Lene_S

Valpen høres jo ut som han har kontroll, så der ville jeg latt det stå til. Tispa, vel, hva har du gjort for at hun skal lære å roe seg? Over hvor lang tid har du gitt henne sjansen til å klare seg utenfor buret? Type, har det blitt med et forsøk, eller har du prøvd over noen dager eller uker? Og hvor lenge siden er det siden siste forsøk? Jeg tror jeg uansett ville prøvd en overgangsperiode med en grind fremfor bur, f.eks. kompostgrind fra Biltema eller lignende, slik at hun fikk mer frihet, og dermed sjansen til å prøve seg frem med mer frihet, men uten at hun kan skade seg eller inventaret for mye. Så er det jo en hovedregel som sier at en sliten bikkje ikke kjeder seg, den sover. Det er jo en sannhet med modifikasjoner, men likevel verdt forsøket. Det er kanskje vanskelig å slite ut en storpuddel (hvis jeg gjetter riktig ut fra profilen din) fysisk før man skal på jobb, men hvis man legger på litt mentaløvelser, både før og når man drar, så kanskje hun etterhvert lærer å fokusere på andre ting enn kjedsomhet. Du har jo klassikeren Kong fylt med leverpostei eller vom og så fryst. Ypperlig aktivitet en time eller to etter at du har dratt hjemmefra. Med litt fantasi kan du også lage andre mentaløvelser som du kan ta frem før du drar. Hvis hun liker å bruke tennene, så gi henne noe som hun kan ødelegge, f.eks. tomme tørkerullhylser med en overraskelse inni. Har du noen gamle kakebokser i metall, så kan du sette dem oppned, kanskje flere oppå hverandre, med noe tungt oppå, så hun må jobbe litt for å finne godbit under (metall = tryggere for herping). Det er sikkert en haug med andre aktiviteter også, det var de jeg kom på i farten.

Vurdert en atferdsspesialist? Høres jo ut som om han har flere issues enn bare pus, og at pus i så måte er en katalysator for andre ting. Det kan da være greit å få noen innspill fra noen med gode kunnskaper og erfaring med slik problematferd, og som kan komme og se med egne øyne akkurat hva pitbullrotta gjør og hvordan han reagerer. PS: Må si det gleder en katteelsker å høre at katten ikke må gå for at hunden skal bli. Det er dessverre alt for ofte slik at katta blir omplassert når hund og katt ikke kommer overens, gjerne fordi katta "tross alt var gratis". Nå tar sikkert noen det personlig, men dette er faktisk første gang jeg hørt at noen prioriterer katten i en sånn situasjon, og jeg må få påpeke et forfriskende unntak.

Åh, hvis ikke jeg var aktiv motstander av å slenge dritt om folk på nettet, så hadde jeg hatt mye jeg kunne ha sagt om Sophie-Blåndise...ehem...-Elise

Det går vel ikke så mye på å forvente at katten skal dressere bikkja, men på hvordan katter er. Katter generelt er sta, selvstendige og egenrådige, og de fleste av dem har null skrupler med å forsvare seg selv og sette grenser. Det finnes selvfølgelig unntak, noen katter er av Ludvig-typen, som lever i en verden der det blåser nordavind fra alle kanter. Har hatt en som var veldig den typen, og et par nå som er dramaqueens, men som hovedregel vil jeg si at katter flest har lite motforestillinger med å ta opp en labb og dele ut et par tette dersom noen blir for nærgående. Det var dette jeg trodde ville bli overført til bikkjedyret da hun kom i hus, og jeg ble overrasket over at det ikke skjedde. Det handler ikke om at de skal dressere Ayla, men at jeg forventet at de skulle sette grenser for seg selv på en måte som er mer effektiv enn jeg klarer.

