Lene_S

Anbefaler igjen å få strikket en ullgenser til voffen. En genser dekker bedre på undersiden, og er mer behagelig å ha på. Kjøp deg også potefett dersom han går barbeint, det holdet føttene hans myke. Jeg kjøpte noen potesokker til Ayla som er av fleece med en liten skinnsåle under. Jeg klarer ikke å finne dem igjen i noen butikk, eller noen som ligner, men sålen gjør dem mer holdbare på is/skare.

Jeg har da ikke med et eneste ord nevnt noen spesifikk sak i det innlegget du siterte. Jeg skrev kun på generell basis, men greit: Kall meg gjerne både urettferdig og andre ting, men jeg hadde vært veldig, veldig skeptisk til en veterinær som bare står og ser på at et dyr lider seg til døde. Det er ikke et veterinær jeg hadde overlatt mitt dyr til, selv om jeg betaler for meg hver eneste gang, for jeg vil at mine veterinærer skal ha empati og et genuint ønske om å hjelpe dyr. En som ser på et døende dyr uten å gjøre noe mangler begge deler, og all troverdighet som veterinær blir vekk i min bok. For meg handler ikke dette om betalingevne eller ei, om hvorvidt behandlingsnekt i visse situasjoner kunne vært forståelig eller ei, det handler om en åpenbar mangel på de egenskapene jeg krever at skal være til stede hos mine veterinærer. En veterinær med hjertet på rett plass for yrke h*n har valgt, ville aldri klart å sende en døende hund ut døra, penger eller ei. Og det vet jeg fordi jeg kjenner flere slike veterinærer, heldigvis. Jeg vil si at det er en stor forskjell på akutte og planlagte ting, uansett om det gjelder veterinærer eller håndverkere. Når det gjelder planlagte ting, slike ting som kan vente, så synes jeg det er greit å ha pengene på plass, og at bedriftene har større krav til til betaling på stedet. Når det gjelder akutte ting, så bør de fleste utvise litt mer fleksibilitet. Og det gjelder begge veier, forøvrig. Selvfølgelig gjelder det alle. Men at handverkere som gruppe har et dårlig rykte, det er et faktum. Det er også handverkerne som har påtatt seg ansvaret og risikoen det innebærer å drive en bedrift. Vi som privatpersoner opererer ikke utfra den samme risikoen. Det er to forskjellige ståsteder, men begge parter må ta sjanser, om enn på forskjellige måter. Vi må ta sjansen på at håndverkeren vi har bestilt gjør jobben godt og til avtalt tid, og handverkeren må ta sjansen på å få betalt. Sånn er gamet. Det er også en viss forskjell på hva man gi uttrykk for, og hva man tenker i sitt stille sinn. Der er det lov å være skeptisk, og bekymre seg for om man får betalt. Akkurat som jeg i mitt hode kan tenke på alle skrekkhistorier jeg har lest og hørt om håndverkere. Men i det jeg gjør en avtale med en håndverker, så viser jeg at han er uskyldig til det motsatte er bevist. Om jeg ikke var villig til å gi den uskylden sjansen til å bevise seg rett, så hadde jeg ikke kunne få hjelp av håndverkere. Altså, det går igjen begge veier. Det er jo nettopp poenget mitt: At ingen rørlegger i hele landet ville nekte å hjelpe til fordi du ikke hadde 100 000 liggende i safen hjemme. Rørleggere gjør jobben sin uten å mase om penger på forhånd (i hvert fall de vi har hatt akutt her), og da burde de som behandler levende ting også gjøre det samme. Har riktignok ikke hatt akuttskade for så høyt beløp, men tidligere i høst hadde vi oversvømmelse her, med tett rør ut av huset, og det delte seg nesten en meter inn i veggen. En lørdagkveld, selvfølgelig, en time før jeg skulle feire bursdagen min. En kjekk ung herremann fra Rørleggervakta kom og hjalp oss, og det eneste han sa om penger var at han advarte om at han måtte ta ekstra betalt fordi det var langt unna. Vi fikk regning i posten, betalte og fikk igjen på forsikringa. Røret ut av huset var forøvrig fortsatt tett, så vi måtte bruke porta potty i to dager fordi det koster sinnsykt mye å få spylebil i helgen, og det hadde ikke vi råd til. Det var en ting som kunne vente, om enn upraktisk og stinkende Tror du scenarioet er fri fantasi? Det er ting som har skjedd. Les flere tråder her på Sonen, flere har glemt lommeboken hjemme i hastverk, nettbanker er nede, og mange klnikker mangler kredittkortavtale. Så bare fordi du har flaks, eller klarer å holde hodet kaldt, så skal alle andre også ha alt på plass i krisesituasjoner? Det føles veldig som "my way or the highway". Det er urettferdig, og direkte feil, å forvente og dømme andre ut fra egne erfaringer. Jeg er en ekstremt kald og rolig person i kriser, direkte følelsesløs, faktisk, og veldig organisert, men det ville ikke ramle meg inn i halvsvime å dømme noen for å reagere annerledes enn meg, eller ha andre, evt færre, ressurser og muligheter tilgjengelig enn jeg har. Jeg har alt på stell, jeg, og planene klare dersom jeg ikke kan betale fortest mulig, men jeg har lært av tidligere erfaringer at det ikke er like greit for alle andre. Dessuten kan uforutsette ting skje, uansett hvor godt man planlegger. Ikke alle har familie nærme, ikke alle har arbeidsplass der de kan få hjelp, og ikke alle er like organiserte når de behøver det mest. Du er en heldiggris, enkelt og greit, men å tro du ikke kan havne i en situasjon du ikke har forutsett, vel, du vet vel hva ordet som beskriver det er. Det er jeg enig i, men det forutsetter at noen gir deg muligheten til å vise deg tilliten verdig.

