tillien

Ut fra det du skriver så er det veldig mange raser som kunne passe. Litt av nysgjerrighet og litt for evt å kunne hjelpe deg til å se på eventuelle alternativer til bullmastiff: Hva var det som fikk deg til å lande på bullmastiff? Jeg kjenner ikke bullmastiff særlig, men det er ikke det første jeg ville tenkt på som en aktiv turhund. Mulig den kan fungere finfint som det altså, jeg vet ikke, det er bare ikke det folk bruker å lande på ved slike behov.

Hun sa da flere ting og har tatt seg bryet med å skrive en vegansk versjon av sangen, så akkurat hva var det hun følte seg feilstiert på? Han andre veganeren som uttalte seg var på dagsnytt18 i dag. Nå trakk han ikke noe tilbake, men han skal ha for å innrømme at dette ikke var noe store greier for dem og at det var kommet ut av proposjoner. Hadde til og med litt selvironi på hele greia virket det som.

Poenget er: Tror du virkelig barnesanger som «bæ bæ lille lam» på noen som helst måte er i stand til å gi nysgjerrige barn en feiloppfatning av hvordan verden fungerer, og dermed indoktrinere dem inn i en «utnytte dyr»-verden?

https://www.nrk.no/finnmark/veganer-mener-barnesanger-laerer-barn-a-utnytte-dyr-1.1424392 Tja, hva skal man si ... Jeg ser jo at man KAN velge å vri det på den måten. Men nei. Bare nei. Kjenner jeg blir så sliten av at alt er feil og farlig. Og tror ikke det er slik.

Ser bare røde flagg her og ville ikke vært i nærheten av å vurdere et kjøp fra denne oppdretteren. Slik jeg forstår situasjonen så kan det være snakk om svindel her. Du bruker jo ordet selv. Da skal det være helt uproblematisk (sånn i teorien i alle fall) å heve kjøpet og få depositumet tilbake. Det kommer selvsagt hva - eksakt - oppdretter har fortalt dere i forkant. Altså hvilken deal dere trodde dere inngikk da dere betalte depositum. Der er du litt vag. For all del, hunden behøver ikke bli noen dårlig hund. Men det er, for de fleste, avgjørende å ha en god relasjon med oppdretter. Av mange årsaker. Dessuten ønsker jo de fleste ikke å støtte opp om slike useriøse aktører. Da blir man aldri kvitt dem.

Man kjøper jo strengt tatt ikke valpen/hunden på finn.no. Man kjøper den hos oppdretter. Som kan, av en eller annen grunn, ha funnet ut at det er supert å annonsere på finn. Og det er det jo - generelt sett. Så kan man sikkert spekulere i om gode oppdrettere trenger å annonsere på finn, og om det er den beste plassen for å effektivt finne gode valpekjøpere. En ting er sikkert - det kan nok generere en del «støy» med mengder med useriøse henvendelser. Men jeg klarer ikke å se at det skal være noen diskvalifikasjonsgrunn at oppdretteren har valgt finn. Noen er for eksempel kanskje i startgropa for oppdrettet sitt og bare velger den annonseringskanalen de er vant med. Hva vet jeg. Det blir urimelig å legge for mye i det, synes jeg. Man må uansett gjøre hjemmeleksa si som valpekjøper.

Tror det er veldig vanskelig å forestille seg hvordan det er å miste noen på den måten. Jeg klarer å se for meg at noen kan gå såpass i «vranglås» - grunnet et ønske om å få plassert skyld en plass - at man slutter å høre på logikk. Spesielt her, siden velutdannede mennesker med masse makt faktisk fikk plassert skylden gjennom erstatningssaken. Samtidig så håper og tror jeg at jeg ville reagert annerledes. Det må imidlertid være rom for slike som han også, iallefall her i Norge hvor pårørende har liten makt. Ja, det var det. Uavhengig av hvem som gjorde det. Spesielt han nevøen (eller hva han var) gikk inn på meg. Og den generelle holdningen til folk med makt som har bestemt seg for et eller annet og som er alt annet enn ydmyke.

