tillien

Ja, det var en mulighet jeg vurderte da jeg drev og balet med å få til baklengskjeding siden det stoppet opp i første ledd. Men så tok jeg mot det som nå viser seg å være dårlige råd, det løsnet umiddelbart, men nå sitter jeg jo her med samme problemet igjen. Fryktet det jo, men kanskje ikke nå etter et par år! Uansett, skal forhøre meg litt rundt angående passende instruktør - de har jo ofte vært borti det meste, som du sier. Det er ikke sikkert det er så mye som skal til, men jeg ser det bare ikke.

Ja, har sjekket munnen, men der ser bra ut. Og hun er fremdeles gal etter dragkamp, gnageleker. Som sagt (vel, forsøkt sagt - ser det ble litt uklart) så er det dette med å gi henne dummyen fra hånda som er problemet her. Roten til alt surret nå. Jeg forsøkte det den veien, nettopp for å lære inn grepet skikkelig. Men hun er overhodet ikke interessert. Snur bare hodet bort. Legges den ut, gjemmes eller kastes ut så er det ingen problem med å ta den i munnen.

Goldenfrøken på 3 år har nå plutselig (sannhet med noen modifikasjoner) begynt med dårlig grep om dummy (type 0,5 kg, standard). Hun plukker den nå konsekvent opp litt til siden for midten. Når hun springer mot meg for avlevering dreier dummyen langsomt slik at den, omtrent rett før hun er inne, holdes som en sigar nærmest. Altså med den ene kortsiden inn i munnen og dummy stikkende rett ut. Jeg forsøkte i dag, litt overilt på sparket, å forsøke å avbryte/feilsingnal (med "nei") når apporten begynte å dreie. Har funket bra i mange andre sammenhenger. Det var ingen god idé for hun ble totalt forvirret og ville til slutt ikke plukke opp dummy i det hele tatt. Det fikk vi reparert raskt, men jeg tenkte at er det en glede jeg ikke vil ødelegge for henne, så er det apportiveren. Problemet hadde vært enklere å korrigere dersom apport hadde vært trent inn etter "boka" ved hjelp av kjeding, fortrinnsvis baklengs. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv klarte å få henne til å plukke opp eller fatte interesse for noe som ikke ble kastet eller i alle fall lagt ut med en viss avstand. Da har hun hele tiden hatt et naturlig instinkt til å løpe ut, plukke opp og komme mot meg. Da belønnet jeg med favorittleken - først når hun var litt på avstand, dernest med krav om at hun måtte være nærmere og nærmere, så sitte, så vente på "slipp" (så et element av forlengskjeding mot slutten der). Det tok hun veldig fort (en økt på noen minutter) og etter det så har jeg egentlig vært veldig fornøyd med apporten. Full fart, rette linjer, god markerings- og søksevne, leverer alltid. Jeg har sett at grepet ikke har vært 100% før. Litt sånn tilfeldig hvor hun grep - av og til sentrert, av og til litt skjevt, men ikke mye. Men hun holdt grepet uansett 9 av 10 ganger, om ikke mer. Jeg tenkte at det fungerer greit nok for mine lave ambisjoner konkurransemessig. Den resterende av de ti gangene (altså 1 av 10) så kunne hun av og til ta den direkte som en sigar og en gang i mellom slik beskrevet over med den dreiningen som ender opp som sigar. Slik har det vært i 2 år nå, med jevnlig trening. Stabilt. Så plutselig her for en ukes tid siden økte frekvensen av disse dreie-til-sigargrepene under en økt. Neste trening var det sånn 100%. Og i dag ble bildet bekreftet. Er det noen som har noen tips her? Hva har skjedd? Hva gjør jeg? Er det noen vei utenom å starte på nytt med isolert grepsøving (som jeg ikke fant ut av)? Jeg har vurdert å ta med dummy på luftetur for da bærer hun villig på noe, inkludert dummy. Kanskje det er en situasjon hvor jeg kan jobbe med grepet på en eller annen måte?

