tillien

Haha, her også! Først skvetter hun til. Så er det ned å ta en luktesjekk. Da kvepper hun til igjen og stirrer helt sjokkert på meg med vidåpne øyne og åpen munn.

For dette "tankeeksperimentet" i denne tråden,så tenker jeg vi får ta utgangspunkt i sanne, bekreftbare historier. Det kunne aldri falt meg inn å sende penger til ubekreftede historier. Egentlig måtte det vel vært bekjente uansett - og det var tilfellet for min del denne gangen. Det er vel ingen som er ved sine fulle fem som ville kastet penger etter ubekreftede historier ... selv om folk går på nigeriasvindel og "I'm mister US Marine and love you very much just need 30 000,- so that I can get to my grandmas funeral before moving to Norway where I will give you unlimited love and lots of healthy kids"-bløffer hvert eneste år Hvordan er det ... kan man ikke bytte forsikring selv om det har gått noen år? Når det er sagt ... 30 000,- er ikke helt på trynet det. Og all den tid man har en plan i bakhånd - så synes jeg egentlig alt er greit. Så lenge ikke planen er å loppe venner og bekjente for penger i en storstilt spleis.no -aksjon, vel og merke

Ser det for meg! Og det kunne ikke vært lengre fra min sitt forhold til å pusse tenner. Det er INGENTING hun gjemmer seg for ... bortsett fra tannkosten sin. Dusjing, tørking (håndkle), kloklipp, analkjerteltømming (under sterk tvil, dog) - henholdsvis huffda, yeeessssss, whatever og ok da din syke jævel ... men ser hun snurten av noe som ligner tannkosten eller tannkremen sin så springer hun på plassen sin, legger seg med snuten/øynene mot veggen (noe hun ellers aldri gjør) og later som hun sover ... (jeg rører henne aldri på plassen sin, så hun vet hun slipper så lenge hun ligger der)... Morsomt hvor forskjellig de er disse dyra

Jeg ble satt i et slags dilemma her om dagen. En person som jeg ellers respekterer høyt postet på facebook at hun hadde startet en innsamlingsaksjon for å dekke veterinærutgifter for en skadet hund. Historien om hunden var både dramatisk og hjerteskjærende. Den hadde vært borte i flere dager og ble til slutt funnet med store sår og bruddskader. Hunden ble lappet sammen hos veterinær, og det koster selvsagt masse penger. Foruten innleggelse, så var det flere kompliserte operasjoner. Så kommer vi til innsamlimgsaksjonen. Den ble startet på en Internett-side for slike aksjoner når prisen for behandlingen var bikket 50 000,-. De var selvsagt i en «fortvilt situasjon». Jeg syntes fryktelig synd på den stakkars hunden. Umiddelbart syntes jeg også veldig synd på eierene, og gjorde VISA-kortet klart. Men så dukket argumentet som gjorde meg temmelig paff opp: «Forsikringen dekker bare inntil 10 000,- kroner». Jeg vet hva en 10 000,- kronersforsikring koster sammenlignet med min som dekker 60 000,-. Jeg føler jeg betaler i dyre dommer for å sikre meg mot nøyaktig slike situasjoner. Og jeg ble faktisk smått forbannet. Man har altså, i årevis, valgt den kjipeste forsikringen på markedet til, formodentlig, en av sine aller kjæreste. Når ting så går galt, så forventer man at andre skal ta regninga??!! Etter å ha undersøkt litt, forsto jeg det slik at hunden fikk den hjelpen den trengte - uavhengig av bidrag (som endte på en plass rundt 15 000,- kroner) . De hadde åpenbart en slags «kredit» hos veterinæren, og måtte evt slite med regninga i etterkant. Men hunden ble tatt vare på. Jeg betalte ikke noe penger selv, og måtte sitte veldig hardt på hendene mine for å ikke si nøyaktig hva jeg mente om alt dette - tanken var at de hadde det jo fælt nok uasnett. Men når jeg tenker på alt dette i etterkannt, så er det vanskelige problemstillinger som settes opp. Hadde de ikke hatt forsikring i det hele tatt, og hunden var i ferd med å dø uten behandling ... så hadde jeg sikkert bidratt. Hadde de sagt «vi har sovet i timen og hatt altfor billig forsikring» ... så hadde jeg sikkert bidratt. Men det var noe med ordlyden. «Fæle forsikringsselskapet vil ikke dekke mer enn 10 000,- kroner» var det jeg leste. Og det var det som gjorde meg forbannet. Hva tenker dere om dette? Og hvilket tak har dere for deres forsikring? Har dere evt noen plan for hva dere gjør når taket blir nådd?

