schnart

Jeg ble bitt to ganger som barn. Første gang som 3 - åring av en Airedale Terrier (han). Bet i ansiktet da jeg gikk forbi, flere sting og har jeg har fortsatt synlig arr. Hunden fikk leve til tross for at den visstnok ikke var helt i vater. Andre gang (7-8 år) av naboens Cocker Spaniel (han) som jeg prøvde å klappe da den satt i porten. Ikke hull i huden, bare et kraftig blåmerke.

Da måtte vi si farvel til familiens gladeste medlem, altfor tidlig. Bobsen var en gladgutt, en "typisk" Golden på så mange måter. Alle var bestevenner fra første gang han møtte dem, alt var gøy og han kunne leke og løpe tulling med hvem som helst, når som helst. Som den ene veterinæren sa "Han har liksom et ekstra gir han der". Samtidig var han like lykkelig om han kunne få ligge oppå et fang og kose i timesvis. Han ville bare være sammen med oss han, så var alt greit. Så trofast og så tillitsfull. Selv med alle allergiplagene og behandlingene som var både smertefulle og ubehagelige har vi aldri sett en tann i protest, selv om det hadde vært så veldig forståelig. Verdens snilleste gutt som aldri ble voksen, entusiasmen og gleden boblet over like mye hele livet og folk ble alltid like overrasket over at han ikke lenger var valp/unghund. Kanskje var det for å rekke å gi alt på de 5 årene han fikk? Vi sitter hvertfall igjen med minner om en hund som elsket alt og alle. Da spesielt oss og det lille mennesket som har vært en del av flokken hans det siste året. Det er noe eget med barn og hunder, det har han virkelig vist oss dette året. Han har passet på henne siden vi kom hjem med henne. Sovet med vogna/krybba, delt leker og latt henne kose og utforske pelsen. Hennes "Boi" kan ingen erstatte. Han har gitt oss så mye latter, kos, tillit og betingelsesløs kjærlighet, det vil bli fryktelig tomt her uten ham.

Dette kunne vært en beskrivelse av min hannhund. Sånn bortsett av at jeg fortsatt venter på den eldre noe mer verdige versjonen (han er snart 5.. ). Han er en særdeles tålmodig sjel rundt barn da, så barnevakt absolutt, eneste problemet er at det hender de veltes om han er veldig glad i dem. Blir han ukomfortabel og syns de er masete/voldsomme ser han seg rundt etter en "voksen" som kan fjerne ham eller barn fra situasjonen. Bæsjerullingen sluttet han forresten med da han var rundt 1 1,5. Badegleden har bare økt. I tillegg er han en ivrig gartner; hull i plen, busktrimming (mindre busker fjerner han gjerne med roten), blomsterplukking (det var dette med bæringen.. ), alt utført med stor iver. Mener også å ha lest i tråden at noen nevner dårlige sosiale antenner, den erfaringen har jeg også. Han har det med å buse frem i den tro at alle er like glade for å se ham som han er for å se dem. I tillegg leker han med masse brumling og knurring som kan gjøre andre hunder usikre på hva han egentlig mener. På den negative siden slet vi mye med våteksem første året, så å venne bikkja til ordentlig tørking/føning/blåsing med en gang kan være lurt. (Bobs elsker det, masse oppmerksomhet og kos jo! ) Og, han er allergisk mot ALT.. Fryktelig trist både for oss og han siden han er sånn en skjønning. Forhåpentligvis slipper du unna den problemstilligen, selv om jeg jo har skjønt i ettertid at det er et stort problem med rasen. Han har forøvrig en gyllen (jakt?) og en hvit (show?) forelder. (Jepp, vi sjekket ikke grundig nok da vi kjøpte ham.) Edit: Han varsler en del også.. (for mye etter min smak) Men er ordentlig feig, så etter han har gitt beskjed om at det kommer noen (utenfor huset, rundt svingen, inni skogen en plass) gjemmer han seg bak bena mine.. Kommer de nærme nok tar han dem inn i flokken og ELSKER dem. Fritt frem for inbruddstyver som skjønner han bare tøffer seg med andre ord. (Heller ikke den skarpeste kniven i skuffen, mye vimsing med det resultatet at han gjerne går på ting fordi han var opptatt med noe annet.. )

http://www.fvn.no/lokalt/aust_agder/Trearing-bitt-i-ansiktet-av-hund-2511350.html Hunden sto fastbundet utenfor en kiosk/butikk mens eieren var inne.

