Leaderboard

3. Desember Natten var lang, og for mange av sonisene, avbrutt av hikstene til *Marie*, etter funnet av støvelen til Nissen. Flere undret på hvorfor *Marie* tok dette så hardt. Noen tenkte at hun hadde et forhold til Nissen, mens andre fnøys, og sa det var hormoner. På tross av en urolig natt, så ble det en ny dag, og duften av kaffe og hjemmelaget brød, spredte seg og vekket sultne Sonen-neser. Mari var i full gang med å bake dagens frokost, med god hjelp fra den trofaste brødskivesmører, nemlig sønnen til Loke, Ask. Sophia og Heljar hadde blitt et skikkelig sonenpar, og de brukte dagene på å bla i raseleksikon sammen. Snart var frokosten klar, og sonisene var samlet for å spise, og diskutere hva dagen ville bringe. Monica annonserte at hun ville være med på hva som helst, så lenge det var etter tolv, for nå kunne hun tenke seg å hoppe i boblebadet en stund! 2ne, Siri Eveline, RTL, -Therese- og LivB ble med henne. «Jeg har en artig plan som vi kan styre med!» sa Marthe. «Jeg og IW satt oppe seint i natt, og vi har laget en treningsdag! I dag skal hundene og eierene trenes, både i kropp og sinn! Jeg har fått med meg borderen og Gråtass på å lage en lydighets- og feltsøkrebus, og IW har bootcamp for eierene, med en hardtrening av kropp, etterfulgt av hunderelaterte rebusoppgaver! Vi deler dere opp i fire lag, to er hos meg, Gråtass og borderen, og to er hos IW, og konkurrerer mot hverandre! Etterpå bytter vi, alle skal trenes. Vinnerene får en overraskelse, og taperene må ta oppvasken i kveld!» Sonisene ble kjempegira, og gikk for å ta på seg treningstøy, og varme opp seg selv og hundene. IW, Marthe, Gråtass og borderen gikk for å sette opp stasjonene sine. Da sonisene var klare, kom de ut og ble overrasket over hvor mye utstyr trenerne hadde fått til. Hos IW lå det hoppetau, vekter, et langt tau, fôrsekker fra Eukanuba, mange dekk bortover i to rekker, og masse annet. Hos Marthe, Gråtass og borderen var det kjegler, ringbånd, leker, dummyer, biteskin, apporter i alle størrelser, og også her, mange flere ting. Sonisene var klare, og til og med boblebadjentene hadde klart å komme ut i kulda for å bli med på moroa. Sonisene ble delt opp i lagene sine, og fikk forklart reglene. Det var flere forskjellige øvelser på begge stasjoner, og det var ikke alltid om å gjøre å bli fortest ferdig. På den måten fikk alle en fair sjans til å vinne. På kunnskapsspørsmålene fikk alle på laget lov til å samarbeide. Konkurransen startet med et smell, og lyden av heiende soniser bar langt. Det var drakamp, hoppekonkurranser, lydighetsøvelser, feltsøk, kastekonkurranser, de måtte gjøre knebøy, beinløft, krabbe sidelengs, armhevinger, sit-ups, stjernehopp, de måtte bære sandsekker og Eukanuba-sekker, og da de var ferdige kjente de melkesyre i alle deler av kroppen. De fikk en god pause før de to lagene byttet om, og de som hadde drevet lydighet og feltsøk, skulle nå trene menneskekroppene sine, og de nå utslitte sonisene fra IW sin bootcamp, måtte finne ny energi (og det klarte de fint, på magisk vis) og trene hundene sine. Til og med *Marie* var i godt humør igjen, som hun selv sa, «Intet nytt er godt nytt!», og så lenge det ikke var kommet noen krav fra kidnapperene, så måtte de bare håpe, og tro, at Nissen hadde det fint. Helt til slutt var det på tide med kunnskapskonkurransen. Sonisene jobbet hardt, og grublet, og klarte å svare på spørsmål om raser, identifisere hunderaser med uvanlig farge, gjette seg frem til hva hunder var blandinger av, de husket detaljer fra regelverket fra de fleste hundesporter, og detvar virkelig kniving om seieren. Innen de nærmet seg slutten, så var det blitt mørkt, og resten av kunnskapskonkurransen tok de innendørs. Noen av sonisene var veldig ivrige, og *Nina*, Krilo, Kaja-T&A og janson, på hvert sitt lag, fikk det for seg at det var om og gjøre å skrike svarene høyest. Simira fikk roet ned de ivrige et par hakk, og så fikk sonisene den siste oppgaven. Denne var ekstra vanskelig, og de måtte gruble lenge før de klarte å løse oppgavene. Oppgaven gikk nemlig ut på å finne ut hvilke rasenavn som hadde fått bokstavene sine blandet til nye ord. Selv med hint, så var denne vrien for mange. Irske skrotter - jeg har korte dvergbein og er svart. Min nasjonalitet er med i rasenavnet mitt! Flusk langbord - Min nasjonalitet er også med i rasenavnet. Jeg har ikke dvergbein, men jeg er veldig liten og en slags bullehund. Doringer leverte - Jeg er ingen doring, men jeg liker å levere ting til eieren min! Mange klager over at min rase har blitt alt for lys i fargen. Akkurat spesiell - Har også nasjonaliteten i rasenavnet mitt! Det finnes mange som meg på forumet. Jeg er ganske liten, kommer oftest i brunt, og er en aktiv brukshund med mye futt og fart. Jeg blir ofte tildelt et kallenavn fra et dyr som har runde øyne og liker å klatre i trær. Renset elgstek - Jeg er en hund som elsker å være med på fjellet for å jakte. Jeg er flinkest til å finne fulg, men har ikke noe i mot å spise en elgstek innimellom! Jeg er kjent for å være mest hvit, men med innslag av andre farger. Mine fettere og kusiner kommer i Black and Tan, og i rød eller rød og hvit, men vi liker alle det samme, nemlig å jakte fugl! Sonisene skulle få frem til midnatt på seg, til å svare på oppgaven, og dersom de ikke hadde svart innen da, så var det for sent. Mens de grublet, så laget de middag og tente stearinlys, for «det går an å ha to tanker i hodet samtidig,» som 2ne stadig påpekte. Kvelden ble avsluttet tidlig, alle sonisene, og hundene, var helt utslitte etter en lang, og koselig, dag. De sovnet raskt og tungt, og drømte om hva resten av desember ville inneholde. Ingen, ikke engang hundene, merket de mørke skikkelsene som var ute og laget nye spor i snøen som hadde falt den kvelden..