Preppere kommer helt sikker i mange versjoner og er helt sikkert ikke så homogen som jeg forsøker å framstille dem. Miljøet tiltrekker nok helt sikkert en del som ikke er så dønn seriøse som de hardcore-prepperne jeg ser for meg, og da blir det et litt annet regnestykke, ja. Jeg mener at en prepper som ikke vet hvordan man kan produsere mat bare er en wannabe-prepper Øvelser blir aldri som på ekte. Og de gir aldri noen garanti for hvordan noen reagerer når ting virkelig går galt. Men forskning viser at øvelser og visualisering øker sjansen for rasjonell handling i ekstremsituasjoner betraktelig. Det gjelder til og med for noe så enkelt (men fælt) som et fly i brann hvor man skal komme seg ut nødutgangen så raskt som mulig. Bare det å ha tenkt igjennom hvor man sitter, hvilken nødutgang man skal bruke, hvilken som er backup, og hvilken vei man skal ta for å komme dit, og så visualisere dette, øker sjansen for at du kommer deg ut med livet i behold. Mens andre står og leter etter bagasjen sin i hattehylla ... fordi automatikken slår inn og da gjør mange det man normalt gjør når man forlater et fly.

Sansa har en del merkelig fakter og vaner som av og til får hjertet til å smelte, av og til får meg til å le så jeg nesten pisser på meg og av og til får meg til å undre på hva det egentlig dreier seg om. Eller en god blanding av disse. Tenkte det kunne være morsomt og kanskje lærerikt å høre om andres opplevelser med sin(e) hund(er). Kanskje man får avkreftet at hunden er så sær som man tror? Eller bekreftet at joda, klumpen er akkurat så spesiell som man trodde! Og om noen har mer eller mindre kvalifiserte innspill på hva adferden betyr eller skyldes, så kan man kanskje lære noe også? Uansett, her er min litt tilfeldige topp tre (de første jeg kom på): 1. Brumming Sansa «snakker» i form av en slag nesebrumming. Hun høres ut som en gammel dieselmotor! Og urkomisk å høre på. Jeg har tolket det utelukkende som en positiv lyd, litt som glad-logring, men jeg kan ta feil! Sikkert som banken kommer hun rett etter at hun har spist kveldsmat (ikke på morgenen!). Setter seg rett foran meg, og brummer i vei mens hun presser seg inntil bena mine med brystet. Hun er veldig klar for kos og presser hode mot håmda mi, evt strekker halsen slik at hun kan kløs der. Det kan sikker vare rundt et minutt, helt til jeg overser henne eller hun får komme opp i fanget mitt. 2. Markies er dritgodt! ... om kvelden. Og kun om kvelden. Helt siden hun var valp har vi hatt en rutine på at når hun har lagt seg der hun skal sove, og jeg er på tur å legge meg på soverommet, så får hun en Markies. Det startet nok grunnet at jeg hadde dårlig samvittighet for å la henne ligge alene (det er nok bare 3 meter mellom oss, men jeg lukker døren). Om hun skjønner det er Markies på vei (jeg henter den i skapet, lukt), så begynner hun å sikle om den ikke kommer relativt raskt. Når hun får den, så knaskes den ned med stor innlevelse. Det ser virkelig ut som hun nyter den! Forsøk å gi en Markies på dagtid? Nei, takk ... sånt liker jeg ikke. Hun bare lukter på den. Kan ta den i munnen, men den spyttes ut. Veldig rare greier!! 3. Stein i skogen. Hvis jeg setter meg ned i skogen, finner hun ofte en halvstor stein og kommer til meg med den (hun er veldig forsiktig når hun løfter den i munnen). Hun stiller seg tett, tett inntil bena mine, men med siden mot meg. Forsøker jeg å ta hånden mot munnen hennes - så vris hodet vekk fra meg. Tar jeg hånden tilbake ser hun rett fram igjen. Om jeg stryker/klør henne på hals/bak øre/skulder/hode så ser det ut som hun nyter det noe helt enormt og presser tilbake. Hele tiden forsøker hun å komme enda nærmere meg - ikke bare ved å presse, men ved å bruke bena til å forflytte seg enda nærmere. Selv om det jo ikke går! Hun kan stå slik veldig lenge, mange minutter og jeg skjønner ikke hva det hele dreier seg om! Noen andre med historier eller forklaringer?