Vi har også gått i samme felle som begge dere to. Vi trodde også at våre katter skulle ta igjen med bikkjedyret, og få seg noe karameller så hun lærte. Det er kun et par av kattene som har gjort det, og dem har Ayla respekt for så det monner. Mens resten lar henne slippe unna med hva det skulle være. Heldigvis er hun ikke voldelig mot dem, hun bare jager dem og blander i seg i hva de holder på med, som en sladrende lillesøster. Vi har dessverre ikke knekt koden ennå, for det går for fort til å være i forkant, og det går ikke å forutsi når kattene plutselig gjør noe, f.eks. klorer i et annet rom e.l. Men vi prøver å stanse henne så fort som mulig, fysisk stoppe henne om vi rekker det, og jeg har prøvd å brøle til henne. Det tar hun ikke så tungt, det er morsommere å jage kattene enn det er fælt å få kjeft. Vi jobber altså fortsatt med saken. Beklager at jeg ikke kunne bidra med så mye, men jeg ville gjerne fortelle deg at du ikke er alene om å tro katter vil ta igjen med bikkjer. Jeg ønsker deg lykke til, det høres ut som en veldig lei situasjon

Som hovedregel vil jeg si at de beste oppdragerne er andre hunder. De kan hundsk, det kan ikke vi, og de kan irettesette hverandre på mer effektive og forståelige måter enn vi kan. MEN det forutsetter at den som irettesetter er god i hundespråk, og det er det ikke alle som er. Derfor må man se an individene. Blir valpen satt grenser for på en måte som for han er forståelig, vil det ikke føre til frykt senere. Og slik du beskriver oppførselen, så er valpen din en som nå tester grenser, og den eldre prøver å sette fortelle hvor de grensene går, og at de ikke skal overskrides. Respekteres ikke det, kan den eldre gå hardere til verks, men så lenge det er innenfor normalrammene, slik at valpen forstår, så skal en normalt utrustet valp tåle det uten å få varige mén. Husk at valpelisensen hans nå er i ferd med å gå ut på dato, og en voksen hund kan dersom den føler at den ikke blir respektert, bli ganske hardhendt. Det kan se veldig brutalt ut for oss, men så lenge det skjer på riktig måte, rent hundsk, så vil en ikke normal valp ta skade av det. Jeg har flere ganger sett Ayla prøve å sette grenser for større unghunder. Ayla er jo bitteliten, men hun blir normalt respektert når hun sier fra likevel. Men så har vi den 1-årige hannen nedi veien her, blanding av elghund og jämthund, som har null antenner. Han har hittil ikke fått oppdragelse, verken av folk eller hunder, og Ayla sliter med å få han til å høre når han blir for ivrig og voldsom i leken. Hun begynte med demping, før hun gikk over til knurring og glefsing i lufta. Sist de møttes, gikk hun til slutt opp på to og glefset han på nesa. Da la han seg rett ned på magen, så det var tydelig et veldig klart signal for han. Men som den unghunden han er, så satt ikke leksa lenge, og han måtte fortsette å teste grenser. På et tidspunkt klikker det nok på plass i hodet hans, akkurat som de vil gjøre med din. Testing av grenser er en del av oppveksten, også for hunder, men etterhvert som de modnes i hodet, så vil grensetting fra andre hunder underveis ramle lenger frem i bevissheten, og gjøre jobben sin. Og da vil de skjønne hva som er lov og ikke. Bare tenk tilbake til egen pubertet. Det vi lærte da, hadde jo liten innvirkning på de fleste av oss der og da, men dukket opp i bevissheten da vil ble mer modne. Jeg tror at på slike ting er det ikke mye forskjell på mennesker og dyr Vil også legge til at valpen plukker opp dine følelser. Dersom du er nervøs og oppfører deg, i hans øyne, rart når dere møter andre hunder, så vil det påvirke hans syn på situasjonen, og han vil etter hvert adoptere din nervøsitet. Så etter min mening, har det større sjanse til å skape problemer i forhold til andre hunder, enn at en annen hund oppdrar han på hundevis.

Jeg må trekke tilbake det jeg skrev om Ayla tidligere. I kveld har hun vist tydelig engstelse for smellingen. Hun skvatt når det smalt, og spisset ører. Hun var også rastløs, og tydelig ukomfortabel. Hun hadde aldri panikk, eller virker veldig skremt, men nok til at jeg ble inne hele kvelden. Skjønner ikke hva som skjedde. Hun har de to foregående nyttårsaftenene ikke reagert overhodet, bare sovet seg gjennom bråket. Hun har aldri reagert på tordenvær, og reagerte heller ikke under jakta i høst, da det smalt fra tid til annen i skaugen rundt her. Vi forventet ikke denne reaksjonen, så jeg tror ikke vi har fremkalt eller forsterket noe. Et par av kattene er livredde for fyrverkeri, og fikk panikk. Kan det ha smittet over på voffa?

