Lene_S

Nå snakker ikke jeg om slanking, men hvordan det er best å prioritere for å unngå å måtte slanke aktivt. Og da mener jeg at dersom man tenker fysikk, og dermed helse, så vil vekten passe seg selv uten at man blir helseskadelig overvektig.

Jeg hadde ikke hatt dårlig samvittighet eller skyldfølelse dersom jeg hadde ansett det som nødvendig å gå til det skrittet, så sånn sett hadde hjertet mitt vært lett. Men det hadde ikke vært et artig valg, eller et jeg hadde tatt lett. For selv om man ikke skal prioritere voksne folk følelser i sånne tilfeller, så lønner det seg å tenke seg om en gang ekstra, og gjerne snakke med noe andre, slik at man er helt sikker på at man gjør det rette. Det bør ikke være en impulsiv avgjørelse, med mindre det er krystallklart at dyret ikke vil være i live neste uke, eller man ser slag og spark. Generell vanskjøtsel er liksom mer ullent, og vanskeligere å sette en grense for. Der går det mer på case-by-case, for min del, på helhetsinntrykket. Slag og spark, eller annen type vold, er altså et absolutt nei-nei, og ikke noe jeg i det hele tatt ville prøvd å diskutere, verken med den det gjaldt eller noen andre. Ekstrem underernæring, likeså. Ellers er det vanskelig å sette en konkret grense. Søstra mi meldte en nå tidligere venninne, etter at hun så venninna gi sin lille pomme valium. De valiumene hadde ikke jenta fått på resept selv, for å si det sånn. Jenta hadde forøvrig tidligere blitt fratatt en hund. Det var over terskelen også i mine øyne. Heldigvis tok MT fra henne også denne hunden. Hva som skjedde videre, vet jeg ikke, for da hadde søs brutt med venninna, men jeg håper hun fikk et forbud mot å ha hund.

For helsas del, er god fysisk form langt viktigere enn hvor mye bikkja spiser eller veier. Hvis den er i god form, eller om et menneske er i god fysisk form, så spiller det ingen rolle om man veier litt for mye, for vekten er bare et tall. Og som jeg sa, hvis man er i god form, så blir man ikke så overvektig at det er farlig. For det henger sammen. Er man fysisk aktiv og har en god muskelmasse, så er det grenser for hvor mye man kan legge på seg, er man for overvektig, så vil man ikke klare å holde få kroppen i god form. Her er det forskjell på overvektig og farlig overvektig. I motsetning til hva samfunnet vil ha oss til å tro, så er det ingen som dør at 3 kg for mye, ei heller 10. Man er overvektig, ja, men ikke farlig. Selvsagt er overtrening like dumt som undertrening. Det er ikke noe sunnere å være tynn og utrent / inaktiv enn 10 kg overvektig, men godt trent / aktiv. For helsas del er det nok det siste sunnest, vil jeg tro, uten å være noen ekspert. Generelt mener jeg vi er for opptatt av hva vekta sier, både når det gjelder mennesker, og åpenbart her, også dyr. Hvordan kroppen har det må være viktigere enn hva vekta sier, og om kroppen sier den har det bra, så har det antakelig det, selv om vekta sier at kroppen er for tung.

Det tror jeg også, det var derfor jeg startet tråden. For min egen del, så har jeg vært hårsbredder unna å måtte ta et sånt valg, som ikke med dyr å gjøre, men noe like ille, uten at jeg vil gå nærmere innpå detaljene. Heldigvis slapp jeg, men var fullt villig til og forberedt på å gå den lengden som ville vært nødvendig. Det er viktig å være ærlig med seg selv her. Kun da kan man forberede seg, og jobbe med seg selv, slik at den dagen man faktisk står der og må ta valget, så er jobben gjort på forhånd. @Poter Helt enig i at det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Ja, man kan risikere å ta feil, og da kan noen få problemer etterpå, men når det er snakk om barn og dyr, så må voksne bare lide seg gjennom det. Og sette pris på at noen bryr seg, selv om det er vondt å bli mistenkt for noe grusomt. Det er det man bør fokusere på, å bry seg om. Jeg er ikke interessert i et samfunn der alle er så redde for å ta feil, eller redde for å selv havne i trøbbel, at vi lar alt slippe gjennom.