Jeg tror virkelig de stiller sterkere. Det er mange som har mat vesentlig lengre enn 6 måneder! Og selvforsyning er en stor del av det å være prepper. Alt fra dyrking av mat til å lage redskap til jakt og fiske fra scratch. Alle mulige måter å rense vann på. Nedgravde kjøretøy som kan gå på vedgass slik at drivstoff ikke er noe tema. Produksjon av medisiner. Våpen og eksplosiver for beskyttelse. Dessuten er dette folk som også prepper mentalt. De har øvelser og har sikkert visualisert alle mulige situasjoner utallige ganger. Noe som er uvurderlig i en panikksituasjon. Legg til at dette ofte er mennesker som helt klart ser seg selv som folk som ikke vil nøle med å drepe andre mennesker. Om ikke annet i selvforsvar. Det er langtfra alle som er i stand til det. Det som evt taler i mot disse menneskene (i den grad de er en homogen gruppe) tror jeg er at det er en meget spesiell gruppe, med et meget spesielt syn på verden. Hvordan fungerer de i lag i praksis når ting blir virkelig ille? Hvordan forholder grunnleggende paranoide folk seg til andre i gruppen sin og andre grupper? På sikt har jo historien vist at evne til samarbeid er avgjørende for langsiktig overlevelse. Så det er kanskje en fare for at mange av disse miljøene kan implodere av seg selv eller kollapse når «trusler» utenfra melder seg. Her bare filosoferer jeg høyt altså, det er spennende å tenke på! Og så skal det sies at prepping i Norge nok er noe annet enn prepping i USA. USA har enorme landområder hvor folk kan leve «off grid» allerede i dag. Det er en kultur for å skulle klare seg selv, for å ikke være avhengig av staten. Tvert i mot er det store grupper som ser på staten som fienden. Slik er det jo ikke i Norge. Her vet staten hvor alle bor og folk er klare for å motta hjelp. Norge er ganske oversiktlig. Forutsatt at styre og stell er intakt, dog

Stearinlys avgir en ikke ubetydelig varmeeffekt. Avhengig av størrelse på rommet (man kan jo velge å holde varmen i det minste i en katastrofesituasjon) så tipper jeg 10-20 lys vil gi mer enn nok varme til å ha det greit. Her er en som har laget en Telys-ovn. Avgir ca 1100W i 4,5 timer. (Huff ... er vi, sånn litt motvillig, langt på vei inn i prepper-land nå? )

