simira

Vi har hus med kjølerom, matbod og to frysere, så vi dauer nok ikke om noe skjer. Men vi bor også såppas sentralt i Oslo at jeg nok ikke kommer til å anstrenge meg så mye for mer beredskap enn det vi har. Hadde vi bodd på Landet eller områder utsatt for flom, ras osv. så hadde jeg kanskje vurdert det litt mer.

Nå var det ikke jeg som startet med å kalle det hvis-dersom, og den henvisningen var til min egen "ville gjerne, men kan ikke/har ikke mulighet". Ikke anser jeg det som noen ugyldig grunn å ikke ha mulighet heller, så den tolkningen får være opp til deg.

Hvor ser du at jeg skriver det? Jeg sier ikke at DU skal ta til deg hunden, men at jeg ikke ser noen grunn til å avlive den framfor å gi den en sjanse hos noen som har tid og mulighet til å ha den.

Nok en hvis-dersom, men jeg kunne fint tatt til meg en hund som dette hvis jeg ikke hadde to fra før. Jeg er på jobb 3-5 timer i uken og ellers hjemme. Det er ganske mange her på forumet bare som er uføre... svigermor kunne nok også funnet på å ta til seg denne hunden. Det er alltid vanskelig å finne gode hjem til omplasseringshunder som ikke er unge og lovende konkurransehunder eller familehunder uten diller, men jeg tenker at så fremt denne hunden er frisk fortjener den en sjanse.

Ja i all verden! Nå kan det være mange årsaker til at ingen i familien kan ta hunden, det er jo ikke sikkert det er så mye familie i det hele tatt i utgangspunktet. Nå er Odin bare 13, men det er ingen grunn til at han ikke kan ha mange gode år igjen, og disse småhundene kan leve godt ganske lenge. Jeg håper virkelig at noen tar ham hvis noe skulle skje med meg, og ikke bare tenker at han er så gammel at han bare kan få slippe. Selvfølgelig er det ikke ideelt, men må man så må man.

De fleste hunder lærer fint å være alene en arbeidsdag med riktig og gradvis tilvenning. Noen raser ser ut til å ha problemer med separasjonsangst, men sheltie er såvidt jeg vet ikke en av dem.

Ligner på noe hunden min har. Så lenge den er i huden (at du kan bevege litt på den) og den ikke endrer seg så ville jeg sett det an. Dersom den vokser eller flytter på seg så bør den sjekkes. Hvor gammel er hunden? Ikke uvanlig at godt voksne hunder får utvekster.

Jeg har tidligere lovet å poste her når jeg får somlet meg til å ha brettspillkvelder. Det går litt for lenge mellom hver gang, men neste fredag holder vi på fra ca 1730 og noen timer her på Disen. Si fra om du vil være med for nærmere direksjoner.

Jeg må innrømme at jeg ikke har sett så nøye etter, av mangel på egeninteresse.

Og så må man ha egne skopar til varmesålene som er minst to størrelser større for at det ikke skal bli trangt... (men hvis man først skal gå for det så går man såler med batteripakker som festes til skoen så man ikke risikerer å lade ut).

Ullsåle med aliminium er et must for min del ihvertfall. Og som oftest har jeg først tynne ullsokker med strikkesokker utenpå, altså kun ull.Og så er det jo viktig at de ikke er for trange da.

Pga sykdommen min fryser jeg veldig lett på beina (jeg kan ligge under dyna på soverommet som har 22 grader og være kald på beina), og hadde en runde med dette i fjor. Jeg kjøpte de absolutt varmeste vinterstøvlene på XXL, med dette nye, fancy isolasjonsmaterialet som skal være så bra. Jeg frøs på beina med disse i en ridehall rundt null grader (det kjennes jo gjerne kaldere, men det er likevel for dårlig). Jeg fikk tips fra en hundelufter jeg bruker som også har ME, om Timberland Mukluk (høye med snøring). Jeg kjøpte en annen modell på outlet enn de har på XXL og andre steder nå, men tipper de gjør samme nytten. Jeg har plass til et par ullsåler med aliminiumsbunn og ullsokker uten at det blir trangt, og det er faktisk bra nok til -25 grader for meg. De er gode å gå i, og jeg har brukt dem både på relativt stillestående trening og rolig tur i kaldt vær.

De jeg har trent sammen med har hovedsaklig brukt heldresser.