Forsettene jeg burde ha hatt: - Slutte å røyke - Spise bedre, dvs oftere, sunnere og mindre sjokolade - Trene mer - Være en bedre husmor - Fortsette fremgangen med angsten min - Være snillere og mindre rappkjefta - og en hel haug med andre ting som skal gjøre meg til et bedre menneske Realistisk forsett: - Ikke gjøre overnevnte ting verre, med unntak av det med angsten, der har jeg et reelt håp om å fortsette fremgangen. Jupp, tror det blir den realistiske varianten, gitt

Navlebrokk er heller ikke bare en skjønnhetsfeil. Det kan være livsfarlig. Ayla hadde navlebrokk, hvor bukvevet gikk ut i brokk og døde (såkalt nekrose). Hun måtte hasteopereres for å overleve.

Ok, nå tror jeg at jeg skjønner hva du mener: At langhårsgenet ikke oppsto i schæfer etter at schæfer ble schæfer. Stemmer det? I så fall har vi jo begge rett, vi har bare snakket forbi hverandre. Det jeg fremstilte gjaldt rottweiler, ikke schæfer. Jeg vet at langhår har eksistert på generell basis lenge, men det er ikke dermed sagt at alle raser av en art har det i seg. Det kommer helt an på rasens opprinnelse. Noen raser stammer jo fra kun to foreldredyr, eller et veldig lite antall stamdyr, og dersom ingen av dem var bærere av langhår, så skal rasen, dersom den har vært ren siden, ikke bære langhår overhodet. Som jeg var inne på tidligere, etter et visst antall generasjoner, blir det mer og mer usannsynlig at noe ligger skjult uten å vise seg. Altså, hvis det etter femti generasjoner ikke har kommet en eneste langhåra valp, så er det meget sannsynlig at den rescessive utgaven av genet ikke finnes i rasen. Det var dette jeg feilaktig trodde gjaldt rottweiler, fordi jeg aldri har sett eller hørt om en med lang pels. Men hvis jeg hadde hatt rett i forhold til at det aldri har kommet en langhåra rottisvalp, så hadde resonnementet om mutasjon eller juks vært riktig. Dvs. resonnementet er som prinsipp riktig basert på betingelsen jeg satte, men betingelsen var ikke reell når det gjaldt dette spesifikke genet hos denne spesifikke rasen.

Og hva er forskjellen mellom pels og hår da, mener du? Hunden har hår, og det har du også, eller du kan snu om på det, og si at dere begge har pels på hodet. Pels og hår er laget av det samme, og pels er bare et uttrykk man bruker for å skille mellom mengden hår. Hodet er det eneste stedet vi mennesker har tett hårvekst, og kan derfor falle innen for definisjonen av pels. http://biologforeningen.org/enbiolog/topic.asp?TOPIC_ID=31031 Jeg gjorde et poeng av det fordi mange ser ut til å tro det jeg også trodde frem til nokså nylig, at pels og hår er to forskjellige ting. Jeg har hørt setninger som at "hunden har hår sånn som mennesker" flere ganger, og ble nysgjerrig. Fant da ut at alle hunder har hår sånn som mennesker. Noen hunder har hår med samme egenskaper som vi har på leggene og andre steder, som stopper etter en viss lengde, mens andre har hår som vi har på hodet, som vokser kontinuerlig. Men alt sammen er hår, enkelt og greit. --- Til TS: Jeg kan ikke så mye om Løwchen, men mormora mi overtok en pensjonert utstillingshann. Det var ganske mye pelsstell på han, mer enn mormor var i stand til å holde tritt med, og han floket seg uten grundig børsting hver dag. Det er i grunn det jeg har å bidra med.