Ja, jeg har sett den. Sjokkerende, men ikke overraskende, at slikt skjer. Det er nesten mer overraskende hvor lite ydmyke og hvor lite selvinnsikt de impliserte har i 20 år i etterkant. For en arroganse blant noen av dem! Ellers så synes jeg de kunne latt han stakkars faren til Birgitte vært i fred. Han burde beskyttes mot seg selv - har jo nektet å la seg oppdatere på saken siden 1997. Har masse sympati for ham og det er ikke nødvendig av serieskaperene å la ham framstå slik på riksdekkende TV. Angående intervjuteknikken de brukte mot fetteren så er det interessant å se parallellene til han ungutten i Making a murderer (netflix). Mye det samme overgrepet og teknikker der. Og da var jo hele Norge i sjokk over at noe slikt kunne foregå i USA. Anbefales på det sterkeste, om du ikke har sett den.

Ja, du har lov. Personlig ville jeg først bare sagt vennlig i fra til ham. Bare gjør ham oppmerksom på at dere kjente lukten og at det ikke er greit. Selv om dere hadde sagt nei på forhånd - noe dere jo selvsagt kan minne ham på. Hvorfor? Fordi ting kan eskalere (som i dårlig forhold og kommunikasjon) om ting blir for alvorlig, og det er ikke morsomt for noen av partene å gå rundt å skule på hverandre. Men ville ikke gitt ham mer enn en sjanse til...

Det var peilebånd på den. Men det er faktisk vanskelig å se for seg at den hunden ikke hadde vært i tunnelen - så da kan de jo ha mistet signalet om den har vaset rundt der. Har jo vært i situasjoner før hvor jeg har valgt å kjøre videre, men da har jeg ikke sett på situasjonen som så akutt. Vel, en gang viste det seg at den faktisk var det likevel: En stor hund, type ridgeback eller noe sånt, kom travende glad og fornøyd langs gang/sykkelstien. Det er tett befolket, så jeg regnet med det vel ordnet seg rimelig raskt. Så kom jeg 1km avgårde, og der kom det en 8-10 rein travende på samme stien. I retning hunden. Da snudde jeg, men fant ikke hunden. Andre ganger har jeg stoppet, men det har vært sånn ymse hvor godt mottatt jeg har blitt Håper det gikk bra. Det gjør jo stort sett det. Det er ikke noe trøst at masse andre biler må ha kjørt forbi den uten å reagere heller, man har jo lyst å være bedre enn som så. Men det er som du sier, man rekker av og til ikke å tenke før etterpå.

Da tror jeg du skal slappe helt av. Høres helt normalt ut.

I dag kjørte jeg fra Bodø til Tromsø. I hui og hast for å rekke en ferge slik at jeg, på sommerdekk, kunne komme meg hjem før vær og føre gjorde det umulig. Kanskje for godt denne sesongen. Sånn et par timer før ferga kom det biler i mot og blinket med lysene. Jeg sakket ned farten, og langs E6, mellom to tunneler, stengt inne på veien av loddrett bergvegg på ene siden og autovern på andre siden hadde en elghund forvillet seg. Hunden var tydelig stressa og så nesten desperat ut. Panisk. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle at jeg endte opp som helt i denne historien. Men det gjorde jeg ikke. Jeg kjørte videre. Der og da føltes det som om jeg ikke hadde noe valg. Og der og da tenkte jeg at det måtte da være andre på veien hvor ikke så mye sto på spill som for min del. Herregud som jeg angrer. Ser for meg blikket til den fine hunden fremdeles. Har saumfart trafikkmeldinger og lokalaviser etter nyheter om hunden, men finner ikke noe. Jeg håper så inderlig at det gikk bra til slutt. Neste gang får hjemreise være hjemreise uansett konsekvenser. Så akkurat nå lurer jeg på om jeg får sove i natt. Om jeg ikke får det, såmer det vel fortjent. Lesson learned.

