Leaderboard

SFX og jeg har tatt med oss gærnerne og knertmonsteret til søta bror, og stilte ut alle tre i dag. SFX vil oppdatere når hun kommer hjem, men jeg til gjerne bare fortelle at sjøl etter en grusom natt hvor verken Imouto eller jeg har sovet stort, klinte knertis til og fikk excell. og ck! Jeg blei SÅ glad, for hun har jo fått VG de siste to utstillingene vi har vært på. Vi kom tilbake til beste tispe, løp og løp, og fikk følgende nøkterne beskjed fra dommer: "Grattis, du vann!" Tårene spruta og jeg klarte ikke å slutte og le, og midt inni det hele forbanna jeg at Imouto ikke gikk i unghund og tok med seg cacibet. Vi blei BIM mot en flott black'n tan, japansk import, helt vanvittig morsomt! Dette er hennes tredje cert, 15 mnd gammel! Lille Hermines oppdretter skulle stille rottis i håp om å få cacib, og mens Tine løp seg inn til en imponerende (men irriterende) andreplass, hørte jeg Hermine grynte entusiastisk i buret og heie veldig.

Han er funnet!! :D

Jeg har tidligere hatt kun swahilske stamtavlenavn (vårt A, B, C og D-kull) Men synes nå at engelsk gir mer betydning for både meg og andre. Bilder kommer i helgen tenker jeg. Øynene begeynner så vidt å få en pitteliten sprekk. I løpet av en dag eller to bør øynene være¨åpne, og da er det liksom litt mer å ta bilde av også. De spiser seg svære (ingen mangel på melk her nei!) og er noen store pølser nå Herlige er de!

Jeg hadde nølt jeg! Hvorfor i all verdens navn og rike skal bikkja dø fordi jeg som eier ikke har hatt styring? Jeg hadde muligens gått med på omplassering, kommer helt an på situasjonen.

Nåh, iom at eier umiddelbart samtykket til avliving, sier det meg at hunden kanskje har vist slik atferd før?

Jeg måå bare legge ut disse også.. (sorry for dobbelpost, men når jeg legger til bilder får jeg ikke til å redigere). Litt bedre bilder tatt med "litt" bedre kamera Her ser jo dyret mitt veldig presentabelt ut... "Hæ? Nei, jeg vet ikke hvor Mir er.."

Åååå, vet dere? I går sto jeg nede i kjelleren på Oslo City, utenfor Burger King der og snakket med en Chi- tibetansk terrier blanding på tre måneder og en håndfull stor. Så kommer det et beist av en rottweilerhann, som blir stående og vente på at vimevalpen skal hilse. fra seg. Eieren står overskrevs over ryggen hans og holder ham fast rundt brystet og det hele ser litt voldsomt ut. Så spør eieren av minihunden om rottisen er sinna, siden han sto sånn, men neida, det var bare for å ikke skremme den lille. Dermed får de hilse og valpen som var kanskje på størrelse med den ene pota til rottisen blir superhappy og rottisen er så forsiktig og lar babyen daske seg på snuta og de nusser og japanske turister tok bilder og noen spontane hilsesituasjoner er bare det vakreste i verden Hvordan jeg opplever passeringer med egne hunder, er en helt annen sak. Det har jeg sagt før. Men TS har min fulle sympati. Med Tinka er det enkelt, uansett hvem vi møter, med de andre kunne jeg ønsket at det ikke fantes så mange andre hunder

2012 og Orion er fornøyd med nysnø Også en litt annen vinkel Og et lite stemningsbilde

Takk, alle sammen! Det er veldig gøy å gjøre det så bra når det er så sinnssykt uventa. Jeg blir så veldig, veldig glad, og da trur jeg andre blir veldig glade på mine vegne også, for alle kom bort og gratulerte på ektefølt vis, og det synes jeg er veldig hyggelig. Takk for tiltroen om at hun en dag vil bli norsk sjampinjong, hehe! Mtp at hun nå har to svenske cert fra internasjonale utstillinger, og man "bare" trenger tre vilkårlige svenske for å bli svensk sjampinjong, så blir hun kanskje det først, ja.

