når jeg, behersket, men i klartekst, sa at dette ikke var greit og at om de ikke hadde kontroll på hundene så måtte de ha dem i bånd, så sto samboeren og lo og benektet at det hadde skjedd noe. Når jeg da ble noe mer høyrøstet, fremdeles saklig og behersket, så så han bare "vi er jo voksne mennesker" - hva han nå enn mente med det. Hun sa ingenting. Men de fikk nå rasket med seg hundene og gikk. Det er en komplett tragedie at disse hundene har blitt en av Norges mest populære raser. Jeg har ingenting i mot rasen i utgangspunktet, men så populær som den har blitt så havner den i hendene på folk som knapt skulle hatt hund og i enda mindre grad denne type hund. Og med en sånn popularitetsboom som vi ser nå så hiver det seg på oppdrettere som ikke skulle vært oppdrettere. Og hvem er det uegnede hundeeiere får kjøpt hund hos? Useriøse oppdrettere. De finner hverandre og det gjør hele situasjonen enda verre. Jeg aner ikke hvorfor det er så mange bevisstløse hundeeiere som velger akkurat denne rasen. Føler den på noen måter har blitt den nye chihuahuaen eller yorkien for godt voksne damer (sikkert menn også - men jeg kan bare uttale meg om dem jeg har vært ute for) som ikke har snøring på hund eller rasen forøvrig. Problemet er at disse hundene har vesentlig mer skadepotensial. Verdens snilleste hunder mot mennesker inkludert barn, men bak i genene ligger det bevisst avl på aggresjon mot andre dyr og hunder. Noe som gjør at dette er hunder som trenger eiere med kunnskap.
  5. Begge rasene er jo kjempefine, men som en som elsker det man gjerne forbinder med retrievere, så føler jeg også at tolleren er en litt annerledes type retriever. Ikke så elleville, ikke så stormende begeistret over alt og alle. Noen rett og slett litt uinteresserte. Jeg liker dem, men typisk retriever for meg er flat, labbe eller golden. Jeg har også møtt en del tollere som ikke har vært helt gode i knotten for å si det rett ut, med aggresjon mot andre hunder. Flere enn de andre retrieverene, og de har jeg truffet vesentlig flere av. Men med godt forarbeid ved valg av oppdretter så er det muligens ikke et stort tema og det er mulig ting har bedret seg på den fronten. De jeg kjenner begynner å bli noen år. For retrieverjakt tror jeg generelt en flat er et sikrere kort enn en toller om man ikke går etter oppdrettere som avler med det i bakhodet i alle fall. For meg virker det som de fleste flater fremdeles har ok jaktegenskaper igjen, men ikke alle tollere (ikke labber eller goldens heller - spesielt goldens kanskje). For agility - som jeg egentlig ikke har peiling på - så mener jeg å huske at toller kan ha en litt ukurant størrelse slik at den ofte akkurat bikker grensen til en klasse og med det blir blandt de minste i den klassen. Overhodet ikke noe problem om man ikke har de største ambisjonene og ellers er det jo en perfekt hund - utrolig kvikk - til slikt. Jeg vet ikke hvordan det er med flat og agility. Begge rasene bør vel fint takle og like spor. Jobbmessig? Jeg ville tenkt at flat var vel så mye jobb som toller - spesielt siden de har en tendens til å aldri bli helt voksne. For meg ville det vært mer naturlig å se til labbe eller golden om jeg hadde flat, likte flat, men ville prøve noe litt annerledes. Men her er jo argumentet størrelse (hvorfor vil du ha mindre hund egentlig?), så da blir det jo en annen historie. Tror toller kan passe bra jeg, bare ikke forvent at det er en flat og vær klar over at den skiller seg klart ut blant de fire vanligste retrieverene. Om en toller ellers passer med de ønsker du har for en hund (bruksområde) så er det bare å treffe noen og se om det klikker.
  6. 1. Det er ikke et normalt fargegen. Det skyldes en mutasjon i MLPH-genet som påvirker funksjonen til melanophilin - et protein som skal reparere og transportere celler med melanin i. Et protein som grunnet DNA ikke virker som det skal er per definisjon en genfeil. https://www.animalgenetics.us/canine/canine-color/DLocus.asp 2. Er ikke det en sykdom for mye? 3. Dersom, hvis... I mens velger altså noen å innsnevre genpoolen drastisk, med de helsemessige ulemper det uunngåelig vil få, for å få "rett" farge på de allerede syke hundene sine.
