Lene_S

Uttrykk kan være morsomme, spesielt når de er originale. Jeg ble inspirert til å starte denne tråden etter å tidligere i dag ha kalt min kjære stefar for teknoimbesil. Har aldri hørt det før, så jeg tar copyright Andre ord av den sorten som ikke står i noen ordbok: Pøtter - en pot(e), flere pøtter. Pokerhale - ironisk vri på pokerfjes om hunder og katters halebruk. (artig trivia her: Pokerhale får ikke rød strek av stavekontrollen i chrome ) Plystrevasking - katter som prøver å leke uskyldige eller har dummet seg ut, omtrent som når vi titter i være og plystrer. Pusbert - katters hemmelige venn, inspirert av Skybert, når katten flipper på tilsynelatende ingenting. Voffbert - hundenes hemmelige venn, se over. Noen som har noen kreative ord?

Klikk der det står Karmatråden i startinnlegget, så kommer dere til innlegget som her skal diskuteres

Jeg fikk det alternativet da jeg skulle bestille levering fra PostNord av pakka fra Zooplus. Så det er ingen forskjell. --- Jeg fikk ingen beskjed fra verken Zooplus eller PostNord om at pakken min var klar til levering, at jeg måtte avtale leveringen, så derfor ble min liggende lenge. Jeg fikk raskt svar fra Zooplus da jeg etterlyste pakken, og det ordnet seg veldig kjapt.

Det finnes mye fint i allergimedisiner Det er bare nå han mener at vi somler med å slippe han ut (les: vi burde skjønt det før han skjønte det selv) han eter ledninger. Altså er det bare å la døra stå åpen hele tiden. Nei, vent, det funker heller ikke, for han er mer kørka enn en halv tube baconost. I sommer stå han og maste for å bli sluppet ut kjøkkenveien, der katteluka forøvrig er montert og åpen, mens verandadøra sto på vidt gap. Nope, åpen dør funker heller ikke *tilbake til tenkeboksen* Verden dummeste katt er fortsatt klar for bytting

Er du villig til å bytte med en svart og hvit hannkatt som spiser ledninger for tusenvis av kroner?

Jeg elsker lange skjørt, og trekker i det så fort anledningen byr seg, f.eks. gå på quizkveld på den lokale kafeen, eller en tur med Ayla på sommeren. Det betyr ikke at jeg ter meg som en lady...ever

