tillien

Du nevner det jo litt selv, at aktivitet og hvilket miljø man tilhører kan farge en. Så hvis vi tar høyde for at du (om jeg skjønner deg rett) driver med retrieverjakt så er jeg ikke så sikker på at erfaringene våre er så forskjellige. Det er åpenbart at labrador har vært et førstevalg i mange år der, og derfor kan det godt tenkes det er mye lettere å finne en hund til den bruken blant labbene. Men i fjor var det en golden oppe på pallen igjen i årets jaktretriever (med en labrador foran og bak seg), og jeg synes jeg ser et økende antall golden som deltar i elite. Jaktgoldenoppdrettere har i større grad fokusert på feks LP, i alle fall i Norge. Ser man feks på retrievermesterskapet for 2018 (lp, rally, agility og bruks) så er det vel knapt en labrador på lista (ok, jeg fant 3), mens alle de andre tre vanligste retrieverene er godt representert (lenke til komplett liste nederst her:https://retrieverklubben.no/retrievermestere-2018/). Nå er det ikke opplyst om det er jaktavlede goldener eller ikke, men etter kennelnavnet så er i alle fall majoriteten det. Det rimer dårlig med at jaktgolden generelt har dårligere samarbeidsevner, feks, men at det er "noe annet" som eventuelt får det til å se slik ut under retrieverjakt. Det KAN være så enkelt som at de mest drevne førerne velger labbe for retrieverjakt, siden de har fått ord på seg for å gjøre det best i retrieverjakt. Det blir et selvoppfyllende profeti. Det KAN også være noe med akkurat jaktsituasjonen som gjør at goldener i større grad koker over og mister fokus, feks (ikke min erfaring, men kan ikke se bort fra det heller). Men det er åpenbart ikke noe man nødvendigvis kan generalisere til andre aktiviteter. Dette var ikke et forsøk på å motsi deg eller å starte en "hvilken er best" - diskusjon. Jeg ville bare poengtere litt det du sa om at treningsmiljøet kan avgjøre både hva man får muligheten til å se og hvilke briller man har på når man ser det. Og at det man ser i en en gitt situasjon ikke nødvendigvis er direkte overførbart til andre situasjoner. Noe som er viktig å ha i bakhodet siden trådstarter ikke har nevnt hva de skal holde på med. Når det kommer til de ikke jaktavlede linjene og retrieverjakt, så er jeg enig i det du beskriver om mer motor i den gjengse labbe enn golden. Jeg har sett noen goldens som er avlet til å åpenbart ikke synes det er gøy en gang, noe som er trist. Men det gjelder ikke alle. Så da sitter man igjen med, som vi jo er helt enige i, at man uansett må kartlegge hva man skal holde på med, hvilket ambisjonsnivå man har og gjøre hjemmeleksa si når man velger oppdretter.

Ja, det er interessant og som det nevnes i anmeldelsen så er det vel noe folk som er glade i dyr alltid har visst. Uten at det gjør temaet eller boken mindre interessant, tvert i mot. Det stiller oss selvsagt overfor en rekke vanskelige problemstillinger, spesielt når det kommer til matproduksjon. Personlig tror jeg det neste store "hva i herrens navn var det de holdt på med" vil være når vi også innser at fisk er dyr og lurer på hvordan noen kom på å sette et par hundretusen laks, som er skapt for å svømme enorme distanser, i merder på noen meter. Men enn så lenge har vi jo nok å ta tak i som alle vet er ille, feks fjørfeproduksjon.

