tillien

Nå er du party pooper på en fest som ikke eksisterer. Det er da ingen her som har påstått at man trenger en jaktgolden for å kunne trene litt for moro eller for å leve et aktivt liv. Det inkluderer meg, og siden jeg er den eneste som har nevnt jaktgolden så regner jeg med det er meg du sikter til. Det er heller ingen som har påstått at man "absolutt skal kjøpe bruks eller jakthund når man ikke planlegger å bruke den". Det er forøvrig et litt rart utsagn uansett mener jeg, selv om jeg ser det blir brukt i en del sammenhenger. Alle retrieverene er jakthunder, feks. Å behandle dem som noe annet, uansett hvilken linje man har kjøpt fra, er direkte urettferdig overfor hunden. Det har dessverre bredt seg en slags tanke om at om man kjøper en "vanlig" Golden, så får man automatisk en bedagelig sofahund som det ikke er så nøye hva man gir av stimuli (jada, jeg setter det litt på spissen nå, men noen tenker faktisk slik). En Golden SKAL ha naturlig arbeidslyst, den HAR søks og apporteringsvilje. Er dette avlet bort, så er det ikke en Golden. Retrievere er imidlertid veldig tilpassningsdyktige, og om man oppdrar en Golden som sofapotet fra dag 1 så får man gjerne det også. Til og med om man velger en jaktvariant. Og å"bruke" en hund er så mangt. Å trene aktivt hundesport eller trene til redningshund er ikke noe mer høyverdig formål og gir ikke noe bedre liv for en hund enn annen mer hobbybasert aktivitet. Noen vil til å med påstå tvert i mot. Stressnivået hos enkelte hunder i utstillings og konkurransesituasjon kan være enormt - så høyt at enkelte mener det er direkte negativt for en hunds liv. Jada, det er forskjell på intensitetsitet og energinivå mellom individer og linjer, men det er glidende overganger. Hvor stor forskjell tror du det er mellom en "vanlig" Golden med "litt pepp" i og en litt moderat jaktgolden? Hvorfor skulle disse leve så veldig forskjellige liv? Når det gjelder å finne en "stødig golden av vanlige linjer" så er det mulig du mener det ikke er vanskelig. Der er jeg uenig. Jeg sier ikke at det ikke finnes eller at det er umulig, men det er overhodet ikke enkelt for noen som akkurat har stukket nesen sin inn i Golden-verdenen og kanskje til og med hundeverdenen. Ikke minst å bedømme hva som er god avl, tråle dogweb etter linjer og testresultater osv... Det ER mye rar avl på Golden, og enhver kennel påstår gjerne at de oppfyller nøyaktig det trådstarter etterspør. Og gitt hvor populære Golden er så er det MANGE å ta stilling til. Legg til at mange kanskje har et tidsvindu for når en ønsker hund og kanskje til og med noen geografiske grenser så kan det faktisk fort vise seg å bli bortimot umulig likevel. Jeg "tipper" også at trådstarter vil være fornøyde med en "helt vanlig Golden med litt pepp i". I motsettning til deg så tipper jeg de også vil kunne bli like fornøyde med en jaktgolden, og jeg tipper en jaktgolden vil kunne ha det veldig bra hos dem. Da skader det ikke å utvide horisonten litt, all den tid de faktisk synes det er vanskelig å finne oppdrettere. Siden vi begge bare driver med tipping så vil det jo uansett være trådstarters valg til sist om de også kan tåle (eller til og med ønske) en hund med noe mer fart, energi og motor enn mange "vanlige" Golden. Det er i alle fall eksempler på Goldener som er avlet etter de prinsipper de sier de ønsker.