Øyh, folkens...gjett hvem som kom innom chatten igjen i går, etter lang tid borte. Svein Tore! Litt tilfeldig eller, rett etter at nissen blir borte og RunkePer har blitt sett.... Kanskje det er samme person alt sammen? Ååååh, konspirasjonene!

Jeg går på jobb hvis jeg orker å dusje om morran. Er jeg lenka til doskåla av en strøm fra den ene aller andre retningen, blir jeg naturlig nok hjemme. Samme hvis jeg føler for å krabbe til verandadøra og slippe ut jentene, heller enn å gå ut med dem. Jeg går ikke på jobb før jeg faktisk er frisk igjen, og skjønner ikke helt greia med å tru at en er så uunnværlig at det er bedre å sitte på jobb mens snørra renner og hodet banker og gjøre halvveisarbeid, enn å faktisk bli hjemme og bli frisk. I tillegg har jeg en jobb hvor jeg minst to dager i uka jobber veldig tett på unge mennesker med utfordringer av ulik grad av alvor, og da må jeg være der med hele meg, ellers blir det ikke noe orden på det.

Familiehunden Rocky Rex I disse juletider:

Huff, dette minner meg bare om at jeg har mistet altfor mange hunder. Diego, min "once in a lifetime" hund, han var på alle måter en perfekt hund i mine øyne. Han er hunden jeg aldri glemmer, og aldri slutter å tenke på. Dessverre fikk han ikke mer enn 3 år og 3 mnd, og det er den helvetes dårlige avlen på rasen som er skylden. Emma; hun var ikke en enkel hund, men man lærer masse av de som er en utfordring. Men hun var en herlig hund som jeg savner dypt, hun hadde en personlighet som veide opp for mange av dillene sine. Hun hadde HD:E, og måtte dessverre få slippe når hun var 3 år og 8 mnd. Khal, han ble bare 1 år, og jeg føler ikke jeg fikk opplevd han som han, da han store deler av livet sitt hadde smerter. HD'en formet og preget han nok veldig mye, men det fantes ikke en smule vondt i han, han var bare ikke sånn anlagt. Han var en "happy go lucky" hund på alle måter. Jeg har mistet flere hunder, men man får ikke samme forholdet til en hund man bare har noen få måneder. Så da tror jeg at jeg velger å ikke nevne de her, selv om de aldri blir glemt de heller.

Når jeg leser kommentarenen her så 'hører' jeg dem for meg som de ble lest av han fortelleren i Brødrene Dal fortellingene

Storm, min aller første hund, eller familiens første hund da. Naboen hadde valper på blandingstispa si for andre gang (uhell), og ante ikke hvem faren var. Jeg og søsteren min var ofte og lånte moren til Storm og halvbroren hans for å gå på tur (alt for ulydige, sterke hunder til to små barn, men vi klarte det vi, og jeg er innmari glad for at naboene stolte nok på oss til å få lov.) Så de lånte vi titt og ofte. Så da Sussi fikk valper, tre små sorte knøtt som ikke lignet på henne i det hele tatt, sa naboen at nå var det bare å legge seg ned og hamre i gulvet foran mamma og pappa, og bruke alle triks i boken :lol:/> og det virket det, da lille Storm kom på besøk som en bitteliten deigklump var nok alle like solgt som jeg og søsteren min. Så da flyttet han inn da. Og han ble verdens snilleste hund. Man kunne gjøre alt med ham, det fantes virkelig ikke noe vondt i ham i det hele tatt. Alle hunder var kule og lekekamerater, selv om de gav tegn på at de hadde mest lyst til å drepe Storm. Husker forresten at jeg og søsteren min fikk ta med oss alle tre valpene på tur, og da må de ha vært under 8 uker gamle altså langs fortauet uten bånd, de gjemte seg under ting for å sove og i det hele tatt... men vi fikk da lempet dem med oss bort til læreren min, som jeg ville vise valpene til. Sånn godt gammeldags hundehold dette, ikke akkurat i sonen stil Da han var noen år gammel begynte bakparten hans å svikte, og han sjanglet. Han hadde gode perioder og dårlige, de første årene gikk han stort sett normalt. Pappa kjørte rundt med ham, til NVH og diverse dyrleger, men ingen fant ut av hva det var. Da han var 6 år var han blitt så dårlig at han nesten ikke klarte å holde seg på beina, og da var det tid for ham å slippe... dyrlegen kom hjem til oss, og han sovnet inn i pappa sitt fang ute i hagen ved favorittplassen sin. Den ene søsteren hans (de var 3 valper) døde også av det samme, skulle gjerne visst hva det var... Mor var blanding av dachs og noe annet snask, og Storm en enda mer mystisk blanding. Fantes ikke førerorientert på tur, og stakk av så fort han fikk sjangsen, til tross for pappa sine iherdige forsøk med hundekurs og diverse :P/> Av Storm har jeg forresten lært at jeg aldri skal høre på mine barn når de lover at de skal gå tur med hunden hver dag bare vi kjøper en, for det gjorde ikke jeg iallefall, enda så dyrt og hellig jeg lovte det. Dessverre levde han i en tid da digitalkamera var helt nytt for vanlige folk, så har ikke så mange bilder av ham digitalt, og de jeg har er ikke særlig bra... Storm i hillbilly-hangaren sin som han elsket Storm spiste Snögg og Pedigree pal :lol:/> (og likte å søle). Også hadde han tidenes haleknekk. Verdens snilleste barndomshund det der, synd han ikke fikk bli gammel. Disse dårlige bildene gjør ham jo ikke rettferdighet, han var virkelig en skikkelig søt hund.