Denne mannen ser ut til å ha lært å bruke erfaringen til å se nyanser og forskjeller, og det kaller jeg god bruk av erfaring.

Men kjære deg, Tone, jeg har kun uttalt meg om meg selv, og hvilket syn jeg har på gaver og ønskelister. Det bærer ingen refleksjon på deg eller din omgangskrets Du og andre får ordne dere akkurat som det passer dere, og som dere føler dere komfortable med. At jeg ikke liker eller opererer med ønskelister, betyr ikke at jeg mener at ønskelister er en negativ ting for alle andre i hele verden. Når det gjelder dustete gaver, så var det et flåsete uttrykk brukt for å summere opp temaet i en tråd jeg håpet kunne bli underholdende. Det var aldri meningen at noen skulle ta det personlig, eller bli såret av det. Men det er en kjensgjerning at ikke alle er helt innafor når det gjelder gaver. Noen gaver er ikke helt midt i bullseye, andre er litt lenger ut på blinken. Begge deler er slike man likevel kan bli glad for fordi man skjønner at noen har prøvd. Så har du de som er så langt utenfor blinkområdet at de ikke kan kalles et seriøst forsøk på å treffe blinken, og det var de jeg var ute etter. Jeg trodde jeg beskrev det i startinnlegget. Men så har du dette med at den enes død er den andres brød. Det som kan være fullstendig skivebom for en person, kunne ha vært den perfekte presang for en annen. Og da er det viktig å ikke ta ting personlig i en tråd som dette, hvor smak kan være en viktig faktor. Det er én sannhet når det gjelder slike ting, så vær så snill å ikke ta det så personlig at det du kanskje har gitt bort ikke ville ha falt i god jord hos f.eks. meg. Det betyr nemlig ikke at det ikke var en helt utmerket presang for den som faktisk fikk den av deg