Det er mye mer likt enn ulikt. Jeg har vansker for å se at noen som trives med en golden ikke vil trives med en labrador, og motsatt. Det kan være vel så store forskjeller mellom forskjellige linjer innen rasene som mellom disse to rasene. Om jeg skulle forsøke meg så vil jeg kanskje si at golden er litt større tøyeskopper og klovnete av seg enn labrador, om det gir noen mening. At labrador kan være litt mer samlet og seriøse. Det er KANSKJE litt mer motor i den gjengse labradorene enn i en av dagens typiske showgoldener, men her er det enorme forskjeller i linjer. Blant hannene ser jeg en tendens til at labradorene KAN bli noen skikkelige hormontroll, av typen som du til slutt ser deg nødt til å kastrere, i større grad enn hos golden. Helsemessig vet jeg ikke, men jeg er usikker på om labber kanskje har litt mindre sjanse for allergi/eksem enn golden. Tar vi jaktvariantene så ser jeg det samme totalbilde mellom golden labbe, men begge har jo motor og energi sammenlignet med standardvariantene. Jeg har imidlertid hørt mer piping hos jaktlabber enn hos jaktgolden, samtidig som at det kanskje koker litt lettere over for jaktgolden enn for jaktlabber slik at det kan bli litt mye armer og bein. Men, og dette kan ikke understrekes nok, her er det store forskjeller i linjer. Jaktvariantene er som regel vesentlig mindre og nettere en standardvariantene, det gjelder begge raser. Det kan heller ikke understrekes nok at det avles i hele spekteret mellom rolige showvarianter og høymotors jakt/bruksvarianter. Hadde jeg skulle valgt mellom disse to rasene så ville jeg kun tenkt linjer og oppdretter og ikke rase. Besøkt foreldrene og oppdretter og se om det blir kjemi. Høre hva slekta er brukt til, hva målet med kombinasjonen var og om det passer overens med dine ønsker og behov. Har du tanker om forskjeller i pels og utseende blir det selvsagt andre betraktninger.

Jeg tror det er meg selv og det at jeg hater repetisjon og terping på ikke-funksjonelle moment som er den største utfordringen for vår del. Type om hun sitter skjevt i utgangsstilling, om hun ikke går spesielt pent ved fot - ting som man kan få trekk på i konkurranse (dog i mindre grad enn for andre grener - her snakker vi retrieverjakt), men som fungerer helt fint i praktisk liv (og jakt). Jeg har nok på de fleste områder ikke klart å nå hennes grense. Hun kan jobbe til hun stuper, konstant motivert, konstant oppmerksom, jeg har rett og slett ikke opplevd at hun går lei eller at hun synes noe spesifikt er spesielt kjedelig, ingenting hun ikke har tatt fryktelig fort bortsett fra når jeg selv har tenkt feil i innlæringen. Men litt er det da med henne også. Det aller største konkrete problemet er at hun blir utålmodig av å vente på sin tur. Hun er tålmodig i vår trening, når vi er i aksjon, men om det flyr dummer i lufta og enda verre om de er akkompagnert med skudd og hun ikke får hentet dem selv så blir hun helt fortvilet. Hun bjeffer, sliter i båndet, graver i jorden... og jeg har ikke fått kontroll på det. Uten at vi har hatt så altfor mange slike fellestreninger å gjøre det på så langt. Samme om hun sitter i bil og venter når vi er på kurs eller trening. Hun er ikke dum og skjønner forskjellen på det og om jeg er i et møte. Hun vet det skal skje noe kult snart, kanskje mistenker hun at jeg driver med noe gøy uten henne og/eller hun hører eller ser andre hunder gjøre noe... Ellers så kan det begynne å koke litt om hun gjør noe som hun synes er ekstra gøy og hun kan da ty til overslagshandlinger som å spise gress/jord noen sekunder. Og hun blir litt slurvete. Når dette skjer er dessuten litt vanskelig å forutsi. Noen ganger er det åpenbart mest snakk om dagsformen. Andre ganger utløses det av at hun ikke finner en dummy når vi feks trener markering. Da går halen fortere og fortere og hun blir mer og mer gira og når hun finner den tar hun med seg denne giringa inn i neste øvelse. Og så er det det at den mest effektive innlæringen for henne er lek. Det girer opp og de fleste mener vel det ikke er rett type belønning for retrieverjakt. Men jeg veksler litt. Mest mat. Problemet er at noen ganger virker det som om hun girer seg enda mer opp av forventning og/eller frustrasjon av at "når kommer draleken", mens andre ganger burde jeg vel latt leken ligge i det store og hele siden det får henne til å tippe over. Her ligger det nok mye på meg som uerfaren hundefører altså, det er jo alltid et samspill.