Jeg synes egentlig ikke det gir mening å nevne prepper og beredskapslista i samme åndedrag, egentlig. Å følge rådene i beredskapslista er rett og slett usedvanlig fornuftig - om ikke annet skjer det jo med jevne mellomrom at lokalsamfunn mister strømmen i dagesvis eller blir avskåret fra omverdenen grunnet vær/ras. Preppere er noe helt annet. Det er en livsstil og/eller en hobby. Disse fyller livene sine med prepping. Også sosialt - om ikke annet på Internet. Ikke bare er det snakk om mat og drikke for måneder eller år framover, men det er snakk om egenproduserte våpen, eksplosiver og gass-sikre bomberom. Egenproduserte medisiner (smertestillende, penicillin). Folka er skikkelig preppa - det skal de ha. Personlig er jeg overhodet ikke klar, men jeg har tenkt tanken i flere år at det er fornuftig å følge de grunnleggende rådene til myndighetene. Har bare ikke fått fingern ut foreløpig. Kanskje fordi det ligger real turmat og primuser overalt inne i boden. Ris, pasta og havregryn er det bestandig i skapet. Førstehjelpsutstyr har jeg. DAB-radio har jeg - i bilen om ikke annet. Og hagle samt masse ammunisjon har jeg - noe jeg ser monn i selv om det ikke står på lista, akkurat. Mangler vel nesten bare vann, egentlig. Og jod Men en ting er sikkert ... om ting skulle gå HELT bananas, type Walking Dead-bananas (minus zombier, formodentlig), så er det prepperne som overlever og/eller tar over styringa. Og med tanke på at dette for en stor del er en gjeng med ... tja, hva skal man kalle dem ... eksentriske og paranoide menneskelige ytterpunkter så håper jeg vi aldri kommer dit. Noe som får meg til å tenke på om man burde preppe likevel. Preppe for prepperne, altså. Uten at jeg skal si hva det gjør meg til, da

Hvilken rase snakker vi om her?

Ja, leste den artikkelen. Skikkelig godgutt det der! Akkurat den typen man ønsker skal omgi seg med staffer og dogoer. Løp og kjøp! :s Likte spesielt godt hans tilsvar til hvorfor han angrep Forbord: For det er jo en helt naturlig reaksjon å henge ut folk som gjør en viktig jobb for Norge når man med viten og vilje forsøker å importere hunder ulovlig. Det er ikke en holdbar situasjon at man ikke har internasjonale avtaler på plass for å få fjernet innhold. At wordpress, for eksempel, krever dom fra amerikansk domstol er rett og slett horribelt. Nok en grunn til å velge sine digitale verktøy med omhu. Litt som med oppdrettere.

13 timer er nok på laveste effekt, men det burde uansett holde til en normal dag ute. Det er ikke alle som trives med slike såler, og siden de er såpass dyre kan det være en god idé å kjøpe dem en plass med full returrett, selv etter bruk. Det gjelder vel både XXL og GMAX, og sikker fler. Og så ser jeg at jeg var litt uklar over angående størrelse på sko. Utgangspunktet for vintersko ment for å oppholde seg ute når det er iskaldt (eller om du bare fryser) er at de uansett bør være minst 1 nummer, gjerne 2, større enn vanlige sko. Det bør være plass til to par tykke ullsokker i dem - og fremdeles skal det være mulig å vifte godt med tærne. Det er nesten ikke mulig å overvurdere hvor viktig dette er! Når de allerede er såpass store så er det ikke sikkert at du trenger større sko for varmesåler, og at du fint kan bruke «bare» et par tynne og et par tykke ullokker. Men det kan du jo teste ut. Ellers er høye nesnalobber med fotposer, som nevnt over, også en god idé. Spesielt om du er i bevegelse. Kjøp evt to nummer over de du bruker til vanlig og fyll på med gode ullsokker. Alternativet er isfiskestøvler, men de er jo i alle fall store saker og de er helt tette slik at fukt kan bli et problem om man beveger seg mye. Og ikke undervurder viktigheten av å holde kroppsvarmen god ellers. Er du kald, uten å egentlig fryse, på resten av kroppen, så er føtter det første som begynner å slite skikkelig. Du trenger egenlig ikke føle deg veldig kald ellers en gang, men det er fordi blodet trekkes fra bena for å holde deg varm. Isoler hode, hals og håndledd selv om du ikke fryser. Har sittet mye på isen i 30 minus med kalde tær, og det ble en del prøving og feiling før jeg fant perfekte løsninger ...

Nja ... det kommer nok litt an på type varmesåle og hvilke sko man skal bruke de i. Mange vintersko/støvler har så tykke innleggsåler fra før, at det ikke blir noen forskjell å snakke om. Men absolutt noe man må vurdere, spesielt om målet var å kunne ha på seg lettere type sko. Når det gjelder batteripakke eller ikke, så blir det litt etter smak, behag og bruk. Men eksterne batteripakker varer som regel lengre og man kan ha med seg ekstra.