Og er det eeeeegentlig mannen til marie som er far til barnet hennes, eller er det nissen? Er det derfor marie reagerer så heftig?

Ah. Da skal jeg lete etter den når jeg kommer ut i bilen! Ante ikke at den fantes engang! (Og med tanke på all den jobben vi strevde i garasjen på jobb, så er det morsomt at damene på sonen vet mer enn gutta på jobb. )

Nå har valpedyret vokst masse siden sist jeg delte bilder, så tenkte jeg kunne dele etpar til

Hera Min første hund. Mitt første alt egentlig. Fikk oppleve så mye med henne, fra aktiviteter, hundeting, utfordringer og skader. Jeg ble så innmari glad i henne og knyttet til henne. Så da hun ikke ble bra etter kneoperasjonen var det noen veldig tøffe valg vi måtte gjøre. Det å skulle bestemme seg for at nok var nok, var helt jævli. Jeg gråt i flere dager da hun ble avlivet og jeg tok det veldig tungt etterpå. Hun var ikke "once in a lifetime hunden", men hun var alikevel en utrolig flott og nydelig hund. Savner henne fortsatt! Chanti Chanti fikk en ny sjangs hos oss etter at hun trengte et nytt hjem. Hun var en veldig trivelig hund, veldig snill og vennlig. Men hun hadde flere utfordringer som vi jobbet med. Jeg fikk aldri noe nært forhold til henne, følte mest at hun var på "besøk" hos oss de årene hun bodde her. Det var veldig trist å ta valget om å la henne få slippe, da hun fikk kneproblemer. Jeg ville ikke la henne gå igjennom det samme som Hera gjorde. Mye pga den type hund hun var og ulike årsaker. Det var trist å ta farvel. Jeg gråt mye dagene før og dagen jeg dro med henne. Men da jeg hadde vært med henne, var jeg tom og jeg har ikke felt en tåre siden. Det tror jeg nok er fordi jeg aldri fikk et så nært bånd med henne og fikk ikke de nære følelsene. Men jeg minnes alle de gode stundene vi hadde.

Verdens beste Dina, som ble avlivet i november 2008.... Savner henne masse enda, hun var verdens beste hund...

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig For de hundene som ikke er hos oss lengre... Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det er fortsatt vanskelig å se på videoer av henne. Bilder går bedre og bedre og det er enklere å smile når jeg ser på dem . Jeg tror hun alltid kommer til å være "DEN" hunden for meg .

JeanetteH har uttalt at hun ikke pynter til jul og ikke er noe julete av seg... Kanskje hun har kidnappet nissen, så vi andre skal roe ned julehysteriet vårt? Det var da merkelig så fort Blaze fikk ferten i noe, mener jeg. Hun må ha hatt nisseodøren i nesa fra før av.

Min once in a lifetime var Sophus. Jeg elsket den hunden. Det er 5 år siden han døde nå og tårene spretter bare jeg ser på bilder av han. Sophus ble bare 5 år gammel pga IBD. Jeg savner han masse.

Tassen, eller Gofs som jeg kalte han, fikk jeg på 13 årsdagen min. Hadde drømt lenge om hund, men "visste" at jeg ikke kom til å få tillatelse til å få en selv så jeg spurte aldri om det. Onkelen min syntes det var for dumt at jeg tvang med meg kaninene mine og kattene mine på tur i bånd rundtom i nabolaget. Da en venn av han skulle få et kull på tispen sin, så gav han meg gavekort på valgfri valp, helt uten tillatelse fra mine foreldre. *knegge* Han ble avlivet tidligere i år, og det er fortsatt veldig sårt. Han var en fin hund før han ble syk, og jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake en trygg frisk versjon av han.

Lille Belle som fikk så alt for kort tid her hos oss! Omtrent akkurat rundet året da vi fant ut at hun gikk med kronisk ørebetennelse og sopp i øret som hadde ødelagt hørselen hennes selv om vi hadde hatt henne gjentatte ganger hos veterinæren Øyenstenen min Aiko! Verdens beste venn!