Når du beskriver deg selv, så kunne du like gjerne beskrevet kona mi. Hun også slet veldig med å finne sin plass i kjønnssystemet, og følte hun ikke passet inn i noen av leirene. Da hun var yngre, så var dette et stort problem for henne. Bare det å få mensen og pupper føltes veldig feil, og hun drev en periode med innbinding (binde stram bandasje over puppene). Senere har hun slått seg til ro med at hun er mer jente enn gutt, selv om ingen av delene føles helt rett. Det er dog ikke noe som opptar henne lenger. Kona slet også med presset om å bruke kjoler og slikt. Men det var i barne- og tenårene. Som voksen har ingen blandet seg i det (bortsett fra meg, som har utfordret henne i skjørt et par ganger, rett og slett for å pushe litt grenser). At voksne mennesker sier slik til deg nå, det er bare for dumt. Det er selvfølgelig greit at de kan ha en mening om at du er finere med langt hår og har sminke, men det går jo direkte på smak. Og så klart hva man er vant til. For man er vant til at jenter som har pynta seg, og dermed i sin peneste utgave, har fancy hår og sminke. Men det er et stykke mellom å gi uttrykk for en mening om noe subjektivt, som hva de synes du kler mest, og å presse på med hva de mener du burde gjøre. Det første er greit i mine øyne, det andre; not so much. Det men kjønnsfordeling i forholdet trodde jeg helt ærlig begynte å gå ut på dato nå. Vi fikk noen sånne spørsmål tidlig, men det er mange år siden nå. Jeg trodde verden hadde kommet lenger på de 18 årene siden vi ble sammen. Mulig folk bare antar i sitt stille sinn at kona er "mannen". Og det skal de jo få lov til, de lærer fort nok når de blir kjent med oss at det ikke fungerer sånn. Ja, hun har noen av de tradisjonelle mannegreiene, som å mekke bil og klippe plenen, men noen må jo gjøre de tingene, uavhengig av kjønn. Og jeg driter i bil, skjønner meg ikke på det, og hun liker faktisk hagearbeid, så da er den saken klar. Jeg må jo si at kona jo har en fordel når hun ser ut som hun gjør. Hun trenger aldri å fortelle folk at hun er lesbisk. De aller fleste antar at hun er det basert på utseende. Jeg, derimot, må gjerne stappe det inn i folk med t-skje. Det kjenner kanskje kjæresten din seg igjen i? Det tar folk gjerne litt flere sekunder å oppfatte, og akseptere, at jeg også er lesbisk. Jeg ser jo ikke sånn ut, må vite. Og jeg skjønner det for så vidt. For jeg merker det jo selv. Det er enkelte der gaydaren lager et forferdelig rabalder, at selv den blindeste må ha et snev av mistanke. Og så har du de der gaydaren ikke gir fra seg et pip selv om den burde det. Det er dog sjelden for min del, jeg har en godt fungerende gaydar, selv om den missa Gro Hammerseng-Edin, noe som irriterer meg fortsatt Selv om jeg, som selv er lesbisk, som oftest klarer å se den der lille tingen som jeg ikke klarer å sette finger'n på som gjør at jeg tror noen er skeive (altså av de som ikke får gaydaren til å sette i gang fullt raveparty), så forventer jeg ikke at andre, streite, klarer å plukke opp de subtile signalene. Jeg er en sånn selv, og gjenkjenner dermed "noe", men det har ikke streite. Så det er forståelig at de automatisk putter meg i heterobåsen. Antakelig helt ubevisst, og da tar det jo gjerne noen sekunder å overkjøre det når de får motstridende informasjon. Jeg har aldri vært i noe skap, så for meg er det ikke noe problem å måtte gjennom den lille indre kampen hos andre. Det er mest komisk, for å være ærlig. Og de aller fleste ler med meg når det går opp for dem hvilke automatiske oppfatninger de har. Det flotte er at det da samtidig lærer noe om å ikke ta ting for gitt, og undebevissheten deres vil neste gang ikke være like sikker i sin sak. Når det gjelder å føle at du kan være deg selv: Det er det kun du som kan gjøre noe med. Når du er komfortable med deg selv, så vil automatisk omgivelsene følge etter. Det kan være derfor folk kommer med kommentarer om kjoler og sminke, fordi de plukker opp signaler fra deg om at du ikke er komfortabel uten, om du forstår. Fordi kjoler for dem er den mest åpenbare mangelen, så vil de fikse problemet. De klarer ikke å se at det ikke kan fikses med ytre endringer. Så den dagen du klarer å være komfortabel med den du er, så vil de slutte å føle et behov for å fikse. Men det begynner med deg Synes det var en flott måte å håndtere spørsmålet på. I stedet for å bare komme med et bastant svar, så fikk du guttungen, og resten av klassen, til å reflektere over hvorfor spørsmålet i det hele tatt kom. Gid alle lærere var som deg

Det er da vel ikke noe bedre? Da blir jo den stakkars valpen liggende i eller veldig tett på sitt eget avfall, og det vil jeg tro vil være veldig ubehagelig for en valp, hvis instinkter sier at sånt søppel ikke hører hjemme der man sover.