Når begjæringen om avlivingen av Bob ble opprettholdt helt til og med Høyesterett så vil det være helt uforståelig om denne blir spart. På en litt absurd måte så er vel den manglende rettsikkerheten for hunder dens eneste håp - det at tilfeldighetene råder fra tid til annen. Men etter presedensen som ble satt med Bob så tviler jeg. Bob bet i et bukseben, rispet en dame i overarmen, kikket opp i en barnevogn og gjorde et utfall mot to politi, uten at noen på noen overbevisende måte kunne godtgjøre at det var snakk om aggresjon og ikke oppspillthet. Denne hunden er etter alt å dømme åpenbart fryktagressiv, i alle fall i denne ekstreme situasjonen med en aggressiv eier som blir håndtert av politiet, og har sendt 3 personer inkludert et barn til legevakten. Det kan tenkes det etter en evaluering kommer fram gode argumenter fra eksperter på hund for hvorfor den bør få leve, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at de blir hørt.

Kilde? Forsøkte å søke, men fant ingenting i media eller andre steder.

https://www.nrk.no/norge/eier-pagrepet-etter-at-aggressiv-hund-bet-8-aring-1.14522589 Tragisk. Først og fremst håper jeg det går fint med de som ble bitt. Men det gjør også inntrykk å se bilder av hunden som nok går den sikre død i møte. Det er trist uavhengig av om det er det rette å gjøre eller ikke. All ære til politimennene som hadde vett til å bruke kjøttboller istedenfor pistol, selv om det nok bare utsetter avlivingen. Det gir uansett høyere grad av rettssikkerhet for hunden, noe som er bra. Man kunne sikkert tenkt og sagt mye om kombinasjonen av aggressiv hundeeier, gjenganger hos politiet og det som garantert vil bli omtalt som "kamphund", men det er for tidlig så skal la det ligge.

Mulig vi snakker forbi hverandre her, men det jeg forsøkte å si var at om hun var fysisk i selve løypa eller ikke er helt likegyldig. Det er ikke generelt forbud mot hund i løypa. Det er forbud mot løs hund i og 150m fra løypa. Hun kunne stått midt i løypa med hundene bare de hadde vært i bånd - ingen bot. Hun kunne ikke stått 149 meter fra løypa med hundene løse ved siden av seg - det kunne gitt bot. På 151 meter ville det vært ok. Når hun, om man skal tro framstillingen, får bot på bakgrunn av en forskrift som er laget for å beskytte skiløpere og andre turgåere fra hunder, så skjønner jeg godt at hun påpeker at fjellet og løypa var tom for folk grunnet dårlig vær. Det er hele poenget her, en meningsløs streng håndheving av loven noe som gjør at man bare mister respekt for hele greia. Inkludert oppsynsmenn av forskjellig art. Men jeg må igjen få påpeke at det er noe rart med hele greia. Dersom hun var innenfor nasjonalparkens grenser så var det generell båndtvang der (fra 1. mars). Da blir det en litt annen historie enn en særregel i og rundt skiløypa, selv om det burde være rom før skjønn da også. Men det er jo denne særregelen som angis som grunnlaget for boten. En annen ting som er litt merkelig er denne 150-metersgrensen. I loven står det bare båndtvang på eller ved preparert skiløype. Hva er ved? Hvem har definert 150m til å være "ved"? Jaja, sånn går nu dagan. Et skikkelig påskemysterium dette!

Ja, jeg leste også det. Men det var ikke på bakgrunn av hund i skiløype at hun fikk bot. Det er i det hele tatt ikke nevnt om det er lov med hund i skiløypa. Det var brudd på båndtvangen innenfor 150m av skiløype som visstnok var problemet. Hadde hun stått midt i skiløypa med hundene i bånd hadde hun altså ikke fått denne boten. Forøvrig blir jeg fremdeles ikke helt klok på denne historien. I NRK artikkelen står det bare nevnt dette med 150metersregelen som bunner i at folk er redd for hunder, i Dagbladet er det mest fokus på det samme, men det nevnes også båndtvang fra 1. mars og dette med økosystem. Hvis sistnevnte var årsaken så har jeg litt mer forståelse for firkantetheten, men det er jo ikke det som blir sagt.

