Lene_S

Nå har jeg aldri oppfattet Pringlen flirende i denne saken, så det er en drøy påstand, men ellers er jeg enig med deg i at denne saken ikke er sammenlignbart med hunder som på sett og vis er offentlig ansatte. Uansett om det er de samme rasene eller ei. Når man organisert utøver noe ulovlig på denne måten, så er det sannsynlig at hjørner blir kuttet underveis. Hunder som gjør en samfunnsinnsats blir nøye fulgt opp og jobber synlig hele veien. Stor forskjell i min bok

Det er vel relevant i så måte at når det ikke er lov å omplassere en lovlig trent hund, så kan det umulig være lov å omplassere en en ulovlig trent en. Den har ingen lov til å eie i utgangspunktet. Selvfølgelig har de ikke tid eller ressurser til å sjekke sånt til vanlig, akkurat som båndtvangen stort sett blir oversett, men i denne saken sitter de jo med bikkjene i fanget, og da er det litt vanskeligere å ignorere det.

Omfanget er det unike her. Hvor mange andre saker vet du om der det har blitt tatt ut mafiatiltale for ulovlig jakt med hund her i landet? Jeg er enig i at det burde vært både sånn og slik, Tone. Men hundeloven gir politiet og enhver fornærma nabo carte blanche til å kreve hvilken som helst hund avlivet på meget tynt grunnlag. Og jeg synes det er helt høl i huet, i tilfelle du ikke har forstått det. Men jeg kan også sette meg i politifolkens sko. Slipper de en hund som tidligere har angrepet ut igjen i samfunnet, så føler de jo et ansvar, dersom noe skulle skje igjen. Og en hund som har angrepet én gang, er ikke automatisk farlig heller. Så hvor skal de sette grensa? Sånn det er nå er det jo helt bingo, og det er mye flaks/uflaks involvert. Hele loven, med saksganger og det hele, burde blitt endret. Jeg mener heller ikke at hetsjakt, eller noen form for jakt, gjør hunder farlige for folk. Men hunder som er trent i dette på levende dyr, er selvfølgelig farlige, vil tro farligere enn gjennomsnittsbikkja, for viltet Vet du hvilket disse hundekyndige er? For det meste jeg har lest har vært anonymt, og da er det ikke verdt noen ting, dessverre. Jeg er 100% enig med deg i at hunder ikke er farlige ut fra rasen. Det hadde jeg liksom håpet hadde kommet tydelig frem, både her og i tidligere diskusjoner. Men at rase har noe å si for mentaliteten, og hvilket potensiale, hunden har, det er jeg ikke i tvil om. Og den mentaliteten og det potensialet må nødvendigvis tas med i beregningen nå man vurderer en hunds styrker og svakheter. Noen raser har et større potensiale til å bli farlige, enten det nå er overfor folk eller andre dyr, mens andre raser sjeldnere utgjør noen trussel mot noen. Selv om rase må og bør tas med i en vurdering av en hund, så bør ikke fokuset bli for stort på rase. Der er media helt på trynet, de bruker "kampraser" som et angrepsvåpen for å lage sak, og hundens rase blir brukt mot den. Så for å konkludere: rase med i vurderingen, men aldri brukes verken for eller mot. Kort sagt. Nå tror jeg at denne saken ikke hadde skjedd i det hele tatt med noen fluffy og nusselige hunder. Kall det gjerne fordom om du vil, men typer som velger å jakte ulovlig organisert på denne måten velger ikke pudler eller lapphunder til formålet. De velger de tøft utseende hundene. Så når det først skjedde, så måtte det være denne typen hunder, føler jeg. Dessverre, må jeg si, for jeg er veldig glad i de tøft utseende rasene selv.