Jeg burde strengt tatt ikke bragt den debatten på banen her, men poenget ble bare så altfor tydelig basert på hvordan trådstarter formulerte seg. Hverken li- eller fjellrype er "nærmest" rødlistet. De ER rødlistet som "nær truet", og det er det gode grunner til. Nedgangen har vært stor, langvarig, over et enormt geografisk område. At rypa bare er en av flere fuglearter i fjell og fjellnære områder som lider samme skjebne gjør situasjonen ekstra bekymringsverdig. Når rypa rødlistes så er det selvsagt med viten om at bestanden varierer betydelig og det er tatt høyde for i vurderingen. Se utfyllende informasjon i artsdatabanken. Et par-tre år med større bestand er overhodet ikke noe bevis - ikke en indikasjon en gang - på at ikke den langsiktige trenden fortsatt kan være nedadgående. De naturlige svingningene vil fortsette selv om det eksisterer en langsiktig trend. Dette blir en påstand helt uten substans og åpner for flere spørsmål enn svar. Men vi sporer bare tråden enda mer av så jeg skal la det ligge. Da er vi i alle fall enige om én ting!

Blant venner eller gode bekjente - primært noen man har jaktet med - så skjer det vel. Til fremmede? Skal ikke si at det ikke skjer, men jeg har aldri hørt om det. Personlig hadde jeg aldri i verden sendt ut hunden min med en mer eller mindre fremmed person med en hagle i skogen eller på fjellet... Og det er jo ikke bare å ta en hvilken som helst jakttrent hund og sette den med en hvilken som helst jeger å tro at det skal fungere. Hundene kommer ikke akkurat med en universell bruksanvisning. Men om du spør noen om å få bli med dem på jakt fordi du er nysgjerrig (feks i den lokale fuglehundklubben), så er det helt sikkert noen som hadde syntes det var gøy. Så kan man evt ta det derifra. Jeg skulle til å si at jeg nå ikke skulle komme med noen moralpreken, men det ville vært løgn. For det er vel det. Men jeg får heller si at jeg ikke holder det i mot deg om du tenker annerledes enn meg. Hadde vel omtrent ikke hatt venner om jeg skulle gjort det - men jeg diskuterer det med dem titt og ofte :). For når du sier da blir jeg litt fortvilet. Rypa er på sterkt tilbakegang og svaret er å bruke enda mer effektive jaktmidler? Nå skal det sies at de jeg kjenner med fuglehunder ikke nødvendigvis bruker hund fordi det gir mer rype i sekken, men fordi det er fullstendig hekta på den formen for jakt. Samspillet med hunden. Og de overholder selvsagt alt av kvoter og slikt, så mine innsigelser har ikke allverdens med kraft bak seg - mer som et lite tankekors. En del som jakter med fuglehunder påstår at støkkjakt er mer effektivt enn å jakte med hund. Det er vel en sannhet med modifikasjoner, men poenget er vel at det ikke er bare bare å få en velfungerende fuglehund. Noen plages i mange år, spesielt med den førstenhunden, og det blir langt mellom skuddsjansene. Men en godt trent fuglehund er uten tvil ekstremt effektivt, mange ganger mer effektivt enn å gå støkkjakt. Uansett, synes man det er gøy med fuglehundjakt og trening av slike hunder så finnes det masse muligheter for å gå prøver - uten å felle vilt. Det er mange som blir hektet på det også.

Kjenner to som har kjøpt på e-Bay. Den ene kjøpte en dings for å koble på mobiltelefonen, den kostet 150,- kroner eller noe slikt inkl frakt fra England. Han brukte sin gamle androidtlf til den siden det ikke fantes til Apple da i alle fall. Var visst litt mikk-makk med å få den til å virke, men det var visst grunnet den telefonen. Sjekk evt kompatibilitet. En annen kjøpte en komplett leser fra Kina, rundt 300,- kroner. Fungerer den også. Søk på Fdx-b chip reader. Uten at jeg vil anbefale noe av det, bare gjøre deg oppmerksom på muligheten (alltid livredd for å anbefale noe fra ebay som jeg ikke har prøvd selv!). Men hold deg evt godt under 350,- kroner inkl frakt og evt forsikring, så blir det en relativt lav økonomisk risiko å ta i alle fall.