Ja, det er vanskelig det der slik det har blitt med Golden og avl. Veldig vanskelig å orientere seg i jungelen av oppdrettere. Om dere kunne tenke dere en jaktgolden, så blir ting plutselig mye enklere. Det er ikke mange seriøse oppdrettere av jaktgolden i Norge, lett å få oversikt. Det gjør det riktignok litt verre å få napp på en valp også - spesielt om man ikke har de store ambisjonene (som redningshund feks). Men det kan gå det også. Ut fra det dere beskriver så kan jeg ikke skjønne at en jaktgolden ikke skulle passe like bra som en annen golden. Noen vil nok være raskt frampå å si at jaktgolden ikke er en familiehund, men det er med respekt å melde vissvass. Jeg mener det undervurderes enormt hvor mye aktivitet en "vanlig" golden trenger/fortjener, og hva en jaktgolden trenger av stimuli overvurderes noe helt hinsides av enkelte. En over gjennomsnittlig aktiv familie som også kunne tenke seg å jakttrene hunden må da være midt i blinken. Jeg var litt i samme båt som dere for nøyaktig ett år siden. Jeg endte opp med jaktgolden og har ikke angret et sekund. Det er "mye" hund i den forstand at hun alltid er parat og klar for noe gøy, full fart (ute, inne er det som å skru av en bryter) og lærer så raskt at man må være litt i forkant av uvaner osv. Så man må passe på å sette og overholde grenser konsekvent. Men duverden så snill og behagelig - ikke så mye som en sko eller ledningsstump har blitt vandalisert og selv masingen er av det sympatiske, tålmodige slaget. Omtrent ikke et eneste pip eller bjeff, bare bedende øyne som er vanskelig å motstå... Jada, det er nok forskjeller blant jaktgolden også - men blant de jeg har truffet er det mye samme historien som min. Kennel Soltrollet kan jeg anbefale på det varmeste - de har et kull på vei nå ser det ut til. Nye halvonkler og halvtanter til min lille. Ellers har jeg hørt mye godt om Kennel Solsvingen. Nå er det mulig når dere sier at dere ikke ønsker en jakthund at dere med det også tenker jaktgolden. Jeg synes skillet blir litt kunstig - alle goldener er i utgangspunktet jakthunder. Slik som alle andre retrievere. Og det er glidende overganger mellom variantene. Spesielt, vil jeg tro, om dere leter etter oppdrettere med lite fokus på utseende. Da er det gjerne den opprinnelige funksjonen, i en eller annen grad, man er ute etter. Når det er sagt, så kan det godt hende dere finner en oppdretter av "vanlig" Golden etter deres smak - og det vil selvsagt ikke bli galt det heller. Jeg fant ingen i det tidsvinduet jeg undersøkte. Uansett, lykke til!

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell og fjæra. Er mye ute, først og fremst fisketurer. Ikke noen ekspedisjonsmann, det blir stort sett dagsturer. En og annen telttur på et døgn eller tre. Så var det jo bare det at de fleste hunder av en viss størrelse (og det skulle jeg jo ha, for kløv måtte den bære) oppfyller disse kriteriene. Av en eller annen grunn så fant jeg i alle fall ut at jeg skulle ha en Hvit Gjeterhund. Vakre hunder som går for å være milde og snille. Allsidige. Muligens, sånn gjennomsnittlig, ikke en hund man tar til seg om man har store ambisjoner innenfor hundesport (selv om enkelte gjør det bra i feks blodspor!), men jeg hadde ingen slike ambisjoner. Ville bare ha en turkamerat og en hund jeg kunne trene med for moro skyld. Enten det var spor, lydighet ... det vi evt trivdes med. Mild og snill ble vel etterhvert utgangspunktet for videre søk, for oppdretteren som jeg virkelig følte at jeg hadde god kjemi med sluttet plutselig å svare på spørsmålene mine... Det ble ingen Hvit Gjeter. Da fant jeg ut at jeg måtte begynne å utvide søket mitt. Jada, jeg la inn forespørsel hos flere oppdrettere på hvit gjeter, men det ville seg ikke helt. Luktet litt