Nå vet jeg ikke helt om jeg har et svar til deg du vil like, men, here goes. Jeg har akkurat samme diagnosen. Kom bare dit på litt annet vis. Lang historie kort, så "overså" jeg skuldra med hjelp av smertestillende til det i grunn ikke gikk an å overse lengre... Så, etter noen "kurer" med NSAID`s og èn kortisonsprøyte ( ikke verdt det btw) dempa irritasjonsbetennelsen seg etter ca. 6 mnd. Da brant ikke arm og skulder lengre og jeg kunne løfte den normalt igjen. Jeg byttet jobb da for å slippe samme belastningen på nytt, og valgte å videreutdanne meg for å gi armen hvile. (Jobbet som omsorgsarbeider i hj.spl, jobber nå i bolig for pu og begynner på sykepleien til høsten.) Legen min mente det var lurt, da jeg må leve med at leddet mitt er "svakt" og kan finne på og hoppe ut igjen. Alt dette er vel rundt 1,5 år siden. Nå er skuldra fin den. Bortsett fra hvis jeg bruker den veldig mye, ligger på den gjennom en natt o.l Da kan den være "lam"/smertefull/plagsom i ett par dager med kragebenet stikkende opp som en synlig kul, er jeg da flink til å holde den i ro gir det seg igjen ila de dagene. Jeg ha med andre ord lært meg å høre på kroppen.. Selv om det er skikkelig kjipt! Krysser fingrene for at det ikke tar like lang tid for deg! Kanskje det vil gå fortere siden det skjedde mer akutt? Leddet mitt vil liksom ikke ordentlig ned igjen. og det kan jeg visst (iflg legen) takke meg selv litt for som ikke stoppet da jeg burde..:/ (Og svake leddbånd). God bedring!

Ikke legg hus - og bilnøkler på en lur plass (f.eks en skuff som ikke er i bruk) på hotellrommet i utlandet slik at du skal huske dem! Gjelder spesielt hvis du har bilen på flyplassen og en 4 timers kjøretur hjem..

Vi hadde akkurat samme problemet for en tid tilbake. Det ble både stygt og ubehagelig (brev om tvangssalg etc.). Endte med at borettslaget ga seg, men først etter at vi koblet inn advokat. Det er forholdsvis mange boenheter her, noe som har gjort det lettere, men det er ikke veldig hyggelig å være upopulære hos styret. I vår oppgang har vi noen som elsker ham og andre som snur i døra hvis de hører vi er på vei opp/ned.. Jeg hadde nok gjort det om igjen, men basert på erfaringene jeg har gjort meg nå ville jeg forsøkt og få et møte med styret slik at vi kunne hatt en dialog om hva de "fryktet" og hvordan jeg så for meg mitt hundehold. Kanskje hadde vi unngått noe av konflikten, hvis ikke hadde jeg hvertfall visst at jeg hadde vært mest mulig åpen. Jeg har også foreslått og lage en skriftlig avtale hvor jeg forplikter meg til selvfølgelige ting som at han ikke skal bråke, ikke tisse ned vegger o.l, ikke gå løs, ikke være på fellesområdet uten tilsyn osv. Dette fikk jeg ingen respons på fra styret. Ellers er det faktisk opp til evt. klagere på ditt hundehold og bevise hvordan hunden er til ulempe, det er jo litt vanskelig å gjøre uten at din hund har vært boende i borettslaget... De kan rett og slett ikke nekte deg, selv om lovverket åpner for tolkning. Hvor godt forhold du får til naboene er noe annet. Lykke til!

Snålingen sovna midt i undersøkelsen av tøffelen..

http://www.fvn.no/lokalt/Slo-til-politihund-med-jernstang-2171037.html Fortsatt ikke nevnt noe om hunden fikk skader, men står her at den "..angrep så gutten i den andre armen.." Ellers ser det ikke ut som om gutten ble straffet for å ha slått hunden.

Åh, gøy å se! Vanskelig å bestemme sånt. Giftet meg i sommer og vi styrte lenge med hvilken musikk vi skulle ha under seremonien ( Human - Etisk vigsel), før vi endte opp med: på vei "opp", og etter vielsen. Begravelse aner jeg ikke, den er heldigvis ikke mitt problem.