Det er mulig noen instruktører bruker halsbåndet for kontroll, men de gangene jeg har opplevd at kurs «krever» både halsbånd og sele, så har det ikke vært tilfellet. Da har det vært med en tanke om at hunden skal lære at når halsbåndet er på, så betyr det at den skal gå pent, uten å trekke, mens med sele så skulle den vite at den hadde mer frihet. Personlig ble dette skillet unaturlig for meg og jeg gjør det ikke slik, men det var på ingen måte lagt opp til at man skulle kontrollere hunden gjennom ubehag. Tvert i mot.

Varme sko er gjerne tykke og klumpete og tykk såle er jo en forutsetning for å isolere mot underlaget. Så hvis du ikke finner sko som er varme nok (noe som det høres ut som du kanskje ikke gjør) - hva med varmesåler? De koster litt og man må huske på å lade dem, men de fungerer utmerket. Se feks hos XXL.

Det du beskriver passer i alle fall en retriever av noe slag, men skal du overholde kravet ditt til størrelse så snakker man vel fort en toller (best match størrelsesmessig) eller en av jaktvariantene (golden, labrador). Kan du gå litt opp i størrelse så vil en «vanlig» labrador, golden eller flat passe bra. Ellers kanskje en eller annen spaniel, feks engelsk springer spaniel. Og så har jeg falt veldig for stabijoun i det siste, og tror den også ville passet bra, men har bare møtt to individer så erfaringsgrunnlaget mitt er lite der og jeg har null oversikt over avlen.

Tenkte på det samme. Det, eller en form for etseskade (syre eller base) som kan se noe likt ut. Kan hunden ha blitt eksponert for en sterk syre eller base? Konsentrert eddik, batterisyre, avløpsåpner eller eller lignende? Og ta dette for det det er, vil ikke skremme - men bedre å tenke høyt og kanskje finne ut noe, men fikk en assosiasjon med noe jeg har sett en gang tidligere: Er det tatt biopsi av huden? Etter hva jeg kan se av bildene så KAN det ligne på enkelte bilder jeg har sett av punkterte tumorer - altså en eller annen form for hudkreft/svulster. Krysser fingrene og håper at det går bra!

Ja, ikke så greit når de ikke spiser de søte små Mulig du har gjort dette også, men: Sett fram maten og fjern den etter 10 minutter uten å gjøre noe nummer ut av det om hunden ikke spiser. Om ikke alt spises, fjern maten og ta mindre neste gang - målet er at hunden skal føle det akkurat ble litt for lite. Det kan trigge matlysten. Det kan også trigge matlyst å gjemme maten. Min hadde en periode med lite matlyst - da gjemte jeg skåla så fikk hun søke etter den. Maten som for to minutter siden ikke ble spist da den ble servert, ble da slukt... Bør kanskje ikke overdrives, han kan jo bli vant med at det skal være slik hver gang, men bare nok til at han kommer i gang igjen og kjenner at mat er jo godt ... Jeg vet ikke hvor lenge dere prøvde før dere ga etter og byttet fôr, men hunder spiser når de er sultne nok. Ved å bytte fôr fordi hunden ikke spiser, så kan dere risikere at hunden lærer seg nettopp det. «Esj ... dette mølet igjen ... men hvis jeg bare lar være å spise så kommer det noe nytt og spennende!» Jeg skjønner at det går en smertegrense en plass - men da bør dere kanskje uansett ta kontakt med veterinær for å utelukke andre ting. Uansett. Slik det er nå så ville jeg droppet Orijen og forsøkt noe av det som fungerte før. Han spiste jo Acana feks. Gå tilbake til det da og gi det et par dager i alle fall før dere konkluderer med at han ikke vil ha det.