Det er ikke det at curl er så skadelig, så vidt jeg vet, det er konseptet endring av anatomi jeg er i mot, rent prinsipielt. Størrelse, som Singapura, er jeg ikke like streng på (det ville vært dobbeltmoralsk av meg, som eier av en chi), så lenge størrelsen bare er forminsket, at proporsjonene er nogenlunde de samme, uten dvergvekst og plager knyttet til det. At andre ting dukker opp, blir en annen diskusjon, men liten størrelse i seg selv er jeg ikke så negativ til. Av samme prinsipielle grunn er jeg veldig negativ til perser, som er katteverdens svar på mops og bulldog i mine øyne, et freak show, jeg ikke klarer å se noe søtt ved. Munchkin er jo veldig debattert, og folk er ikke enige når det gjelder helseplager der. Noen hardnakka oppdrettere hevder at de er sunne og friske, men vi vet jo fra hundeverden at oppdrettere som sier at egen rase er frisk, skal tas med en klype salt (litt lime og en tequila shot ). Munchkin har dvergvekst, selv om det fortsatt (tror jeg) debatteres hvilken type, og det er aldri utelukkende positivt. Dessuten ser det ut til at genet er homozygot letalt. Det er at det i det hele tatt er såpass debatt og uenighet, forteller meg at katteverden kan klare seg uten. I klassen "not worth it". Det at perseren har hatt så store plager gjennom stadig flatere fjes, ekstremavlet, som du skriver, gjør det egentlig bare enda mer håpløst å se at nye raser, som munchkin, som er veldig ung rase, kommer inn og tar opp jakten på freak show-pokalen. At det ligger mer bevisst avl bak, gjør i mine øyne bare saken verre. Kan trekke inn hybridene i samme slengen. Uansett hvor vakre Bengaler og Savannah er, så er det noe grunnleggende feil med å blande inn ville dyr (samme gjelder hunder og ulv, så det er sagt). Likevel er de tross alt bedre enn de anatomisk ukorrekte kattene som perser og munchkin, for de ser i hvert fall ut som katter, og er funksjonelle som katter. Heldigvis gjør de fleste katteraser det, og slik håper jeg det fortsetter. Jeg liker katter som ser ut som katter, med lang hale, lange bein, ståører og snuteparti, som alle matcher hverandre.

Alle hunder har da hår. Til og med hermetegn

Jupp, det med agouti-genet har jeg fått med meg, men ikke grunnen til at mønsteres synes på kattunger, så der lærte jeg noe nytt Skal innrømme at jeg ikke har satt meg så veldig nøye inn de ulike mutasjonene som du tydeligvis har. Jeg kan nok til å vite at mange av dem aldri burde vært avlet videre på, som tidligere nevnte Manx. Er heller ikke begeistret for fold- og curl-ører, munchkin, polydaktyle og nakenkattene. Manx, fold og curl er jo essensielt bare vanlige huskatter med en deformitet, og det er så totalt bortkastet i mine øyne. Sphynx er en skikkelig kul katt, men den, i likhet med nakenhunder og nakenrotter, har sine utfordringer i forhold til klima. Peterbald kjenner jeg lite til, har bare så vidt lest litt om dem, men forestiller meg at de har samme utfordringer. Munchkin er en katastrofe, og bare rein og skjær jåleri. Nok om det, takker for opplysninger om rex-genene, lærte noe nytt, der også Du har et poeng når det gjelder genotype kontra fenotype. Jeg har opplevd det samme med syriske hamstere. Har slitt i mange år får å få noe som helst tak på det, selv med en mentor som i sin tid kartla mange av genene. Fenotypene kan være så fordømt like at jeg blir helt svimmel, frustrert og, vel, fly forbanna Hvorfor gjøre det så vanskelig, liksom? Resonnementet var jo riktig i forhold til den ene variabelen, altså hvit rottis, men det dekket begge deler, fordi jeg oppfattet det som et tenkt tilfelle. At jeg ikke forklarte det, har jo sin enkle forklaring i at det var slik jeg oppfattet innlegget i utgangspunktet, og jeg trodde dermed at det var selvforklarende. Du skrev: Hvis ikke det å å benekte at langhårsgenet er en mutasjon, så har jeg en elendig språkforståelse. Og jo, på et tidspunkt var det faktisk sånn at to korthårede hunder paret seg (eller ble paret) og langhår oppsto som en mutasjon. Dette visste nok ingen om der og da, i og med at genet er recessivt og gentester ikke akkurat var oppfunnet, men plutselig en dag paret to bærere seg, og voila! første valp med langt hår var født. Det er slik nye egenskaper skapes.