Jeg er klar over loven og den forskriften for Sel kommune, ergo er jeg inneforstått med at man kan få bot. Jeg er imidlertid ikke enig at det ikke spiller noen rolle om du, jeg og alle andre mener det virker fjasete. Fornuftige folk med politimyndighet ser gjennom fingrene og bruker skjønn hver eneste dag i tilfeller hvor det er en legitim grunn til at folk vil kalle det fjasete. Men ikke disse to høvdingene, altså. Men gitt at alt har gått riktig for seg der oppi fjellheimen så er det jo riktig at innvendinger ikke spiller noen rolle etter at en bot er skrevet, så sånn sett er jeg enig. Jeg bruker skjønn året rundt, og er som deg beredt på forelegg om det skulle skje. Uten at jeg ser hvordan, jeg er ekstremt forsiktig. Jeg vasser i ryper, rein og elg like mye 31.mars (eller 30.november for den saks skyld) som 1.april. Det er ingenting annet enn datoen som har endret seg, så det føles helt absurd at det skal utgjøre noen forskjell på om jeg skal ha henne i bånd eller ikke. Visstnok er det hekking etterhvert, og da er jeg ekstra forsiktig. Har en håndfull plasser jeg anser som trygge året rundt. Oversiktlige, avsidesliggende og gjerne naturlig begrensede (type stor odde, feks). At øya jeg bor på er tom for storvilt og bufé er også veldig praktisk i så måte, men har funnet noen plasser andre steder også. Jeg er nok ikke like tøff som deg, er nesten like redd for mennesker som vilt i slike situasjoner Men det har jo noe med at de jeg evt ville truffet på overhodet ikke ville sett en hund tuslende foran meg. Hun ville vært fra seg av begeistring og ville insistert på en god omgang øreslikking! Ja det er nok nepene som er utgangspunktet for alt dette. Jeg er bare usikker på om det hjelper. De største nepene bryr seg ikke loven i det hele tatt og tror at de selvsagt alltid har kontroll på husken sin midt i reinkalvinga, feks. Dersom man bevisstgjør, håndhever og trener folk i å gjøre vurderinger relatert til det generelle aktsomhetskravet i hundeloven, så er den alt vi trenger (muligens med noen ekstreme unntak):

Vel, om man skal ta det som er skrevet om saken på alvor så var det her snakk om hensyn til folk i forbindelse med skiløypene, og at det ble bekreftet av oppsynet at det ikke var snakk om generell båndtvang på tidspunktet. Med forbehold om at alt er kommet fram her, for jeg vet ikke om hun befant seg innenfor grensene til Rondane nasjonalpark, hvor det er båndtvang uansett fra 1. mars. Gitt det som skrives må man anta at hun ikke var innenfor grensen. Her var det snakk om ikke bare en tom skiløype, men et tomt fjell og hunder under åpenbar kontroll. Du har selvsagt retten på din side i det du sier, men i min bok blir en så streng praksis meningsløs og det undergraver bare respekten for lovverket.

Ja, det kan det. Men hvis det er vanlig med slike dobbeltroller som her og oppsynet består av ledere i fjellstyrer, grunneiere og den slags så er jeg ikke forundret. Der er det så veldig mye rart at man ikke vil tro det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt beskyldt for de merkeligste ting inkludert å ha skjult hagle på kroppen med tanke på tjuvjakt. Jeg har også blitt forsøkt lagt i bakken og fysisk holdt tilbake etter påstander om at jeg drev tjuvfiske med garn - noe jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre. Det tror jeg ikke vedkommende kommer til å forsøke å gjøre igjen. Og mye, mye mer. Og gi slike folk formell makt i form av begrenset politimyndighet (som man må ha for å kunne kreve legitimering, utstede bot etc) er galskap.