Down, girl! Jeg på ingen måte forsvarer hundeloven, dens innhold eller dens forbud mot raser. Aldri vil du høre eller lese det fra meg. Jeg kan ikke fatte og begripe at enkelte av hundelovens paragrafer kan håndheves, da de bryter med den øverste loven vi har, nemlig grunnloven, og da nærmere bestemt vår rettssikkerhet. Hundeloven bryter vår rett til å være uskyldige til det motsatte er bevist, og det vil jeg aldri forstå. Jeg ser heller ingen poeng i å forby raser. Men nå har vi nå engang denne loven, og politiet må håndheve den, enten de vil eller ei. Sånn er det bare. Saken er unik for vårt land, og for vårt politi. Hva som skjer andre steder er egentlig uinteressant. Vi har våre lover å forholde oss til, og hetsjakt er forbudt. Noe jeg støtter fullt og helt, forøvrig. Ingen hunder blir automatisk farlige av den ene eller den andre jaktformen, ei heller at eieren er kriminell, men summen av trening, mentalitet, rase og flere andre ting kan gjøre en hund farlig. Jeg er dog enig i at det burde være et bedre system for vurdering av hund, men jeg sliter med å se hvordan. Om de kaller inn en ekspert, så vil halvparten av hundefolket hyle opp om at det var feil ekspert, og kalles det inn en annen, vil den andre halvparten hyle like høyt. Nå vet ikke jeg hvem som har gjort vurderinger i denne saken, vet du det? Uenig. Selvfølgelig har rase noe å si. Hvis ikke det var vesentlig, hadde vi alle kunne hatt en vilkårlig blanding og vært happy med det. Det er jo egenskaper som skiller en rase fra en annen. F.eks. kunne aldri jeg hatt en rase som ikke klarer å la være å løpe etter alt som beveger seg. Jeg kunne heller aldri hatt en rase som er veldig beskyttende, eller en som er veldig føyelig. Dette er egenskaper som ikke passer meg. Det er klart det er individuelle forskjeller, men de grunnleggende egenskapene innenfor hver enkelt rase er jo det som tiltrekker oss, ut fra ønsker og behov. Så kan man være uheldig, og få en som ikke er rasetypisk. Men de egenskapene må tas hensyn til, både når det gjelder valg av rase, og når det vurderes mulig fare. Det skal ikke være hele vurderingen, selvsagt, men det må inkluderes.

Det er jo både flott og fint, men det forandrer jo ikke realitetene. Dersom politiet godkjenner at en hund omplasseres fremfor å avlives, så blir det som et godkjenningsstempel fra deres side. Da går de gode for at hunden ikke vil bite, eller bli en problemhund på andre måter. Bare tenk deg ramaskriket dersom flere av disse hundene blir omplasserte, og en av dem deretter tråkker galt, f.eks. biter noen eller dreper et villt dyr. Det vil skade ambullenes situasjon langt mer enn om alle nå blir avlivet. Da vil politiet bli så fryktelig mye strengere etterpå, for å unngå å gå i fella en gang til, og ambullene vil komme veldig mye nærmere et forbud.

Det jeg alltid har lært, fra ulike veterinærer, og som gjelder både hund og katt er: Faste i en dag, deretter skånekost, som er hvit fisk, fiskeboller, ris og cottage cheese, samt probiotika, som Biola, Zoolac og Canikur. Hvis diaré eller oppkast fortsatt er kraftig 36-48 timer etter innføring av skånekost, så bør veterinær kontaktes med tanke på dehydrering.

Lille loppa mi har jaktet opp og drept mus ute, hun. Hun er livsfarlig fra knea og ned ---- Jeg synes hele saken er vanskelig. For det første er den temmelig unik, jeg kan i hvert fall ikke huske en annen sak med organisert ulovlig jakt med bikkjer. For det andre involverer saken en rase som lever farlig i utgangspunktet, ikke FCI-godkjent og helt sikkert på politikernes kan-bli-forbudt-liste. Ergo, mange har mer eller mindre sittet og ventet på en anledning til å gå til kamp på denne rasen vegne. Det at saken er så spesiell som den er, gjør politiets jobb vanskeligere, og mer komplisert. Jeg tror de føler seg frem en del her, også, at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere disse hundene, eller hva som er det riktige å gjøre i forhold til samfunnet. For lik det eller ei (og jeg liker det ikke), så er det samfunnet, med folk som førsteprioritet, politiet er satt til å beskytte. Uansett hvor lite vi liker at hunder er uten rettsikkerhet, så er det et faktum med Hundeloven. Det er ikke opp til politiet å forandre på den, eller å se bort fra paragrafene som står der. De er forpliktet til å håndheve den, inkludert det kjipe faktum at det er hundene som blir straffet for at eierne bryter den loven. Misforstå meg rett her, jeg mener overhodet ikke at politiet alltid håndtere saker der hunder er involverte riktig, langt i fra, men dette er ikke en vanlig "rottis beit naboens bichon i to" type sak. Her er det snakk om en drøss med hunder som oppfører seg som om de er trent til å bite, og jeg forstår at politiet må være forsiktige. Når det gjelder hva de har og ikke har gjort, så er det vel ingen som vet alt. Kanskje de kunne ha gjort sånn eller slik, og kanskje de burde ha brukt andre spesialister, men igjen, det er vrient. Ingen er enige om hvem som er best til å vurdere, selv her på forumet krangles det støtt om den eller den sine kunnskaper, erfaring og evner.