Hvordan fungerte Acana og Vigor? Hvilken strategi har du brukt når du har byttet fôr? (Byttet rett over? Litt og litt - rolig tilvenning? Evt over hvor lang tid?). Hvor lang tid har du gitt hvert fôr før du byttet? Normalt sett er det fornuftig å bruke godt tid på tilvenningen når du bytter (minst 4 dager, men jeg brukte langt over en uke med Orijen - hvis ikke ble det bare søl), men har man et fôr som overhodet ikke fungerer, så er jo ikke det mye vits i heller. Uansett så kan det ta flere uker (minst 2) etter byttet før du vet om hunden tolererer fôret. Hyppig fôrskifte kan dessuten stresse en hunds mage en del. Kanskje spesielt hos en liten valp. Så jeg ville forsøkt å enten gå tilbake til noe du vet fungerer, eller å gå for noe skånefôr (kjøpes hos veterinær) for å få stabilisert magen noen uker, for deretter å langsomt forsøke skifte til ønsket fôr. Orijen kan være hardt for magen for en del hunder, så forsiktig tilvenning kan være ekstra viktig. Men noen tåler det ikke uansett.

For golden: HD/AD, iktyose, progressiv retinal atrofi (PRA), hudproblemer/allergier, mageproblemer/allergier. Så ville jeg sett det som et stort pluss at hunden er mentaltestet. Det vil kunne avdekke brister, og om ikke annet sier det noe om at oppdretter er seriøs. Sjekk spesielt skuddredsel - det er litt merkelig når en «gun dog» avles på som skuddredd. Og det skjer, sannsynligvis siden mange avler med tanke på annen aktivitet enn jakt. Ikkje bra. Ellers: Ja, sjekk resultater fra prøver/konkurranser, men ville ikke sett meg blind på det alene. Om feks moren ikke har rukket allverdens ennå, mens resten av slekta - inkludert far - gjør det bra, så ville jeg ikke tenkt mye på det.

Jeg er i utgangspunktet enig, men problemet oppstår gjerne når man, som Sprettballen nevner: På retrieverklubbens valpelister er det laaangt mellom hvert kull hvor foreldrene kan vise til å ja vært brukt til noe som helst - om det ikke er snakk om jaktlinjer, da. Bare utstilling. Videre selges de jo som regel ikke til slik bruk heller, slik at det er umulig å få noen særlig oversikt over hvordan slekta ellers fungerer også.

Jaktgolden passer i alle fall godt det du beskriver. Vennlige, morsomme hunder - som regel uten issues mot folk og fe. I all hovedsak enkle hunder, men det er ikke en hund du kan plassere i en krok og ta fram ved behov. Den krever sitt av oppmerksomhet og aktivitet i løpet av en dag - men den er ikke vanskelig eller sær på det, om du ser forskjell. Men du kan nok risikere en svært sosial hund (oversosial er et definisjonsspørsmål sier min ). Jaktlabrador er jo litt i samme gata, og selv om mye er likt så opplever jeg dem ofte som litt mindre (over)sosiale og litt mindre happy-go-lucky. Ser Malamuten igjen nevner så mye helseproblemer at man blir mørkredd her lengre opp. Det er overhodet ikke min erfaring. Lite HD (et par C’er - muligens en D). Ikke feilstilte øyehår heller. Jeg har hørt om et individ med mageproblemer av ukjent opphav med svært dårlig utfall. Noen få med litt utslett fra tid til annen. Det er vel det - og jeg har vel oversikten over 2-3 titlals hunder. Jeg prøver ikke å friskmelde alle jaktgoldener, det er helt sikkert både dårlige kull og dårlige linjer. Men like lite som at jeg kan friskmelde «rasen» basert på mine erfaringer, mener jeg man bør sykemelde den basert på andres. Gjør dine egne undersøkelser uansett hvilken rase du faller på - det er det eneste du kan stole på.

Vi er nok langt på vei enige, men jeg vil bare poengtere det som jeg mener egentlig er hovedpoenget her. Eller jeg skal la @Sprettballen gjøre det ... for hun sier nesten det samme som det du gjør, før hun henter seg inn igjen (uthevet): Det er akkurat det som er det springende punktet! Alle synes jo det er 100% fornuftig å omplassere hunder som ikke er ønsket mer. Men hva sier det om menneskets syn på dyr om en hund er uønsket fordi den ikke oppfyller vårt krav til å gjennomføre en agilitykonkurranse? Hvor langt er vi kommet som samfunn da? Det er det man må ta stilling til.