  7. Håper da ikke det! Blåfargen er en genfeil assosiert med en rekke helseproblemer. Legg dette til alle andre helseproblemer rasen har. Fargen er heller ikke i følge rasestandarden. Nå har ikke akkurat oppdrettere av fransk bulldog satt helse i forsetet, de har påført en rekke hunder masse lidelse, så det er sikkert noen som tar det enda et knepp videre. Jeg ville aldri handlet hund hos noen slike.
  8. Ja, det er helt vanvittig for noen forskjeller det kan være og det er ikke få ganger jeg har gått til lokale butikker og bare gått hoderystene ut igjen grunnet pris. Og manglende vilje til å komme meg litt i møte. Når en enkelt standardummy koster 90,- kroner i norsk nettbutikk og 199,- lokalt så lurer man på om de har forstått alvoret, feks. Utvalg er også et poeng. Det hjelper lite at de er greie og tilbyr å bestille noe for meg som kan komme neste gang de sender inn bestilling når jeg sitter på Sommarøy og kan få ting levert på døra gratis fra nettbutikk i løpet av noen få dager. Så mine ambisjoner om å være lojal kunde har jeg egentlig lagt på båten for lengst, men jeg sjekker nå ståa lokalt før jeg handler.
  9. Du velger rottweiler (øverst), som i særklasse ligger som nummer to (med 5 ganger flere hendelser enn nummer 3 og 10 ganger mer enn labradoren) og meget vel også kan være både overrepresentert og mer overrepresentert enn pitbullen. Ikke bare meget vel, når jeg tenker meg om. Sannsynligvis. Det frikjenner ikke pitbullen, det bare inkluderer rottweileren i en rase som bør ses nærmere på. Og da kom jeg på en vitenskapelig artikkel som jeg leste for lenge siden som egentlig sier akkurat det. Nærmere 2/3 av alle skader behandlet på et barnesykehus over en periode på 5 år skyldtes pitbull (ca 50%), rottweiler (ca 9%) og en blanding av disse (6%). Med 30-60++ ganger mer enn alle andre raser bortsett fra rottweiler så er det svært mange forutsetninger som skal bikke pitbullens vei før man kan si at den ikke er overrepresentert gitt denne statistikken. At det feks skal gå 60 pitbuller per labrador anser jeg som fullstendig urealistisk. 10 også for den saks skyld. Når det kommer til dette med andre faktorer enn genetikk (eiere, oppdrettere) så har vi alt dekket det og vi er helt enige i at det selvsagt spiller en rolle. Hovedpoenget i min første post var at jeg innser at statistikken og forskningen på området ikke er god nok til å konkludere (det er imidlertid vanskelig å lese det som er som noe annet enn at det trekker i en retning), men kombinasjon med det man vet om genetikk - inkludert det at funksjon (i vid forstand - også mentalt) følger form - og ren logikk så er det svært mye som taler for at enkelte raser rett og slett er vesentlig farligere enn andre. Og at pitbullen er en av flere slike raser. Det betyr imidlertid ikke at jeg mener utenlandsk statistikk hvor man blander sammen "pit bulls" og seriøs avl av "American pit bull" vil være representativt for seriøs avl av amerikansk pitbull i Norge, og heller ikke at jeg nødvendigvis er for raseforbudet.
  10. Det er selvsagt et poeng at antall hendelser ikke er spesielt interessant, det var en av de tingene jeg hadde i bakhodet når jeg nevnte at statistikk misbrukes. Men når en "rase" har 30 ganger flere hendelser enn nummer 3 på lista og 60 ganger flere enn den mest populære rasen i USA (labrador) og står for over halvparten av dødsfallene, så kan vi se bort fra at det skyldes antall individer alene. Og at de ergo faktisk er overrepresenterte. Ellers enig i at "ordnede former" kan være en faktor og hjertens enig i at det forskes altfor lite!