Jeg er litt delt i sånne saker. På den ene siden er jeg prinsipielt mot at dyr skal avlives basert på hva noen tilfeldige fremmede mener og synes. På den andre siden blir jeg litt provosert. Her er det snakk om et forholdsvis lite antall hunder, som innen det kommer en dom mot dem, vil ha kostet hundretusener, for ikke å si over millionen, kroner. Alt samlet inn av bløthjertede mennesker, for å redde noen få hunder. Tenk hvor mange andre dyr som kunne vært reddet med det samme beløpet. Enhver DB-avdeling hadde grått av glede over slike summer, og kunne ha reddet mange hundre katter, eller FOD kunne ha reddet mange flere hunder. Hvorfor skal dette fåtallet av hunder få en sånn særstilling? Sånn det blir nå, så få deres liv en opphøyet verdi, fremfor andre dyr, som gjerne "fortjener" det mer. Så tydeligvis har ikke alle liv like høy verdi. Disse hundenes liv er verdt mer fordi de er aktører i en kampsak, og det blir litt feil i mine øyne. Dessverre må man, når man har med et visst antall dyr å gjøre, gjøre noen ubehagelige valg. De færreste har ubegrenset med midler, og da må man enten gi alle amputert økonomisk omsorg, eller så må man velge bort longshots, de som har liten mulighet til å grei seg over tid. Ideelt sett skulle man sikkert gjerne ha reddet og rehabilitert alt og alle, men prøver man på det, går det på bekostning av noe annet. Ikke fordi noens liv er mindre verdt, men fordi det livet de har ikke er godt å leve. Det er ressursene som styrer skuta, ikke idealisme. For å sett det på spissen: Skal man punge ut 10-tusenvis av kroner for å operere bort noen kreftsvulster hos en hund, når man vet at man i beste fall kjøper hunden noen måneder, mens baksiden blir at man da ikke har penger igjen til å behandle enkle ting hos de andre dyrene man har? Da er jo den enes liv verdt mer enn resten til sammen, og det blir minst like feil. For meg er alle dyr like mye verdt, faktisk berører dyr meg langt mer enn mennesker. Men det blir veldig krampeaktig å skulle sette himmel og jord i bevegelse for å redde den ene, eller et lite antall, for å liksom bevise at man likestiller. Da gjør man faktisk det motsatte. For verdien av et liv handler ikke når og hvordan døden kommer, men hvordan livet leves. Livet er et maraton, døden er bare et flyktig øyeblikk.

Sånn i forhold til at han biter etter å ha fått godbit, gir dere da fra hånda? Har du prøvd å slippe godbiten på gulvet? Da flytter du fokuset vekk fra hånda di. Hvis han da likevel prøver seg, kjøper du et sekund på å få henda bak ryggen mens du snur deg. Cluet er at så lenge han bruker tenner, så skjer det ingenting. Jeg ville droppet halsbåndet på inne. Ved å lage en seremoni av å ta det på sammen med å gå ut, så lager du en betingelse, hvor det å gå ut blir en belønning i seg selv så snart han ser sammenhengen, hvilket kom veldig fort hos Ayla i hvert fall. Og når den sitter, så vil nok sammenhengen halsbånd - biting - skjer ingenting komme også.

Jeg var veldig bevisst på akkurat dette da jeg fikk Ayla, for jeg har hørt om og sett mange hunder som får helt panikk bare av å bli tatt på beina. Bl.a. mormors lille Løwchen, som ble helt krakilsk bare noen tok nedenfor knea hans. Så hver kveld, når vi lå og koste på sofaen foran TV'n, så koste jeg med alle føttene til Ayla. Jeg masserte og gned, og passet på å skille tærne og koseklø mellom dem. Jeg koste så mye med de føttene, at hun etter hvert begynte å like det. Etter hvert tok jeg frem klotanga, og bare satt og fiklet med den mens jeg koste labber. Og første gang jeg klipte en klo, en av de lett tilgjengelige, merket hun knapt forskjellen. Selv om jeg har feilklipt et par ganger, eller lugget, så sitter barnelærdommen så godt i at hun ikke har blitt mer skeptisk av det.