Jeg har opplevd det mange ganger og har ikke tolket mer i det enn at de er nysgjerrige på hva en valp, enten generelt eller akkurat den rasen, egentlig koster. Har ikke reagert noe på det. Unntaket var den imbesile eks-naboen min som sa "høhh! 14000 førr en hund?? E du dum? Siste hunden æ hadde va en blandigshund æ fikk gratis. Beste hunden æ har hatt. Aldri syk. At folk e så dum at de betal penga førr en hund... det e jo galskap" Men har reagert et par ganger på at noe av det første ukjente folk har fortalt meg var hva hunden kostet! 30 000+, "designerhund", må vite. Den ene av 3 raser, den andre av fire. Eller blandigshund som normale mennesker kaller dem. Lurer på hva eksnaboen min tenker om slikt

Jeg har ristet på hodet over noen hundeeiere, men i dag er første gang jeg ble forbannet. Når vi har gått noen meter fra bilen, parkert ved en av byens populære tur og hundelufteområder, så ser jeg en løs labrador 20 meter foran oss på veien. 30 meter bak den igjen ser jeg eier. Da min, i bånd, har hatt to uheldige episoder med løs hund av samme rase siste par uker ble jeg litt skeptisk og stopper opp. Jeg ville nok stoppet opp uansett altså, jeg vil ikke at løse hunder skal komme bort. Venter på at eier skal kalle inn hunden sin. Det skjer ikke hun rusler, knapt nok, bak der. Jeg pustet lettet ut og tenkte at hunden vel var av typen som ikke brydde seg om andre hunder, det er eneste grunnen til at eier kan gjøre som hun gjør. Den gang ei. Den kom mot oss og stoppet tre meter unna. Jeg sa vennlig "nei, gå bort", men det hjalp ikke. Eier rusler fremdeles i krabbefart langt der bak. Jeg roper høflig til henne at hun må kalle inn hunden sin. Ingen reaksjon overhodet. Labben kommer helt til min og begynner å lukte foran og bak. Helt grei oppførsel, men min viste ubehag. Eieren, nå kanskje ti meter unna, gjorde ingen tegn til å ville gjøre noe. Jeg sa en gang til at hun måtte kalle hunden inn, litt strengere denne gangen. INGEN reaksjon, rusler fremdeles nonchalant og sier ikke et ord. Jeg begynte å lure på om hun var utenlandsk og ikke forsto hva jeg sa. Det begynner å eskalere litt mellom hundene, ikke noe aggresjon, men jeg liker fremdeles ikke situasjonen. At min har løpetid gjør ikke saken noe bedre, labben var hannhund. Eieren kommer bort og gjør fremdeles ingenting, sier ingenting. Jeg sier "dette er ikke greit" til henne, litt i tvil om hun forstår hva jeg sier. Men joda, på kav norsk presterer hun å si: "Men hvorfor kommer dere hit da? Her hvor folk slipper hundene sine løs?". Jeg sier at "det er nå båndtvang her (som mottas med et slags sukk) og uansett så skal du ha kontroll på hunden din. Og det har du ikke". Hun gjorde noen tafatte forsøk på å få tak i hunden sin, men den smatt unna. Min, fremdeles i bånd, begynner å murre litt. Omsider får eier tak i hunden sin og de beveger seg bort. Uten et ord. Det løste seg greit, men det var en situasjon hunden min absolutt ikke trengte å bli satt i akkurat nå. Jeg ble altså så provosert! Hun ga fullstendig filla, brydde seg overhodet ikke. Og mente det var MIN skyld siden jeg hadde hunden i bånd - noe de fleste selvsagt har på dette stedet, det er mye folk, hunder og for tiden hekkende fugl. Jeg har selv et pragmatisk forhold til båndtvangen, men det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å slippe hunden på det stedet selv om jeg har rimelig god kontroll på henne. Jeg har også forståelse for at folk kan feilvurdere, at uventede ting skjer og at de iler til, løser situasjonen og legger seg langflat. Det tar jeg med et smil dersom situasjonen løser seg greit. Men her var det ingen som helst selvinnsikt, evne til å se andre hundeeieres behov, ønske om å løse reaksjonen raskt eller beklagelse. Ingenting. Men hva skal man gjøre? Man kan jo ikke slutte å gå tur heller? Jaja, får la pinsefreden senke seg og følge Magnus Carlsen sitt parti i Norway Chess så lenge