  11. Det er dessverre vanskelig å finne god statistikk på området, og den som er blir ofte misbrukt. Da ender man opp med tolkninger og myter som at golden retriever biter mest og pitbull er kosebamser. Eller at rase ikke betyr noen ting. I mangel av god statistikk og ingen statistikk (meg bekjent) som tar høyde for eier-faktoren, så får man i tillegg bruke annen kunnskap og logikk. Annen kunnskap kan feks være dette med at form og funksjon rent genetisk (i alle fall epigenetisk) henger sammen. Det var postet en artikkel om dette her på forumet for et år eller to siden, men jeg finner den ikke igjen. Logikk er jo enkle ting som skadepotensial i en stor, sterk hund sammenlignet med en dvergpuddel. Basert på alt dette så er det vel relativt få som mener rase ikke er en betydelig komponent. Unntaket er vel en del forkjempere for enkelte raser. Jeg fant en oppsummering av en del forskning på området her. Jeg påstår på ingen måte at den er noen fasit, spesielt ikke for norske forhold, men det er interessant lesning. Blandt annet viser den til en bittstatistikk for USA fra 1982-2014 hvor pitbull klart "vinner" med over 3000 hendelser. Nummer to på lista (rottweiler) har drøye 500 og nummer 3 (schæfer) drøye. Det er så enorme forskjeller at det vanskelig kan avskrives som tilfeldigheter. Over halvparten av hendelser mot mennesker med dødelig utfall skyldes også hunder identifisert som pitbull (identifisert som, men kan ha vært lignende raser eller blandinger - men pitbull er ikke egentlig en rase uansett, så det blir litt semantikk). Samtidig viser de til en anerkjent studie som sier at pitbull er blant de minst aggressive rasene, så bildet er ganske komplekst. Man kan vel imidlertid lure på hvilke pitbulleiere som velger å la hunden sin testes for aggresjon...
  12. Jeg så bilde av kaoset på Facebook litt tidlig på dagen og fant raskt ut at jeg utsatte til sen ettermiddag. Mye folk når jeg dro dit også, men ikke plagsomt bortsett fra at det gikk tregt i kassa siden alle skulle registreres og det var litt kluss med prisingen. Flott butikk med fine, store lokaler og bra utvalg så vidt jeg fikk med meg (hadde med en firbent som var helt i himmelen så det ble litt hektisk). Synes litt synd på på "naboen" som jeg liker godt, og hvor både jeg og hund har blitt tatt godt i mot, men de får brette opp armene og møte konkurransen. Jeg handler der hvor jeg finner det jeg vil ha til best pris - så lenge servicen ellers er innafor. Skjønner imidlertid om de føler på en viss usikkerhet, plasseringen av Musti kunne vel i praksis ikke vært nærmere. Men byen trengte en skikkelig dyrebutikk til!
  13. Tror ikke det er brukt google translate, da ville ikke det vært så mange skrivefeil. Rart hvordan man likevel forstår hva han faktisk mener, på tross av at språket er nærmest ugjenkjennelig. Umulig å skjønne hva som er hans morsmål, det kan hende hele bildet blir forstyrret ekstra av schizofrenien. Kunne vært veldig morsomt om man ikke altfor godt ser at det er et svært plaget menneske som har tatt seg bryet med å skrive alt dette. Og han vil nok ikke får ønsket sitt oppfylt, sannsynligvis burde han ikke det heller før psykosen er under kontroll. Kanskje noen i behandlingsapparatet rundt ham kunne se om det var mulig å få treffe hunder på andre måter - hvis det kunne hjelpe.
  14. 2 hunder i bur, barn og mulighet for langtur? Da tenker jeg nesten minibuss ala Caravelle... Om ikke det er aktuelt så ville jeg sett på de aller største stasjonsvognene (VW Passat, Skoda Superb, Mercedes E-klasse (spesielt forrige versjon)), flerbruksbiler som Ford Galaxy, VW Tiguan og Toyota Prius+ 7 eller "varebil" med 5 seter som feks VW Caddy Maxi. Sistnevnte har enormt med plass. Alle disse er vel oppgitt til 650-750L bagasjerom, men Caddy er så firkantet og høy hele veien at den sluker relativt sett mer. Mulig andre lignende varebiler (Peugeot Partner, Citroen Berlingo osv) også kommer i en slik personbil versjon... Ladbar hybrid? Vel, det stjeler dessverre enormt med bagasjeplass. Passat, som i bensinversjon vel ligger på ca 650 L har bare ca 480 i GTE (ladbar hybrid)-versjon. Outlander PHEV ligger vel på 450L. En vanlig Golf har vel ca 400L! Jeg tror det blir snaut for deres bruk, men med en stor takboks kompenserer man jo en god del... Det er imidlertid en del ting som bare ikke går i en takboks. Sjekk i alle fall at dere får plass til bur og barnevogn(er) i bagasjerom. Sikkert mange jeg har glemt, og budsjett spiller helt klart en rolle her... Men kort oppsummert: glem ladbar hybrid, glem SUV, tenk stor stasjonsvogn, flerbruksbil eller "varebil". Personlig tro jeg jeg ville gått for en VW Caddy Maxi eller lignende med slike plassbehov...