Ayla er også veldig var på lyder utenfra. Hun kan lage masse rabalder ut av ting jeg ikke engang hører når det er mørkt, men torden og fyrverkeri bryr hun seg ikke om overhodet. Har ingen skrupler mot å la henne være alene rundt midnatt for å gå ut og titte på fargene på himmelen. I fjor merket hun ikke at vi hadde vært vekk engang.

Det som spennende med gener er at det ikke alltid er slik at 2+2=4. Det er ikke så enkelt som dominant og recessivt, gener henger også sammen og påvirker hverandre. Og et godt eksempel på det er jo det faktum at alle katter genetisk sett er tabby, selv om det ikke alltid synes når katten er voksen. Har flere ganger sett katter med self-pels som har hatt striper som små, som gjerne bare synes i sterkt lys. Sist vår yngste, som nå er helt svart. Haleløshet kommer vel hovedsakelig av to ulike mutasjoner; Manx og bobtail. Etter det jeg kan huske, så er Manx homozygot lethalt og en derformitet av skjelettet, mens bobtail er en mutasjon som kun berører halen. Sjekket ekstra, og fant ut at bobtail er recessivt. Det jeg sliter med å finne ut er hvor mange ulike genvarianter som faktisk er dokumenterte, f.eks. i forhold til rex. De har jo fått egne navn ut fra rasenavn, men er det dokumenterte at det ikke er den samme genvariantene det er snakk om? Vet du noe om det? Altså, jeg skjønner at de som er recessive ikke er den samme mutasjonen som de dominante, men det synes litt merkelig at det skal være så mange forskjellige varianter som ser kliss like ut, på såpass kort tid. Jeg vet at det var en av disse krøllevariantene de slet veldig med å finne ut av, hvorvidt det var dominant eller recessivt, men jeg husker ikke hvilken det var. Er genetikken like komplisert hos hunder som hos katter? Les igjen hva jeg kalte fakta: Det eneste som var feil i mitt resonnement var at hårlaget allerede var observert, men jeg trodde det ikke var det. Mutasjonen har allerede skjedd, den har bare skjedd for lenge siden. Jeg uttalte meg basert på et tenkt fremtidig tilfelle. Med en rase som er såpass tallrik og relativt gammel, ville det vært naturlig å tenke at langhår hadde vist seg fra tid til annen dersom genvarianten eksisterte innenfor rasen, ikke sant? Hvis det da var slik jeg antok, at det ikke hadde vist seg hittil, så er den eneste forklaringen som gir meningen at det enten er en spontan mutasjon, eller at noen hadde innført langhårsgenet utenfra hvis det plutselig skulle dukke opp nå. Hva om det plutselig dukket opp en hvit rottis? Hvilke mulige forklaringer hadde du sett da? De to mulighetene er mutasjon og arv. Under arv går recessive gener, som i det tilfellet ville vært ekstremt usannsynlig i og med at det aldri har vært observert tidligere, hvis jeg forstår Krutsi rett, og utavl, altså juks. Så vidt jeg kan skjønne, så må jo langhår hos schæfer også stamme fra en mutasjon langt baki der. Fordi hårlengde, uavhengig av art (inkl menneske) og rase, bestemmes av de samme genene, i følge det jeg har lært om temaet. Varianter, eller mutasjoner, av disse genene gir variasjon i forhold til lengde og hvorvidt håret stopper veksten etter en viss lengde, slik den gjør hos begge hårlags schæfer, eller våre legger, i motsetning til vårt hodehår eller en puddels hårvekst. Den naturlige varianten, default, hos hundedyr er kort hår som stopper etter en viss lengde. Alt annet er mutasjoner, med mindre jeg har misforstått noe vesentlig. Bevis meg gjerne feil, men jeg kan ikke se for meg hva annet som kan forklare det lange håret hos schæfer. Den forklaringen du gir utelukker ikke mutasjon lengre bak, serru