Du kan jo se på toller for eksempel, bare vær obs på at de kan ha litt rusk mentalt. Men når det gjelder labradoren som lat sofagris så synes jeg den er veldig undervurdert. Du får selvfølgelig jaktvarianten, men også standardvarianten er fullt brukandes til sport på hobbybasis så lenge man holder de i form og ikke overfôrer. Ellers kan jo kanskje springer spaniel være noe, om det er greit med litt pelsstell.

Jeg tenker at labrador kunne passe godt jeg da. Men jeg ville definitivt ventet et år til (minst), så førstemann får bli voksen og modnet seg litt. Du risikerer at han går flere steg tilbake i hverdagslydighet og oppdragelse, og det er mye jobb å følge opp grunnlydigheten på begge to. I tillegg krever de nok mer separat arbeid enn om førstemann allerede er voksen. Jeg fikk nr to da førstemann var fire, og det å ha en voksen, veloppdratt hund er en så utrolig god hjelp når man har valp. Da vet du hvor du har den ene hunden når den andre henger i taklampa, og det funker faktisk at førstemann går foran med et godt eksempel på ting.

Jeg ville tatt kontakt med tidligere valpekjøpere, og sjekket utenlandske registere for helsesjekker og sånt på linjene ihvertfall. Snakk med andre i rasemiljøet, andre oppdrettere?

Det er veldig individuelt hva som fungerer, men jeg er veldig fornøyd med Robur. Det er dessuten produsert i Sverige (kortreist) og har relativt høyt kjøttinnhold.Men det finnes mye bra råfôr også. I alle tilfelle så ville jeg valgt et fôr og holdt meg til det et par måneders tid. Gi måltid fast tre ganger om dagen og ta bort det han ikke spiser. Så lenge han ikke blir alt for tynn så er det ikke krise. Det er langt fra alle hunder som trenger anbefalt mengde fôr, begge mine får 2/3 av anbefalt mengde for å holde seg passe.

Allergi er vel noe av det som definitivt bør testet? Er det tatt prøver av huden, jeg vet ikke hvor vanlig det er å gjøre det? Men om dere nå har vært to ganger hos denne veterinæren uten funn ville jeg vurdert å få en vurdering et annet sted.

Nå har jeg ikke møtt mange, men inntrykket mitt er at ihvertfall noen individer av jaktspaniel-variantene (cocker og springer) tidvis er så høyt i stress at de sliter med å jobbe og å holde fokus. Men antar det kan ses på linjer og resultater, noe av det.

Er dette den samme som var postet om tidligere her? Hvilke prøver har veterinæren tatt?

Å ikke kunne vise til resultater er ikke det samme som å ikke være brukandes - men såklart, det er mye vanskeligere å vite, definitivt. Det er mye urealisert potensiale blant utstillings/familielaber.

Du postet akkurat mens jeg klikket for å skrive akkurat det samme. Selv er jeg av den mening at standard-retrieverene er brukandes til langt det meste om man er litt nøye på oppdrett og ikke overforer dem. Og jeg ville heller valgt lab enn golden. Hva med toller? De har også litt rusk her og der, men ikke mer enn belgerene for eksempel.

Oi, ikke fått med meg noe av dette @Raksha, klem!

Det er noen av oss som er sånn også. En del, håper jeg. Som tar den hunden vi har, lever med den, og pensjonerer den når vi innser at den ikke trives i konkurranseringen, og heller leker oss med triksetrening og tur. Jeg tenker at de som kjøper hund med mål og konkurrere er mer opptatt av det enn den "vanlige" hundeeier. Her er det egeninteresse og konkurransefokus som gjelder. Og vel den gruppen som er hovedfokus for temaet her. Og her er det jo rett og slett holdningsforskjeller som er greia, om man har et hundehold som fokuserer mer på egne eller hundens behov. Det er jo også en gruppe med hundeeiere som er mer innen for det jeg vil kalle "vanlig" kanskje, som er alle som alltid har ønsket seg hund, men kanskje ikke innsett hvor mye jobb det er, eller hvordand det påvirker livet. Det er jo blitt veldig mye mer vanlig å ha hund, og når naboen greier det så fint så gjør sikkert jeg det også. Og så skaffer man seg hund litt ugjennomtenkt og lettvint, og ender opp med noe man aldri ønsket seg, eller mer hund enn man greier. Jeg tror det er en vel så vanlig grunn til omplassering som manglende konkurransemuligheter.

Xitra, Xinatra, Xeimaizi, Xera, Xantos.