Greia er den at jeg sjelden ønsker meg ting jeg kan kjøpe eller villa ha kjøpt selv. Og bare for å poengtere det: Jeg ber heller ikke om ønskelister fra andre, så dette går begge veier. Jeg er ikke så glad i verken å få eller å gi bort sånne nyttige og, etter min mening, kjedelige presanger, i hvert fall ikke om det er i en prisklasse man kan kjøpe selv. Har noen ganger stått bak sammenslåing av presanger for å kunne gi bort en dyrere ting noen ikke har råd til selv, av den nyttige sorten, men da er jo en del av gaven sparing av tid for vedkommende, eller at jeg bygger sammen noe, f.eks. en PC. Noen ganger kan dog nyttige presanger være koselige. Som da en kompis ga meg en kakespade, fordi han hadde observert ørten ganger at jeg hver gang jeg skulle skjære en kake klaget over at jeg atter en gang hadde glemt å kjøpe kakespade. Ellers stemmer det at jeg stort sett får gaver av mine nærmeste, mine foreldre, den ene søstera mi og mannen hennes, som vi er nære venner med, og kona (og noen av dyra ). Noen ganger får jeg av bekjente, men der har jeg langt lavere "krav". Som jeg skrev om i julegavetråden, så lager jeg og gir bort juleposer med hjemmelaget godt og julepynt hvert år. En eldre dame som i år fikk pose for andre gang, fikk tårer i øynene. Det er en julegave i seg selv for meg, og veldig verdifullt, selv om det var veldig koselig å få en personlig takkekort tilbake dagen etter. Jeg synes det er bedre å gi bort ting andre ikke vet at de ønsker seg, ting de ikke tenker på selv. Som til min søster i år, hvor jeg laget en fotobok med tittelen "Kattene i *søsters* liv", hvor jeg scannet inn gamle bilder, photoshoppet fine rammer på noen av bildene, satte inn sitater som passet, og skrev noen beskrivende og morsomme kommentarer. Mamma fikk et skjerf / sjal jeg hadde heklet i en farge og stil som jeg vet hun liker. Svogern min elsker Star Wars, så der fant vi noen sånne memorabilia-ting. Til han har vi tradisjonelt laget en forundringspakke, med mange små, og gjerne morsomme ting, og en litt større ting til slutt. En av tingene ble første året en MicroLax, fordi jeg visste at han slet med hemoroider. MicroLax har blitt tradisjon i gaven hans Ser du den røde tråden? Dette er ikke ting folk ønsker seg, det er ting jeg vet de vil like fordi jeg kjenner dem, og det er ting de enten ikke kan eller vil kjøpe til seg selv. Selvfølgelig bommer man fra tid til annen, men som jeg var inne på tidligere, da blir jeg, og mine nærmeste, glade likevel, fordi det er lagt mye omtanke, tid og anstrengelse bak, noe som er den viktigste og mest betydningsfulle gaven.

Mulig jeg er sær som liker at gavene jeg får er personlig valgt ut til meg, men jeg synes ikke jeg er utakknemlig. Kua jeg nevnte i første innlegget er den eneste julegaven (eller gave generelt) som jeg har klaget på etterpå som totalt unødvendig. Kan nevne at fem andre i familien, alle med forskjellig smak, fikk akkurat maken ku av samme kusine. Denne kusinen hadde for vane å finne en ting hun personlig likte, og ga den til alle, uansett kjønn og alder. Da er det ikke en eneste tanke bak som jeg kan sette pris på, selv om jeg andre år har hatt bruk for de presangene jeg har fått fra nevnte kusine, og dermed i hvert fall vært takknemlig for det. At jeg ikke liker enkelte julegaver, går på smak, og det må være lov å si at noe ikke helt er ens egen stil. Ikke alle treffer like godt hver gang, men det gjør meg ingenting. Som jeg sa, så lenge det ligger noe bak, et snev av tankevirksomhet, så er jeg fornøyd, og veldig takknemlig. At gaven ikke faller innenfor min smak, altså at jeg ikke liker tingen jeg får smaksmessig, betyr ikke at jeg likevel ikke blir takknemlig for at folk har brukt tid på å tenke seg frem til noe de trodde jeg likte, selv om det viser seg å være feil. Synes det er litt merkelig å bli kalt utakknemlig når jeg heller vil ha en gratis, men personlig klem enn en masseprodusert gipsfigur til 29,50 fra Nille, kjøpt fordi man har liten tid og er desperat. Jeg foretrekker da heller å ikke få gave, eller at folk gir til f.eks. DB som en symbolsk gave, fordi at for meg så skal man gi gaver fordi man har lyst til å glede noen, ikke av plikt. Jeg klarer ikke helt å se at jeg skal måtte være takknemlig for at folk føler seg forpliktet til å gi meg noe, samme hva for slags rask de klarer snappe med seg i hysteriehandelen siste helg før jul. Gjerne ting de resten av året er fullstendig klar over at jeg aldri vil like. Har opplevd et par ganger at giveren har vært nesten like overrasket som meg over innholdet i gaven de ga meg. Så forklar meg gjerne hva jeg da skal være takknemlig for?

