Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hoihoi!

I februar møtte jeg verdens beste mann. Han er snill, omtenksom, smart, kunstnerisk og ikke det minste redd for forelskelse. Vi forelsket oss hodestups, og nå skal han flytte inn med meg til høsten.

Da vi møttes levde fremdeles Tinka. Hun var gammel og syk, som mange av dere vet, og min førsteprioritet i hverdagen. Kjæresten var med på tur, snakket litt med henne, men jeg skjønte fort at han ikke var noe utpreget hundemenneske. Det tenkte jeg ikke så mye over - han luftet henne av og til, og det holdt. Hund er jo en stor greie for meg, men det er ikke alle interesser man trenger å dele. Så lenge han godtar at jeg vil ha hund.

Tinka ble sykere. Hun begynte å gjøre fra seg inne, mer og mer, til slutt skjedde det til og med rett foran oss. Jeg skjønner at dette ble litt mye for han, men han respekterte den store sorgen det var for meg, og sa ikke så mye.

Da hun gikk bort tok han seg av meg, men jeg slet litt med at jeg ikke fikk bearbeidet sorgen skikkelig, fordi han ikke kunne relatere på noen måte. Det er jo på ingen måte hans ansvar, men det slo meg. Han er oppvokst med hund, men har aldri knyttet seg skikkelig til dem. Han ble «litt glad i» Tinka, men det er nok bare fordi hun var en så stor del av meg, og fordi hun var eksepsjonelt enkel å ha med å gjøre. Etter hvert har det kommet frem mer og mer at han ikke forstår seg på hunder, og at hvis jeg skal ha hund i fremtiden er det 100% mitt ansvar og min greie. Det meste han kan gjøre er å godta at det er kontrakten han signerer med meg, liksom.

Nå nærmer det seg tre måneder siden Tinka døde, og jeg har kommet over en oppdretter med en ledig valp som jeg har falt helt for. Jeg har ikke møtt valpen enda, og vet ikke om jeg skal gjøre det, men det er så vanskelig. Jeg kviet meg for å fortelle han det, og han blir ikke sint og slikt, men han sier at hvis jeg får hund utsetter han innflyttingen på ubestemt tid. Ikke fordi han ikke vil bo med meg, men fordi han synes det er et stort nok steg å få samboer, noe jeg godt kan forstå, men allikevel. Dette gjør nok at jeg ikke får meg hund, og jeg dør litt inni meg av at akkurat denne valpen skal til noen andre. Magefølelsen eller intuisjonen eller et eller annet sier liksom at den skulle vært hos meg.

Jeg vet ikke om han helt forstår hvor tomt og rart det er for meg å ikke ha hund, og hvor stor sorgen etter Tinka var og er. At jeg føler jeg har mistet en stor del av meg selv, og at jeg føler meg som halve meg uten hund 

Vil ikke overkjøre ham heller, og det må jo være lov å ikke ønske seg hund. Men jeg skulle ønske han godtok i litt større grad at det ønsker jeg.

Har noen vært i en lignende situasjon? Har noen råd? Han vil ikke være med å hilse på valpen, fordi han ikke vil se det hvis jeg blir superglad i den, og er redd det bare blir vondt. For han skjønner at han hindrer meg i noe jeg virkelig vil. Men har forstår det ikke nok til å ville leve med hund - «enda». 

Hjelp ?

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mann er i hus og hund er i hus begge to! Nå kommer det en morsom historie! Kjæresten har blitt veldig glad i Marvin over de siste ukene, men jeg merker at han aaav og til kvier seg for

En sort chiwawawawa-gutt! Barndomsdrømmen, som jeg har lagt fra meg på grunn av innavl og fordommer, men jeg trooor jeg har funnet en oppdretter med hodet på rett sted. Jeg må fremdeles researche litt

Posted Images

Skrevet

kanskje lett å si og vanskeligere å faktisk gjøre det, men jeg hadde fått meg hund.Den rette mannen vil skjønne at hund betyr mye for deg! Er denne kjæresten redd for å få mye ansvar og oppgaver ifbm hunden? Det hjelper ikke at du fritar ham fra sånt og tar all jobb selv?