Min ELSKER ostepop. En av de få tingene som får henne til å sikle så det drypper på gulvet Det er selvsagt ikke helsekost for hunden, det er mye og tomme kalorier, men ellers kan jeg ikke skjønne hvorfor noen biter i ny og ne skulle være så ille. Det er jo i all hovedsak snakk om maismel (som tilsettes i bøtter og spann i vanlig hundefor), solsikkeolje og litt ost. Saltmengden er omtrent den man finner i pølser. Jeg merker ikke noe på min når det kommer til magen, men selvsagt kan det være synderen hos dere. Hvis det er disse Cheez-Ballz'ene så har de vel også noe ekstra krydder som kan irritere. Dere må bare prøve dere fram, men en ung hund kan bli dårlig i magen av mye rart.

Maskulint, ikke typisk hundenavn og to stavelser? Arnold, Norris, Clooney, Potin, Monsen, Loke, Jotun, Tesla, Newton, Hodor, Tormund!

Jeg har golden i et transportbur i baksetet. Men hun er en liten golden (22kg). Samtidig er bilen også relativt liten (Audi A3 - omtrent som en Golf), så om det mer bakseteplass i deres bil, så kan man få et større bur inn i bilen. Merk at avhengig av type bur så vil det kunne lage relativt stygge merker i setene etterhvert som tiden går om man ikke polstret med noe. Jeg er også usikker på hvor sikker denne løsningen egentlig er for både hund og passasjerer i en kraftig kollisjon. Alternativet er å kjøpe et baksetetrekk til hund, gjerne et som går opp ryggen til forsidesetene også. Og kombinere det med en bilsele for hund. Jeg er usikker på hvor sikkert dette er for hunden. Men det er sannelig ikke alle bagasjeromsbur som er så sikre for hunden heller (dog sikrere for eier). En hund som ligger i eller mot kjøreretningen (og ikke på tvers), fordi buret er smalt, tror jeg ikke har rare muligheten til å overleve ved en skikkelig kollisjon.

Hehe. Min hadde nok blitt veldig fornøyd med egen skikkelig seng! Har bare ikke plass til det Hun ligger egentlig ikke så mye i sin seng, om natta er det rett opp i stolen som jeg normalt sitter i om dagen. Om morgenen er det opp i senga mi. Om dagen blir det 50/50 rundt eller i stolen (dvs i fanget) og senga si, så det blir jo noen timer daglig. Aldri for sent med gode tips, det blir alltid en neste gang Sjekket dem på nett og likte den "Oxford" - modellen (ligner litt på den jeg kjøpte) , men orket ikke dra innom å sjekke hvordan kvaliteten virker og ikke minst hva som kunne tas av av trekk. Sto ingenting på nettet om det. Men trenger en seng nummer to, som brukes mye mindre, så skal sjekke før den blir kjøpt inn i alle fall.