Jeg har ikke skrevet om hvordan raser oppstår overhodet, og det er et så stort tema, med mange ulike bakgrunner, at det ikke kan dekkes med enkle utsagn. Jeg snakker om ulike egenskaper, hvorav noen bare er varianter og noen blir kjennetegn på nye raser, og hvordan de oppstår. Noen av egenskapene er gamle, som du er inne på, men noen er relativt nye innen den rasen det er snakk om. Et eksempel: Colourpoint perser. Genet for colourpoint eksisterte ikke i persere, så vidt man vet, før det ble blandet inn fra siamesere i nyere tid. Manx er en spontan mutasjon som har blitt til en katterase. Hårløshet og rexpels er også slike mutasjoner. På ørkenrotter har man genet for spotted, som er relativt nytt. Hos hamstere har man et lignende gen, som også er dominant. Når det plutselig oppstår, er det jo åpenbart en spontan mutasjon. Med recessive gener er det mye vanskeligere å definere, fordi de både kan nedarves skjult i mange generasjoner og de kan mutere spontant. Det er et stort og komplisert tema, som jeg langt nær kan alt om, men interessant er det.

Vi var hjemme og inne den første nyttårsaften med Ayla, men hun reagerte ikke overhodet. Det er kanskje litt sent, men du kan jo prøve: Søk på youtube etter videoer med fyrverkeri, og forsøk en hurtigtilvenning. Begynn med lav lyd, og skru opp etterhvert. Ikke gjør noe vesen av det, kos og trøst kan forsterke frykt. Snakk rolig, og prøv å kontrollere dine egne nerver for hva som kan skje, det smitter over på valpen. Når det smeller for alvor, så kan det være greit å sette på en radio eller noe musikk. Ikke høyt, du klarer ikke å overdøve smellene likevel. Gå en lang tur tidligere på dagen, og slit ut valpen med hjernetrim på ettermiddagen. Og igjen, ikke lag noe styr, samt ikke forvent det verste. Mange hunder blir redde nettopp fordi eierne bekymrer seg for hvordan hunden vil reagerer, og det blir en selvoppfylt profeti.

Nå handler jo denne diskusjonen om å gi råd til andre, og da vil jeg si at det er en variabel til som må være på plass: Evnen til å formidle. Det hjelper ikke en dritt om man har hundre års erfaring og lært masse i praksis, hvis man ikke kan sette ord på og forklare det man har lært. For ens egen del spiller det jo ingen rolle, da gjør man jo bare det man vet fungerer, og prøver seg frem basert på erfaringer man har fra tidligere, men hvis man skal kunne hjelpe noe andre, så må man også kunne forklare hva som skjer og hvorfor. Man kan selvfølgelig bare gå inn og fikse, men den andre vil da ikke lære noe, og vil trenge hjelp igjen ved neste hinder. Det blir litt som det gamle ordtaket "Gi en mann en fisk, og han blir mett for en dag. Gi mannen en fiskestang, og blir mett hver dag" (eller noe sånt). Altså, det hjelper verken med praktisk kunnskap eller teoretisk erfaring hvis man ikke klarer å formidle det til andre.

Lang pels er recessivt hos alle arter jeg kan noe som helst om, både katter og ulike gnagere. Men langhårsgen er så vidt jeg vet ikke et gen som opptrer i naturen annet som spontane mutasjoner som aldri blir ført videre. Det er disse mutasjonene vi mennesker har avlet videre på for å skape nye varianter. Hos arter eller raser der genet ikke har blitt funnet eller dyrket ennå, så vil det på et tidspunkt dukke opp. Det var dette jeg trodde Krutsi mente med rottweiler. Feilen min gikk ikke på det genetiske, den gikk på tidslinja. Mutasjonen har allerede blitt observert, men det forandrer ikke det faktum at det i sin tid enten oppsto spontant, eller ble innført via utavl. Det er slik nye egenskaper oppstår i en spesiell linje. F.eks. en familie der alle har blå øyne (samlebetegnelse for alle blå-baserte farger), og så dukker det plutselig opp en brunøyd unge. Det har to mulig forklaringer etter det jeg lært: Enten en spontan mutasjon, som er lite sannsynlig, eller at er innført brunt via den ene forelderen. Når det er snakk om recessive gener, så er det jo langt vanskeligere å holde styr på bæring. Begge foreldre må være minst bærere, og et recessivt gen kan bæres over mange generasjoner uten at noen vet om det. Av logiske grunner kan derfor mutasjonen oppstå mange år før noen oppdager den. Og jo, jeg blir litt furten når noen konkluderer med at jeg kan lite om genetikk, når den eneste feilen som blir påpekt ikke har med det genetiske å gjøre, men tid Jeg skal ikke påberope meg store kunnskaper om genetikk generelt, og spesielt ikke arvelære hos hunder spesifikt. Men jeg kan basic genetikklære og litt til, og en del mer om katter og gnagere, som nevnt. En del ting som går på utseende er jo artsspesifikt, selv om en del ting er felles. Gul, f.eks., er X-linket hos både katter og hamstere, men ikke hos ørkenrotter eller rotter (sier ennå, fordi gener jo er i konstant utvikling ). Ut fra hva annet jeg kan, vil jeg tippe at gult ikke er X-linket hos hunder, da jeg aldri har hørt at det finnes et kjønnsbundet mønster som skilpadde hos hunder. Om jeg tar feil, så lærer jeg gjerne.