Nå høres det ut som at skjer relativt ofte med din valp, men jeg kan absolutt huske at min har trukket opp leppa under lek da hun var valp. Jeg la ikke noe i det, og jeg tolket overhodet ikke at det var noen som helst alvor i det. Jeg får ikke helt tak på situasjonene du beskriver at det skjer i. Hvordan er kroppsspråket ellers? Lyd? Angående turene du beskriver, så høres det ut som du er kommet langt om han oppfører seg 95% av tiden. Min var i alle fall ikke der i den alderen. De var som å gå tur med en villaks Bjeffingen plagdes jeg ikke med, men det er helt klart noe de kan finne på. Jeg slo imidlertid veldig tidlig ned på bjeffing, siden hun begynte å bjeffe år hun ville ha oppmerksomhet inne. Da sa jeg bare bestemt nei, gikk rask på et annet rom, lukket døra og ble der et lite minutt. Det var ikke mange repetisjonene før det fungerte. Noe lignende kan du forsøke ute. Still deg helt passiv og se opp i lufta til han slutter. Fortsett turen når han har gitt seg. Alt i alt så høres det meste du skriver veldig normalt ut for en ung valp. Jeg har lyst å si alt, men må ha et lite forbehold rundt den flekkingen av tenner da det er litt for lite informasjon.

Ro ned, pust med magen Det smitter over på valpen dersom dere blir stressa/fortvila over om valpen er normal eller ikke. Og det du forteller høres normalt ut. I alle fall det med bitingen! Og aktivitetsnivået. At valpen ikke finner roen er muligens verdt å se litt mer på, men ingen grunn til alarm. Dere har hatt hunden i halvannen uke, det er fremdeles en liten baby. Som akkurat er tatt fra mor og resten av familien. Det kan fort ta både to og tre uker før valpen lander helt. Min slet ikke med sovingen, men hun spiste fryktelig lite de første par-tre ukene. Så kan det være forskjellig fra valp til valp hvordan det arter seg. Foreløpig ville jeg bare sett det an. Pass på så valpen ikke blir forstyrret av ivrige barn, eller noen i det hele tatt, når den først sover. Og uten at jeg vet om det gjelder dere ut fra det du skriver, så hold et lite øye med hvor mye barna holder på med hunden i det store og hele. Barn synes valper er fryktelig gøy, så det kan bli mye håndtering/løfting/bæring og mas for en liten valp. Kanskje kommer de i flere omganger også - feks hver gang en av dem kommer hjem. La valpen få ro. PS Hvordan er status med hjemme alene-trening? Er dere hjemme med valpen hele dagen eller har den allerede opplevd å måtte være alene?

Jeg har et tyggemonster selv. Alder ingen hindring. Enhver leke SKAL forsøksvis tygges i stykker. All annen bruk er visst meningsløst. Stort sett. Nylonbein er kjempepopulært. Et stort varer minst et halvt år. Bruker å bytte det når hun har høvlet det så skarpt at jeg er redd hun skal skade seg. Har en nylonring også. Like populær. Standard svart Kong biter hun i stykker, men det finnes en sort Kong ball med et hull i for godbiter. Den er like fin etter to år - hun får liksom ikke tak til å bite over. Passer akkurat med en Markies i det hullet.

Ikke heng deg altfor mye opp i det jeg sa om at spaniels og retrievere er jakthunder, altså. De er opprinnelig det, og det er viktig å være klar over, men all den tid du ikke kjøper hund fra en oppdretter som avler for jakt/bruks så er slike hunder midt i blinken for det behovet du beskriver, altså. Visste du at puddel også opprinnelig var en jakthund? Litt i samme gata som retrieverene. Men det sier uansett noe om at det er hunder som trenger å få bruke seg litt, selv om de ikke brukes til jakt i dag. Etter det du beskriver så vil både spaniels og retrievere få det helt fint hos deg. De fleste hunder er greie å ta med seg overalt. De trives så lenge de får være med eier! Det du kanskje kan tenke på er hvor stor hund bilen din er klar for, om det er en faktor som er aktuell for deg.