  15. Man skal holde tunga litt rett i munnen her, for så vidt jeg kan tyde av modellbetegnelsen så er det en eldre versjon av et objektiv som nå heter "Sigma 17-70mm f2.8-4 DC Macro OS HSM C" (hvor C står for Contemporary). Den nye versjonen er kjempebra som en allround normalzoom og klart over typiske kit-objektiver på alle områder. Jeg kan ikke huske å ha lest annet enn godord om det noen sted. Jeg har bare lånt et til Nikon er periode, og syntes den var kjempefin. Ok størrelse, ikke for tung, anvendelig zoomområde og bra bildekvalitet. Det er klart, i den prisklassen - selv om det er dyrere enn det veldig mange noen gang kommer til å kjøpe (ca 3900,- hos Elkøp feks) - så kan den aldri konkurrere mot optikk som koster det mangedobbelte om man begynner å analysere bildene på pikselnivå, men det blir i de fleste tilfeller litt teoretisk. Jeg tror, som sagt, den du nevner er forrige modell. For det første ble det gjort klare forbedringer til den nye modellen og for det andre må objektivet begynne å bli en hel del år. Da synes jeg 2000,- er mye med tanke på hva man kan få ny, oppgradert versjon for i dag. Det burde være mulig å få den nye versjonen pent brukt til 2500,- eller kanskje mindre.
  16. Etter å ha lekt både keeper (skikkelig sidelengs fordi hun ikke kom til meg men sprang forbi), stått krummet med hendene ut som et truende mønster så står jeg nå strakt med hendene lett ut til siden når hun kommer. Merker jeg at hun mister fart/fokus kan jeg gå rolig bak er et skritt eller tre. Hun setter seg foran meg og jeg griper med begge hender på hver side av snuten hvis grepet hennes tillater det. Det har vært en tendens til at jeg har blitt raskere og raskere. Ikke bare fra hun setter seg, men selve bevegelsen har vært rask fordi jeg har sett at hun begynner å slippe (enda mer) så snart hendene nærmer seg. Men jeg er obs på det nå - nå trener vi med at jeg tar hendene rolig fram og om hun begynner å slippe så tar jeg de tilbake. Da strammer hun igjen. Og hun gjør ikke det samme, men slipper på kommando. Så det bedrer seg. Vi får se når jeg får trent mer om det gir utslag i grepet når hun løper mot meg også. Har bare ventet kort/lenge jeg til nå, så dette var gode idéer til å ta det videre noen hakk. Skal bestille nye dummer! Har bare vært standard 0,5 og 0,25 kg her. Har prøvd en sånn 3-delt, og jeg så poenget - samme med 1kg. WDC-dummyen har jeg også sett på, og så disse Dokkens-dummyene. Jeg er bare usikker på om hun kommer til å generalisere etterhvert her. Altså om hun faller tilbake til dårlig grep når hun får en dummy som er mer tilgivende igjen? Skal uansett prøve, og det vil uansett være nødvendig trening med tanke på konkurranse og det å ta vilt etterhvert (vi har prøvd litt, men dessverre la vi det på hylla en stund) Det er prøvd, men hun er - om mulig - enda mindre interessert. Jeg vet jo at hun har interesse for dummer - hun blir jo helt gira når jeg tar dem fram, men om jeg bare legger den på gulvet inne (eller gresset ute) så later hun som den ikke er der. Igjen tror jeg hun tror det er en test! Og jeg klarer ikke å skjønne hvor det gikk galt akkurat der. Du har helt rett i at hun takler dårlig at jeg "maser" med dummyen - hun går jo i en slags låsning. Men jeg tror jeg skal komme i mål med leking - for da er det viss plutselig ikke mas. Ellers: Når det gjelder diskusjonen om tvang/krav eller hva man skal kalle det (som for ordens skyld og som nevnt ikke må forveksles med det man normalt kaller tvangsapport - det er ulovlig) så vet jeg ikke hvor fruktbart det er å diskutere det her. I mitt treningsarbeid så søker jeg å jobbe lystbetont/positivt - dette er hennes favorittaktivitet og vi gjør det i lag for å ha det gøy. Dersom vi ikke får det til ved å ha det gøy, men at hun føler at hun må, så ser jeg ikke poenget for meg personlig. Ikke tror jeg det er hensiktsmessig heller. Det hender jeg trår feil (ikke med vilje, men fordi jeg gjorde noe som ikke ble slik jeg så for meg eller fordi jeg ikke tenkte meg om feks) og da ser jeg det på henne med en eneste gang. Det er ikke noe gøy. Uansett utgangspunkt så har jeg fått gode tips og masse og tenke på fra alle som har svart her. Tusen takk!