Ok, så fordi jeg aldri noen gang har sett eller hørt om en langhåret rottweiler, så kan jeg ikke mye om genetikk? Det var da en veldig snål og snever konklusjon, basert på en feilaktig antakelse om et gen hos én hunderase. Selvfølgelig helt logisk, kunnskap om et enkelt recessivt gen hos en rottweiler er jo det aller første man lærer om genetikk /sarkasm. Hvordan mener da du at dette genet har oppstått? Magi? Via maten? Nei, vent, sjamoen mora brukte! Du mener jeg kan lite om genetikk, men selv jeg vet at en endring i genotypen hos en organisme kommer fra enten spontan mutasjon (som kan skje av mange grunner, bl.a.stråling) eller har blitt innført utenfra. Forenklet, og sikkert krøkkete, forklart. At genet allerede eksisterer, det visste jeg ikke. Krutsi omtalte hvite eller langhåra rottweilere på en måte som jeg oppfattet som svært usannsynlige muligheter, og fordi jeg selv i alle mine år med sikling på rottiskull på nettet aldri har sett hverken hvite eller langhåra, tolket jeg eksemplene som tatt ut av luften for å demonstrere et poeng. Krutsi skrev jo selv at jeg oppfattet rett i forhold til hvit, så jeg synes ikke det er en så fryktelig fjern tanke. At jeg ikke undersøkte først, var selvfølgelig dumt, og jeg dersom det stemmer det du sier om at det finnes som et recessivt gen allerede, så legger jeg meg flat på den. Det var uansett ikke poenget med innlegget, så det spiller ingen rolle at jeg tolket begge eksemplene likt, og tok feil på det ene. Jeg fastholder fortsatt at jeg, etter Krutsis utsagn, har rett i forhold til en hvit rottweiler som måtte dukke opp.

Men i all verden!?! Har da ikke skreket om noe som helst, jeg. Jeg sa at det enten var en spontan mutasjon, altså ikke noe juks, eller at noen hadde juksa i linjene. Det er en stadfestelse av faktum. Det er de to alternativene som finnes når det dukker opp noe som ikke hører hjemme der. Det er verken skriking eller beskyldninger, det er reinspikka fakta. Og selvfølgelig finnes det juks innenfor rottisavl også, som med alle andre raser, så å avvise det som en mulig forklaring er i beste fall naivt. Hvorfor kommer det aldri til å dukke opp en hvit rottis? Er de så motstandsdyktige mot spontane mutasjoner at det ikke kan skje? Hvis langhår kan dukke opp spontant, kan hvit eller albino også gjøre det. Mange av de trekkene vi ser på hunder i dag, er "feil", spontane mutasjoner som er avlet videre på. Inkludert f.eks. de rasene som skal være hvite. Det dukket først opp hos en, uten at noen hadde sett en hvit hund av den rasen før, og så ble det avlet videre på. Man trenger forøvrig ikke å kjenne en rase i det hele tatt for å kunne enkel genetikk. Nå er forøvrig rottweiler den rasen jeg nok kjenner best, uten sammenligning forøvrig, og jeg har aldri verken sett eller hørt om en langhåra rottis. Det er ikke dermed sagt det ikke kan dukke opp fra tid til annen, enten naturlig, eller ved at noen har gjort noe de ikke burde ha gjort.