Så på den og likte den veldig godt, men de skulle ha 2500,- i den størrelsen jeg måtte ha her i byen. Hadde jeg klart meg med et hakk mindre så hadde det vært ok pris. Endte opp med en litt rimeligere Hunter-variant (Boston) til 1500,-. Utvalget her i byen er ELENDIG, og prisene er helt hinsides innimellom siden det ikke er noen reell konkurranse. Tror de i alle fall - for de skjønner ikke at de konkurrerer med nettbutikker og graver sin egen grav på sikt. Ser jeg kunne fått Gent i rett størrelse til samme pris på nett, men jeg ble bare så utålmodig. Men senga virker finfin og den er blitt tatt ekstremt godt i mot. Såpass godt i mot at hun helst ser at jeg holder meg unna, ergo det litt skeptiske uttrykket Eneste antydning til ressursforsvar jeg har sett av henne er når hun får ny seng, gir seg etter et par timer. Vet ikke hva hun holder på med med den puta, men det går seg vel til etterhvert Gravde rundt og snudde den flere ganger før den endte litt på snei med plysjsiden opp (andre siden er glatt). Ellers er alt av trekk mulig å ta av og vaske, som ønsket. Så får vi se om kvaliteten er bedre på fyllet, sidene er i alle fall av en helt annen kvalitet. Føles mer som en sofa på en måte, den gamle holdt seg så vidt oppe av egen maskin.

Nå har jeg vært gjennom 1 stk billig Biltema biabedkopi og 1 stk billig Crestonseng fra XXL. Biabed var ikke så altfor stas, men den Crestonsengen har hun likt godt. Det er en sånn oval sak med litt høye, myke kanter og en myk, løs pute i. Problemet er at kvaliteten er elendig (fyllet klumper og faller sammen) og trekket kan bare tas av på puta for vask. Så når senga er favorittplassen å kaste opp (ikke at hun gjør det ofte, men en gang er nesten nok om hun ikke legger alt på selve puta) så blir den ufin etterhvert og nå er smertegrensa nådd. På tide å finne noe nytt. Så jeg ser etter en seng med høye kanter (kan være lav i front), oval eller firkantet, ikke glatt (type kunstskinn) hvor alt av trekk kan tas av for vask og med fyll som holder seg. Gjerne puter som kan vaskes også, men det er vel ikke så vanlig. Budsjett - maks 1500,-. Størrelse ca 80-100x60-70cm. Er det noen som har noen gode erfaringer?

Ja, det er virkelig noe å tenke gjennom. Man bør egentlig visualisere slike situasjoner slik at man er beredt. Å dra i bakbein høres ut som en bra strategi, men i utgangspunktet bør man jo prøve å koordinere det slik at begge blir passivisert sånn rimelig samtidig. Det er en litt rar situasjon for det er et problem som har oppstått nylig med en hund som har trent tre år nå uten slike problemer. Så alle har vel blitt litt tatt på senga, inkludert eier, selv om det har gått litt tid. Man tror det liksom ikke helt. Jeg har ingen tro på at det vil tillates at det fortsetter, ei heller at eier vil det. Så vi finner nok en løsning akkurat her. Men det ble en tankevekker med tanke på evt andre møter med andre hunder, så forsøker å forberede meg mentalt på det. Ja, det er det jeg forsøker nå. Jeg ofrer forsåvidt gjerne en arm for hunden min, men det må jo være siste utvei. Hadde det vært fint vær ute så hadde jeg nok vært på sykehuset, i alle fall en tur på legevakta. Jeg hadde akkurat tatt på meg en ekstra, tykk, ullgenser (to til sammen) og skiftet fra en ultralett vindjakke til en kraftig skalljakke. Likevel ser ikke underarmen ut.

@Sprettballenog @simira. Takk for svar. Ja, dette er et gjentakende problem, og det skjer i flere settinger (andre hundesporter) også. Vi ble advart om muligheten for at det kunne skje, før det skjedde. Jeg lurer av og til på at om jeg ikke hadde visst første gangen, så hadde jeg reagert annerledes og kanskje unngått situasjonen. Og at det igjen ville unngått situasjon 2, men det blir jo bare spekulasjoner nå. Jeg tenker selvsagt en del på hva både eier bør gjøre og hva klubben bør gjøre og har også vært litt sint nå i etterkant, men eier er et fornuftig menneske så jeg tenker at akkurat det tar jeg med eier og evt klubben. Min skal i alle fall i bilen neste gang. Det er vel verre for eier med tanke på konkurranse, da er det ikke like lett å tilrettelegge. Men jeg har i alle fall fått støtte på at det er lov å forsøke seg med et myndig nei og å stille seg i mellom. Jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal gjøre med båndet, det kan både gi en viss kontroll, men samtidig blir jo min mer forsvarsløs. Samtidig kan et løst bånd også gjøre stor skade om de virkelig begynner å sloss ved at det vikler seg rundt hals eller føtter eller noe. Og å ha godbiter, evt kanskje enda bedre en ball som man kan kaste, klar høres jo ikke ut som en dum idé så lenge bare en hund er løs. Men ser poenget til @Megom å være obs på ressursforsvar.