Nei, det var ikke gudoghvermann, men det er noe rart med rollene her. Jeg trodde først noe var fjernet fra artikkelen, men ser av NRK-artikkelen at det nok var den jeg leste først. Der står det at de kom fra Sel Fjellstyre og hadde en lue med påskrift "Viltforvaltningen". Det er altså snakk om en dobbeltrolle. Båndtvangen her var ikke på noen måte relatert til viltforvaltning. Da synes det rart at det kan skrives ut bot basert på en rolle knyttet til det. Fjellstyrene, som sannsynligvis står for skiløypene, har noen rettigheter, men om å skrive ut bøter er en av dem det vet jeg ikke. Hvilken hatt hadde de på seg når boten ble utskrevet? Uansett, hovedpoengene er at deler av hundeloven er urimelig og at det er mulig å utvise skjønn. Det gjør politiet daglig i andre sammenhenger. Raver du rundt med en åpnet boks øl i sentrum på dagtid så er ikke veien til bot lang. Sitter du med et par venner på stranda med en boks øl og litt god mat så kan du bli bedt om å helle ut drikken eller de kan til og med late som de ikke ser deg. Når noen som kan skrive ut bøter kommer over en enslig kvinne, med god kontroll over hundene, ved en løype tom for folk og når båndtvang grunnet vilthensyn ikke er iverksatt, så utviser man skjønn. Man stopper, opplyser om båndtvangen og lar livet gå videre. Det hadde vært en annen historie om fjellet var fullt av påsketurister. Jeg hadde nektet å legitimere meg for disse personene. Jeg kan ikke tenke meg at de har mandat til å bruke maktmidler.

Den korte versjonen er at det tok nøyaktig 4 måneder. Jeg hadde så flaks at jeg nesten ikke tror på det den dag i dag. Paring omtrent akkurat når jeg fant oppdretter, det ble kull og av en eller annen grunn fikk jeg valp. Den lengre versjonen inkluderer at jeg ca 6 måneder før det igjen hadde bestemt meg for en annen rase (hvit gjeter), fant oppdretter, nylig paring der også, det ble kull, men jeg fikk ikke valp. Fant flere oppdrettere av samme rase, men ble aldri helt fornøyd. Tok noen runder med meg selv og utvidet søket til å inkludere flat, golden og labbe - jeg visste at det ville være ekstremt gode matcher for meg, men hadde liksom fått for meg at det var for traust og kjedelig. Noe som selvsagt bare var tull. Når jeg fikk vite at jeg fikk en goldenvalp fra førstevalget, så hadde jeg fremdeles følere ute på de andre rasene og fikk senere tilbud. Så det lå ikke et helt spesifikt rasevalg bak - det var en litt sånn omvendt førstemann til mølla-variant. Jeg er glad det ble som det ble, men det hadde jeg kanskje tenkt uansett hvordan det ble. Det er vanskelig å se for seg at jeg ikke skulle hatt akkurat henne hos meg. Skal jeg forsøke å se nøkternt på det, så tror jeg labbe eller flat hadde vært gode alternativer og med det jeg vet i dag så vet jeg ikke helt hvorfor jeg ble så opphengt i hvit gjeter. Men om jeg hadde fått en som virket så hadde det sikkert blitt veldig fint det også, men vi hadde jo holdt på med andre ting. Moralen er at jeg tror av og til at spesielt mange førstegangskjøpere overtenker dette med rase og tror det finnes en perfekt en. Det var nok slik jeg endte opp med hvit gjeter til å begynne med. Det gjør livet lettere og ventetiden kortere å utvide søket noe og la tilfeldighetene hjelpe litt. Tror jeg

https://www.dagbladet.no/nyheter/overrasket-over-bot-i-skiloypa---sa-ble-summen-halvert/70988703 Saken skjedde i mars, før den generelle båndtvangen. Eier var alene på fjellet med sine to hunder og ble bøtelagt (evt anmeldt?) av representant for Sel Fjellstyre som kom forbi på scooter. Begrunnelsen var båndtvang innenfor 150 m av en skiløype. At hun var alene på fjellet og hadde kontroll på hundene hjalp ikke. Resultatet ble 8000,- i bot fra politiet i posten. Senere redusert til 4000,- da de sannsynligvis ikke hadde lov til å ta pr hund, bare pr eier uten at politiet vil innrømme feilen direkte. Fyren fra Sel Fjellstyre mener det var helt på sin plass og at de ikke kan utvise skjønn. Han sammenligner det med at det ikke er lov å kjøre for fort selv om man er alene på veien - noe som er en helt idiotisk sammenligning, men det er nå så. Nei, det skal ikke være lett å være hundeeier...