Jo, man skulle jo tro det var en selvfølge, men i eldre tråder her på forumet, så sliter jo folk med å rapportere naboen, fordi de er redde for uvennskap og bråk. 100% enig i den utheva setningen, btw.

Jeg synes det bør være mindre fokus på mat, og mer fokus på aktivitet og mosjon. Et godt trent hund vil neppe bli sykelig feit uansett hvor mye man lar den spise, for det går hånd i hånd. Det er bedre hundene får nok mat til å føle seg noe i nærheten av mette, og heller ta det igjen i aktivitet. Glemte forresten å nevnte i mine tidligere innlegg: Alle våre veterinærer sier klart og tydelig fra når det gjelder vekt. Det var vet'n som påpekte av Ayla var i rundeste laget, for vi var blindet av gjennomsnitts-chi'en, som jo er alt annet enn tynn. Vi trodde hun var fin, vi, for hun var jo tynnere enn alle andre chi'er. Bestevenninna til Ayla er en liten bolle. Jeg pleier å kalle henne Stuttjukka Heldigvis blir ikke eieren furten for det, hun vet at bikkja er tjukk, men den spiser omtrent ikke noe. Aktivitetsnivået kunne derimot vært høyere, og det bringer meg tilbake til det jeg skrev over her.

Ville du meldt familie eller nære venner til Mattilsynet for dårlig dyrevelferd? Ville i så fall gjort det åpent eller anonymt? Hvorfor/hvorfor ikke på begge spørsmål. Jeg personlig ville ikke nølt med å sende inn melding til MT på hvem det skulle være, om det så var min egen søster, som også er min beste venn. Min livsfilosofi sier at dyr trenger all hjelp og støtte de kan få, for de kan ikke snakke sin egen sak, mens folk får passe seg selv. Plager noen et dyr, så driter jeg i grunn om du så er kongen eller paven, meldt blir du av meg. Jeg ville gjort det helt åpent, av to grunner. For det første, så foretrekker jeg å spille med åpne kort, hemmeligheter er slitsomt. Og for det andre, så kan man bidra med langt mer i en sak dersom MT har navn og nummer.

I to setninger summert AKKURAT hva jeg tenker om saken.

Ooops, beklager kjønnsfeilen der. Kan frøkna ta i mot 9 kursdeltakere, med meget varierende grad av intelligens? To av dem har klikkererfaring, om det hjelper noe

Lydige katter? Sikker på at du ikke surrer nå? Jeg har 9 stk som i så fall gjerne tar et kurs hos den svar-hvite karen Forøvrig, de to skilpaddefrøknene er vanvittig vakre Det er noe spesielt med sånne padde-damene, altså, jeg kunne aldri vært uten minst en.

Den utheva setningen bryter mot logikk, fordi fôret nødvendigvis må være laget av noe. Og det kan noen være allergiske mot, selv om fôret er laget for med stoffer færre dyr reagerer på. På Hills sitt allergifôr står det: "Laks er en sjelden ingrediens i hundefôr og dermed reduseres risikoen for at din allergiske hund reagerer på blandingen." Reduserer, ikke fjerner. Specific sitt sier: "et lavt allergifremkallende potensiale." Så jeg vil ikke si at det er automatikk i at om ikke allergifôr funker, så er det ikke matallergi. Reagerer dyret på noe som ikke slå direkte ut på blodprøver, så må man prøve seg frem. Så enkelt, men likevel så komplisert, er det. Vi holder på med det med den ene katten nå. Han er allergisk mot et-eller-annet viser biopsi, men ingenting slår ut spesifikt på blodprøver. Det anser som sannsynlig at det er kontaktallergi, derfor må vi prøve oss frem på liggeunderlag. Veldig enkelt, med en katt som ligger overalt *fnef*

Tr'okke på deg Spesielt ikke den skilpadddefrøkna der, særheten er genetisk hos de damene

Hey, Cams, long time, no see Hvordan ble denne matallergien diagnostisert? Ble det tatt prøver? Matallergi, eller hvilken som helst allergi, er jo ikke bare å gjette seg frem til. Og med matallergier må man ofte prøve seg frem for å finne ut hvilke bestanddel dyret er allergisk mot, for ikke alt synes på blodprøver. Hvis ikke det er tatt blodprøver, så ville jeg aller først krevd det. Det vil, om ikke annet, utelukke en del ting