på Schæfer også, men ble så i villrede med tanke på all den dårlige avlen det har blitt på rasen. Schæfer er utrolig flotte hunder når de "virker", samtidig kan de bli mye og hanskes med for en førstegangseier om de ikke "virker" - det er jo en rase som tross alt har en del skadepotensial om ting går galt. Så jeg slo det fra meg. Så plutselig fikke jeg en åpenbaring. Hadde tidlig bestemt meg for at noen retriever det skulle jeg i alle fall ikke ha. Kjedelige, vanlige hunder. Men jo mer jeg leste om dem, jo fler jeg traff, jo mer skjønte jeg at til mitt bruk ble det vanskelig å komme unna dem. Snille, menneskeglade, entusiastiske hunder. Jeg ble glad bare jeg så en av dem. Jeg prøvde å fortrenge tanken, men det gikk ikke! Det hjalp jo heller ikke at hunden faktisk skulle være med på jakt ... noe som gjorde matchen enda bedre. Jeg begynte å leke med tanken at når jeg først skulle velge en eller annen gren å trene hunden i, hvorfor ikke trene noe "nyttig"? Jeg hadde ett ufravikelig kriterie som gjorde valgmulighetene få. Jeg ville ha en oppdretter i relativ nærhet. Sånn innen en halv dags kjøring i alle fall. Det var utfordringen med Hvit Gjeterhund også - det er ikke mange totalt sett og enda færre i nord. Derfor ble nok skuffelsen når jeg ble avvist av en oppdretter som bodde i samme by som meg ekstra stor. Uansett, jeg ville ha muligheten til å stikke innom å sjekke forholdene, snakke med oppdretter ansikt til ansikt. Siden jeg bor langt i nord så begrenset det seg til Troms og deler av Nordland og Finnmark. Muligens hele Nordland og deler av Trøndelag siden jag kunne ha en alternativ base litt lenger sør i Nord-Norge. Jada, det finnes fly, men det blir fryktelig dyrt (spesielt om det blir bomtur!) og jeg så også veldig mørkt på å starte mitt hundeeierliv ombord i et fly. Vel, jeg saumfarte landsdelen for oppdrettere av Labrador, Golden og Flat. Oppdretter som avlet hunder som var ment for å brukes. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Ganske raskt så jeg at når det gjaldt Golden, så måtte det mest sannsynlig være snakk om en Jaktgolden. Og ganske raskt ble Jaktgolden førstevalget. Fantastisk vakre hunder. Jeg fant ingen oppdrettere av labrador som tiltalte meg, men jeg fant et par Flat-oppdrettere. Og en oppdretter av "vanlig" Golden som kanskje kunne fungere godt. Men viktigst av alt så fant jeg en oppdretter av Jaktgolden bare et par timers kjøretur unna! Og hun hadde valper planlagt til drømmetidspunktet. Det er ikke mange seriøse, gode oppdrettere av Jaktgolden i Norge, så jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Og oppdretteren fikk bare gode skussmål rundt omkring både når det gjaldt hundene og når det gjaldt mennesket bak. Så forespørsel ble sendt, og i slutten av mai 2016 kom det 8 nøster til verden. Av en eller annen grunn så fant oppdretteren ut at jeg skulle få en av dem. Nybegynner (dog med hund i familien når jeg vokste opp, men det blir ikke det samme som å få ansvaret for en valp), uten enorme ambisjoner - ønsket bare å kunne trene hunden til å fungere godt i praktisk jakt. Men halve kullet ellers gikk til drevne personer som trener til redningshund. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan det gikk til, for det var en 70-80 stykker som hadde meldt sin interesse. Men jeg er henne evig takknemlig! Så i slutten av juli 2016 kom Sansa (Rist av Soltrollet) til meg. Det har vært fantastisk fint og jeg er så glad for at tilfeldighetene gjorde at ting ble som de ble. For her var det snakk om mange tilfeldigheter. Og det er det som er poenget med denne historien. Jada, jeg hadde noen ideer og kriterier, men til slutt var det tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med akkurat den rasen jeg endte opp med.