Beklager sent svar på denne. Det har kommet noen nye kull de siste par årene, men om det er blitt en vanlig rase vil jeg ikke påstå. Pr dags dato er det bare 26 registrerte hunder her til lands, og noen av disse har vel funnet seg nye jaktmarker også, da databasen ikke er like oppdatert på hunder som går bort som hunder som kommer til . Etter egne erfaringer er psyken hos Saarloosen ekstrem sterk. Det er en rase som ikke kan domineres, og som har behov for en stabil leder i "flokken". Selv om jeg foreløbig har vært nokså skånet for det selv, så er det rasetypisk at rasen er sky, og jeg vet om tilfeller der det er såpass utslagsgivende at hunden blir regelrett skremt og forsøker å komme seg vekk når den får ferten av ukjente lukter, lyder, etc. Instinktene sier at det er best å komme seg unna, og da vil de fort prøve på det. At jeg foreløbig har vært skånet for det, er nok et resultat av både hva slags kull han kommer fra, oppdretters, og min egen innsats. Valpen ble sosialisert fra dag en, og jeg var selv flink og nøye med å ta han med på alt mulig, i svært ung alder. I tillegg bor vi sånn til at vi har en trafikkert vei som han har utsyn til. Her er det både biler, mosjonister, folk på rulleski, hunder, hester og det ene og det andre. Så han har fra han var liten blitt vant til både synet av "verden", lydene og luktene av mye rart, og det virker det som han har hatt godt av. Som jeg har skrevet tidligere er det store hunder som selv om de mener det godt, fort kan være uforsiktige og uvørne, og voldsomme under lek. Så det kan jo være noe å ha i bakhodet. Jeg lar ikke min hund leke med barn alene hvertfall. Nok en gang, ikke fordi han er agressiv men fordi han er voldsom og man kjenner det greit når 45 kg kommer hoppende. Går man som barn i bakken da, er det veldig naturlig å prøve å dytte bort hunden som da gjerne står på alle fire over deg å smånapper deg i øreflippen samtidig som han egentlig bare prøver å slikke hele deg. Dytter jeg på Orion når jeg ligger på bakken, så tar han det som en invitasjon til lek, siden han da kan bli litt voldsom, vil jeg ikke at han skal leke med unger på den måten. Saarloosen er i følge ymse kilder på nettet vanskelig når det gjelder lydighetstrening, og selv om jeg har fått til noe ved å bruke godbiter framfor skryt og ros, så er det vel ikke en hund å anskaffe seg om det er lydighet som står i høysetet. Etter min mening gjør de seg best som turkamerater, og da tenker jeg på turer i skog og fjell, der hunden gjerne kan få løpe fritt, uten at det sjenerer noen, framfor et kvarters kveldstur rundt blokka. Du spør hva det viktigste å fokusere på under valpetiden er .. Her kan nok Vivere bidra med gode innspill også, men jeg vil si sosialisering. Sosialisering av en Saarloos er veldig viktig, og det kan ikke bli for mye. Sosialisering, samt å sørge for at du selv får etablert alpha-rollen i flokken. Jeg er på tur omtrent to timer daglig på hverdagene, og noe lenger i helgene. I tillegg kommer jo stell, sosialisering, kos, lek og morro. Nå er jo min en utehund, så det krever jo at jeg er ut i hundegården å holder på med han. Har man den som innehund så kommer jo mye av kosen og det å være sosial med hunden av seg selv. Det er selskapsyke hunder, som gjerne vil gjøre det samme som resten av flokken sin. Er du på tur, vil Saarloosen på tur. Ligger du i sofaen, så vil Saarloosen helst ligge der også. Det man kan forberede seg på er at dette blir mer jobb enn man i utgangspunktet hadde tenkt.. Det er litt derfor jeg opprettet denne tråden også, for når jeg prøvde å gjøre research så var de stort sett de to tre samme historiene som gikk igjen og var gjerne en cut & paste. Det var vanskelig å finne ordentlig og god informasjon. Enten var det skrekkhistorier, flest av de såklart, eller så var det kun positivit. Jeg ble overrasket over hvor mye rasen krever psykisk, selv om jeg visste på forhånd at det kom til å bli mye jobb. Den fysiske delen er jo lett å forberede seg på, har man tid og krefter til så mye aktivitet ? Ja eller nei. Men den psykiske utfordringen er vanskelig å forutse, og jeg fikk meg hvertfall et sjokk over hvor sta og egen og vrang Orion kan være. Sett i ettertid var jeg ikke forberedt nok i det heletatt, men jeg har lært meg å håndtere han slik at han fungerer godt til mitt bruk, og slik som livssituasjonen vår er i dag. Man bør også være klar over at selv om det heter seg at "tross ulveblod, ingen ulv" så er det nå en del gener inn i bildet her. Er man forberedt, har tålmodighet og erfaring med hund, bor slik til at hunden har masse plass, dere har masse plass og det er enkelt å komme seg på gode turer, samt at man har en interesser for denne type hunder som går lenger enn utseende, så kan man begynne å vurdere om det kan være noe å satse på. Det beste tipset jeg kan gi deg, i tillegg til å være skeptisk og redd for at ting skal gå galt som du selv skriver, er å bli kjent med noen som har en Saarloos, og prøve å få møtt hunden i det daglige. Så får man se hva man får, både på godt å vondt. Nå var ikke jeg særlig erfaren med hund før jeg fikk en Saarloos, jeg har hatt Golden Retriever og Labrador tidligere, men jeg skal også være så ærlig å si at jeg hadde for meg at jeg kunne mer om hund enn hva det har vist seg at jeg gjorde. Så fra å gå fra ei Golden Retriever tispe som nesten tisset på seg når jeg brukte utestemmen, gikk jeg altså til en Saarloos som velger glatt å overse denslags. Det var dager i den mest rampete valpeperioden, hvor hver dag var et slit og han var skikkelig umulig å ha med å gjøre, hvor jeg lurte på om jeg virkelig hadde dummet meg ut å valgt en rase jeg ikke kunne komme til å klare å håndtere. Men så lærer man seg ting dag for dag og plutselig går ting litt bedre og man finner ut litt hvordan hunden tenker også. De siste 9-10 mnd har jeg sett stor framgang, og kommunikasjonen oss i mellom begynner å bli slik jeg hadde håpet den skulle. Så istedet for å lure på om jeg har valgt feil, så leker jeg nå med tanken på å om et års tid utvide flokken med en Saarloos til. For som jeg skrev i et annet innlegg her, så når man er på tur, sammen med verdens beste turkamerat, som har et utseende, et instinkt, en intelligens, et kroppsspråk og en kommunikasjon som gjør hele turen til en episode av Nat Geo Wild, og i tillegg er så lojal og hengiven som en Saarloos er, så er det verdt alt strevet for min del hvertfall.