Jeg har sett flere varianter her. Først og fremst registrerer jeg at enkelte barneforeldre plutselig blir utilgjengelige for alt og går rundt som spøkelser, mens andre ser ut til å ha nærmest samme kapasitet som tidligere. Folk er forskjellige, par er forskjellige og unger er forskjellige. Hvordan dere er er det bare dere og de rundt dere som kan svare på, men det er nok viktig å være veldig ærlig med seg selv og ikke la lysten overstyre vettet Jeg har inntrykk av at de som lettest begynner å slite, inkludert hunden, er de som har vært alene med hund som de har brukt mye tid på og som så plutselig blir foreldre. Jeg kjenner imidlertid flere som har anskaffet seg hund når det minste barnet er et par-tre år gammelt, og det har vel stort sett gått greit nok selv om jeg ser for meg et par hunder som kanskje burde fått litt mer oppmerksomhet. Sum a summarum: Folk, par, unger og hunder er forskjellige. Andres erfaringer kan være helt meningsløse enten de er positive eller negative. Dere må kjenne dere selv, være ærlige og er dere i tvil så vent et par år og gjør en ny vurdering.

Uten at jeg vet nøyaktig hva som utløser at muligheten forsvinner her på sonen, så gjør den det slik som det gjør de aller fleste steder. Normalt er det en tidsbegrenset mulighet for redigering, av og til i kombinasjon med om noen har reagert eller svart på et innlegg.

Helt enig! Ideén med at tisper med løpetid skal holde seg borte fra all organisert aktivitet er helt absurd. Kjenner spesielt på det her nord hvor sesongen er ekstremt kort og en løpetid på feil tidspunkt gjør at man mister utrolig mye. Løpetid er ikke noe å gjøre noe med, hannhunder kan og bør trenes til å omgås slikt. Det bør også være et element i avl og noe man spør oppdretter om før man kjøper hund. Så kan man selvsagt være behjelpelig når man først er der med en løpetidstispe og man ser det er en gutteramp som sliter. En liten timeout i bilen, plassere seg litt unna osv dersom aktiviteten tillater det.

På dagen 6 måneder ble jeg helt sikker, så det hadde vel startet noen dager før. Det var ikke rare greiene første gangen. I motsetning til de blodbadene som kom senere Det så ut som et slaktehus før jeg som nybakt hundeeier skjønte at jeg måtte til med ymse løsninger for å få ting under kontroll. Til og med blod i taket!

I mitt hode er det først og fremst så enkelt som en hund som går godt overens med folk i alle aldre, tåler å håndteres av disse, lite ressursforsvar, som tåler en del styr, nye plasser, folk, folk på besøk, hunder på besøk og en variert hverdag med alt fra veldig hektisk til roligere perioder... Altså en trygg og nervesterk menneskeglad hund uten særlige diller, vokt, skepsis og aller minst alle typer aggresjon mot folk og fe. Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å skille begrepet ut fra jakthunder eller andre typer brukshunder. Eller etter hvor mye aktivitet de trenger. Familier har vidt forskjellig aktivitetsnivå og familier består ofte av både jegere, folk med redningshunder og folk som driver med hundesport. De fleste jakthunder er feks i aller høyeste grad først og fremst familiehunder og blir brukt til jakt (inkludert trening) maks 2 måneder i året etter innlæringen. Jeg har inntrykk av at det stort sett går fint. Man skal ikke undervurdere alt en hund som er inkludert som en fullverdig del av en barnefamilie får av stimulus, det er ikke bare hundetrening og evt annen hundespesifikk aktivitet (feks jakt) som stimulerer en hund nok til at den får et godt liv. Jeg vet ikke om jeg kjøper premisset om at jakthunder blir omplassert av familier mer enn andre hunder i familier eller for den saks skyld hos par eller enslige. Både familier, par og enslige kan gjøre dårlige valg og det er mange hunder av mange raser som har fått kjent på det. Aller hyppigst ser jeg det imidlertid når det er snakk om store endringer: Folk som flytter fra hverandre, i lag og ikke minst når man plutselig står der med en baby eller to. Det siste er noe folk har planlagt for i veldig forskjellig grad, og det er nok mange utfordringer som kan utløse en omplassering i slike tilfeller. Uansett rase.