  • Like 18
Skrevet

Hvis dere allerede hadde bodd sammen hadde jeg tenkt at det hadde vært litt dårlig gjort å presse hund på en som ikke vil ha. Samtidig så tenker jeg at hvis du traff ham i februar, for fire korte måneder siden, så har dere vært sammen i svært kort tid og det gjør kanskje ikke så mye om samboerskapet utsettes litt? Personlig så hadde jeg skaffet meg hund, for hund er en så stor og viktig del av livet mitt.

Men, det er kanskje ikke så hyggelig med et hundehold der den ene parten utelukkende synes at hunden en byrde og at livet hadde vært bedre uten...

  • Like 13
Skrevet

Oi, har ikke fått med meg at Tinka er borte. Fikk såvidt med meg at hun var dårlig (jeg leser ikke Akkurat nå). Så trist å høre, selv om hun ble en fin gammel dame. En av de få hundene Odin faktisk kunne leke med. :bye::icon_cry:

Jeg synes du skal skaffe deg hund. Jeg vet akkurat hva du føler når du sier det du gjør rundt å være uten hund. Vil det bli lettere å få seg hund når dere har bodd sammen en stund tror du? Har du vært helt tydelig på at det ikke er noe spørsmål om hvorvidt du skal ha hund eller ikke? Mannen min var mindre motvillig enn kjæresten din -  men slett ikke overbevist om at dette var en god idé. Jeg gjorde det klart at det ikke var et valg, og nå har vi to.

Men om kjæresten din virkelig ikke vil ha hund, hvordan vil det da bli lettere å skaffe hund etter at dere har bodd sammen en stund, og han har gjort leiligheten til sin også? Selv om hunden vil bli 100% ditt ansvar så må han jo leve med den, som et minimum, og enten man vil det eller ikke så påvirker jo hundehold en hel del ting i hverdagen, og ikke minst rundt ferier og sånt.

Jeg er selvfølgelig inhabil fordi jeg elsker dyr, men jeg ville nok skaffet meg hund, og latt forholdet utvikle seg med den forutsetningen. Gi ham den tiden og la ham bli vant til at du kommer med hund på kjøpet.

 

  • Like 11
Skrevet (endret)

Kjøp valpen! Dere har vært sammen kort og kanskje det er litt tidlig å flytte sammen uansett? Hva vet jeg. Det er uansett enklere å knytte seg til et lite nøste han slipper å ha noe ansvar for annet enn å kose/leke, enn en gammel hund som gjør ting folk som ikke har så mye forhold til hund synes er en belastning (må ta mye hensyn, urenslig etc...)

 

Endret av mushi
  • Like 5
Skrevet

Kondolerer så mye :flowers:

Jeg kan kjenne meg bittelitt igjen i det du sier. Når jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Vi bodde sammen i nesten 7 år før Midas døde. Midas var sær og de to fikk aldri noe sånn supergodt forhold. Han er ikke hundemenneske sånn som meg, og ville aldri hatt hund selv. Han var selvsagt trist når Midas døde, han var jo et familiemedlem, men han syntes vi skulle vente med å få ny hund av ulike årsaker. For meg er hund halve livet mitt, og det er uaktuelt for meg å leve uten hund. Når han så hvor tung hverdagen min var uten hund så ble vi enig om at vi ikke skulle vente lenger. Vi inngår kompromiss og selv om det er jeg som trener og konkurrerer med hunden så er han også mye med den. For meg så er hund en så stor del at hvis en kjæreste hadde nektet meg det så hadde det vært dealbreaker rett og slett. Fordi jeg vet at min livskvalitet ville vært kraftig forringet. Så jeg ville kjøpt valpen, det er ditt valg og hvis han ikke vil flytte inn på grunn av det er han kanskje ikke den rette likevel. Du kommer til å angre når forelskelsen har lagt seg på at du må legge på hylla din store lidenskap. Lykke til, håper han tar til fornuften og innser verdien av en hund :) 

  • Like 5
Skrevet

Jeg og synes du skal gå for valpen. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å leve et liv uten hund, uansett om det gjaldt bare for noen uker - de er alltid der for meg og utgjør en så stor del av livet mitt at jeg hadde vært helt knust uten. 