Sorry folkens, jeg har funnet kameraet mitt! Nå blir det bildespam Mir har for første gang møtt Jakita, en jämthund på 2,5år, og de storkosa seg. Tror Mir ble litt forelska.. Hu var ei dame med masse futt i, og så utrolig pen I mellom slagene lå de å klina litt på stuegulvet her. Når Jakita dro sto han ved døra i ti min å så etter henne. Finn Mir! Faceplant! Mir er ellers veldig elegant, altså. Det er helt sant *lyvekors* "Hahaha, jeg ler meg skakk av deg altså!" Hva skal jeg si?! Morgenstund er kosestund

Synes det blir litt paradoid å tro at folk bryter seg inn pga. ett klistremerke.

Han er funnet!! Min søster takker deg så inderlig for at du la ut dette på nettet!! For hun hadde ikke tenkt Ullevålseter, det er jo helt motsatt vei av der de bor. Han har vært på damejakt han Damen på seteren hadde tatt han inn til slutt, så han har ikke sittet ute å frosset.

Jeg har nulltoleranse for aggresjon mot barn, jeg valgte selv å avlive en hund pga det. Barnets foreldre fikk ikke med seg situasjonen en gang, men jeg ringte dyrlege ca 5 min etterpå og avlivde dagen etter. Slike hunder skal ikke omplasseres. Jeg tipper eier av rottweiler så noe h*n ikke likte i bikkja, hvor foreldrene er har ingenting med saken å gjøre. Hundeeier var der, hundeeier klarte ikke å forhindre at hunden bet selv om hunden var i bånd. Case closed, natta hund.

*Kremt* Legger til: få alle hundene til å slutte å hoppe

Min liker store hunder (har i allefall likt de han har møtt), så ikke noe problem.. Den eneste hunden han har vært redd for var en Shetland sheepdog, hehe, så fint hvis noen sånne kan være med og gjøre ham uredd.

jeg har vært borti situasjoner hvor jeg har sagt at "hunden min skal ikke hilse, for vi trener på passeringer", og de sier "neida, det går bra, han er her så snill atte." også slipper de bikkja si bort. Så nei, det hjelper ikke å si ifra til folk, hvis du møter rette folka...

Årets siste tur .. på vei inn i blåtimen

Ser det er mange som gjerne vil se flere bilder .. Som dere ser er han litt lettere i pelsen i sommernmånedene, og han ser tydelig større ut med vinterjakka på. Til slutt et bilde fra når han var 3 mnd :

I verste fall kan man skrive med en vannfast tusj på halsbåndet/selen

Snålingen sovna midt i undersøkelsen av tøffelen..