Min hund har blitt angrepet to ganger av samme hund på trening. Den andre hunden stikker fra eier under treningsaktivitet og oppsøker de som sitter og ser på og begynner å bråke med andre tisper. Det er visstnok et problem som har utviklet seg over tid nå, og det er selvsagt fryktelig trasig hele greia (for eier av den andre hunden) og til engstelse for andre. Diskusjonen om hvordan vi skal gjøre det på trening framover tar jeg ikke her, men på mer generell basis så kjenner jeg meg fryktelig usikker på hva man bør gjøre når hunden blir angrepet. Og hvilken rolle jeg eller eier av en angripende hund har i det hele. Den første situasjonen ble avverget ved at eier og en annen i klubben fikk fjernet hunden før det smalt skikkelig. Bare knurring. Jeg forsøkte også å si klart nei og stille meg foran min hund. Det kjøpte oss litt tid i alle fall. Den andre gangen kom det så brått på at jeg rakk ikke å reagere før det smalt skikkelig. Knurring, flekking med tenner og hunden hang i hals/nakkeskinnet til min flere ganger. Min gjorde ikke mye så vidt jeg fikk med meg. Jeg ropte nei og kastet armene mine i mellom for å beskytte henne og har et digert blåmerke og merker etter tenner på underarmen min som suvenir. Etter noen forsøk klarte eier å få tak på hunden sin bakfra og situasjonen tok slutt. Jada, jeg har lest at man ikke skal blande seg inn. At man skal slippe hunden og la det stå til. At inngripen kan være med på å eskalere. Men å slippe en hund med bånd etter seg er jo ikke uproblematisk det heller om de går i kamp. Og når man anser at den andre hunden kommer til å rive min i fillebiter så handler man på instinkt vel vitende om at man kan bli skadet selv. Så hva gjør man egentlig? Hva gjør dere? Kan det at jeg hever stemmen og sier nei være problematisk? Enten at min hund misforstår og tror det er rettet mot henne (ergo at hun var så passiv) eller at det trigger den andre hunden på noe vis? Bør man holde kjeft? Slippe båndet?. La det stå til? Annet?

Det er sikkert noen som har vært gjennom dette før som kan hjelpe deg bedre enn jeg kan, men reglene sier også: "utenlandsk hund som oppholder seg i en Norge, og som eies/deleies av person bosatt i Norge, skal omregistreres til NKKs register før påmelding." Så dersom hunden er registrert på deg hos SKK, så må du omregistrere den til NKK før du kan melde deg på. Da står det her at de skal ha enten originalt registreringsbevis fra SKK og kopi av kjøpekontrakt. Eventuelt skriftlig melding fra oppdretter om hvem som eier hunden. Jeg ville ikke vært veldig redd for å sende fra meg originalen (men skjønner ikke helt hvorfor de må ha den, og ville selvsagt tatt kopi for å ha selv). Jeg regner med det er ordnede forhold hos SKK slik at om den mot formodning skulle bli rotet bort så kan det bestilles ny. Forutsatt at alt er på stell og du er registrert som eier hos SKK.

Hvis NKK er arrangør så sier deres reglement at: "hunden må være registrert i NKK eller i register anerkjent av NKK.". Det er vel potensielt noe utstilling som ikke skjer i NKKs regi, da gjelder andre regler avhengig av arrangør.