For min del hadde jeg heller bare vinket farvel om en jeg holdt på med hadde en slik holdning, forelskelse eller ei, nettopp fordi jeg forventer at han har forståelse for at det er en så stor og livsviktig del av livet mitt og det som gjør meg til meg. Som flere sier over her, hundene kommer med pakkedeal med meg, og passer det ikke for han som skal potensielt dele livet mitt, ja, så får han lete videre. 

Min samboer hadde ingen dyr da vi flyttet sammen. Med på lasset kom det tre hunder og en katt. Nå har vi fire hunder og en katt i stedet, og selv om det er jeg som holder på med dyrene forstår han også hvor viktige de er for meg og livet mitt at han bare har funnet seg i at sånn er det bare om han vil dele livet sitt med meg. :)

Så min konklusjon. Jeg ville ha kjøpt valpen, men også sagt klart i fra at slik kommer ditt liv til å være selv om du er aldri så glad i han. Da er det opp til han å bestemme om det er en dealbreaker for han eller ei . Kanskje finnes det andre for dere begge to som passer dere begge bedre og som vil dele livet med/uten hund og deler samme tankesett dersom det kommer opp :)

  • Like 1
Skrevet

Mannen min er ikke spesielt glad i hunder, kunne helt fint levd et liv uten. Men han godtar alle hundene vi har hatt og har, enda de er til enorm bryderi for han til tider.  Han er blitt spydd på midt om natten, en valp vi hadde (Pippen) elsket å lugge han i hårene på beina, han har tråkket i hundetiss, hundebæsj, måttet tørke opp diare når han var først hjem fra jobb, fått ødelagt sko (Shy), fått ødelagt masse andre ting, vært vitne til at skinnsofaen gradvis ble spist opp (Kark), kommet hjem til tømt kjøleskap og syk hund (Pippen igjen), vi kan ikke spontant dra på ferie, må jobbe annenhver gang slik at hundene ikke skal være for lenge alene osv. Noen av hundene har han overhodet ikke likt en gang, og noen er han blitt veldig glad i (feks Strider&Shy) men i det store hele, kunne han klart seg fint uten. Når vi har fått valper som er for små til å være alene lenge, har han brukt ferien sin og vi har delt på å være hjemme fra jobb.  Alt  har han funnet seg i fordi det med hund er sånn en stor del av meg, de følger med "resten av pakken", og han har aldri aldri satt spørsmål ved det, har aldri aldri satt krav til hundeholdet, aldri nektet meg hund noen gang. Så du får spørre deg selv IA, hvor stor del utgjør hund for deg, i forhold til kjæreste? Hvor mye skal du ofre? Hvor mye skal han ofre? Jeg har ikke noe fasitsvar jeg.. 

  • Like 10
  • Thanks 3
Skrevet

Takk for masse fine svar!

Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt.

Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det.

Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn.

iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. 

Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3

  • Like 1
Skrevet

Jeg vil også nevne at det er snakk om en liten hund dette her, ikke noe jaktinstinkt eller behov for 7 timer i skogen hver dag. Jeg vil selvsagt trene og mosjonere den skikkelig, men skal man først leve med hund finnes det ikke en som er til mindre bry. Begge foreldrene er kjemperolige, og han har alle forutsetninger for å bli en enkel og snill herremann!

Skrevet

Hva om han aldri blir klar for å ha hund? Er du villig til å utsette hundehold helt så lenge dere er samboere? Jeg tror ikke nødvendigvis det blir enklere å få hund når dere har bodd sammen en stund... Han må nok bare godta at vil han ha deg, følger det med en hund.

  • Like 2
Skrevet
Akkurat nå, Ia skrev:

Takk for masse fine svar!

Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt.

Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det.

Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn.

iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. 

Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3

Det tenker jeg også. Så lenge han ikke er allergisk eller redd så kan jeg ikke skjønne at det skal være så viktig for han å trumfe gjennom å ikke ha hund når han vet hvor mye det betyr for deg. Det var jo ikke sånn at han ikke visste om hundeinteressen på forhånd heller mtp bloggen din og hunden du hadde. Så lenge du tar alt ansvar så synes jeg rett og slett det er kjipt gjort å nekte å dele bolig med en hund bare fordi han ikke har interesse, for det trenger han ikke ha heller. 

Det sagt så er alle forskjellig og hva dere ser på som greit og ikke i forholdet er det bare dere som kan finne ut av sammen. 