Hei alle Jeg og min jaktgoldefrøken på 11 mnd har akkurat begynt å trene smeller. Kurs gjennomført for et par uker siden. Har litt problemer med å finne ut om hun egentlig har skjønt poenget - at det er lukten det dreier seg om (vi driver med øvelse 1, bane, selvsagt). Ofte ser jeg jo at hun bruker mer tid der hvor lukten er, og en gang i mellom at hun er i ferd med å gå forbi, men bråsnur. Andre ganger så kan hun bare gå raskt over banen på en slik måte at jeg ikke tror hun lukter i det hele tatt. Da belønner jeg ikke - og hun går altså videre til banens slutt og skjønner vel ikke helt hva hun har gjort feil. Blir utålmodig. Blir det rett å ikke belønne, eller er vi kanskje ikke kommet helt dit ennå? - altså at jeg bør belønne selv om jeg er usikker på om hun egentlig lukter, belønning bare for at hun viser interesse for den aktuelle boksen altså. Hovedspørsmålet mitt var egentlig et litt annet, men det henger jo lit sammen alt dette. Om markering. Så langt kom vi jo ikke på kurset. Jeg er altså usikker på om hun har forstått poenget. Vil det bli klinkende klart når hun har forstått det - feks at hun avbryter og søker til meg på et vis og lurer på hvor godbiten blir av, grafsing...? Og i allefall ikke bare suser videre? Hvis ikke, kan det være en ide å lære inn en "midlertidig" markering? Så som sitt feks - da stopper hun i alle fall opp. På sikt tenker jeg frysmarkering - vil det bli vanskelig å bytte til dette senere om man har lært inn sitt først? Og kanskje enda viktigere - vil det bli bare surr om jeg lærer inn markering før jeg er sikker på at hun har skjønt greia i det hele tatt?

I utgangspunktet mener jeg lover og regler skal overholdes. Jeg synes imidlertid dette med båntvang er vanskelig. Mest fordi det er en god del situasjoner av sted, hund og eier hvor det virker så fullstendig urimelig. Når det er sagt, så er det helt sikkert gode argumenter og eksempler for hvorfor båndtvangen bør overholdes. INGEN av de to sakene du henviser er slike gode argumenter. I saken om rådyret, så vet man ingenting om hvorfor hunden var der den var. Sannsynligvis, slik historien blir fortalt med en hund som er observert uten eier, så ermdet en hund som har rømt. Om det skyldes uhell eller udigelighet fra eier vet vi lite om. Hendelsen er like ille og kunne like sannsynlig ha skjedd før båndtvangen - det er ikke slike tilfeller båndtvangen er tenkt å motvirke. La oss til og med tenke oss at det var 31. mars, og at eieren faktisk var på stedet med hunden løs og hunden gikk på rådyret. Ville det vært noe "bedre" enn om det skjedde 1. april? Er det noe med rådyr og at det plutselig blir april som umiddelbart gjør at hunder angriper dem? Eller at der er enormt mye større sjanse å påtreffe dem? Poenget med båndtvangen er at hunder "ikke kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo". Det er altså relatert til tiden på året hvor man kan treffe beitende husdyr og reproduserende vilt. Det er det som er bakgrunnen for loven. Det blir helt feil å dra fram eksempler som loven egentlig ikke er skapt for å avverge som eksempel på hvorfor den er så viktig. Det andre poenget ditt blir også veldig ulogisk. Om noe, så kan det være et argument for å ha båndtvang hele året. Det er imidlertid ikke et argument mot dem som mener at det føles meningsløst å overholde båndtvang i dagens forstand når det ligger en halvmeter snø på bakken. Med en halvmeter snø på bakken så er det ingen husdyr på beite, det er ingen reir med egg i eller vilt som formerer seg. At reinen trekker ned fra fjellet hvis forholdene er for vanskelige, det stemmer, men det er da ikke derfor båndtvangen 1. april er innført. Reinen kommer like gjerne 1. januar og da er det jo ikke båndtvang. Det er nevnt i hundeloven at man skal utvise ekstra aktsomhet i reinbeiteområder - det gjør man selvsagt uansett dato. Personlig vasser jeg i ryper fra februar, og treffer på rein støtt og stadig gjennom hele vinteren når det ikke er båndtvang. Jeg må være svært aktsom hele året. Selv uten båndvang så slipper jeg ikke hunden løs i områder jeg ikke er kjent og ikke har fått oversikt over. Skillet mellom 31. mars og 1. april føles derfor svært kunstig. Situasjonen er nøyaktig den samme. Vi skriver nå medio april og situasjonen er fremdeles den samme. La gå, når snøen forsvinner, sauen kommer på beite og fuglen har lagt egg så blir situasjonen mer uoversiktlig og da kan det godt hende det føles naturlig å bruke bånd. Vi får se. Til sist vil jeg si at ingenting av det båndtvangen skal forhindre er lovlig resten av året heller. For folk som gjør svært mye for å overholde den generelle aktsomhetsloven HELE året, så føles båndtvangen noe merkelig. Men det er vel prisen vi må betale for alle de fullstendig udugelige hundeeierne vi har i dette landet.