Nei, du er ikke rar Jeg synes ikke de som absolutt vil ha den tittelen er rare heller. Folk motiveres av forskjellige ting og folk har forskjellige ambisjoner. Også innenfor hundesport. Jeg kjenner sjakkspillere som har stått på stedet hvil i rating, type middelmådig minus, i hele sitt liv og stortrives med det. Og noen som har hatt og jobbet knallhardt for å nå mål om rating og titler. Og en fotballspiller som sluttet når laget hans rykket opp en divisjon (fra laveste) fordi det "ble så mye styr". Synes det er flott med slike sporter hvor det er mulig å holde på helt uten ambisjoner samtidig som andre kan ha ambisjoner på forskjellig vis. Sjakken er helt unik der, har knapt hørt et stygt ord om andres manglende evner eller progresjon. Om noe så har vel enkelte hundemiljø noe å gå på når det gjelder å godta at noen ikke har voldsomme ambisjoner, og kanskje kommer med en hund som ikke har det helt store utgangspunktet, annet enn at både den og eier har det gøy. Men det går begge veier, det må være lov å si at man vil bli verdensmester også! Når det gjelder å samle på titler så ser jeg fort at det kan motivere folk minst like mye som å rykke opp. Dataverdenen har funnet ut for lengst at å samle på "ting" er sterkt motiverende for mange, mens for andre er det å raskest komme seg til neste "level". Hundeverdenen er nok ikke noe annerledes.

Det stemmer. Samtidig er det ikke alle som er så begeistret for løsningen til Togo heller, med reimer som går gjennom lasteveskene fram til bryststykket slik at kløven ikke skal revne om hunden drar.

Min fikk kløv til jul, og etter mye forsking på internet, fundering og utprøving så er jeg ikke i tvil om at Laika-kløven er en knakende god kløv til en ganske ok pris. Non-stop sin er også bra på mange måter (sitter godt, kvalitet) , men det er altså så utrolig mye mikk makk med den og vanskelige låser (spesielt i snø og kulde) at jeg skjønner ikke helt hva de har tenkt med. Ruffwear virker også ok, men ikke i nærheten av Laika. De andre jeg prøvde fikk jeg så dårlig inntrykk av at jeg ikke husker hva de het en gang. Laika er enkel, solid, funksjonell og veldig pen synes jeg. Den er åpenbart inspirert av Seleverkstedet sin kløv (evt så er begge inspirert av samme type kløv, det er vel et relativt klassisk design), men Seleverkstedet/Togo har nok tatt en del elementer et hakk videre og kan dessuten bestilles på mål. Jeg kunne imidlertid ikke forsvare en 1000-lapp ekstra for den, og jeg tror at for de aller, aller fleste så holder Laika i massevis. I min oppsummering av det jeg fant av brukererfaringer og tester så var det Seleverkstedet et knepp foran Laika med "resten" som starter et stykke bak. Det stemte bra med det jeg erfarte også. Men skulle jeg valgt noe annet enn Laika (og fremdeles ment Togo ble for dyr), så hadde det uten tvil valgt Non-stop. Hunden vil ha det bra med den og det er jo en god kløv, og en del billigere enn Laika igjen (pass på, veiledende er den like dyr, men blant andre XXL har den til 1599,-)