God idé! Jeg fikk en løshund, nydelig irsk setter, på besøk på hytta i romjula. 15 minus og relativt kaldt, men han lekte med mine hunder og klarte seg fint. Lokket ham til meg, og fant selvfølgelig ikke telefonnummer , ingen merker. Endte med at hunden løp avgårde etter noen andre så jeg fikk ikke tatt han med inn. Senere på dagen traff jeg eier og hund sammen og jeg bemerket at han burde hatt telefonnummer synlig på halsbåndet, men neida, eier bare trakk på skuldrene og gikk videre. *riste på hodet over ignorante hundeeiere*.

Søsteren min tok han med til veterinæren øyeblikkelig, sammen med den andre og får begge chippet og jeg har bestilt merker til henne Både søsteren min og jeg var rimelig tårevåte når hun ringte meg. Igjen tusen takk for at folk er så oppmerksomme og greie! Det er så vondt å miste hunden sin! Edit: Jeg sørget også for at mine får tlf nr på seg. Når jeg hørte at magnetgolden faktisk hadde sluppet min søster av syne og stukket, da tenkte jeg at mine magneter også kan dra sin kos og da er det godt å vite at de har tlf.nr på seg.

Da jeg så etterlysningen din, Margrete, tenkte jeg straks på denne tråden og tenkte det måtte være samme hund . Kjempebra han ble funnet og tatt vare på .

Jeg skal se etter han, selv om jeg bor et stykke unna Frognerseteren!

*fniser* jeg er sånn med guttene og, selemerke/halsbåndsmerker er stygt.

Ok Ville bare nevne det i tilfelle du ikke viste det

det vet jeg, han er registrert i NOX, og har starta et par stevner allerede

En blanding kan fint delta i både ag og lp, men de må være NOX registrert for å få delta

Mindre valp vil sosialisere med stor valp! Mayah er litt pingle på store hunder

Men tanken var jo veldig god!

Takk folkens, her var det mye fine tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg prøver Ås nå ved 12-ukers vaksinen også får jeg se etterhvert. Leja vil måtte vaksineres hver vinter mens Chessea får om sommeren, så da er det ikke ofte de trenger dra samtidig uansett! Follo fikk jeg et godt inntrykk av og Ås til småting og skjer det noe mer skal jeg ta en titt på follo og Kolbotn. Jeg vil f.eks. ha en erfaren vett når Leja skal PL-sjekkes om et år.

Så bra, Ane!

En gjeng med sanktiser, syns det er litt artig å se en så stor gjeng med dem , mye pesing da hehe

Jeg ser nok ikke spesielt trivelig ut når jeg kommer på tur med mine hunder, antakelig, for det er ytterst sjelden jeg møter på folk med trang til å slippe hundene borttil oss, selv ikke med valper. Når jeg møter folk med hund, tar jeg fram en godbit til hundene og jobber helt tydelig med kontakt mens vi passerer. Folk her på Holter er tydeligvis så oppegående at de skjønner at vi da ikke trenger andre forstyrrelser, og om noen mot formodning skulle gjøre antydning til å ville hilse likevel, så er det jo bare å gå videre? De trenger da ikke å få forklart verken det ene eller det andre? En gang møtte jeg forøvrig på et nek her... Jeg kom med mine to tisper der den ene mente at andre hunder kunne på (iallefall på avstand), mens den andre gladelig hengte seg på. De stod da altså foran meg på to bein og freste og bjeffa og skumma rundt kjeften da neket spurte om de kanskje ville hilse på lille nuttenutt??? Gahhhh *ler*. Men det er vel omtrent eneste gangen det har skjedd.

men hvorfor stå der å diskutere tilbake? Jeg har ett lite problem med å forstå problemstillingen kjenner jeg. Jeg er vel som enkelte andre i denne tråden helt tydelig i kroppspråket mitt. Nå snakker jeg om bc'n min, sch gjelder ikke. Jeg slet overhodet ikke med klengete folk når jeg hadde kun han. Den eneste forandringen var at folk sluttet å bytte fortau og smilte til oss Så løsning: Skaff dere schäfer, de er bare menneskemagneter frem til de er 5 mnd, etter det blir de skrekkelig farlige dyr som både angriper og biter og ja gudene vet ikke hva. Fæle er dem

Løp bort til dem neste gang (bind bikkja først) og gi dem en klem og si: Jeg har såååååå behov for å sosialisere meg. Kan jeg klemme og leke med deg? Kan jeg kan jeg kan jeg? Blir de sure på deg så sier du: Men, det er jo viktig at jeg får sosialisert meg, og jeg er bare snill ...