Vi fikk jo endelig katteluke til utgangsdøra da vi kjøpte huset her. Vi hadde da 8 katter med på flyttelasset, den yngste var 5 år, den eldste nesten 14. Ingen av dem hadde brukt luke før. Det var veldig variabelt hvor kjapt de tok luka. Noen trengte bare noen få forsøk, så satt det, mens andre brukte flere måneder på å fatte konseptet. Jeg vil si det var omtrent som forventet i forhold til hvordan vi kjente de forskjellige. Den som brukte lengst tid er også den som, om han hadde vært menneske, hadde vært umyndiggjort Jeg ville øvd på katteluka før jeg flytta doen, og vært helt sikker på at alle skjønte opplegget før jeg flyttet den bak en lukket dør. Hvis ikke, finner de fort et annet og "bedre" sted å gjøre fra seg Vis meg den katta som ikke er sta og/eller sær

Hva med å lese det jeg skriver, og som 2ne refererer? Vi har snakket med veterinærer flere ganger angående Ayla sin vekt (og kattenes vekt, for den saks skyld). For det første: Det er forskjell på litt polstring og feit. Milevis forskjell. Ayla er ikke feit, uansett hvilken skala du går etter. For det andre: Vi har byttet fôr flere ganger på henne, nå sist til Metabolic, fordi veterinæren ikke ville at hun skulle få mindre matmengde. Det har stoppet videre vektoppgang, og fått henne litt strammere, pluss mindre sulten. Jeg er helt enig i at feite dyr er dyremishandling, men å gi Ayla mindre fôr enn hun får vil være like mye mishandling. Da har hun det bedre med litt ekstra fett på kroppen, spesielt siden hun er i så god form som hun er i. Det er faktisk ikke alltid det er så enkelt som at overvekt = mindre mat + mer mosjon. Kan jo ta de nå avdøde katta til søstra mi. Han veide nesten 9 kilo, og så ut som et gravid neshorn. Han spiste ca 8 fôrkuler om dagen, og kunne ikke trimme noe særlig pga en ikke utviklet lunge. Kan også nevne vår egen katt Spike, som er direkte tjukk. Han var på slankern i 2 år, med skikkelig diettfôr med knapt en kalori i, og nøye oppmålte mengder. Han ble en drittkatt, rett og slett, og mistrivdes så til de grader at det var minst like mye mishandling som at han er tjukk. Så for hans velvære, så får han nå spise som han vil til hvert måltid. Så får han heller dø fortere, da trives han i hvert fall bedre så lenge han lever. Eller for å ta meg selv: Jeg veier nesten 100 kg. Jeg spiser omtrent 800-1000 kalorier i døgnet, og går altså tur med dette bikkjedyret. Etter at jeg fikk Ayla har jeg gått ned whooping 5 kg. Da jeg jeg fra å ikke gå ut døra på flere måneder til turgåing hver dag. Men selvfølgelig, jeg kan jo bare spise mindre, jeg trenger jo ikke å sove (man må ha et visst antall kalorier for å sove), og den tiden jeg ikke da sover kan jeg jo bruke til å løpe rundt som en tulling Er enig i at man skal unngå overvekt så langt det går, men det er ikke alltid så enkelt. Noe fett sitter limt på, samme hva man gjør. Det er også rimelig firkantet å sette meg i samme bås som de som ikke ser at bikkje knapt klarer å gå, når punkt 1: Ayla ikke er tjukk, og punkt 2: Vi er bevisst på både vekt og matinntak hos alle dyra våre, og prøver vårt beste for å gjøre problemet mindre.