Her har jeg ikke skrevet på over to år! Og bildene fra første post er borte. På tide med en liten oppdatering. Sansa har akkurat rukket å bli 3 år. Hun har vokst opp til å bli en utrolig fin hund på alle måter. Snill mot mennesker og dyr, med på alt, lærevillig, lettlært og fryktelig morsom til tider. Piper aldri, varsler aldri, bjeffer aldri på folk eller fe. Jeg hadde ikke veldig klare ambisjoner for henne, men vi har forsøkt litt forskjellig. Forsøkte smeller, men selv om hun virkelig er med og jobber godt, så følte jeg at den helt store gleden uteble. Matfar, kanskje fordi hund og hundetrening var helt nytt, syntes også det ble litt overveldende med baner, kasser, bokser, rom og kjøretøy og mistet litt interessen. Noe var nok grunnet et introkurs som kostet en arm og et ben som sluttet på en slik måte at det ikke var greit å komme videre. Men vi laget nå en stykk bane som vi drar fram fra tid til annen. Forsøkte også rundering, og det var virkelig stas synes Sansa. Matfar var i utgangspunktet også veldig gira, men oppdaget etterhvert at å trene rundering alene ikke var bare bare! Og når det ble vanskelig å finne et treningsmiljø, så falt det bort. Retrieverjakt har vært på blokka fra dag en, men det skulle ta et år før vi kom i gang. Langsomt. For også der var det utfordringer med treningsmiljøet, det var lite, litt sporadisk og lite strukturert og det var vanskelig å forholde seg til for en nybakt hundeeier. Men det har gått seg til på et vis og aktiviteten i klubben har tatt seg opp. Og det er ingen tvil - det er dette Sansa mener hun er født til! Ikke noen tvil om at hun tar "jakt" i jaktgolden på dypeste alvor! Hvor flink hun blir vet jeg ikke, men der har nok jeg vært den største begrensningen. Så vi har ikke kommet i gang med konkurranse så langt, men håper i løpet av året. Det spiller egentlig ingen rolle, for vi har det kjempegøy begge to. Har hun noen svake sider? Vel, så mye hund og så uerfaren eier skaper selvsagt noen omveier, men ingenting alvorlig. Om det ligger noen svakheter i henne som vil være til hinder for å nå langt vil tiden kanskje vise, men når man ikke har ambisjoner så er det ikke så nøye. Ellers er hun skikkelig retireversosial som kan bli vel opphengt i både folk og hunder som vi møter på tur, noe som av og til er litt slitsomt, men det må man forvente at kan skje når man har en retriever. Hadde jeg startet på nytt så hadde nok den erfaringen lagt litt andre føringer for hvordan jeg håndterte valpetiden, for jeg gjorde det nok ikke noe lettere for meg selv. Det eneste tegn på noe som kan ligne på et lite mentalitetsproblem er et snev av underlagssvakhet. Grå, slette betonggulv, blankpolert lineolumsgulv, brygger/flytebrygger. Det er ikke alle steder (de færreste, faktisk), så mange ganger når jeg tenker at oj dette blir vanskelig, så bryr hun seg overhodet ikke. Så vi ser nok ikke verden på helt samme måte. Men det går seg alltid til med en litt forsiktig tilnærming - og så er det i orden. Så, da blir det vel ny oppdatering om 2 år igjen! Enn så lenge, her er noen bilder fra treårsdagen:

Da ville jeg personlig forholdt meg til det og forsøkt å ikke tenke så mye på det. Det er jo måleusikkerhet forbundet med slike prøver og i tillegg kan det være helt ufarlige forbigående årsaker til at en prøve bikker over grenseverdien på et gitt tidspunkt. Så har helt sikkert veterinæren noen tanker om hva årsaken er og hva som bør gjøres dersom ikke situasjonen er normalisert til neste gang, eller så kan det vurderes dit at lett forhøyet verdi ikke utgjør noe problem. Men selve prøven er altså i utgangspunktet en prøve som sier noe om nyrefunksjon, årsakene kan være veldig mange og hvilken behandling man velger (hvis det trengs) avhenger gjerne av det. Om diett er en del av behandlingen dersom det viser seg å være noe galt i dette tilfellet, det får du helt sikkert informasjon hos av veterinæren.

Jeg må bare presisere det jeg skrev over litt. Jeg burde skrevet "nyrene ikke virker som de skal og/eller for mye protein i kosten". Ofte er det nok kombinasjonen som er problemet. Det er også forskjellige typer protein hvorav noen er mer lettfordøyelige enn andre og gir mindre urea i blodet. Råforing på primært kjøtt er nok for høyproteindiett å regne, men hunder klarer jo normalt å håndtere det. Når det er sagt, som i alle slike tilfeller, så er det jo først og fremst veterinæren som bør gi råd. Hva sa han/hun om verdiene?