  17. Det er akkurat det min gjorde. Hun venter ikke på slipp, men slipper i det jeg griper etter apporten. Og i og med at jeg fryktet hun skulle miste den har jeg vært lynkjapp med å ta den. Tror det er dette som har forplantet seg bakover og gjort at hun begynner å løsne grepet allerede før hun kommer helt inn. Fordelen er at jeg nå kan jobbe med dette uten å gå helt tilbake til start. Jeg får jobbet med den biten uten at hun frivillig og perfekt plukker opp en dummy rett ved meg. Ulempen er at det kanskje er kortsiktig, det er fremdeles et litt skjørt korthus all den tid vi ikke har jobbet inn hvert element isolert først. Vi får sjå.
  18. Nei, du skrev "åpne kjeften på bikkja å legge inn dummyen" noe jeg tolket som et element av tvang heller enn lyst. Det var poenget. Skriver mer om det litt under her. Ja, helt klart, man må dele det opp. Og det er der jeg har syndet siden den strategien strandet på første del av kjeden - å trene isolert og kontrollert på at hun griper, først fra hånd og etterhvert plukker opp og griper. Da gikk vel hold også litt i glemmeboka, men det kan jeg faktisk klare å trene isolert på nå. God idé med å bruke tyngre og større apport! Det skal jeg prøve. Det er her problemet ligger. Hun går i en form for låsning når apporten presenteres på den måten. Hun kikker bort og ned og blir helt rar. Jo mer jeg tar apporten mot munnen hennes, jo mer snur hun seg bort. Mistenker at hun tror det er en test av noe slag. Jeg tror, som sagt, personlig ikke noe på å bruke selv en mild form for tvang her da jeg er redd et skal forverre situasjonen. Og det blir tvang for jeg må i så fall bryte opp munnen hennes. Jeg er ikke prinsipielt i mot tvang (dog ikke det første jeg griper til), men akkurat her sier magefølelsen min at det er en veldig dårlig idé. Det er en eller annen konflikt der allerede og når jeg ikke helt vet hva hun tenker så trår jeg varsomt. Men som sagt så har jeg begynt å få lekt fram et grep og hun tar nå med mindre og mindre lek i forkant. Så vi er på vei! Og så er det litt rart for hun går veldig fint fot med dummy i munnen. Faktisk om hun går fot og jeg gir henne dummyen mens vi går så tar hun den med glede og bærer den. Jeg tror egentlig ikke at hun tygger. Har aldri sett en eneste punktert dummy - ikke en gang tannmerker. Jeg tror det er mer snakk om at hun begynner å slippe lenge før hun skal (den begynner å dreie kanskje 10-20 meter fra meg). Og da gjør tyngdekraften sitt til at den roterer langsomt over i et sigargrep. Men absolutt en god idé å bruke en ølboks for å sjekke! Det skal jeg gjøre.