  • Like 2
Skrevet

Jeg tror at det er vanskelig å forstå hvorfor han setter seg på bakbeina når han verken er redd eller allergisk. Er han sjalu kanskje? Vil ikke dele deg med en liten bisk?

  • Like 1
Skrevet

Jeg har stått i noe lignende sjæl, og selvom jeg syns vi hadde det kjempe fint sammen, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte hund fremfor han. Nå er jeg med en som syns hund er helt ok, men kunne fint levd uten. Han blir likevel med på stevner og lufteturer med dem. Selvom han mener 3 hunder er mer enn nok, så har jeg da fått trumfa igjennom en valp til vintern fordet :innocent: Nå er jo da hundene likevel mitt fulle og alene ansvar, men er jo sånn jeg liker det også så :) Så jeg ville lett valgt hund fremfor en fyr, hvertfall etter så kort tid sammen hvor alt er likevel usikkert :) 

  • Like 1
Skrevet

Valper/unghunder spesielt er til tider ekstremt slitsomme (hvertfall de aller fleste), og dersom det ikke er ønskelig fra den ene partens side med hund overhodet, høres ikke det noe hyggelig ut for noen i husholdningen ink hunden selv... 

Personlig kunne jeg aldri levd med en som ikke var veldig glad i hunder, da det å ha hund betyr alt for meg og livet kretser rundt min hund, men det må jo selvsagt være din beslutning, og kanskje noe du må finne ut av om faktisk fungerer for deg i lengden. 

 

  • Like 2
Skrevet

sier som resten,  gjør det du har lyst til,  og jeg tror heller ikke det er noen fordel å flytte sammen å skape en hverdag uten hund først.  det blir neppe noe bedre å ta inn en hund etterpå igjen. 

 

han er helt sikkert en bra mann,  men hadde han vært helt bra for deg så hadde ikke  du skulle trengt å sitte å føle på det du føler på nå,  ettersom han som sagt ikke er hverken redd eller allergisk. Men det ligger kanskje litt på deg og eller?  At du bare føler det sånn fordi du vet at han gjerne kunne vært uten? 

uansett så går det nok bra,  la han utsette innflytting litt, fortsett å ha det fint sammen.  Du kan få kontroll på husrenhet osv også kan dere flytte sammen litt senere ?

  • Like 2
Skrevet

Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. 

Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden.

Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. 

Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?

  • Like 19
Skrevet

Jeg bor sammen med en som ikke liker hunder, men han tolerer de. Han vet at jeg ikke kan leve uten og det protesterer han ikke på. Han sier til stadighet at ikke fler hunder nå.  Men ennå har jeg ikke hørt på han .  Jeg unngår å belaste han med hundeholdet foruten at han må klare å være i samme rom med de.  Han er flink og gir de mat og går turer med de hvis jeg ikke kan. 
Du bør kunne få ha hund, men du kan ikke forvente at han blir så deltagende i hundeholdet. Lykke til :)

  • Like 2
Skrevet
2 timer siden, TonjeM skrev:

Jeg tror at det er vanskelig å forstå hvorfor han setter seg på bakbeina når han verken er redd eller allergisk. Er han sjalu kanskje? Vil ikke dele deg med en liten bisk?

Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det?

Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans.

Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..

Skrevet

uff, syns du har kommet i et vanskelig dilemma. men om vi sammenligner med en tilsvarende situasjon: vi elsker jo hundene våre, og kunne ikke overlevd uten dem. Hva om du hadde et barn han ikke likte eller ikke var så glad i, ville du da vurdert å leve uten det, for å tilfredsstille ham

  • Like 1
Skrevet (endret)

Min og kunne fint klart seg uten hund. Han gjør ikke mer med hundene enn han må, dvs det jeg ber han om, eller det som kreves om jeg er dårlig. Og da Hottie døde kunne han godt tenke seg å ikke skaffe seg noen ny hund, vente til gutta avgikk med døden (om hundre år) og gjerne ha en hundefri periode. For meg var det helt uaktuelt. Han liker hunder da, det er ikke det, er bare at han har ikke noe "behov" for hund i livet sitt, mens jeg MÅ ha hund i livet mitt. Han skjønte litt mer greia da jeg sidestilte det med hans interesse for musikk, og han skjønte at det å ha hund rundt seg er like viktig for meg som det er for han å kunne dra på spilling en gang eller tre i uka. Jeg "skåner" han mest mulig, dvs jeg tar det daglige arbeidet med hundene, inkludert husarbeidet - men jeg nekter å gå på tå hev og være "redd" for at hundene skal gjøre at han ikke vil være samboern min lenger. Skulle det skje så har vi større problemer enn hundene.