Hun er ikke så rund som hun ser ut til på bildet, det var som sagt vanskelig å få tatt et skikkelig et, for hun ville ikke stå. Bortsett fra det, ja, hun er litt rund, men så lenge flere veterinærer sier at hun ikke er tjukk, eller farlig overvektig, og de kan kjenne på henne, så tror jeg mest på dem Igjen, ja, hun er litt godt polstret, men det skrev jeg jo også. Det jeg derimot ikke skrev, var at veterinærer sa at hun var i "fint hold", men at hun burde veie 200g mindre (ved siste veiing, tror hun har gått ned litt nå). Sist veide hun 3650, og burde være under 3500. Det blir omtrent som om en på min størrelse hadde veid 4 kg for mye. Det er ikke noe overvekt å snakke om, det er rundhet Tusen takk Vi er ikke bekymret for at Ayla har litt ekstra beskyttelse mot kulda, for det er viktigere at hun er i god form. Veldig enkelt å sitte her og si, Juliane, at det bare er å gi mindre mat og mer mosjon. Hun får nesten ikke mat som hun gjør, og veterinæren sa klart i fra at vi ikke kunne gi henne mindre enn hun får nå, hvilket var grunnen til at vi byttet til et lettere fôr slik at hun kunne samme mengde. Mosjon får hun masse av, hvordan tror du ellers at hun har fått så god muskelmasse og god utholdenhet som hun har?

Jeg vet det høres mye ut, men det verken ser eller kjennes så mye ut. Det samme har flere veterinærer sagt. Hun har litt polstring på ribbeina, og et bittelite lager mellom skulderbladene, men hun har ingenting rundt magen. EDIT: Før dere får inntrykk av en blind og naiv forsvarstale, så er vi overhodet ikke av den typen. Vi har flere katter som sliter med vektproblemer, og vi jobber konstant med å holde vekten av Ayla, hvilket er grunnen til at hun går på Metabolic. Men vi får ikke vekk den lille polstringen, samme hva vi prøver på. Hun får mosjon, hun er godt trent, og i veldig god fysisk form, og det er tross alt det viktigste. Jeg prøvde å ta et bilde, som ikke var så enkelt, men kanskje det går an å se noe. EDIT: Hun er smalere rundt magen enn det ser ut som på det bildet.

Jeg sliter også med at folk tror jeg ikke fôrer Ayla nok. Når jeg nevner at hun er litt rund, for uansett hva jeg gjør, så har hun et litt for tjukt fettlag over ribbeina, så får jeg høre at "nei, synes heller hun er litt tynn". Heldigvis er hun godt trent, får stadig skryt av dyrleger for at hun har veldig god muskelmasse, så jeg er ikke særlig bekymret over de 200 grammene hun er over matchvekt. God fysisk form er aller viktigst. Mange reagerer også forøvrig når jeg forteller hvor mye mat hun får. 30g V&H til frokost, omtrent som en spiseskje, 13g tørrfôr til middag, og 13g til kvelds. De fleste skjønner gudskjelov poenget når jeg forteller at hun har en magesekk på størrelse med en valnøtt, da ser jeg lyspæra gå på over huene på folk Møtte forøvrig en mops her forleden, hvor jeg nesten gikk rett i bakken. Den var så feit. Fettet på skuldrene stakk på utsiden av ørene når jeg så henne rett forfra. Greit at en mops er kompakt altså, men det får da være grenser. Ayla så ut som en anorektiker i forhold, og det er for jæ**lig. Stakars hund

Takker for opplysninger Jeg kjenner nok ikke rasen godt, sånn i forhold til hva andre gjør, og jeg har ikke satt meg så veldig inn i rasens historie, for det er ikke innenfor det jeg interesserer meg mest for. Jeg kjenner best enkeltindivider, og slik jeg oppfatter rasen i dag. Jeg vet hva slags hund det er, mentalt og bruksmessig, men farger, mønstre og rasespesifikk genetikk har jeg ikke undersøkt noe særlig om, da verken utstilling eller avl er noe jeg vil drive med.