Hunden trenger normalt sett ikke noen plass å boltre seg på innendørs. Inne er plass for mat og hvile Så størrelse skal du faktisk ikke tenke på i forbindelse med leiligheten. Jeg er enig i at både golden retriever og engelsk springer spaniel kan passe ut fra det du skriver. Og det er da hunder som passer veldig mange også. Legg til labrador retriever i den kategorien der. Samtidig så skriver du kanskje ikke så altfor mye, så da blir veien kort til anbefalinger av slike potet-hunder (som ikke er noe negativt, det er fantastiske hunder alle sammen og kunne gjerne tenkt meg en av hver! :D) Når det gjelder lyd så menes det først og fremst bjeffing (hvor lett og i hvilke situasjoner de evt gjør detj), men også piping/pistring. Altså din toleranse for slikt. Bor man feks i en leilighet er det ofte ikke så populært med en hund som liker å bjeffe, feks... Hvor mye tid ser du for deg å bruke på hund daglig? Vil de få en skikkelig tur hver dag? Og kanskje litt trening? Eller blir det flere dager i uken med bare late dager og kos. For både retireverene og spanielene er hunder som fortjener å få brukt seg litt hver dag. Ikke noen ekspedisjon altså, men en god time bør de nok få de fleste dagene. Det er aktive hunder, brukt til jakt (selv om noe er avlet bort i enkelte linjer) og de liker å røre på seg og få litt hjernetrim. Av de du nevner selv så ville jeg først og fremst tenkt på dvergpuddel (eller hva med en mellompuddel?) og bichon frise. King charles er fantastiske hunder, men er avlet ihjel. Mynden er kanskje for litt mer spesielt interesserte og ikke det jeg forbinder med lydighetstrening. JRT kan være noen skikkelige håndfuller.

Noe galt med Macarena også nå da!?? Si i fra når Coco Jambo kommer, så skal jeg vurdere litt medfølelse! ?? Neida, har hatt noen slike runder jeg også (husker en natt med «wind of change» på repeat i nabolaget). Det var en hard natt. Det er da jeg må ta noen skikkelig dype magadrag og huske at jeg har vært kalv. Sannsynligvis kalven fra helve*e, sett fra naboers perspektiv. Det var noen år der jeg ikke skjønte at ikke alle var på nachspiel Huff...

Godt, da er vi enige der i alle fall Jo, selvsagt. Men jeg får ikke taket på om du mener det er avlivingsgrunn eller ikke. Jo, selvsagt. Hvis du er tilstede. Jeg skjønner ikke hva disse opplagte spørsmålene er ment å poengtere. Alle er jo enige i det. Spørsmålet er hvis du ikke gjør det, er det nok til å avlive hunden? Eller stemple den som farlig for evig og alltid? Ja, jeg mener det er en og samme situasjon. Og ergo samme «uhell». Utløst av uforsvarlig håndtering, sant nok. Men, igjen, skal det kunne føre til avliving? Svaret ble ja i Bob-saken fordi hunden ble tolket som aggressiv. Ergo farlig. For evig og alltid. Har den først bitt et menneske osv ... Ergo umulig å omplassere. Det er den tankerekken jeg ikke kjøper sånn uten videre. Her kommer den påstanden igjen. Mener du virkelig ikke at hundens motivasjon er avgjørende i en farlighetsvurderingen av hunden? Og så kommer det enda flere selvfølgeligheter som alle er enige i. Det er ikke det jeg argumenterer mot! Vi er alle enige i hvordan en hundeeier bør opptre. Vi er alle enige i at det finnes dårlige hundeeiere. Vi er til og med enige i at i Bob-saken så har det skjedd svært ukloke ting av eier og hundefører. Hunden burde aldri ha stått der. Men i min bok er det enorm forskjell på om Bob var overgira og hoppet, uten tanke på å skade noen, på tre stykker eller om han var aggressiv og prøvde å skade folkene. Det er avgjørende for å bedømme om hunden er farlig. Jeg skjønner at du ser det annerledes, men jeg skjønner bare ikke hvorfor. Videre er problemet mitt med dommen at de har, uten å gjøre rede for det, hoppet rett på sistnevnte forklaringsmodell. Ergo var avliving eneste mulighet. Det er det hoppet jeg ikke skjønner, og det er det som bekymrer meg med denne dommen og framtidig rettspraksis.