Takk. Det var ikke åpenbart, jeg synes det burde stått mer på About-siden, jeg da

Det er komplett umulig å komme med én regel som gjelder alle hunder i alle situasjoner. Skadene er jo forskjellige, og hundene har jo ulike smerteterskler. Ser det på kattene her hjemme. Har en kar nå med kraftige forkalkninger i ryggen og hoftene, og han viser veldig lite. Han har aldri brukt munn på de andre kattene, men det begynte han med når i romjula, tross cartrophenbehandling. I den andre enden av skalaen har vi en frøken som lager stor drama bare hun setter seg på halen sin. Ofte skal det mye til før aktivitet og humør går synlig ned hos dyr pga smerte, så det er vrient å bruke som varsellamper. Noen ganger må man bare bruke fornuften, for noen typer skader er slik at dyret er nødt til å ha vondt, enten det synes eller ei. C/E-hofter er i den kategorien, det må de være. Jeg har faktisk HD selv, som ikke ble oppdaget før jeg ble voksen, og dermed aldri rettet opp. Selv om ikke jeg er hund, så tror jeg min hverdag med HD er relevant. Jeg har en lett-middels grad, Jeg har sammenlignet røntgenbildene mine med de som ligger i bildetråden her på Sonen, og vil tro jeg ville fått C. Altså ikke så alvorlig grad. Likevel gjør det vondt. Ikke like mye hver dag og hele tiden, men det er alltid en dump ubehagsfølelse der, som jeg etterhvert har blitt vant til og ikke legger så nøye merke til, men så "kramper" det til lysken, hvor det kjennes ut som hele hofta og lårbeinet prøver på umulige akrobatiske øvelser, og det kan være helt grusomt. Hvis jeg bøyer beina for langt til siden, så kjenner jeg at lårbeinskulen hopper i skåla, og det føles som om den er på vei til å hoppe ut. Dette er også veldig vondt. Grunnen til at HD ikke begrenser meg fysisk, annet enn å bøye beina for langt ut til siden, er at bevegelse ikke gjør den store forskjellen. Det er vondt hele tiden, i varierende grad, gåing og løping, hopp og sprett gjør det verken verre eller bedre. Nå vet jeg ikke om det gjør noen forskjell for hunder, som har et annet bevegelsesmønster enn meg, men de belaster jo hvert bein mindre i og med at de går på fire fremfor to. Om det har betydning, vet jeg ikke. Jeg kan jo ta smertestillende ved behov, men det kan ikke en hund. Så basert på hvordan jeg personlig opplever HD, og hvordan det er å leve med, så ville jeg gått ut fra at hunden hat vondt, var jeg deg. Og prøvd f.eks. cartrophen, som andre har anbefalt.

Ayla er 2 år og 8 mnd, blir 3 i slutten av april. Dærsken som tida flyr...

Hvor finner dere navnet på initiativtaker? Det ligger ikke åpenbart på FB-siden, og det burde det gjøre. Nå ser det anonymt ut, og da blir jeg skeptisk. Fullt navn og adresse øker troverdigheten.

Ja, sett i forhold til størrelse, så er det klart at 1 cm brokk er større på en chi enn på en St. Bernhard, men både oppdretter og veterinær sa at det ble regnet som ubetydelig, selv størrelsen på hunden tatt i betraktning.

Vel, siden han jo helt tydelig har problemer med å ha noen for nære seg, så skal det nok sikkert ikke mye til før han utvikler enn forsvarsatferd. Du skriver jo at han går i svart med dere også, hvis dere tar i han, og det er også en forsvarmekanisme han har tillagt seg av erfaring. Katter har ikke pokerfjes, så dersom de er usikre, så synes det veldig godt. Hvorvidt de tar igjen, er veldig individuelt. Noen tyr lettere til tenner og klør enn andre, men i utgangspunktet foretrekker de fleste katter å unngå konfrontasjon om det er mulig. Men de kan også tillære seg forsvarsvaner, som å dra til noen bare fordi de er i nærheten, når tidligere erfaring har vist at motparten har vært plagsom på en eller annen måte. Etter mine kunnskaper om katteatferd, så tenker du rett. En katt som føler seg truet vil enten ta igjen, eller, om den er av den føyelige typen, vise tydelig tegn på usikkerhet og holde seg i høyden der hunden ikke kan få tak i den. Du har en birma, er det ikke sånn? De går jo for å være en føyelig og lite konfronterende rase, selv om din høres ut som den har en liten ertekrok i seg. Så jeg vil si at så lenge katten går over gulvet, ikke kryper rundt som et snikende ullteppe, eller tar igjen med bikkjedyret, så føler den seg ikke spesielt utsatt. Selv ikke en føyelig birma vil forbli passiv dersom den føler den er i fare