Det der leste jeg også på NKKs sider om HD/AD-røntging. For, inspirert av tråden jeg oppdager her forleden med røntgenbilder av HD og AD, så tenkte jeg at det jo kunne vært interessant for enkelte, inkludert meg selv, å røntge Ayla. Men jeg ser jo nå at det er helt uten interesse for alle andre enn meg. Hun er jo til og med kastrert, og vil da følgelig, for de som måtte ha litt tungt for det, ikke avles videre på. I min naivitet og med et ønske om å bidra med noe tenkte jeg at det likevel kunne være interessant for chihuahuafolket og slekten til Ayla å vite sånt. Jeg håper jo hun er frisk, men om hun er det, er jo det en positiv ting å vite. Trodde altså jeg. Nå er jeg så nysgjerrigper at jeg nok kommer til å røntge henne likevel, omtrent samtidig som jeg skal få tatt en offisiell PL-test. Så står det i hvert fall ikke på oss om man om noen år skal prøve å klaske sammen en reell statistikk.

Det er vel ikke noe fasitsvar på disse spørsmålene. Vi er alle forskjellige, og har ulike ønsker og prioriteringer. Vi feiret sammen i praksis den første jula, vi regner ikke med den aller første, for vi ble sammen i desember. Vi flyttet sammen etter tre mnd, hvilket var i mars, og da føltes det naturlig at kona ble med min familie på julaften fordi jul i hennes familie er noen kjipe greier. Året etter var vi likevel hos henne familie, og det var den verste julaften jeg har hatt, inkludert den da jeg plutselig måtte "feire" helt for meg selv. Julegaver ble forøvrig signert oss begge samme år. I grunn må man gjøre det som føles rett for en selv, og er man ikke enige, så må man finne et kompromiss. Jul betyr mye for mange mennesker, så det kan fort bli et sårt punkt om man ikke klarer å finne en vei begge kan leve med. Bortsett fra det, finnes det ingen feil måte å gjøre det på, slik jeg ser det.

You're weird

Det blir vel kanskje mer og mer vanlig. Husker da jeg var ung ( ), da var det ikke kult å spise grønnsaker, type "grøntfôr er for kaniner", så det var sikkert flere som aldri kom inn i det som voksen heller.

Det første som slo meg er å spørre om du har fått henne undersøkt hos veterinær? Siden atferden har endret seg såpass drastisk, og du ikke nevner at noe spesielt har skjedd henne som har trigget dette, så tenker jeg smerter. Hun er jo forholdsvis gammel, etter blandingen å dømme, og problemer med muskler, skjelett og ledd er da mer sannsynlig. Så hvis du ikke har fått utført en grundig undersøkelse, både klinisk og med røntgen, så ville jeg gjort det, var jeg deg.

Jeg vet jo at det er sånn for de fleste. Foreldra mine prøvde jo å stappe i meg grønnsaker av alle slag gjennom hele oppveksten, og det funka på både søster og bror, men jeg klarte aldri å bli vant til det, langt mindre like det.

Det funker helt fint, det. Jeg kan ikke fordra varme grønnsaker, med et par unntak. Det er ikke bare det at konsistensen forandrer seg, men det faktum at de er varme. Jeg vet man kan ha kalde grønnsaker, som råkost og salat, men det har aldri falt meg naturlig. Det smaker rart med grønnsaker sammen med spesielt saus. Jeg kan til nød tøye meg til minimais i wok, og varm mais sammen med biff eller kotelett, men sammen med saus blir det veldig feil for mine smaksløker.

Nå har jeg endelig fått laget karamellkakene. Satte deigen i går kveld, men klarte ikke, pga alt styre med Ayla på sykhus, å konsentrere meg om noe, så de ble stekt i dag. Ooooog: NAM! Det var lørdagsgodt en adventslørdag verdig Fettete, klissete og søtt. Akkurat slik tannlegen min liker det

Akkurat nå: Veeeeldig glad for at Ayla er på på vei hjem, etter en hendelsesfri natt på sykhus

Tusen, tusen takk, alle sammen Det hjelper virkelig å dele når man har det tøft, og få forståelse fra dem som forstår det aller best. Og @2ne: Jeg tror og håper du har rett, men bildene i hodet er der likevel. Mammahjerte, vet du