Og der har du grunnen i et nøtteskall for at jeg ikke har skaffet meg rottis, som er min favorittrase også. Jeg har rett og slett ikke den livsstilen, eller den interessen for bruk som skal til for å være en rottis verdig. Noen ganger må man bare innse at man ikke kan få alt en ønsker seg, hvis man skal være en god hundeeier. Kjære TS, det finnes mange hunderraser som vil bli overlykkelige over det livet du kan gi, og virker å ha interesse for. Rottweiler er ikke nødvendigvis en av dem, det er en vanskelig førstegangshund. Har du f.eks. tenkt på stigmaet som følger med? Er du, som er såpass ung, forberedt på fordommene som vil møte deg? Er du forberedt på at mange vil gå over veien når de møter på deg? Den kan ikke slippes løs overalt fordi mange er redd for den, og du har et større sosialt ansvar med en slik type hund. I tillegg, selvfølgelig, til at det er en hund som krever fast hånd og konsekvent oppdragelse med lite rom for feil. Vær litt åpen, og kikk på andre raser. Ikke etter utseende eller hva du nødvendigvis har erfaring med, men etter bruksegenskaper og temperament. Det er førsteprioritet ved valg av rase, så kan andre ting tas med i beregningen dersom flere stiller likt.

Takk Jeg vil aldri slippe en hund løs som jeg ikke enten har grei innkalling på, eller som holder seg i nærheten av seg selv. Jeg spurte om barn fordi chi jo går for å være skeptiske rundt barn. Har vært heldig med Ayla der, hun elsker unger, og har gjort det helt siden jeg fikk henne, men hun kan jo selvfølgelig føle seg litt utsatt fordi hun er liten, dersom unger blir for ivrige, noe som skjer veldig sjelden. Unga rundt her er forbausende flinke med hunder.

Jeg hadde i grunn sett meg ut Finsk lapphund som hund nr 2 etter hvert (med et hemmelig ønske om en grå en), men tittet på hunder og oppdaget plutselig Keeshond. De er jo nokså like av utseende og en del andre ting, etter det jeg har lest de siste dagene, men hva er forskjellene? Noen som har erfaring fra begge rasene, evt. møtt begge? Hvem vil i så fall passe best til meg? Vi går ikke kjempelange turer, noen kilometer de fleste dager, er uansett ute minst en time hver dag (bortsett fra når det har vært så kaldt, men det er jo med en chi, en spisshund blir noe annet). Jogging og sykling er ikke min greie, det er jeg for bedagelig og tjukk til. Jeg trener ikke noe aktivt, sånn type organisert, men kunne gjerne tenke meg litt hobbyhindergreie i hagen. Vi trener også hobbyspor med Ayla. Jeg vil gjerne kunne ha hunden løs, og har lest at Keeshond har lite jakt i seg. Hvordan er lapphunden i forhold? I følge Canis sine nettsider, er Keeshond skeptiske til fremmedfolk. Hvor fremtredende er det, i forhold til lapphund, og kan det unngås med god sosialisering? Pelsstell har jeg inntrykk av at er nogenlunde likt hos begge raser, børsting 1 til 2 ganger i uka utenom røyteperioder, og bading ved behov. Og til slutt, hvordan er de med barn?

Og det er egentlig veldig synd, for nettopp det at raser har blitt avlet vekk fra sitt opprinnelige bruksområde, har ødelagt mange av dem.

Jeg skjønner jo det da, det var ikke det jeg spurte om. Jeg lurte på hva som har skjedd som har gjort at mallen ikke lenger kan sammenlignes en BC, som den egentlig skulle ligne i bruksområde. Hvorfor byttet raser som malle og schæfer jobb? Begge rasene heter fortsatt gjeterhund, det burde jo fortelle litt om hva de var ment som, eller hur? Det er da jeg sitter igjen med et spørmål, som for så vidt også kan overføres til andre raser: Hvorfor er så mange hundefolk så veldig opptatt av å ødelegge de rasene de liksom skal byr seg om? Lurer også på hva forskjellene mellom malle og schæfer er. Hva har blitt gjort med maller som ikke har blitt gjort med schæfer? Altså, schæfere har jo sine issues, men de er da altså foreløpig ikke regnet som for farlige for politiet, så noe må jo nødvendigvis ha blitt gjort annerledes med dem. Som du sier, så går jo gemytt og temperament mye i arv, så man får jo jevnt over de hundene man avler etter. Hvor gikk det galt med mallene? EDIT: Ikke misforstå her, jeg kan alt for lite om maller til å gjøre meg opp en mening om hvorvidt dette er en riktig avgjørelse eller ei, men basert på erfaring, hvor de som bestemmer gjerne ikke vet frem og tilbake på en bikkje og den største erfaringen de har er å pludre med naboens bichon, så har jeg mine tvil.