Tja, jeg vet ikke helt ennå! Det vil si, den ble konsekvent brutt i fjor da hunden var valp. Hun var vel 4 måneder gammel ved båndtvangens utløp i fjor. Jada, det er båndtvang for valper også, men her må man virkelig veie mellom en valps behov for normal utvikling og skadepotensialet. Så små valper springer ikke langt fra eieren. I år har jeg brutt den daglig. Det var i utgangspunktet en ren forglemmelse. Jeg bor øde til og april kom plutselig uten at jeg hadde tenkt så mye over det. Så kom jeg plutselig på at jøss! det er jo faktisk båndtvang nå! Det er egentlig derfor jeg havnet her akkurat nå... Jeg må si at jeg synes ikke temaet er lett. På den ene siden har man hunder som er aktive dyr som jeg mener trenger mulighet for fri utfoldelse. På den andre siden må vilt og fe beskyttes. Videre vet man at det finnes ansvarlige hundeeier som kjenner sin hunds begrensninger og det finnes hundeiere som ikke har snøring på hva de driver med. En enorm utfordring her er at alle hundeeiere tror de hører til den første gruppen, og det er her det oppstår problemer. Jeg har også lurt på om det er forsket på effekten av båndtvangen? Har den egentlig noe for seg? Merk at den generelle båndtvangen er til for å beskytte dyr på beite samt vilt. Den er ikke til for å beskytte folk. Ofte får jeg følelsen av at de som er de ivrigste tilhengerne av båndtvang egentlig snakker "folks" sak. Når det i tillegg er slik at den generelle båndtvangen er den samme over hele landet, så blir det noen urimelige utslag. Her hvor jeg bor ligger det fremdeles masse snø og det er uker til hekking og dyr på beite er å se. Heller enn en generell båndtvang, er jeg mye større fan av å innføre strengere straffer for de som bryter hundeloven (ikke har kontroll på hunden sin slik at det oppstår uheldige situasjoner) og uttstrakt bruk av spesifikk båndtvang i områder hvir det er naturlig. Det vil si bynære strøk, populære utfarstområder, turstier osv. Så kan ansvarlige hundeeiere få dra til litt indre populære områder og hundene kan få gjøre noe av det som gjør dem mest lykkelige og slitne. Som et minimum burde kommunene være påkrevd å tilrettelegge minst et stort friområde for hunder, da snakker jeg minst noen kvadratkilometer. Tromsø kommune, hvor jeg bor, har laget en ørliten innhegning på kanskke 50x30m - det er ALTFOR dårlig. Så jeg tror jeg kommer til å fortsette som i fjor. Jeg har funnet meg en del oversiktlige plasser som hun får springe litt rundt. Det er langt fra folk, og jeg ser umiddelbart om det er folk der ved å se om det er biler på parkeringsplassene (det er ingen annen fornuftig måte å komme seg dit. Det er oversiktlig slik at jeg ser om det rein eller sau der. Jeg har heller ikke registrert annet vilt eller hekkende fugl på disse relativt små områdene. Bryter jeg loven? Ja. Men jeg har ikke samvittighet til å la hunden min gå i bånd hele den lille tiden det faktisk er grønt og fint her oppe. Skulle jeg få en ørliten indikasjon på at innkalling ikke sitter, at hun viser vel stor interesse for rein eller sau eller rype for den saks skyld, så skal jeg revurdere hvordan jeg gjør det.