Brokk kan oppstå flere steder. F.eks. kan gutter få det i pungen. Brokk er et hull i den veggen som holder organer på plass, f.eks. muskulaturen rundt navlen, som ved navlebrokk. I seg selv er ikke brokk farlig, men hvis tarmer eller andre organer får muligheten til å klemme seg gjennom hullet, så hemmes passasje, eller, som i Aylas tilfelle, blodtilførselen stopper. Da dør vevet, og det er livsfarlig. Navlebrokk kan være arvelig, men det har også en annen årsak; tispas teknikk når hun biter over navlestrengen. Med Ayla og hennes søstre, så var det det som var årsaken, i og med at alle tre i kullet hadde brokk, mens verken mor eller far hadde det, så vidt jeg vet. Og du har helt rett, man skal ikke avle videre på arvelig navlebrokk. Og man bør heller ikke avle videre med en tispe som har vist seg å skape navlebrokk.

I lys av nye opplysninger om at det tidligere var katta som egget, så er jeg mer sikker på at dette er en "angrep er beste forsvar" type vane han har lagt selv til, og som har eskalert. Hvordan bryte vanen, skal ikke jeg begi meg utpå, det har jeg null erfaring med, men det flinke folk her som helt sikkert har gode tips å komme med når det gjelder sånne unoter.

Har veldig få bilder av meg selv, men fant et par fra min søsters bryllup i fjor sommer. Det første synes ikke jeg så godt på, men ta det med likevel. Det var den ene gangen i livet Ayla har "pyntet" seg, og det skjer aldri igjen. Det var kun fordi hun skulle være eneste brudepike og ringbærer under bryllupet. Det bød meg i mot, og det var ikke tal om å strekke seg til kjole, men en smokingvest og tversover i 20 minutter overlevde vi. Det andre bildet er bare meg, lite ladylike som vanlig

Ayla sitt var lite, ubetydelig og regnet som skjønnhetsfeil. Det var kun centimeteren i diameter. Likevel ville hun dødd uten operasjon. Så at det starter uskyldig, betyr ikke at det er noen garanti for at det forsetter å være sånn. Dette bildet ble tatt da brokket hadde begynt å bli blått og hardt, men ikke helt på det verste. Brokket var da over dobbelt så stort som det hadde vært, men du kan jo se at det fortsatt ikke var særlig stort. Likevel ville det tatt livet av henne uten operasjon.

Thank you Jeg visste det kan være dødelig, så det var derfor jeg stusset på dette. Blir vel litt som katteinfluensa, selv om det er mindre vanlig enn det virker som kennelhoste er. Vi hadde en katt som fikk influensa selv om han var vaksinert mot det, men han fikk en mildere variant.

Litt OT, men ikke helt: Synes det er mange som får kennelhoste. Jeg trodde det var noe hundene ble vaksinert mot, jeg. Får de det likevel, bare mildere, eller hva skjer?

Og bare der går det av en masse varselbjeller i huet mitt. En ting er inseminering av logistikk-årsaker, fordi det er enklere og bedre for bikkje at svømmerne blir sendt med posten fremfor at hele bikkjedyret blir sendt med fly over Atlanteren, men pga størrelsesforskjell? Nei, ta hintet da, folkens*, it's not meant to be * folkens er ikke Sonenfolket, altså

Pomme og husky?!? Erre mulig? *ser for seg en haug med telefonkataloger under paring*

Du kan jo prøve å filme det hvis anledningen byr seg, og du har telefonen lett tilgjengelig. Det vil hjelpe. I tillegg så har han jo andre aversjoner, som å bli tatt på, og overreaksjoner på lugging, som begge deler burde være enkelt å få vist en spesialist. Du skal ikke se bort fra at det henger sammen med atferden rundt katta. Det kan være noe så enkelt som at angrep er det beste forsvar mot det han tidligere har erfart som uønsket nærhet fra pus. Jeg har sett det på katter i hvert fall. Har et par frøkner nå som oppfører seg som dramaqueens, og langer ut etter alle andre katter som kommer for nære, fordi et par av guttepusene i sin ungdom syntes det var rasende festlig å erte said frøkner. Og en av gutta er veldig mataggressiv, og oppsøker andre katter for å dra til dem for å være på den sikre siden.