Trist men koselig tråd. Verdens beste Leela valgte jeg å la sovne inn, alt for tidlig, pga alvorlige forkalkninger i ryggen. Hun var min første hund, og en STOR utfordring. Men jeg lærte utrolig mye pga henne. Hun var alltid superglad, arbeidsvillig, hadde masse energi og tok alle utfordringer på strak arm, på tross av smertene hun må ha hatt. Også var hun en skikkelig "mammadalt" <3 <3 Kvelden før hun skulle avlives ga jeg henne litt mer smertestillende enn vanlig, og lot henne løpe løs i snøen (etter at vi oppdaga forkalkningene fikk hun kun lov til å gå rolig tur i bånd). Hun løp som en gaaaaal rundt i den dype snøen, fikk endelig litt utløp for all energien, og kosa seg skikkelig. <3

2.5 år siden du fikk slippe. Frøya gullet mitt

Som i FORLATT frivillig - eller blitt fjernet med makt???

Også må jeg jo ta med Pan da. Han var ikke min, men så var han det på en måte likevel. Etter Storm ville ikke foreldrene mine ha en ny hund. Litt fordi jeg og søsteren min sjeldent hjalp til med å gå tur med ham, og litt fordi de bare ikke hadde lyst til å ha hund lenger. Men jeg hadde nå vært noen år uten hund, og gikk vel siste året på ungdomskolen. Mitt mas hadde nådd sin topp, og jeg gråt meg ofte i søvn fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få meg hund Til tross for at mamma og pappa sa nei så ringte jeg rundt og sendte mailer... herregud, når jeg tenker tilbake på det... de jeg ringte til syntes jo jeg hørtes veldig ung ut, og syntes jeg skulle vente. Men neida, jeg fortsatt jeg, tittet rundt på omplasseringsider osv. Også dukket Pan opp, på Canis tror jeg. En 6 år gammel gordon setter, der eierene skulle flytte til utlandet noen år og trengte langtidspass. Midt i blinken tenkte jeg! Også spurte jeg mamma. Og hun sa ja med en gang! Jeg ble helt satt ut faktisk, husker det enda. Men det var en veldig god løsning, i ferier tok de ham, også hadde jeg egen hund ellers, uten å binde meg til noe. Han var en fantastisk hund, vi hadde mange fine turer sammen, og han var en skikkelig kosegutt. Men han lærte meg også mye om hva jeg ikke ønsket i en hund, og det har hjulpet meg senere. For på den tiden visste jeg egentlig ikke så mye om hvor forskjellige raser faktisk er fra hverandre, jeg tenkte at det var mest utseende. Men nei. Han var en setter han, en uoppdragen en som sådan. Stakk av så fort han fikk sjangsen og måtte fanges igjen på ninja-vis, dro som et ******* i båndet, og gikk tur alene helst med meg slepende etter. Men han var en skikkelig flott og god hund, selv om jeg fant ut av at jakthund ikke var noe for meg. Selv om han nok heller ikke var et helt typisk eksemplar for rasen, han var veldig rolig og bedagelig anlagt, ikke en vimsete setter-spirrevipp. Vi gjorde mye gøy sammen, og mye dumt... som feks å dra på sykkeltur med flexibånd festet i halsbåndet... det resulterte i endel skrubbsår fordi vi var uenige om retningen. I tillegg til at jeg fant ut av at jakthund nok ikke var for meg, har jeg funnet ut av at jeg kanskje ikke kan ha langhåret hund heller... for han ble skamklipt til tider altså... noen ganger så han ut som en rottweiler... Uansett, Pan gav meg absolutt mersmak på hundehold, og jeg var veldig heldig som fikk ha ham på denne måten, helt uforpliktende med likevel med fullt ansvar i lange perioder av gangen. Pan døde i fjor, 15-16 år gammel. Pan siklet...

Et av de nyeste bildene av meg

Min fantastiske læremester: Tassa, min "once in a lifetime" hund. Min første hund som jeg fikk som 11 åring, etter mye mas En fantastisk hund med en utrolig flott personlighet Det nærmer seg 2 år siden hun brått gikk bort. Hun etterlatet seg et enormt tomrom hos familien. Det er vel ingen som klarer å snakke om henne enda, uten at det renner noen tårer Gobben, nok en fantastisk hund

Så flott hun var Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke? Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fikk beinkreft og hoftekulen var spist opp av kreft Bare på noen uker gikk jeg fra å ha en frisk venn til å miste han Han har vært med meg fra jeg var tenåring, til jeg flyttet i kollektiv og til jeg flyttet sammen med min første samboer. Han var litt Gandalf, en veldig klok type. De to siste dagene jeg hadde med han gråt jeg i pelsen hans over det som skulle skje Et par mnd før han ble borte