Jeg sier så vidt hei og så lukker jeg øynene og sover videre. Hun skjønner tegninga rimelig fort selv om hun kan tasse rundt et par minutter evt forsøke seg på litt heavy stirring. Om hunden er vant med at dere lystrer klokken 6 om morgenen, så kan det selvsagt bli en liten innkjøringsperiode på noe dager, men prinsippet blir det samme. Det er bare å ikke gi etter.

Ehhh ... ja ... det har jeg da sett mange eksempler på. Hva som var målet i Bob-saken, det vet jeg ikke. Og det gjør strengt tatt ikke du heller. Selvfølgelig kan det være farlig. Ulykker blir ofte ulykker fordi det som skjer er farlig ... Det er ikke ensbetydene med at en hund som ved en gitt foranledning hopper opp på en barnevogn bør avlives. Blir det en vane og eier ikke klarer med det, så kan man begynne å diskutere det, men selv da kan man jo se for seg muligheter for omplassering. Her slår du inn åpne dører, så jeg vet egentlig ikke hva slik argumentasjon er ment å oppnå. Det er ingen som sier noe som helst om at folk må finne seg i «hva som helst» fra andre folk sine hunder. Alle er jo enige i at eier skal ha kontroll, og at belastningen for andre folk skal være minimal. Vi snakker om de gangene ting ikke går som planlagt og hvor da grensen for avliving skal gå. Beklager, jeg er ikke i nærheten av å skjønne logikken. At utfallet er «minst like viktig som intensjonen» for de involverte er vel ikke noen opplest og vedtatt sannhet, men la oss si det slik. Det er uansett ikke nødvendigvis avgjørende for om man skal ansé en hund som farlig eller om den bør avlives. Et hendelig uhell er et hendelig uhell og hunden er ikke mer farlig om det hele, grunnet uflaks, førte til alvorlig skade. Mens en mannevond hund er en helt annen historie. Vel, det er jo det som gjør at folk er engstelige. Etter Bob-dommen ligger det åpent for at det kan skje, selv om det ikke har skjedd før. Dommer er så svakt begrunnet (i alle fall delen om hvorvidt Bob er farlig eller ikke) at man er prisgitt at evt berørte i en uheldig hilseperiode tolker situasjonen rett og er sånn rimelig fornuftige mennesker. Hvis ikke kan de rett og slett si at de ble angrepet, hunden blir stemplet som farlig og avlivet. Sånn er det? Synd «det går utover hunden» (populært kalt drept)?? Ja, da er vi uenige der. Sett i lys av trådens tema som går på rettssikkerhet. Problemet er, igjen, ikke de åpenbart farlige hundene eller udugelige hundeeierene. Problemet er at det ser for mange, inkludert meg, ut som at grensen for å bli kalt farlig hund eller evt udugelig hundeeier er utrolig lav etter Bob-dommen. Om man leser den isolert og ikke trekker inn alt man har hørt rundt omkring. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror egentlig ikke vi er så uenige som det kan se ut som. Vi er jo enige i alt rundt dette med kontroll og hva som utgjør en god hundeeier og alt det der. Vi er helt enige om at åpenbart farlige hunder skal kunne avlives. At udugelige hundeeiere skal fratas hundene sine - med den kjedelige følgen at hunden kan bli avlivet om man ikke finner nytt hjem. Min inngang til denne diskusjonen var at jeg reagerte på en påstand at om en hund var «aggressiv» eller ikke, ikke skulle ha noen betydning i saken, og ergo om den skulle avlives eller ikke. Altså, slik jeg tolket det, at om en hund hadde et hendelig uhell med litt skade til følge, så skulle den kunne bli stemplet som farlig og avlivet. Det er jo akkurat den tolkningen av Bob-dommen kritikere er redd for. Og det er den jeg frykter også.