Jeg er helt enig. Jeg synes det blir så vanskelig, og feil, å bruke reklamasjon og bytterett når det kommer til kjæledyr, med mindre det er så gæli at det ikke er levedyktig, eller andre ekstreme tilfeller (bruks- og produksjonsdyr blir noe annet, som en nevnte før her). Jeg er en person som vanligvis er veldig nøye med å stå på mine rettigheter når jeg kjøper ting, så er det en TV eller hva som helst annet, så er jeg den første i køen til å klage. Men med levende skapninger, så er det ingen som kan garantere noe som helst. Man verken produserer eller kjøper et ferdig produkt når en valp er klar for et nytt hjem. Produktet er da fortsatt under produksjon, om du vil, og ingen kan spå hvordan resultatet blir. Med døde ting snakker man jo fabrikkfeil i forhold til reklamasjon, men det blir så veldig galt i mitt hodet når dyr er innblandet. Jeg er veldig enig i de som snakker om forskjellen mellom pyntefeil og helsefeil i forhold til prisavslag. Farger og mønstre ser man med egne øyne, og resten, vel, det finnes ikke en oppdretter i verden som kan garantere at en valp blir ustillingsdyktig. Man tar en sjanse hver gang man kjøper et dyr, og vurderer risiko i forhold til de opplysninger man får og evt finner ut av selv. Dersom jeg var oppdretter, og en som hadde kjøpt valp av meg krevde bytting fordi hunden f.eks. hadde blitt for stor, eller øra ble feil, da hadde jeg gjort mitt for å heve kjøpet. Hvis utstillingskvalitet var det viktigste for den hundeeieren, så hadde ikke det vært en jeg ønsket å selge hund til. De aller fleste normale mennesker blir glad i, og knyttet til, hunden, uavhengig av slike feil, og å da bare enkelt ville bytte den inn i en bedre modell, som en bil, er ikke hundeeiere jeg har noe til over for. Ayla kom forøvrig med avslag i prisen pga navlebrokk. Det fikk ikke jeg med meg engang før etterpå, for det var uinteressant for meg (altså avslaget, jeg fikk med meg navlebrokket). Navlebrokket slo seg senere vrangt, og måtte opereres. I ettertid har det vist seg at det er flere grunner til at Ayla aldri vil få sette sine bein på en utstilling. Hun har en bitteliten åpen fontanell og hun er for stor. I tillegg har hun svingete tårekanaler og allergi. Ingen av hennes foreldre eller besteforeldre har hatt samme problemer, så vidt jeg vet. Hun er fra veldig fine linjer på farsiden, hvor faren ble nr 2 på verdensutstillingen, og faren, bestefaren og oldefaren er fra de to største og mestvinnende chihuahuaoppdretterne i Europa (My pride and joy, og Misty meadows). Likevel ble Ayla et feilprodukt i forhold til utstilling. Sånt skjer når det er levende skapninger det handler om. Og siden jeg driter i utstilling, så kunne det ikke brydd meg mindre. Det som betyr noe for meg er helsen, og selv om hun har noen plager, så er det ikke verre enn at det går helt fint stort sett de fleste dager. Hun er en sutrekopp, så hun sier klart i fra de få gangen hun har vondt noe sted. Det kunne uansett ikke ramlet meg inn i halvsvime å skylde på oppdretteren, eller krevd penger tilbake. Jeg kjøpte et halvferdig produkt, med alle usikkerheter det innebærer. Det jeg føler jeg betalte oppdretter for er den jobben hun gjorde på forhånd og med valpen frem til jeg overtok henne, ikke det ferdige produktet, som oppdretter har minimal kontroll over.