Da har man 5 min, må oppdatere litt her! Nå har Shy flyttet til oss - hentet henne om fredagen og idag er det mandag! Og hvor skal man begynne.. man har jo begynt på et nytt liv på en måte med nytt familiemedlem! For det første, frøkna er omtrent husren - vi har veldig få uhell inne. Hun går til terassedøra når hun vil ut, og går alene ut på terassen og gjør det hun skal. Dvs noen ganger vil hun bare sitte oppi krydder-blomster-kassa og tygge på død persille, det skal visstnok fjerne hvitløksånde har jeg hørt. Så er det nettene da.. vi fikk med seng fra Jeanette hvor hun har sovet om nettene mens hun var hos Jeanette. Hos oss er ikke det populært nei. Strider lar henne få lov til det meste, men han synes ikke om at hun skulle også ligge i seng. Så han har sørget for at hun gikk og la seg i egen seng. Men om morgenen er hun på magisk vis oppi senga vår allikevel.. Hun sover lenge - hun våkner rundt 8 om morgenen så langt og man vekkes av liten valpetunge som slikker en i ansiktet og et lite sort fjes med nedklistrede ører og en pytteliten hale som logrer og logrer - muligens av desperasjon for hun må tisse noe sinnsykt da - ingen tid å miste! Strider er en fantastisk leke-onkel, han leker og leker med henne og finner seg i alt hassle en liten valp finner på (unntatt å forsøke å komme seg opp i senga om kvelden - da snurper han sammen munnen og ser strengt på henne med ørene litt ut - skikkelig barsk. Inisisterer hun, så vises det litt tenner også.. og hun tar hintet). Hun tar biabedden hans og han sukker tungt og legger seg på gulvet ved siden av (jeg håper han etterhvert skjønner at de fint kan dele biabedden, tror Shy kunne tenkt seg det.. men Strider føler visst ikke for slik kontakt). Hun er en frekk liten rakker - hopper opp på stuebordet så snart man snur ryggen til, spaserer rundt oppå der som en annen basenji. Kaster seg over Strider når man gir han oppmerksomhet, står og hopper når man lager mat.. Og for hun gir seg aldri uansett! Rett og slett sta! Nå er det blitt så skrekkelig kaldt at skal vi ut så må hun ha på dekken og potesokker. Jeg har nå lært at først kler man på seg selv og så kler man på Shy.. for hun er en mester i å kle av seg - potesokkene går veggimellom før man får sukk for seg. Og jeg har fått føle på hvor godt kledd jeg egentlig er nå om vinteren for jeg blir helt gjennomsvett av å få på henne potesokker - hun har 4 sprellende små poter som blir helt som kokt spaghetti når man skal tre på potesokkene.. Det er kjipt med -22 grader altså, hemmende. Men hun fikser det bedre enn +1- +2 grader og vått. Ellers går det i alene-hjemme-trening (ikke kult synes hun, men hun virker ikke redd bare at hun synes det er kjedelig). Vi har klippet klør (dødskjedelig altså!) og litt kontakt og nei. Blir det mildere, så drar vi på trening imorgen - kanskje - og ellers står det "by-turer" på planen. Det har vært smått med bilder, blir helst innebilder med underlige skygger fra blitzen.. Her inviterer Strider til lek: Og her plager hun Strider: Det har riktignok konsekvenser - lek! Og sånn ser hun ut, lille dåra - hun vokser veldig!

BREAKING NEWS! 19:39 Julenissen har kommet inn i chatten Julenissen har forlatt rommet

Koselig å lese om deres venner som har vært. Kjenner jeg blir varm om hjertet. Husker spesiellt godt Mona, Diego og Rex. De var liksom der i begynnelsen av forumstiden. Trist å miste vennene våre. Jeg gruer meg så forferdelig til jeg mister Nitro. (fortrenge tanken) Jeg håper det blir lenge, lenge til. Jeg skal bare nyte tiden jeg har sammen med han. Det er det beste med å ha hund. Den tiden man får med dem!

Kom over et supersøtt bilde

Takk. Da blir det bedre for jentene nå.

Vi hadde jo en familiehund som jeg vokste opp med også, Tina var blanding av Gordon Setter og Leonberger, vi fikk hun fra FOD når hun var 3 mnd, moren hennes og søsknene hennes var blitt forlatt i et hus... Hun ble nesten 9 år, hjertet sviktet.

Så fin du er men pannelugg! Det kledde du Dette er et av de nyere av meg (t.v.): Hahaha! Tatt på samme fest som bildet til Maria regner jeg med Sånn her ser jeg ut til vanlig (det var tull, for de som ikke skjønte det)

Jeg er veldig opptatt av å ta kroppens signaler på alvor. Jeg er heller hjemme 1 dag hvis jeg føler meg dårlig/uggen i kroppen, så kroppen får hvile, enn å presse seg på jobb og så bli syk i flere dager. Jeg går ikke på jobb hvis jeg har feber, har vondt i magen, eller at jeg kjenner meg veldig slapp og muskelvondt. Men jeg er veldig sjeldent syk og lite borte fra jobb.

Min første hund gikk vekk i sommer, 16 år gammel. Bastian var en sånn hund som jeg bare håper å få oppleve en gang til i livet; 100% snill og grei, aldri så mye som knurret eller løftet på leppen, og som den gode border collien han var; alltid eager to please! Som 13-åring med null erfaring med hund laerte jeg han kjapt å rulle rundt på kommando, og samme ettermiddagen som vi hadde begynt å øve på trikset, rullet han tvers gjennom stuen i full fart for en liten, tørr godbit. Har jeg noensinne sjangs til å få hendene mine på en så rolig, trygg og enkel border collie som Bastian, så er jeg garantert bc-eier igjen! Har ikke så mange bilder av han her på pc'en, men har et par: Dette er et gammelt bilde, vil tippe åtte-ti år, da var han jo bare en ungfole Koser seg i sengen min. Tolv år gammel, begynner å bli litt grå Tretten år gammel, med en ung fjottjypling og en anonym meg

Bonnie, min "lille" prøvekanin på eget hundehold. Ble bare 5 pga voksende hjerte. Hunden som ble med på alt, og som fant seg i alle mine påfunn. Kunne ikke fått en bedre førstehund. Ailo, mitt store håp. Ble bare tre år gammel pga HD. Lærte vannvittig mye av den hunden. Begge disse to har sin egen spesielle plass i hjertet mitt, blir aldri glemt. Selv om det er over fire år siden Bonnie ble avlivet, triller fortsatt tårene når eg ser på bilder av henne. Ailo var min egen gullgutt, og måtte få slippe i sommer, da ble livet for tungt for han.