  19. Nei, jeg har ikke tenkt å gjøre dette til noe negativt for hunden ved å presse ting inn i munnen som hun muligens ikke vil ha der. Nå får jeg henne til å gripe og holde dummyen frivillig bare jeg leker fram grepet og da jobber jeg litt slik du snakker med hold - bare med omvendt lokking. Jeg merket også at hun begynte å løsne grepet straks jeg strekker fram hendene og jeg tror egentlig det er dette som har utviklet seg slik at hun etterhvert har begynt å løsne grepet mer og mer jo nærmere hun kommer meg i forventning av hva som skal skje (slippe og evt belønning.). Og så har jeg, istedenfor å ta tak i problemet bare vært raskere og raskere med å få avlevering unnagjort i fall hun skulle slippe og ergo bare forsterket problemet. Så det må jeg jobbe med, og jeg ser hun responderer greit. Den andre biten - et mer konsekvent sentrert grep og aller helst at hun frivillig plukker opp en dummy som ligger rett foran meg - er fremdeles et stykke fram til, men så lenge hun nå har begynt å gripe dummyen fra meg gjennom lek så er det nå en start. Og selv om det ikke blir helt slik jeg hadde tenkt så vil bare å jobbe med at hun ikke slipper for tidlig hjelpe mye. For om hun holder litt til siden gjør ikke så altfor mye, men det ble et problem når hun begynte å løsne grepet. Holder hun bedre så vil ikke dummyen rotere fram til sigargrep heller. Men skal forsøke å være bevisst på hvor jeg holder dummyen! Har ikke anelse hvor jeg bruker å holde egentlig, bortsett fra at jeg holder i snora når jeg kaster.
  20. Problemet har vært at jeg ikke har fått til å starte i den enden (som er den beste enden så starte i). Hun vil ikke røre dummy hvis jeg gir henne den når hun sitter foran meg, så jeg får ikke øvet på grepet spesifikt. Den må kastes eller legges ut, hun må i utgangsstilling og så henter hun på kommando. Når hun da kommer inn og setter seg foran meg så kan jeg kaste hva det skal være rundt omkring og hun holder. Ellers elsker hun å bære - men jeg mister altså muligheten til å effektivt og presist trene på grepet. Rar hund! Men det begynner å nærme seg, og nå tar og holder hun hvis jeg legger opp til litt lek og hun må "fange" den fra hånden min.
  21. Den var ikke dum, det er faktisk noe jeg må sjekke ut! Jeg registrerer at det ser ut til at "noe" utløser at hun slipper og dette "noe" er relatert til hvor gira hun er. Feks, når vi er alene på en kjent plass i skogen og trener, så kan det skje konsekvent (dårlig grep), mens når vi er med andre hunder, hun må vente, vi bruker skudd osv og hun girer seg opp, så skjer det ikke. Det er ikke umulig å tenke seg at å belønne med leke vil gjøre noe av det samme - og motsatt. For jeg har forsøkt å ta henne noe ned ved å ikke bare belønne sjeldnere, men med mat heller enn leke. En svært høy hund kan fungere under prøve (dessverre, vil jeg si - i alle fall i ekstreme tilfeller), men i praktisk jakt så gjør det ikke det. Har sett hunder som gjør det bra på prøve, men de rister så i fotgående av forventning at det ser ikke vettugt ut. Kan ikke ha en sånn hund på jakt, da tipper den over før man forlatt teltet... Så jeg er usikker på om løsningen på problemet evt bør være å belønne sterkere - for grepet skal være godt uansett om hun bare er sånn midt på treet gira. Men det vil uansett være svært verdifull informasjon å finne ut av det og noe man kan bruke videre på et eller annet vis. Takk! Ellers så har jeg nå såvidt begynt å få henne til å gripe fra hendene mine, holde og sitte og avlevere - sort of. Men jeg må gire henne skikkelig opp og leke med dummyen. Så tror vi er på rett vei.
  22. tillien

    Valpekurs

    Når det gjelder generell teori (om alt fra læringspsykologi til ernæring) så var utbyttet tvilsomt allerede da jeg var på valpekurs med min første (og så langt eneste). Men rent praktisk var det veldig fint for en som var helt ny å både se, prøve og få feedback. Med flere kurs og jevnlige klubbtreninger etter den tid, så vil nok det også kunne strykes som argument for valpekurs for en evt ny valp. Da står vi igjen med argumenter som sosialisering og miljøtrening (inkludert trening i forskjellige miljøer - spesielt dette med mange hunder rundt). Her ser jeg en viss verdi for min del, men det har med sosialt nettverk (få med hund), at jeg bor langt fra folk osv å gjøre. Siden jeg bare har hatt én valp så kan det også være betryggende å møte instruktører som har sett MANGE valper og få litt feedback på hva de tenker. Begge de to siste faktorene kan jeg se for meg alternative løsninger, men jeg vet ikke helt hvor jeg står ved neste korsvei.