Jeg er faktisk ikke dummere enn at jeg forstår at om folk ikke betaler for seg, så går bedrifter konk. Forholdsvis enkel matte, det. Det er likevel langt mellom det, og å gå ut i fra at alle som kommer innenfor døra har tenkt til å snike seg unna betaling. Har folk gjort det før, så har bedriften min fulle forståelse for at de krever forskuddsbetaling for hva enn det måtte være. Det er den "skyldig til det motsatte er bevist" jeg ikke liker, eller klarer å forstå. Det er en risiko å drive egen bedrift. Man tar en stor risiko bare å starte opp, og ubetalte regninger i fremtiden er noe man dessverre må ta med i beregningen, for sånn er realiteten. Jeg forsvarer det ikke, jeg bare konstaterer. Men når man driver en servicebedrift, er det en del av gamet, og da straffer man ikke andre kunder for det noen gjør. Jeg personlig ville i hvert fall styrt laaaangt unna en rørleggerbedrift som krevde forskuddbetaling. Å betale etter at jobben er gjort, er min sikkerhet som forbruker. Håndverkere har dårlig rykte som de har, og jeg ville aldri i verden stolt på at de hadde gjort jobben, verken skikkelig eller til avtalt tid, om jeg allerede hadde betalt. Det er vrient nok å få dem til å gjøre det de skal når de skal sånn vanlig praksis er nå. Det er faktisk en, for meg, vesentlig forskjell på en rørlegger og en veterinære. Den ene behandler døde ting, den andre levende. Om det nå var sånn at man måtte vente et par dager med å få fiksa en tett dass fordi man måtte skrape sammen penger, så hadde de aller fleste overlevd det. Kjipt og upraktisk, ja, men ingen dør eller blir skadet av det. Somler en veterinær, så er det synonymt med lidelse og død. Ergo burde det, i hvert fall moralsk sett, være høyere krav til dem. Når vanlig praksis er at man får tilsendt regning fra en rørlegger, så burde ikke veterinærer være så mye dårligere enn at de gir folk en sjanse før de dømmer et dyr til døden. Det er ikke snakk om alt av banksystemer, men nettbanken. Og den er nede dann og vann. De fleste jeg kjenner har ikke kort knyttet til sparekontoer, ergo må man overføre til den man har kort på. Har man kort, ligger det gjerne på et trygt sted, og lett å glemme i en stresset situasjon. Se for deg følgende scenario, som er fullt realistisk: Hunden din blir akutt syk, og det står om tid. Veterinæren sier at før hun kan behandle hunden din, må hun ha betalt. - Det er søndag, så forsikringen hjelper deg ingenting - Nettbanken er nede, så du får ikke overført fra sparekontoen, ei heller bevist at du faktisk har penger der - Veterinæren har ikke kredittavtale, noe som i følge den andre tråden tydeligvis er helt vanlig, så kredittkortet hjelper heller ikke. - Du har 10 000 i cash i en safe hjemme, men det vet jo ikke veterinæren. Og mens du raser hjem etter safen, så lider hunden din. Og tiden som da går, gjør at sykdommen ikke lenger kan behandles, og hunden dør. Altså, du kan ha sånn uflaks at nettbanken er nede. Og da er det liksom fair at hunden din må dø? Eller du kan glemme å ta med deg lommeboka i farten på vei til dyrlegen. Det har skjedd mange, bare les rundt på forumet her. Da er det selvfølgelig fullt forståelig og akseptabelt i dine øyne at hunden må dø for det? Som nevnt tidligere, når jeg kommer med et sykt dyr på akutten, så forventer jeg at dyret prioriteres. At veterinæren i en bisetning kan nevne at dette vil bli dyrt, og spørre om jeg er villig til å betale for det, er helt greit, og forståelig. Ikke alle er villige til å betale mye for behandling av dyr, og det er greit å forsikre seg om på forhånd at folk forstår hvor dyrt det vil bli. På den måten kan de i hvert fall få luket ut de som vil krangle i etterkant på at det ble så dyrt. Men det er alt jeg vil akseptere når det gjelder prat om penger før dyret mitt er behandlet. Du som jobber i en rørleggerbedrift, må jo forresten da vite at å kreve forskuddbetaling i seg selv er en risiko som kan koste bedriften dyrt. Oppstår det komplikasjoner, eller jobben er mer omfattende enn først antatt, så må bedriften ta det på egen kappe, det kan dere ikke kreve kompensasjon fra kunden for. Da går vinninga opp i spinninga over tid, vil jeg tro. Hvis du da legger på det faktum at en rørleggerbedrift vil miste mange kunder på å kreve forskuddsbetaling, eller kontantbetaling på stedet, så er det dårlig business å vurdere det.