Min utheving. Det tror ikke jeg heller nødvendigvis, men det er ofte en sammenheng mellom foreldre som gir barna alt og foreldre som ikke fokuserer på å lære barna at ingenting kommer av seg selv. Legger merke til at det for deg er en selvfølgelighet å fylle på tanken når du f.eks låner bilen og at du setter pris på flybilletter. Det er sånn det burde være, men det er langt ifra alle som gjør det. Det er de "barna" jeg snakker om, de som mener det bare skulle mangle. Jeg har ei god venninne som satt på et vorsåiel for en stund siden og sa at foreldre som ikke kan gi barna sine startkapital til å starte sitt eget firma ikke burde fått barn/burde fått færre barn, siden de ikke kan gi barna sine best mulig utgangspunkt i livet. Det er et ekstremtilfelle, men for meg virker det som om det blir stadig flere av dem. Voksne mennesker som ikke gjør noe hvis ikke de får noe igjen for det. Jeg vet ikke hvordan det blir sånn og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn, ikke vet jeg hvordan man finner riktig balansegang heller. Jeg syns rett og slett det er litt skummelt.

Jeg tror det er mindre vanlig enn det var før. Det virker på meg som om de eneste ungdommene som betaler for seg hjemme nå og for en 5 - 6 år siden er de med foreldre som er dårligere stilt. Det baserer jeg på min omgangskrets og bekjente for noen år siden, mins søsters (som er 20 nå) og min brors ( som er 16). De med midler over gjennomsnittet derimot ser ut til å gi barna sine alt de vil ha, helt uten krav til skolegang/jobb/sparing. Med det resultatet at de ikke lærer noe om verdien av penger. Jeg personlig har flere venner som er vokst opp med foreldre som "hjelper", nå er de voksne, bor for seg selv og har ingen skrupler med å løpe hjem til mamma og pappa for husleie/matpenger etc. etter overforbruk på unødvendige ting. Dette i en alder på 25 - 30. De har ingen stolthetsfølelse i å klare ting selv, tvert i mot føler de seg berettiget til hjelp.. Det er en skummel utvikling på gang hvor "alle" mener at det er noen andres ansvar å sørge for dem, være seg foreldre eller stat. Noe har skjedd med tankesettet til min mor også f.eks. Jeg måtte ikke jobbe, men valgte selv å gjøre det fra jeg var 15 (mest fordi jeg ikke ville mamma skulle ha rett på å spør hva jeg brukte penger på ). Etter fylte 18 kunne jeg få bo hjemme og få alle "nødvendigheter" dekket hvis jeg studerte. Valgte jeg å jobbe skulle jeg bidra med husleie som ble satt på min BSU. Min bror er nå 15, "nødvendigheter" er utvidet til alt. Han får ikke lov til å jobbe, fordi han skal konsentrere seg om skolen. Og såvidt jeg vet skal det fortsette sånn til han er ferdig med høyere utdannelse..

Da ville jeg hørt med dem når de evt. får de faste leveringene sine, kanskje du på den måten kan øke oddsen for bedre utvalg? Mannen som driver butikken på Lund (Østre Ringvei) kjører selv til Stavanger for å hente, han er også veldig behjelpelig og serviceminded (selv om han er bittelitt dyrere).. Jeg vet ikke hvor du bor, men virker på meg som er litt færre utsalgssteder på Sørlandet generelt. Mistenker at vi som vanlig er litt "træge" (Kan også være at jeg bare ikke har fått med meg alle alternativene altså) Edit: Butikken på Lund heter ikke Hund og Katt kom jeg på nå. Joey Hund og Katt er det visst.

I Sørlandsparken selger dyrebutikken som ligger ved siden av Staples ( Zoo1 ?) fra 20 kg og ned. Hund og Katt på Lund selger også i større kvanta. Hvis ikke de har, tar de inn hvis du spør. Har også hørt at en dyrebutikk på Grim selger uten at jeg har handlet der selv. Forøvrig er den i Sørlandsparken et par kr billigere i alle kvanta hvis jeg ikke husker feil.

Da skjønte jeg også litt mer av artikkelen. Leste det som om bikkja var en "forlengelse" av poiltimannen på en måte.. Vet ikke helt hvordan jeg fikk dèt til å bli logisk men. Men jeg vil jo også tro at strafferammen er forskjellig fra om han faktisk dro til politimannen. Også lurer jeg også på hvordan det gikk med hunden..