Takk skal dere ha En liten oppdatering: Etter undersøkelse har de ikke funnet noe galt, men jentungen er fortsatt apatisk. Tre forskjellige veterinærer, inkl en som jobber med mastergrad i nevrologi på dyr, mente at det var tryggest at hun ble der i natt. Det kan ta tid før symptomer på hevelse eller væskeansamling vises, og hun kan brått bli mye dårligere, som anfall eller kramper, og vi bor 45 min unna, noe som er for langt til å rekke tilbake til klinikken om noe sånt skulle skje hjemme. Det føles helt j**lig å la henne bli igjen der i natt. Hun har aldri vært borte fra meg så lenge før, og aldri vært så lenge på et fremmed sted. Jeg håper det er verre for meg enn for henne, men hun er veldig knyttet til meg, og jeg er den eneste som kan trøste henne når hun ikke har det bra. Alle andre, inkludert kona, bare stresser henne, og hun kan glefse dersom noen prøver å løfte henne i sånne situasjoner. Jeg har bilder i hodet av den lille loppa som sitter i et bur og klynker fordi hun ikke skjønner hva som skjer og hvorfor jeg ikke er der. Dette er nok ekstra ille for meg fordi Ayla har gjort en stor forskjell for meg og mitt liv. Jeg har hele mitt voksne liv slitt med å føle ekte empati (jeg er god på å fake), og aldri klart å bry meg nok om noe til å sette det foran meg selv, ikke i nærheten faktisk. Ayla forandret på dette, og jeg blir fortsatt stadig overrasket over hvor mye jeg klarer å føle for dette lille dyret. Jeg er ikke vant til disse følelsene, og det blir veldig overveldende. Nå høres jeg sikkert veldig sutrete ut, men det er mye tøffere enn jeg trodde å skulle overlate henne til noen andre så lenge.

*engstelig* Jeg lånte med meg bestevenninna til Ayla, og de holdt på å leke mens jeg satt på sofaen og leste. Så ser jeg halvveis at Ayla sklir på kanten av sofaeputa og smeller hodet i bordkanten, det så ut som det var i nærheten av hjørnet. Så hyler hun. Etterpå sliter hun med å holde det ene øyet oppe, og virker apatisk og fjern. Så prøver hun å riste seg, men avbryter. Deretter kravler hun opp på sofaryggen, der venninna ligger, og har knapt rukket å legge seg ned før øya ramler igjen. Ayla kan ikke fordra å sove inntil noen som helst, verken folk eller dyr, så at hun omtrent la seg oppå venninna var et varseltegn. Hun fortsatte å slite med å holde øya opp. Nå er hun på vei til Jeløya med kona, og mammahjertet mitt har det vondt. Jeg håper det bare er en lett hjernerystelse. Trangen til å sove tyder jo på hodeskade, så jeg trenger gode vibber vår vei.

Helt enig! Jeg elsker farger, for all del, men ikke som julelys. Sånne som blinker i blått, rosa og gult har ingenting med jul å gjøre. Kan leve med rødt og grønt, for det er julefarger, men alle aldre... *grøss* Du skulle sett kontoret mitt, du. Klarte ikke å bestemme meg for farge, så jeg ahr en svart vegg, en sjokkrosa vegg, en blålilla vegg og en grønn vegg. Taket er lilla Jeg drøyde 15 år med å gå til tannlegen, og ble dømt til "ikke å kunne ta vare på meg selv", så HELFO betaler moroa Åh, stakars deg *klemmepå* Jeg gjorde det i fjor (uten unge), og det er j***ig vondt, og dessverre så er det vondt en god stund etterpå.