Vi har også bare hatt gode opplevelser med Agria (bank i bordet). Klinikken skal ta betalt, og ikke bare litt heller, for å ta direkteoppgjør? Det er det rareste jeg har hørt på lenge. Er det stuereint? Er Agria klar over det? Hvis ikke, bør du fortelle dem det, tviler på at de er interessert i sånt snyteri. Vi betaler ikke en dritt for direkteoppgjør, og det har jeg aldri hørt noen andre må heller.

Det er da ingen, verken her på forumet eller eieren som gikk til avisa, som n oen gang har hevdet at man ikke skal betale for det man får. Det handler om litt fleksibilitet, spesielt siden det er snakk om levende vesener. En veterinær går ikke konk fordi eieren ikke kan betale før på tirsdag, når bankene har fått surret seg ferdige med overføringer. Hva sier du den natta du står der med en dødssyk hund, veterinæren krever forskuddsbetaling, men ikke har kredittkortavtale (jfr flere eksempler i den andre tråden) og nettbanken er nede for oppgradering? Da hjelper verken bufferkonto, forsikring eller kredittkort. Sier du bare "jaja, da får du avlive bikkja da, det er min feil som ikke går rundt med 15-20 tusen i baklomma", eller hadde du blitt fly forbanna på dyrlegen som lot bikkja di ligge og lide mens dere prøvde å finne en løsning på pengetrøbbelet? Jeg håper du aldri må oppleve det. Følgespørsmål: Betaler du rørlegger på forskudd, altså før vedkommende engang har funnet frem rørtanga si? Hvis nei, betaler du cash i det han går (de færreste rørleggere har vel kortterminal med seg), eller får du tilsendt regning i posten, som alle oss andre? Og videre, dersom du får regning, hvorfor skal det være enda mer strengt og firkanta når det er snakk om levende vesener enn det er for noen plastrør?

Tipper veterinærene selv vil synes dette er viktig. Er det ikke sånn at veterinærene har en avtale med NKK som går på at alle HD/AD-bilder skal sendes inn uansett? Kan det ikke gå an å få til en lignende avtale om disse operasjonene? EDIT: Leste begrunnelsen fra MT, og må si jeg forstår til en viss grad argumentene deres. Men det må kunne gå an å få til en middelvei her, i hvert fall i første omgang, for å kartlegge problemet. At veterinærene rapportere om operasjon og grunnlaget for den, men unnlater å oppgi navn på hund eller eier. Da vil man i det minste få en viss oversikt og en statistikk å forholde seg til, og dermed noe å jobbe videre med.

Skrev om dette i den andre tråden, men kan jo gjenta det her: Det aller beste presangen jeg noen gang har fått, fikk jeg for 9 år siden. Da var broder'n 15 år, og ville glede sin 16 år eldre storesøster. Så han hadde kjøpt en enslig rose med gullglitterkant som han hadde stelt og passet på i to dager så den skulle klare seg til julaften. Og så hadde han laget et kort selv. Veldig enkelt, med bilde av han fra da jeg hjalp han pynte seg til skolens juleball tidligere det året. Dette fra en 15 år gammel guttunge kom så bardus på meg. Jeg knakk helt sammen, og nærmest krampegråt i 20 minutter før jeg klarte å stoppe. Den billigste presangen ble den aller beste noen gang, og jeg får fortsatt tårer i øynene av å tenke på den.