En hund, uansett størrelse, med kort pels eller uten underull vil trenge å avklimatisere seg. Pelsen trenger tid til å bygge seg opp for å tåle kulde bedre. Så dersom det blir bråkaldt, eller er veldig vekslende, som det har har her jeg bor hittil i vinter, så kan klær være nødvendig for muskulaturen. En valp er ekstra utsatt, for kroppen dens har ennå ikke lært å regulere temperaturen sin skikkelig, ei heller har den kommet helt inn i systemet med pelsbygging. Ellers er det helt logisk at små og/eller tynne hunder blir fortere kalde enn større og kraftigere hunder. Mynder f.eks. vil jeg tippe fryser fortere enn f.eks. golden, fordi de ikke har noe særlig underhudsfett, som isolerer. Jeg synes det er vanskelig å sette noen hovedregel når det gjelder påkledning. For det første så er alle hunder forskjellige, også innenfor samme størrelse, og for det andre er det mange variabler i forhold til været. I tillegg spiller aktivitet en rolle. Jeg hadde lavere terskel for å ha på Ayla genser den første vinteren hennes, fordi hun, som nevnt over, da var ung, og ikke ferdig med tanke på temperaturregulering. Nå, hennes tredje vinter, er terskelen høyere. Jeg bruker genser dersom jeg vet hun vil bli stående stille en del av tiden. Hvis det er fuktig, så tar jeg på genser ved høyere grader enn hvis det er tørt. Jeg tar også vind med i regnestykket. Sokker ville jeg gjerne ha brukt foregående år, men Ayla nektet å flytte seg med dem på. I år har hun brukt dem ute en gang. Jeg bruker ikke sokker for kuldas skyld, men for å beskytte tråputene når det er skare eller is. Tidligere vintere har hun blitt veldig tørr og sprukken under føttene, selv med potevoks, og det har plaget henne en del. Så det vil jeg unngå. Er det bart eller snø, så ligger sokkene igjen hjemme, uansett temperatur.

Så koselig Det minner meg på den nest beste presangen jeg har fått, for 3 år siden. For mange år siden fikk jeg en håndlaget nisse av tanta mi, og den var jeg veldig glad i, den sto fremme hele året. Men etter at vi flyttet hit, så hadde den et uhell. Den sto i boden inne, en av oss hadde vært så dumme at et malingspann var plasser på hylla over. Spannet velta, og nissen ble full av svartmaling. Jeg ble kjempelei meg, men innså at nissen bare måtte kastes. Det trodde jeg var det siste jeg så til den. Men julen samme år fikk jeg plutselig nissen i julepresang av kona. Hun hadde fikset den etter beste evne, som ikke er stor, hun har ti tommeltotter når det gjelder slike ting. Hodet og genseren var heldigvis fri for maling, men kona hadde laget ny bukse, ny base og ny rot som nissen sitter på, og ny pynt rundt. Det var en kjempeoverraskelse, spesielt fordi hobbyting ikke er hennes greie overhodet, men desto mer rørende og spesielt. Nå er jeg enda mer glad i nissen, jeg har jo fått den to ganger, fra to forskjellige mennesker som betyr mye for meg.

Så hvit eller langhåret rottis er enten en spontan mutasjon eller reint juks et sted i linjene. Juks ville jeg uansett styr unna, men en spontan mutasjon kan ingen forebygge. En mutasjon som går på pelsfarge eller -mønster, eller hårlag, viser seg tidlig, og vil ikke komme som en stor overraskelse når hunden har blitt voksen. Det er noe man vet på kjøpstidspunktet, og hvis det er viktig, så styrer man unna den valpen. Vanskeligere er det ikke. Jeg har aldri hatt sansen for prisavslag for ubetydelige skjønnhetsfeil hos dyr. Det sender signaler om at det dyret er mindre verdt på grunn av jålerier, og det gnir moralen min mothårs. Og som sagt, det er noe man som kjøper vet om før man i det hele tatt inngår en avtale om kjøp. De som er ute etter en rasetypisk utseende hund vil uansett aldri være garantert at det ferdige produktet blir slik man ønsker når man kjøper en valp, men er det viktig for en at utseende stemmer best mulig, så velger man ikke en langhåret rottis eller en puddel uten krøller.