Inspirert av en annen tråd her, tenkte jeg at jeg kanskje burde jobbe med Aylas ressursforsvar. Hun har ikke forsvar overfor mennesker, selv om hun kan bli litt gnien, og knurre litt, dersom noen andre enn jeg prøver å ta fra henne tyggeting, men det anser jeg som greit og ikke noe problem. Det er overfor andre bikkjer som er problemet. For hun er ekstremt ego. Og det interessante (for meg, som er atferdsnerd) er at de aller fleste, uansett størrelse, bare finner seg i å bli dytta bort. Hun skal nemlig ikke bare forsvare det hun allerede har, hun skal ta det andre har også. Og det spiller ingen trille hva det er. Den sunne skepsisen hun har overfor store hunder flyr ut vinduet dersom de har funnet noe interessant ute, f.eks. en gresstust med en spennende lukt på. Da flyr loppedyret i full fres mot dem, knurrende og glefsende. Og de trekker seg. Jeg er bare redd for den dagen hun møter en som er like tøff i trynet som henne selv, og som tar igjen, men er 10 ganger større. I tillegg håper jeg jo på en hund til om noen år, og da hadde det vært greit med fred i heimen. Jeg har vridd hjernen for å prøve å finne ut hvordan jeg skal trene på dette, men komme opp tom, så jeg spør dere. Hvordan skal jeg gå frem for å trene bort dette? Jeg blir også nysgjerrig på hvorfor alle bikkjer, selv de som er 10 ganger større, og som hun vanligvis er litt engstelige for, lar henne overta. Det eneste unntaket er bestevenninnen Mini, som innedørs, også hos oss, kan ta igjen så skjellsordet tispe virkelig kommer til sin rett. Har måtte skille dem noen ganger. Men alle andre lar seg altså jage vekk av det iltre lemmenet kalt Ayla. Har det med rang å gjøre? Hun er naturlig en sjefete og dominant frøken overfor andre hunder. Bøyer de andre av fordi hun dominant, eller er det andre grunner til at sånt skjer? Nerden vil vite mer

Sånne folk er festlige Jeg husker da jorda skulle gå under, en av den gangene, dere vet, tror det var den i mai 2011. Da fant jeg ut at jeg like gjerne kunne starte min egen religion, med meg selv som gud. Ble litt lei av stadige trusler om å havne der den største grillfesten av dem alle holdes. Og som den fornuftige, og late, guden jeg er, så måtte jeg har en del ansatte. Er jo grenser for hvor mye en stakkars gud skal klare å holde styr på helt alene (ser jo hvordan det går med den som er nå, liksom). Tror de gamle folkeslagene hadde rett idé, med en gud for hver en liten ting. Jeg har fortsatt ledige stillinger, om noen vil ha. Anything goes, som f.eks. min bror som er gud for dårlig utført elektrisk arbeid, og min søster som er gud (likestilling er viktig, gudinne er ikke et uttrykk jeg bruker) for dårlig musikksmak og Kalle Klovn. (PS: Mener ikke å tråkke noen på tærne her, altså, jeg respekterer folks rett til å tro ) Jeg skal også lage krumkaker. Blir tredje gang for min del. Første gangen gikk som smurt, andre gangen, not so much.

Ah, takker for tipsene Nå er det litt seint, og smøret står til myking, så det får bli i morra. Etter min erfaring: Har du aldri gjort det før; kjempeenkelt! Har du gjort det før; altfor brente 2 ganger, og ødelagt kjele Tror nybegynnerflaks er avgjørende for sånne ting *fnef*

Det er tragisk at folk blir lurte, og noen handler i veldig god tro. Men, og kall meg gjerne kynisk og slem, noen "fortjener" det de får. Når de tar den billigste og letteste veien, spesielt etter så mye fokus som det har vært, så tar de en sjanse. Er noe for godt til å være sant, så er det gjerne det. Kjenner jeg har litt den samme manglende sympatien som de som faller for Nigeriabrev. Dette er grunnen til at jeg kjøpte min chi fra en godt renommert oppdretter. Chi har jo samme problemer som @Eloise nevner om frenchiene. Jeg kunne fint ha fått en chi til halvparten av det jeg betalte for Ayla (som forvørig kom med rabatt pga navlebrokk), for jeg driter i utstilling, og føler meg absolutt ikke skikket til avl i og med at hun er min første hund. Men jeg ville ikke risikere å bli lurt, ei heller å støtte en puppymill. Da betalte jeg heller ekstra.