Så utrolig skjønn, gratulerer med en herlig rase

Men de nye batteriene blir dårligere etterhvert som de brukes altså..

Fantastisk nydelig!

Nyyydelig hund! Jeg er også en av de som syns det er utrolig positivt at du beskriver hvordan denne rasen er å leve med, på godt og vondt.

Jeg liker innmari godt at du er ærlig om de negative sidene og personlige erfaringer, jeg! DET er det ikke så mange som er, og som oftest er det solskinnshistoriene man hører om. Kudos til deg - og vakker hund!

så nydelig hund

Jeg kjenner jeg blir helt målbundet...

Jepp, vi vil ha bilder

Og der fikk Argyr skarp konkurranse om tittelen "Sonens vakreste hund". Nydelig! Blir helt målløs *sukk*

Knallfin!

Hehe, jeg ser ham virkelig for meg altså. "Her kommer jeg!" liksom, "jeg kan kontrollere deg!" Jeg vet akkurat hva slags type atferd du snakker om, og det er ganske typisk for rasen. De er jo bra artige og. Ulf trenger møter med trygge voksne hunder som ikke har behov for å sette ham på plass. Du vil ikke ha en amerikansk bulldog hannhund som har hatt mange utrivelige møter som liten, de har allerede liggende i seg å utvikle en viss hundeaggresjon rent genetisk, de trenger ikke ekstra dytt i den retningen. For å forebygge det på best mulig måte så skal han møte mange trivelige hunder og ha masse hyggelige hundemøter. Han skal ikke få bølle og han skal ikke bli bøllet med. Om han er bølle (noe de fleste amerikansk bulldogvalper gjerne er) så skal du gå inn og styre situasjonen. Det er i min mening viktig at det er nettopp du som allerede nå tar styringen i hundemøtene, for når han vokser til og blir stor (og veldig sterk!) og faktisk får meninger i disse møtene så er du helt avhengig av å ha kontrollen over ham. Tro meg, meningene vil etter all sannsynlighet komme, om ikke annet for en periode. Har du styrt ham fra første stund vil det også være naturlig at du styrer ham da, det vil være innprentet i ham helt fra valpeben av. Det vil gi deg mye makt. Du har en hund som kommer til å bli stor og veldig muskuløs, disse hannhundene blir usannsynlig sterke, å ha solid lydighet på ham vil gjøre hverdagen din og hans mye lettere og mer trivelig. Det inkluderer i møte med andre hunder. Jeg vil våge meg til å si at det er helt essensielt akkurat her. Så du skal ha øynene med deg, og stoppe ham fra å være en dust. Ta ham ut av situasjonen og terp på kontroll og lydighet når han er løs med andre hunder. Belønn, belønn, belønn alt du ser som du vil se mer av, og ta ham i bånd eller under kommando om han tar av og blir frekk. Hjelp ham til å oppføre seg ordentlig er vel det jeg forsøker å si, og legg til rette for at han lykkes med akkurat det. Styr ham i riktig retning. Ellers er det greit å ha i bakhodet at du ikke bør slippe ham med mindre og mentalt mykere hunder/valper. Amerikansk bulldog valper har en tendens til å overkjøre disse, det kan fort bli en skikkelig mobbegreie. Som du sikkert har sett så er de gjerne veldig fysiske, jakter og moser ned i bakken, gjerne med munnen (dette har de fra villsvinjakt, ikke sant). Så det er viktig at du slipper ham med hunder som liker denne type lek. Da har de det moro altså! Veldig kult å se på! Jeg synes også at det er en generell sannhet at amerikanske bulldogger ikke er de som trives best i møljeslipp, men heller fungerer bedre med å få hundevenner som kan møtes en og en, gjerne jevnlig. Selvsagt finnes det unntak her altså, men det kan fort tippe litt over for de om det skjer for mye. Noen amerikanske bulldogger tar slikt stress over i jakt og kan havne i slosskamper pga det. (mor skal altså aldri snu ryggen til ) Ellers er det greit å ha i bakhodet at det er en rase som ikke er myk og ydmyk, de er tvert imot veldig frampå og tar hele hånda om de får lillefingern, ikke sant? Det er en utrolig flott egenskap som jeg selv digger hos rasen, men den medaljen kommer også med en bakside, og det betyr gjerne at de ender opp som hundeselektive. Det er en naturlig konsekvens, og det er ikke noe galt med det hverken fra hund eller eier. Så mitt råd er å forebygg det du kan nå, med fine hundemøter med hunder han kommer overens med, og treff de mye og ofte. Men forbered deg også på at han ender opp som en hund med sine hundevenner og ikke automatisk går så godt overens med alle andre. Spesielt andre hannhunder. På denne måten ligger det bare positive overraskelser i vente, og ikke skuffelser. Da ligger forutsetningene så godt til rette for at dere begge vil trives og får et fruktbart forhold basert på rettferdige premisser. I et slikt forhold er en amerikansk bulldog verdens kuleste venn, og i tillegg en veldig ukomplisert hund som er lett å styre. Lykke til!