Huff Fine hundene... Har noen å bidra med jeg og... Rikkemor, min "once in a lifetime" hund, hun var med på mye rart hun, søteste lille Rikke. Den første jeg måtte ta farvel med, og den desidert verste. Og så Aro da, min lille løvetannhund. Hunden som klarte seg mot alle odds. Rare, fine, milde, autistiske Aro. Rexie, min barndoms bestevenn. Du fulgte meg gjennom tykt og tynnt i mange år. Det var bittersøtt å ta farvel med deg. Du hadde levd lenge, var sliten, og i det heletatt. Men samtidig, hvordan sier man farvel til en venn gjennom 12 år? Vi minnes dine nevroser og særheter med smil og latter nå, men savnet forsvinner aldri helt. Og sist, og minst i størrelse, men ikke i kjærlighet, Knøttisen min, min lille lykkepille. Vår tid ble så altfor kort. Jeg var så lykkelig da jeg henta deg, og så innmari knust da jeg måtte ta farvel med deg bare et år etter. Heldigvis har det gått såpass med tid at jeg kan minnes dem uten tårer, men savnet er der enda.

Lille søte C Hun skulle vært 5 år nå, måtte la henne gå så alt for ung..

Noko for huskyfolket :

1. Desember Årets begivenhet var kommet til Hundesonen. Spenningen var til å ta og føle på. Ingen av sonisene hadde i det hele tatt våget å ytre et ord om dette tidligere, i frykt for å jinxe det, og ødelegge hele opplegget. Frostrøyken stod ut av munnene til de skravlende sonisene, der de stod med bagger, sekker, hundeutstyr og hunder, og ventet på å komme inn i varmen. De stod foran et stort, flott gårdsbruk, i eventyraktig, romantisk stil, med tårn og spir, altaner og utspir. Det minnet om en blanding av et gammelt slott, og en stavkirke. I år var sonisene nødt til å finne et sted som kunne romme alle sammen, for Hundesonen var blitt så stor, og med så mange flotte medlemmer som ville være med på juleferie. Den store dobbeltdøren på huset slo opp, og der stod Siri med en logrende Willy. «Velkommen!» ropte hun med et smil, og applaus og gledesbrøl lød fra forsamlingen. Da det omsider stilnet, så steg Pippin&Symra, med hjelp av Dratini og OlavEmil, opp på trappen, til Siri. Der overrakte de henne en diger blomsterbukett, og et nydelig bilde av Willy, Babs og Lotta, som IW hadde laget. Siri fikk tårer i øynene. «Det er nydelig! Det skal få henge i foajeen,» hikstet hun. «Det er som takk for at vi får ha Sonenjuleferien her!» sa Pippin&Symra. «Heile Hundesona har vore med på å spleise på dette til deg,» sa OlavEmil, der han stod, stolt som en hane, i miniskjørt og lang utrigning, til forsamlingens store fryd. «La oss alle gå inn og finne rommene våre!» sa Siri, og alle stilte seg etter hverandre, med hundene i FVF. Etter at sonisene hadde fått utdelt rom, så var det på tide med en omvisning, og litt mat i magen. De akket og ååhet seg gjennom palasset av et hus, og da de kom ut i låven hos Siri, så stod Bugen og Lusa til Raksha der og vrinsket hallo, og Bonden til Raksha, med et stort smil om munnen. «Hva gjør dere her?!» skrek hun av glede, og kastet seg om halsen på ham. «Vel, disse er jo soniser de og,» lo Siri, som hadde planlagt det hele i all hemmelighet. Raksha gled ned fra Bonden sin, sprut rød i ansiktet over å ha tiltrukket seg all den oppmerksomheten, og kremtet at det var på tide å gå videre. Siri hadde spart det siste til slutt, og hadde gledet seg til å se ansiktene til sonisene da de kom inn i det siste rommet på omvisningen. Hun så forventningsfullt på sonisene da hun åpnet dørene til rommet, og hun kunne ikke lenger gjemme gleden sin. Skuffelsen ble stor da sonisene ikke hvinte av glede. De stirret bare inn i rommet. «Hvem er det der?» spurte Charleen. Siri snudde seg, og kikket inn i rommet. Det var et stort, opplyst rom, med et dampbad, en badstue, et badebasseng, og oppi det digre, dampende boblebadet, satt «Monica?!» utbrøt Line. Monica reiste seg og hilste på gjengen som stod og så på henne. Hun var dryppende våt, og på seg hadde hun den nye bikinien fra Victorias Secret. «Hei, folkens!» sa hun. «Jeg fant veien hit da jeg lette etter en do, og jeg hadde tilfeldigvis på meg bikini under klærne, så jeg hoppet oppi! Dette tar meg rett tilbake til Mexico, jeg vil aldri ut herfra igjen! Ihvertfall ikke så lenge snøen er der ute,» sa hun. Margrete, 2ne og Ida nikket gjenkjennende, og sa seg enig i at dette var et rom mer passende for dem, enn snøen. Da omvisningen var over, og de omsider klarte å overtale Monica ut av baderommet, så samlet alle sonisene seg i fellesarealet. De satte seg i de store, myke sofaene, med kopper med rykende varm kakao, kaffe, gløgg eller te. «Da er det på tide å introdusere den store grunnen til at vi alle er samlet her denne jula!» annonserte Siri. «Dette skal bli en morsom, innholdsrik desembermåned, med nye oppgaver, rebuser, og hundeaktiviteter hver dag! Jeg vet dere tror at det er moderatorene og Espen som har satt i gang det hele, men jeg skal nå avsløre den egentlige skaperen av disse festlighetene!» fortsatte hun. «Ta godt imot den eneste som noen sinne har klart å holde seg 100% "anonym" på Hundesonen, og som har lurt alle trill rundt gang på gang, nemlig Julenissen!» Spenningen var til å ta og føle på. Man kunne høre en nål falle på gulvet. Alle holdt pusten. «Nissen..?» gjentok Siri, med litt nølende stemme. «Jeg skal finne han,» sa hun, og marsjerte ut på bakrommet. Da hun kom tilbake, så holdt hun en nisselue i hånden. «Det er en lapp her,» sa hun. Alle sonisene flokket seg rundt Siri, og SandyEyeCandy snappet til seg lappen, og leste den høyt:

Hei! Jeg har helt glemt å presentere meg selv her inne, men har vært aktiv allerede, og har vært her inne en god stund Jeg er 19 år, og er fra Sørlandet! Akkurat nå er jeg hundeløs, og det blir nok ingen hund på meg før jeg flytter ut. Men akkurat nå tenker jeg at det er smartest å bo hjemme til jeg er ferdig utdannet, og kan kjøpe meg et eget hus. Og DA blir det hund, gitt! Har hatt en hund før, men fikk ansvaret for den selv når jeg var mindre og da kunne jeg ingenting om hund, så det ble litt av en problemhund, og til slutt fant min mor ut at det var best og omplassere den etter 5 år. Så nå har jeg hatt tre hundeløse år, og savnet er utrolig stort. Men det er utrolig koselig å sitte her inne å lese om forskjellige hunder og opplevelser, og alle de fantastiske bildene dere legger ut!

Ett av to bilder som er tatt av meg i år, som jeg vet om, utenfor en utstillingsring. Fineste X'en min... Som synes det var teit å ta stille poseringsbilder etter noen innkallinger, for DET er jo mye morsommere. Fotograf er JeanetteH.

Jeg får det ordnet på jobb nå så jeg kan jobbe hjemmefra om jeg ikke klarer å komme meg på jobb men fortsatt fungerer ganske ok. Kjekt siden jeg kanskje går på jobb litt for dårlig til tider.

Om du er smittsom, eller risikerer å forstyrre kolleger i arbeidet pga sykdom bør du også holde deg hjemme. Det kommer jo også veldig an på hva man jobber med, såklart. Sitte i kontorfellesskap og hoste er ikke særlig kult.

Viss du ikke skal ha noen super fancy, splitter ny kløv, se på finn.no. Jeg fikk tak i kløv der til varga for 400kr, brukt, men hel. Ang gresshoppa kløv så er ikke den i nerheten av og være verdt pengene den koster, den er bare udugelig.

Rusken Han kommer aldri til å bli glemt, hverken av meg eller familien. Han kom til familien da jeg var 12 år. Han ble 13 år og var med meg på mye rart, samboerskap, flyttinger og tok alt med stor ro. Snill "storebror" for Toya. Han hadde sine greier, men en uforglemmelig hund. Hele familien snakker fortsatt ofte om han. Han fikk sove inn i 2005. Kunne skrevet en hel bok om den hunden.

Hmm, jeg vet ikke! Jeg tror kanskje fordi hun var min første hund og utviklet seg til å være akkurat sånn jeg hadde sett for meg at hun skulle være. Hun var ikke overdrevent hengiven med alt og alle, men det var små ting man så når man kjente henne. At hun logret kun med haletippen hvis hun ble litt glad, eller når hun stod med nesa på kjøkkenbenken og ville ha ost rett fra ostehøvlen. Hun var aldri slem eller aggressiv, ikke engang når hun var redd eller i ekle situasjoner. Pga. beinet hun brakk da hun var liten måtte vi jo litt ekstra til veterinær og ta røntgen osv. Er ikke så kjekt å bli løftet på bord når man er en diger ulvehund, og hun prøvde alltid å kjempe imot, men aldri med munnen eller knurring. Tvers gjennom god! Hun var uhøflig og busete med andre hunder før hun ble "gammel", men aldri noe slemt ment. Hun fikk aldri nok kos, og da hun ble voksen og vi begynte å slakke litt på reglene fikk hun lov til å ligge i senga mi. Dele enkeltseng med ulvehund var interessant! Hun fikk også komme inn på stua fra kjøkkenet...og tigge ved bordet...og ligge i sofaen....og og og .

Dette er vel et av de få bildene av meg uten dyr på ...

Tatt litt tidligere i høst

Ganske tydelig at dette forumet har flest kvinnfolk, ALLE vil ha bilde av RunkePer! Her er han sist jeg så han, klarte til og med å skremme en hund i skogen!