Det kan godt være personlig for deg, men jeg er ikke deg Jeg liker generelt veldig lite av det de har på Nille, jeg foretrekker ting som ikke er masseproduserte. Åh herregud, det minner meg om de presangene jeg som 13-14-åring ga til mamma og stefatter'n. Jeg hadde funnet noen kopper med stjernetegna deres, den ene formet etter en pupp, den andre formet etter en snopp. Foreldra mine er veldig frisinna, men det var ikke mormor, så de falt ikke i helt god jord der i gården, gitt Tanken teller så absolutt mest for meg, men det krever at det faktisk er en tanke til stede å sette pris på. Jeg har mange ganger blitt veldig glad for gaver som egentlig ikke er min stil, eller som jeg til og med rett og slett ikke liker, kun fordi jeg skjønner at giveren har lagt ned mye i presangen (ikke penger, altså). DET er det som jeg blir glad for, og som teller mest for meg. At noen rasker med seg den første pyntefiguren de finner på Europris, eller en eller annen tilfeldig parfyme, betyr faktisk bortimot ingenting for meg. Det ligger det nemlig ikke en eneste tanke bak. Alle som kjenner meg bare bittelitt vet at jeg verken liker nips eller bruker parfyme, og det sammen med en følelse av nødshopping gjør at jeg ikke klarer å se noen god mening bak det. Jeg hadde satt langt mer pris på et hjemmelaga kort, uansett hvor lite kunstnerisk det måtte være, hjemmelaga godteri eller en klem fra en som vanligvis ikke er en klemmeperson. Hvis det gjør meg til en dårlig person, so be it. Den presangen som har betydd og gledet meg aller mest i hele mitt liv var fra min da 15 år gamle bror (er 16 år eldre enn han), som hadde kjøpt en enkel rose som har hadde stelt og passet på i to dager, samt et skikkelig fantasiløst og enkelt hjemmelaget kort. Jeg ordentlig hulka uten å klare å stoppe i 20 minutter av den der.

Nå skulle jeg til å spørre om du ikke hadde eddik til surkålen i disse juletider, men så så jeg at du bor i Hordaland, og kom på at der er det kanskje noe annet til jul - sa hun fordomsfullt og generaliserende

Jeg skal innrømme at jeg er så barnslig at jeg synes nyttige julepresanger er kjedelige generelt. Jeg kjøper det omtrent aldri selv, selv om jeg kan lage noe som er litt nyttig. F.eks. heklet jeg et skjerf/sjal til mamma i år, og det er jo litt nyttig, men den egentlige gaven der er jo tiden jeg har brukt.

Jupp

Jeg nekter å operere med ønskeliste, jeg. Det beste med å åpne en pakke er å bli overrasket, synes jeg. Og jeg forventer at mine nærmeste kjenner meg godt nok til å vite hva jeg liker og hva jeg kan ha bruk for. Litt av cluet er å følge med gjennom året. Følgelig spør jeg heller aldri hva andre ønsker seg, men bruker det jeg kan om personen, og legger på litt fantasi, så blir det som oftest rett ting til rett person. Kan også nevne at jeg hater sånne presanger som bærer preg av å være en nødløsning, som servietter, tåpelige pyntefigurer fra Nille og lignende. Spesielt fra familie, evt nære venner. Klarer de ikke å finne på bedre, så kan de like gjerne droppe hele greia, synes jeg. Jeg vil at pakkene skal være valgt ut spesielt til meg, med meg i tankene, gjerne laget selv, slik jeg gjør med med de jeg gir bort. Mulig jeg har høye krav, men jeg synes egentlig ikke jeg forlanger for mye. Jeg synes det er sånn konseptet julegaver burde fungere, med dypere meninger bak.

Man må prøve seg frem med sånne "kjerringråd", for ingenting virker på alle katter. Get off virker bare på halvparten av våre ni katter, regner dem som representative. Og en av våre drikker gjerne eddik (nå skal det sies at han er av den ekstremt snåle typen, da ) EDIT: Kom på at bitterspray har funka på han som biting på ledninger her i kåken.