Målet for 2012 er å starke i lp kl1, og få opprykk. Og slår jeg på stortromma, så er målet å starte i kl2 etter det. Tørr ikke satse på det opprykket, for har ikke planer om å stresse av gårde. Vi får se! Har egentlig lyst til å ta bronsemerket også, bare for å ha det.

Dette har jeg ingen problemer å svare på! Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal svare, eller hvordan jeg skal forklare det. Det jeg har prøvd å diskutere med bulldogfolkene, er å få flere helsetester og flere konkrete krav før avl, inn i klubben. Det er jo så mange som sier at de avler på friske bulldoger, så jeg syns ikke det burde være noe problem å få det bevist! Den danske (og den svenske) bulldogklubben er mye mer fokusert på helse enn det den norske er. I Danmark har de bl.a. et sunnhetssertifikat, en litt mer omfattende (for bulldog), men samidig helt grunnleggende helsetest, som man kan bestille, og ta med seg til veterinæren. Da skal veterinæren sjekke hud, øyne, rynker, rygg, bein, patella, poter, høre på pust stillestående og i bevegelse, og krysse av for om det er tilfredsstillende (det er flere alternativer for hvert punkt, å krysse av på). Så skal skjemaet sendes tilbake til den danske klubben, og så, hvis hunden har bestått, så får den et sunnhetssertifikat med regnummeret sitt på. Et helt ok kvalitetsstempel. Dette er frivillig å utføre. Jeg vil i det minste ha dette inn i den norske klubben også. Det er flere som snakker om å samarbeide tettere med den svenske og den danske klubben, mot en sunnere bulldog. Både Sverige og Danmark har hatt RAS-profiler, men det har ikke Norge giddet, av uviss grunn. Det er også ønskelig (for meg, ihvertfall) å endre på reglene om reklamering av kull innenfor klubben, for å få mer åpenhet. I dag blir man slettet fra oppdretterlista, i tillegg til at man (åpenbart) ikke får lov til å reklamere for kullene sine, og heller ikke får konkurrere om å være på mestvinnerlista (såvidt jeg forstår, har ikke satt meg inn i akkurat det), dersom man bryter med noen av kravene. Det blir gjort helt i stillhet, og plutselig en dag er bare ikke oppdretterene der lenger. Jeg vil ikke at dette skal hysjes sånn ned, men jeg vil heller ikke at noen skal henges ut. Det er frivillig å sende inn parringene sine til klubben, og jeg mener at hvis man gjør det, men ikke blir godkjent, så skal man få lov til å kunne forsvare seg (det kan jo hende man har brukt en hund som ikke har tilstrekkelig utstillingspremiering, men som er sunnere enn mange av de hundene som vralter rundt i utstillingsringen, for eksempel). Hva oppdrettere har å si til dette, det kan jeg ærlig talt ikke si noe om, fordi mange oppdrettere har en tendens til å ikke involvere seg så mye i slike ting. Det blir fort konflikter, og det blir fort opphetet. Det eneste stedet vi har å diskutere på, er på en lukket gruppe på Facebook, og der er det ikke så mange (eldre) oppdrettere som er. Det jeg KAN si, er at jeg ihvertfall ser en VELDIG positiv fremtid for bulldogen og bulldogklubben mtp de nye oppdretterene. For DE vil gjerne fokusere mer på avl, og de vil gjerne helseteste hundene sine! Så det store problemet vi har sånn sett, per i dag, er å få overtalt klubben til å ta dette mer alvorlig, og kreve å få inn strengere regler, annerledes regler, og fler helsetester, for å få den bulldogen vi vil ha - en med sjarmen og gleden, og uten alle plagene den kan ha.