 

 

Endret av Raksha
  • Like 11
Skrevet
6 minutter siden, Raksha skrev:

Min og kunne fint klart seg uten hund. Han gjør ikke mer med hundene enn han må, dvs det jeg ber han om, eller det som kreves om jeg er dårlig. Og da Hottie døde kunne han godt tenke seg å ikke skaffe seg noen ny hund, vente til gutta avgikk med døde (om hundre år) og gjerne ha en hundefri periode. For meg var det helt uaktuelt. Han liker hunder da, det er ikke det, er bare at han har ikke noe "behov" for hund i livet sitt, mens jeg MÅ ha hund i livet mitt. Han skjønte litt mer greia da jeg sidestilte det med hans interesse for musikk, og han skjønte at det å ha hund rundt seg er like viktig for meg som det er for han å kunne dra på spilling en gang eller tre i uka. Jeg "skåner" han mest mulig, dvs jeg tar det daglige arbeidet med hundene, inkludert husarbeidet - men jeg nekter å gå på tå hev og være "redd" for at hundene skal gjøre at han ikke vil være samboern min lenger. Skulle det skje så har vi større problemer enn hundene.

 

 

Akkurat sånn har det vært hos oss og :P Mannen min har sine interesser som betyr veldig mye for han, blant annet musikk. Jeg har forklart han at det blir som at han aldri igjen skal få se fotballkamp eller høre på musikk. Forskjellen er vel det at en hund er der hele tiden. Den preger hele familien, fordi den bor i huset og må hensyntas hver eneste dag. Selv om den ene tar alt ansvaret for hunden, så vil det likevel innvirke på de andre sitt liv. Iallefall når man har en valp/ungbøll som krever mye. Derfor tenker jeg at det er viktig at man er sånn passe samstemt om det. Det fungerer fint hos oss at jeg er den som omtrent lever og ånder for hunden (ja og familien min da), mens han har glede av hunden, men likevel kunne levd fint uten hund. Jeg tror det er mye verre om den andre er direkte negativ til å ha hund og ikke vil ha noe med den å gjøre. Da blir det tungt og trist, og ganske vondt for den ene å se at hunden kanskje ikke blir behandlet som man ønsker selv. En hund vil nok også føle den motviljen. Det skulle vært mye inn i bildet for at jeg skulle holdt ut det, og selv om det i starten kan føles som at man er villig til å gi opp både det ene og det andre viktige i livet sitt for en fyr, så er det sjelden sånn etter noen måneder og år, og da er det ofte mye verre å gjøre noe med det enn helt i starten. 

Det er bare ts som vet hvor viktig dette er, men min erfaring er at det er bedre å være tydelig på hva som er greia, så blir det litt sånn take it or leave it. Det blir sjelden bra i lengden om man må forsake noe som betyr så mye, det tærer på et forhold. 

  • Like 6
Skrevet

Du har kjent han i fire måneder og er kjempeforelsket? Sorry men det er et veldig dårlig grunnlag for å bedømme saken.. Man kjenner ingen grundig etter fire måneder og slett ikke hvis man ser vedkommende med rosa briller på toppen..( forelsket).

Hvis det er det minste snev av sjalusi inne i bildet, ville jeg tatt beina på nakken og beinflydd.. Denslags 'går ikke over', sjansen er større for at det eskalerer. 

Å være i et forhold med en person som etter eget utsagn ikke er begeistret for hund og heller ikke knytter seg til hunder..Tja..høres trasig ut, for både deg og ikke minst en påtenkt hund. 

  • Like 3
Skrevet
9 timer siden, Ia skrev:

Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det?

Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans.

Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..

Dette ville jeg ikke ha tatt hensyn til. Høres litt ut som han er redd for ansvar og å bli bundet, men han kan ikke bestemme over deg og ditt liv. Ultimatum er en uting og jeg ville aldri ha gått med på det. Ikke vær usikker. Ta et valg og stå for det! 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...