Ja, det ble vel forsåvidt nevnt at det ble drøftet i tidligere rettsinstanser. I Høyesterettsdommen sies det vel bare summarisk at hunden er så farlig at det ikke er et alternativ. Så det er jo der skoen trykker uansett ... om hunden er farlig eller ikke. Og det er der jeg ikke klarer å kjøpe rettsvesenets begrunnelse sånn uten videre. Jeg husker jeg leste litt blogger og diskusjonsforum og slikt i den saken for en tid tilbake. Det var helt klart noen røde flagg som dukket opp angående personen, hans hundehold osv. Så jeg aner ikke om Bob er farlig eller ikke. Problemet mitt er at når jeg leser høyesterettsdommen, isolert sett, så klarer jeg ikke å lese at Bob er farlig. Jeg leser bare at noen politimenn mente det var snakk om «angrep» uten noen som helst begrunnelse (kroppsspråk, lyder, flekking av tenner?) og at en skramme ble sett på som vesentlig skade. Og at alle andre eksperter nærmest summarisk blir avvist. Det skremmer meg at det blir tatt så lett på siden dommen blir stående til etterfølgelse. Så kanskje ble Bob «rettferdig» dømt, sånn litt på slump, men dommen åpner for at mange andre hunder kan bli urettferdig dømt.

Som jeg skrev over, og som @Nimbus også nevnte, så er det kanskje mer snakk om lovanvendelse/rettspraksis. Og som jeg skrev over så er kanskje en del av løsningen å se på om man kan definere en del sentrale begreper, så som "vesentlig skade" i lovverket og ikke bare gjennom høyesterettsdommer. Så som at den skramma, av uvisst opphav (klo eller tann?), påført av uviss årsak (aggresjon eller hilsing) ble kalt vesentlig skade i Bob-saken. Så det er ikke snakk så mye om hva som står der som hva som ikke står der.

Mulig noen bare ser den skrapen, men det er ikke mitt utgangspunkt. Jeg ser hele situasjonen som en hendelse. Når hunden først har kommet i det moduset - hva nå det enn er - så blir det veldig kunstig å skille på hendelser som oppstår med sekunders mellomrom og å kalle det «gjentatte hendelser». Og jeg klarer ikke å se at politiet på noen måte klarer å underbygge at det er snakk om aggressjon. Det ligger bare implisitt i ordvalgene deres (utfall, angrep) og problematiseres overhodet ikke i dommen. Det er det som skremmer meg med den dommen. Og deri ligger at det er politimennenes versjon av hendelsesforløpet som slukes helt og rått, og deres opprinnelige “straffeutmåling” (dødsstraff) som blir resultatet. Uten å tenke alternativt. Jeg skjønner ikke helt hva du mener her. Om noe skjer gjentatte ganger og det er et uhell grunnet manglende kontroll, så er det vel formildende at det skjer innenfor et lite tidsrom? Altså at det ikke skjer uke etter uke, men skyldtes tap av kontroll en enkelt gang. I Bob-saken var vel dessuten hundefører borte, noe som gjør hele argumentet litt merkelig. Ikke det at det er positivt at hundefører ikke var tilstede, men han kunne jo vanskelig gripe inn mellom «hendelsene», så argumentet henger ikke helt sammen. Og så får jeg ikke helt taket på hva du mener med «uhell kan skje» her. Du nevnte de jo her tidligere som isolerte eksempler på at det var likegyldig om en hund var aggressiv eller ikke - at den var like farlig uansett. Noe jeg var uenig i.

Jeg vet ikke, det er omfattende å synse noe om hvordan en hel lov skal omskrives. Det må være mulig å mene at noe åpenbart ikke fungerer uten at man skal gå hele den veien der. Men man kan jo kanskje starte med å frata politiet retten til å avlive uten at det har vært innom rettsvesenet. Det er jo et signal i alle fall. Med noen av de dommene som har kommet så er det spørs om det er nok, det er noe med lovanvendelsen jeg ikke får til å rime også. Da må det evt klargjøres i lovverket hvilke kriterier som skal ligge til grunn for avliving. Det blir for mye synsing om blant annet hva «vesentlig skade» er. Ref Bob-dommen. Og så bør det kanskje framheves at det kan søkes andre løsninger, som omplassering. Så vidt jeg ser av loven er det feks ikke noe krav til at andre løsninger enn avliving skal utredes. Det burde kanskje innføres. I Bob-saken så blir det overhodet ikke diskutert, så vidt jeg husker.