Jeg synes dette er veldig enkelt i teorien, litt vanskeligere i det virkelige liv. Personlig kan jeg overhodet ikke forstå hvordan folk kan gjøre slikt. Jeg kunne ALDRI kvittet meg med hunden min på bakgrunn av at den ikke var «bra nok» for at jeg skulle oppfylle mine menneskeskapte mål. ALDRI. Og jeg kan ikke fatte å begripe hvordan folk får til å gjøre slikt. Sånn rent følelsesmessig, altså. Virkelig ikke. Ikke et snev av forståelse en gang. Det var følelser. Så var det etikken i det. Jeg synes det er svært problematisk å se på dyr som rene verktøy. Som en slitt sag som må byttes ut. På menneskets premisser. Man kan jo selvsagt si at alle har dyr som verktøy i en eller annen grad, men de fleste lever med det «verktøyet» de har. Fordi de har en følelsesmessig tilknytning som trumfer eventuelle ambisjoner. Og gjør det beste ut av det. Denne tilknytningen er jeg overbevist om at er et bedre utgangspunkt for å gi dyr gode liv, sammenlignet med de som fint kan bytte hunden ut for å nå sine mål. Men så er det jo folk som helt sikkert har klart å gi hunder veldig gode liv i 3-4 år, ja til og med er glade i dem, så omplassert dem til et meget bra hjem siden de ikke «holdt mål». Hva er problemet da? Vel, det sier likevel noe om dyrs posisjon i samfunnet. Det gir noen signaler om dyrs egenverdi. Noe som til syvende sist ikke er til gode for dyr, generelt. For hvor mange hunder går det dårlig med for hver det går bra med i slike prosesser? Hvor mange blir heller avlivet - spesielt i avl? Hvor mange andre dyr - samfunnet under ett - får lide av de signalene som sendes ut når folk behandler hunder som en slitt sag? Så er det dette med konkurranse og ambisjoner. Det tror jeg er mange hunders verste fiende. Når eier da samtidig ikke har den følelsesmessige tilknytningen til dyret som de som ikke bare bytter bort hunder ved behov, så kan det være lettere å bare kjøre på - kjøre hunden for hardt. Jeg har sett hunder blitt fullstendig ødelagt av eiers ambisjoner. I en slik grad at avliving måtte til. Hunder med en viss usikkerhet som presses så hardt i miljøer og opp mot folk, at de til slutt knekker og blir aggressive. Faresignalene var der, men eiers ambisjoner var større enn omsorgen for hunden - hunden var uansett utbyttbar/mulig å erstatte. Så hva blir summen av alt dette da? Jeg sier jo egentlig at folk som ikke er som meg, ikke bør ha hund. Og de bør i alle fall ikke konkurrere eller sikte mot redningshund. At en gjeng uten ambisjoner skal holde noe særlig liv i hundesporter rundt omkring, er vel kanskje for mye for langt, så da kan man kanskje vinke farvel til det også? Og det høres litt drastisk ut. Om fokuset, eller ambisjonene om du vil, utelukkende hadde vært å ha det gøy i lag med hunden så tror jeg vi hadde kommet langt. All den tid mennesker er konkurranseorienterte, så ser jeg ikke helt hvordan vi skal komme helt dit. Å holde hundesportkonkurranser innenfor rimelige former, forbud mot pengepremier, på et eller annet vis holde også annen belønning (sosial, status) nede, så hadde man kanskje sluppet det verste. Hvordan man skal gjøre det vet jeg ikke - kanskje man kunne innføre en eller annen form for handicap som i golf og seiling? Bare tenker høyt (og ikke spesielt dypt) her. Og for det jeg ser på som den verste konkurransen av de alle, burde man slutte å rangere i det hele og store. Godkjent/ikke godkjent - med relativt vide rammer for godkjent - burde vært nok. Ja, jeg tenker på utstilling.

Ja, jeg gikk gjennom alle på nettsiden og så ikke noen jeg vil kalle skikkelig varme jeg heller.