Linkene virker ikke. Hvis du legger inn den rene URL'en, altså kopierer adressa fra adresselinja øverst når du er inne på videoen, limer den inn her og trykker enter to ganger, så skal videoene komme direkte opp i innlegget ditt. I teorien, i hvert fall

Åh herregud, hahaha Nei, så romantisk Ooops

Tittelen sier vel alt: Hva er den mest meningsløse, styggeste, mest ubrukelige eller på annen måte tragiske julepresangen du har fått noen gang? Min kom for en del år tilbake. En kusine ga meg en forferdelig 30 cm høy keramikk-ku med strieskjerf. "Dessverre" så knakk jeg det ene øret til den fordømte kua da jeg skulle gjøre rent til jul året etter, faktisk et rent uhell, og jeg kunne kaste den med god samvittighet (hadde ikke lim for hånden, of course ).

Jeg prøver fortsatt å lande etter årets store julesjokk i familien. Alle vi fire ungene, altså meg, halvbror, halvsøster og stesøster, fikk ettergitt gjeld til gamlingene (tre av oss fikk låne penger i forbindelse med boligkjøp), til en verdi av 99 999,- Min gjeld var på under det, så jeg får overført 10 010,- før nyttår. Skal si jeg og den søstera som var her i kveld ble solid satt ut. Vi så nok temmelig duste ut en stund der Ellers har jeg fått masse fint. - De to siste bøkene om gatekatten Bob (den første er jo ei real tåreperse) - En pute med bilde av skotsk høylandsku på (min favoritt-kurase, ønsker meg en sånn) - The hunger games-bøkene - Edel Hammersmark Gjervans Mine beste dikt (leste det første høyt, og da spruta lattertårene i stua her ) - Pute forma som en gris - En treboks søster har malt, med påskriften "Gjestemobiler" på den ene siden, og "Vær tøff! Legg mobilen her under besøket" på den andre (jeg HATER det når folk ikke klarer å la mobilen være i fred når de er på besøk, enten det er her eller hos andre) - Quizbok - Genser til Ayla, strikket av svigermor, som ikke liker hunder, så det var rørende + noen småting

Reglene har endret seg en del siden jeg ble ufør, hvilket var i 2003. Jeg trengte ikke å søke om noe tillegg, jeg fikk det automatisk. Og jeg ble varig ufør med en gang. Før jeg ble sykemeldt, hadde jeg bare hatt full jobb i underkant av et år, da jeg var 20-21 år. Ellers hadde jeg en deltidsjobb, og tiltak. Jeg har nå en trygd på 20 134,- brutto, utbetalt nesten 17k. Synes ikke det er noe å klage over. Søstra mi tjener mindre enn meg som barne- og ungdomsarbeider, noe jeg synes er helt høl i huet. Ikke at jeg vil ha mindre, men hun burde fått mer Jeg er forøvrig ufør pga angst, noe som ikke er den enkleste sykdommen å bevise. Jeg fikk avslag første gang jeg søkte om ufør, men hadde heldigvis den ene i hele trygdesystemet som gjorde jobben sin som saksbehandler, og som brukte alt hun kunne for å først skaffe meg utvidet rehabilitering og så ufør.

Raring Jeg kan ikke huske et liv uten Askepott. Jeg er født i 75. ---- Nå er ribba i ovnen, og det lukter JUL! *sikle*

Faktisk så får man mer hvis man er ung. Jeg slet med jobb, og var stort sett på tiltak av et eller annet slag før jeg ble sykmeldt i en alder av 24. Kom aldri tilbake i jobb. Ble ufør som 28-åring, men den ble tilbakedatert til før jeg fylte 26, som er den magiske grensen. Jeg har høyere trygd enn flere jeg kjenner som har blitt uføre i godt voksen alder, etter 20-30 år i jobb. Blir man ufør før man er 26, så får man et stort tillegg, som for meg i hvert fall er omtrent like stort som grunntrygden.