  23. Ja, de skal jo tåle det! Du har sikkert tenkt gjennom det, men kan det hende at den du fikk gaven fra har kvitteringen liggende? Om det er noen man synes det er greit å "plage" med slikt. Noen har jo faktisk systemer for slikt og tar vare på alt av kvitteringer. Både min mor og far er slik, jeg er sikker på at de har kvitteringer liggende fra julegaven i 1986 fremdeles. Jeg har imidlertid ikke arvet det genet og glemmer ofte å få kvittering i det store og hele... Uansett - om de tilfeldigvis var kjøpt på nett så finnes det jo også ofte en kvittering på e-post. Det er absolutt verdt forsøket å sende e-post med bilde og forklare saken. Flere av de større firmaene kan være ganske greie å ha med å gjøre sånn sett (aner ikke med Salomon). Om du er ekstra "frekk", feks om de nekter eller ikke svarer, så er det ofte skikkelig effektivt å poste det på facebooksiden (Salomon Nordic?) - det er dårlig reklame å krangle offentlig med kundene der
  24. Det er to års reklamasjonsrett på sko. Det betyr at de skal tåle normal bruk i 2 år. Hvis deler av sålen datt av så tyder det på dårlig liming og bør - gitt at skoen ikke bærer preg av ekstrem bruk ellers - gi gode muligheter ved reklamasjon. Dette i motsetning til nedslitt såle som er verre å argumentere for. Jeg har gode erfaringer med Crispi, Alfa og Viking. Crispi er vel fort litt dyre, Alfa og spesielt Viking har vel en del rimelige modeller også. The North Face-sko har jeg blitt veldig skuffet over. Men jeg tror sko er veldig følsom for bruksmønsteret (ganglag, fotens anatomi, hvor man går (sti, berg, grus, asfalt) blir skoene jevnlig våte osv) for jeg hører stadig at noen har sko X i 5 år med "masse bruk" mens andre mener samme ramler sammen i løpet av måneder. En ting man skal være klar over er at typiske fjellsko ofte har en myk type gummi i sålen (for bedre grep) som slites veldig fort på asfalt. Hvordan dette er i turskosegmentet er jeg usikker på, det kan vel bikke litt begge veier da det ikke er vanntette skott mellom skotypene.
  25. Haha! Det hadde faktisk vært en mulighet her. Pinne også, for den saks skyld. Både grep (fra hånd), hold og avlevering er i orden der. Utfordringen er at hun på et eller annet vis kategoriserer gjenstander hun tar i munnen på en måte jeg ikke helt klarer å dekode og deri ligger den utfordringen du nevner ved å overføre det til dummy. Men det er absolutt en innfallsvinkel å tvinne videre på. Takk! Ellers var vi i mange timer hos oppdretter i dag og vi kom vel nærmere en slags "diagnose" i alle fall. En kompleks sådan, mange små ting. Vi kom ikke opp med noen mirakelkur, men fikk mange verktøy å jobbe videre med. "Problemet" var at nå satt grepet igjen, men jeg må ta tak uansett for i prinsippet er [løpe ut-plukke opp-holde grep og løpe inn] et steg for henne. Og det blir altfor komplekst og lite robust. Og det har hun knyttet kun til dummyer av kjent fasong som ligger på lang nok avstand. Faktisk har hun startvansker om det ikke er hennes dummyer også, spesielt om det er en "ukurant" dummy (form, størrelse - da løper hun nesten helt inn, men stopper og slipper den), men det tar hun fort. Egentlig er det mer fascinerende og interessant å grave i enn irriterende alt dette! Mulig det hadde vært annerledes om jeg hadde ambisjoner ut over å ha det gøy - da ville nok "presset" (selvpålagt) føltes mer tyngende.
×
×
  • Opprett ny...