Leste denne først nå, og støtter ekspedisjon Prima! Man skal være forsiktig med å gi råd om slike ting over Internett og enda mer forsiktig med å ta i mot slike, men fikk noen tanker som jeg ønsker å dele likevel. Finn en veterinær som du stoler på og hold deg til denne. Be om grundig utredning. Her tenker jeg at det er en veterinær som mener det er fornuftig å inkludere fysikalsk behandling i opplegget. Så du må også finne en som driver med slikt, og da tenker jeg personlig en som driver med rehabilitering på mer konservativ måte (ved å trene stabilitet/kjernemuskulatur, massasje, tilpasset treningsopplegg hjemme) enn kiropraktorer og Osteopater. Det er sannsynligvis ikke noen quick fix her så å shoppe rundt etter den neste terapeuten som kan gi deg et klart svar og en rask løsning vil bare ende opp med å gjøre deg blakk og forvirra. Møysommelig og metodisk arbeid er sannsynligvis det som skal til. Angående muskel-skjelettproblemer og diagnostisering så er det dessverre slik at noen ganger så kan ørsmå problemer/avvik gi store plager. Det kan være ekstremt vanskelig å identifisere. Størst sjanse er det med CT, det koster imidlertid en arm og en halv fot eller noe slikt, men kan være noe å diskutere med behandlerene dine om økonomien tillater det. Sjansen for at de ikke finner noe er imidlertid større enn at de finner noe, noe som må tas med i vurderingen. Av og til er det å ikke finne noe også et velkomment og nyttig svar, men det varierer. Uansett, lykke til igjen!

Osteopater skal man rett og slett ikke ta alvorlig, i alle fall ikke når de begynner å snakke om noe annet enn muskel-skjelettsystemet. Det er litt forskjellig hvordan de praktiserer, men i roten av osteopatien ligger en idé om at man kan manipulere skjelettet for å kurere nær sagt hva som helst. Altså ikke bare at en låsning fører til bevegelsesproblemer og smerter, men at den kan føre til problemer med lever, mage, nyrer, hjerte, psykiske problemer osv. Og da er det slik at en låsning på et gitt ledd i feks ryggraden skal vise at det er problemer med et eller annet annet organ. Det er helt tatt ut av det blå, det er INGEN forskning som viser at det stemmer og det er altså alternativ medisin av verste sort. Nå har de jo lært seg å analysere og behandle bevegelsesapparatet, så de av dem som begrenser seg til det kan sikkert gjøre greie jobber. Men det høres ikke slik ut her. Uansett, ønsker Prima god bedring og lykke til til dere begge!