2. Desember Sonenjuletreffet hadde startet rimelig dramatisk, med Nissens forsvinning. Sonisene var urolige og bekymrede, og de hadde ingen aning om hvor lappen kom fra, eller hvem skulle ha glede av å stjele Nissen. Faktum var, at selvom Nissen var borte, så var det vanskelig å finne han igjen uten noen ledetråder. Alle sonisene hadde jo dessuten med hundene sine, bortsett fra de uten hund, som for eksempel SiriEveline, men hun var behjelpelig med alle andres hunder, til alles store glede. *Marvin* foreslo at de gikk ut for å trene med hundene, for Dany trengte å trene med forstyrrelser, og de hadde brukt hele morgenen til å trene apport fra senga. «Jeg har ikke noe treningslyst nå,» sa MegaMarie. «Enig!» istemte Lola Pagola. «Kan vi ikke heller bare gå tur? Det er vel mange fine turområder her?» De andre nikket seg enig, og kledde på seg turtøy. «Jeg er ikke så veldig kjent enda,» innrømmet Siri. «Så vi får bruke GPS, for sikkerhetsskyld. Den her tracker hvor langt vi går og alt, så nå kan vi vise alle på Facebook hvor spreke vi er etterpå!» Sonisene la i vei, i nydelig natur. Siri, SoppenCamilla, Monica, Belgerpia, Ganzie, Yodel, Raksha, Evelzz, Bellare, SiriEveline, vivere og Bjerknez knipset bilder av alt de så, og gjorde at turen gikk meget mye langsommere enn det som passet for alle. Plutselig ropte Tøfflus «Stopp! Det er noe i buskene!» samtidig som flere av hundene begynte å bjeffe. Alle sonisene stirret i samme retning som Tøfflus. En stor, snødekt busk ristet, så vidt det var. Så begynte snøen å falle av, idet busken rister mer og mer. «Hva..?» sa Raksha. Ganzie hadde zoomet inn på busken for å se hva det var, for ingen våget å nærme seg. «Det er en mann!» utbrøt hun. «Han... har ikke klær på?» fortsatte hun, litt spakere. «Eh.. » sa Dratini. «RunkePer?!» Alle sonendamene brøt ut i hysterisk latter, men de hastet videre, og ble enige om å ikke snakke om det de nettopp hadde sett. «Men jeg må innrømme at RunkePer gjør jobben sin godt, da!» sa IW, til alles forskrekkelse. «Eh, appen, altså! Appen! Ikke mannen, HAHA!» Sonisene pustet lettet ut. Vel hjemme etter en lang og innholdsrik tur «6.2 km, sier Ru... eh.. Appen!» opplyste Siri, stolt, oppdaget sonisene en pakke på trappa foran døra. Den var ganske stor, og flott innpakket. Sonisene ble umiddelbart mistenksomme. «Tror dere det er de som har Nissen som har sendt oss noe?» spurte Synnøve. Jankaa og Lill tok oppgaven med å åpne pakken. «Fort dere, da!» sa JeanetteH utålmodig. «Ååh!» utbrøt *mokken* og Jankaa i munnen på hverandre. «Det er en deilig duftende røkelse, og mange kjempefine, hjemmelagede pepperkaker!» De viste frem pakken til resten av sonisene. «DE ER GIFTIGE!» skrek Ingvild. «Åh, nå må du gi deg!» utbrøt AnnikenK. «Hvis noen hadde hatt lyst til å drepe oss, så ville de jo gjort det allerede! Bruk huet, husker dere ikke den historien om det treffet der alle døde, en annen jul? Eller var det noe jeg bare drømte?» funderte hun. «Altså, de er jo ikke giftige, men de er sikkert skikkelig usunne!» sa SaraS. «Det er en lapp oppi her!» utbrøt Jankaa. SandyEyeCandy hadde sneket seg inntil som en ninja, og snappet til seg lappen, før hun leste den høyt for alle: Lill kastet ikke bort et sekund, men løp inn med en gang for å lage pepperkakedeig. Hun, Synnøve, Yodel, Mari, Loke, Martine, Garmen, Sophia, Ask, Heljar, Emilie, Magnus og Sindre skulle lage en minipepperkakeby. Det var viktig for sonenungene å lage små pepperkakehunder også, og ingen fikk lov til å spise dem. De andre sonisene seg sakte men sikkert ned i sofaene i fellesarealet. Varmen fra peisen gjorde alle litt døsige, og duften av klementin lå som en deilig tåke i rommet. Pippin&Symra var den eneste som var oppe, opptatt av å bytte ut alle de røde julepyntgjenstandene med lilla adventpyntgjenstander. Hun hadde også plassert flere hundre porselenshunder rundt omkring i huset til Siri, for å pynte ordentlig opp. Samlingen hennes var blitt ganske formidabel. Det var blitt kveld, og sonisene begynte å gjøre seg klare for å finne senga. «Men hva med Julenissen??» spurte *Marie* fortvilet. «Vi må jo gjøre noe!» Hun hadde omtrent ikke sagt ferdig setningen, da Blaze skremte alle med et høyt «Bjeff!» og dro avgårde med JeanetteH slepende, nesa plantet i bakken. «Hun har fått ferten av noe!» utbrøt JeanetteH, og alle sonisene fulgte nysgjerrige etter. Inne i skogen, i krattet under en klynge trær, så lå det en støvel. En stor, sort mannestøvel. «Julenissen!» hikstet en tårevåt *Marie*.