Det var vel tre hovedmetoder jeg brukte for å unngå uønsket adferd da hun var valp. Først og fremst lærte jeg henne "nei" ved omvendt lokking. Nei ble/blir brukt når hun er i ferd med å gjøre noe uønsket, belønning når hun hører på. Dernest brukte jeg en slags negativ straff (ved å fjerne meg selv, avbryte aktivitet) i situasjoner hvor hun bet meg for hardt eller bjeffet eller hoppet for oppmerksomhet. I tillegg var leiligheta valpesikret på en slik måte at hun ikke skulle få så mange muligheter til å finne seg uvaner. Sko ble satt i hattehylle, alle løse ledninger sikret eller fjernet osv. Jeg har nå en hund som aldri har ødelagt noe som helst innendørs, som aldri har vært på kjøkkenbenken og som jeg stoler nok på til at jeg kunne satt hele nyttårskalkunen på gulvet og gått i dusjen. Og hun går aldri ut døra uten et værsågod. Jeg tok nok vel mye i i begynnelsen og overså litt at hun som valp hadde en del tyggebehov og hun begynte å frisere labbene sine. Det gikk over umiddelbart med mer tilbud om tyggeleker. Forøvrig ble "alt" (er jo ikke så mye, egentlig) av hverdagslydighet (og annen trening også) innøvd med belønningsbasert trening. Utendørs er det en litt annen historie. Hun har sinnsykt mye energi og så ekstrem nysgjerrighet for folk, dyr (spesielt hunder) og gjenstander. Hun springer bort til mennesker og hunder om hun får sjansen (innenfor sånn 20 meter kanskje), jeg har ikke klart å plukke det av henne. Men det er sjelden hun hopper lengre, bare muligens om mennesket gir en viss positiv respons. Det har tatt ekstremt lang tid med "nei" og å fjerne henne fra folk hun hopper på for å komme dit, så er vel alt i alt fornøyd nok. Hun kan også trekke en del i båndet enkelte dager, og jeg har ikke kommet i mål med de typiske stopp og snu-metodene. Hun blir bare hyperstressa og det blir ikke noe hyggelig ut av det. Men har kanskje gjort det nok til at hun egentlig har skjønt tegninga og at det er det som gjør at det fungerer greit nok til daglig? Belønning med mat gjør at hun går pent ved fot, men hun er plutselig på "jobb" da og lunter liksom ikke bare rundt og gjør det hun vil gjøre innenfor båndet lengde. Det er ikke noen måte å gå lengre turer på. Et problem jeg ikke har fått bukt med er at om vi kommer nær nok innpå hunder så legger hun seg ned når hun er i bånd. Hun VET at jeg skal hindre henne i å hilse, feks ved å gå en liten omvei, og har funnet sin løsning. Når man jevnlig treffer på IDIOTER av noen hundeeier som slipper hunden sin bort ("neida det går da så bra, det er viktig for hundene å lære seg å hilse") så har det blitt mange tilbakeslag etter en del forbedringer. Hun får det jo akkurat som hun vil da. Foruten disse normale hundeeierskikkreglene (ikke slipp hunden bort til andre hunder, ha kontroll på løs hund) som jeg mener alle bør ha med i sitt hundehold så setter jeg grensa ved ren fysisk avstraffelse. Det er en del metoder jeg stiller meg skeptisk til, type dominansøvelser/bryte i bakken og holde fast, men som jeg ikke orker å ta en diskusjon om hver gang, men fysisk vold med mål om å påføre smerte sier jeg i fra om hver eneste gang jeg ser det. Aller verst er det når det brukes for å hindre hunden å feks bjeffe på min hund - da lager man i tillegg en hund som kan komme til å assosiere min hund med smerte med de følger det kan få om den får sjansen en gang.

Sjekk diverse kabelstrømper hos biltema, jula og clas ohlson feks? Eller lokale elsjapper evt de som driver med bilstereo. Jeg vet ikke om det er akkurat det du er ute etter, eller om de er i den kvaliteten du ønsker, men det er det eneste jeg kommer på som er lett tilgjengelig.

En ting som kanskje er opplagt, men som likevel bør nevnes er at mye kan forhindres ved å være årvåken som fører. Jeg har øyne i nakken og skrur på falkeblikket når jeg er på tur og har henne løs og terrenget er uoversiktlig. Jeg har lært meg å tolke når hun begynner å fatte interesse for noe jeg ikke har sett og jeg kaller henne umiddelbart inn. Evt ser jeg noe hun enda ikke har sett og kaller henne straks inn evt avstandssitt. Bedre føre var etc. Det kan til tider være litt slitsomt, men det er prisen jeg må betale for å ha en ekstremt nysgjerrig hund løs. Og så er de sleipe disse dyra. Hun har nå skjønt at om jeg ber henne sitte på avstand, så kan det tenkes at det er noe i området hun ikke har fått med seg. Så da tar hun en nøye sjekk rundt før hun setter seg ned Men det har da gått bra til nå. Poenget mitt er at å innkalle i det noe er i ferd med å bli vel interessant har vesentlig større sjanse til å lykkes en et sekund senere. Men det krever en del av deg.