Kjæresten liker ikke hunder

[Ia]

Hoihoi!

I februar møtte jeg verdens beste mann. Han er snill, omtenksom, smart, kunstnerisk og ikke det minste redd for forelskelse. Vi forelsket oss hodestups, og nå skal han flytte inn med meg til høsten.

Da vi møttes levde fremdeles Tinka. Hun var gammel og syk, som mange av dere vet, og min førsteprioritet i hverdagen. Kjæresten var med på tur, snakket litt med henne, men jeg skjønte fort at han ikke var noe utpreget hundemenneske. Det tenkte jeg ikke så mye over - han luftet henne av og til, og det holdt. Hund er jo en stor greie for meg, men det er ikke alle interesser man trenger å dele. Så lenge han godtar at jeg vil ha hund.

Tinka ble sykere. Hun begynte å gjøre fra seg inne, mer og mer, til slutt skjedde det til og med rett foran oss. Jeg skjønner at dette ble litt mye for han, men han respekterte den store sorgen det var for meg, og sa ikke så mye.

Da hun gikk bort tok han seg av meg, men jeg slet litt med at jeg ikke fikk bearbeidet sorgen skikkelig, fordi han ikke kunne relatere på noen måte. Det er jo på ingen måte hans ansvar, men det slo meg. Han er oppvokst med hund, men har aldri knyttet seg skikkelig til dem. Han ble «litt glad i» Tinka, men det er nok bare fordi hun var en så stor del av meg, og fordi hun var eksepsjonelt enkel å ha med å gjøre. Etter hvert har det kommet frem mer og mer at han ikke forstår seg på hunder, og at hvis jeg skal ha hund i fremtiden er det 100% mitt ansvar og min greie. Det meste han kan gjøre er å godta at det er kontrakten han signerer med meg, liksom.

Nå nærmer det seg tre måneder siden Tinka døde, og jeg har kommet over en oppdretter med en ledig valp som jeg har falt helt for. Jeg har ikke møtt valpen enda, og vet ikke om jeg skal gjøre det, men det er så vanskelig. Jeg kviet meg for å fortelle han det, og han blir ikke sint og slikt, men han sier at hvis jeg får hund utsetter han innflyttingen på ubestemt tid. Ikke fordi han ikke vil bo med meg, men fordi han synes det er et stort nok steg å få samboer, noe jeg godt kan forstå, men allikevel. Dette gjør nok at jeg ikke får meg hund, og jeg dør litt inni meg av at akkurat denne valpen skal til noen andre. Magefølelsen eller intuisjonen eller et eller annet sier liksom at den skulle vært hos meg.

Jeg vet ikke om han helt forstår hvor tomt og rart det er for meg å ikke ha hund, og hvor stor sorgen etter Tinka var og er. At jeg føler jeg har mistet en stor del av meg selv, og at jeg føler meg som halve meg uten hund 

Vil ikke overkjøre ham heller, og det må jo være lov å ikke ønske seg hund. Men jeg skulle ønske han godtok i litt større grad at det ønsker jeg.

Har noen vært i en lignende situasjon? Har noen råd? Han vil ikke være med å hilse på valpen, fordi han ikke vil se det hvis jeg blir superglad i den, og er redd det bare blir vondt. For han skjønner at han hindrer meg i noe jeg virkelig vil. Men har forstår det ikke nok til å ville leve med hund - «enda». 

Hjelp ?

[Meg]

kanskje lett å si og vanskeligere å faktisk gjøre det, men jeg hadde fått meg hund.Den rette mannen vil skjønne at hund betyr mye for deg! Er denne kjæresten redd for å få mye ansvar og oppgaver ifbm hunden? Det hjelper ikke at du fritar ham fra sånt og tar all jobb selv?

[Artemis]

Hvis dere allerede hadde bodd sammen hadde jeg tenkt at det hadde vært litt dårlig gjort å presse hund på en som ikke vil ha. Samtidig så tenker jeg at hvis du traff ham i februar, for fire korte måneder siden, så har dere vært sammen i svært kort tid og det gjør kanskje ikke så mye om samboerskapet utsettes litt? Personlig så hadde jeg skaffet meg hund, for hund er en så stor og viktig del av livet mitt.

Men, det er kanskje ikke så hyggelig med et hundehold der den ene parten utelukkende synes at hunden en byrde og at livet hadde vært bedre uten...

[simira]

Oi, har ikke fått med meg at Tinka er borte. Fikk såvidt med meg at hun var dårlig (jeg leser ikke Akkurat nå). Så trist å høre, selv om hun ble en fin gammel dame. En av de få hundene Odin faktisk kunne leke med.

Jeg synes du skal skaffe deg hund. Jeg vet akkurat hva du føler når du sier det du gjør rundt å være uten hund. Vil det bli lettere å få seg hund når dere har bodd sammen en stund tror du? Har du vært helt tydelig på at det ikke er noe spørsmål om hvorvidt du skal ha hund eller ikke? Mannen min var mindre motvillig enn kjæresten din -  men slett ikke overbevist om at dette var en god idé. Jeg gjorde det klart at det ikke var et valg, og nå har vi to.

Men om kjæresten din virkelig ikke vil ha hund, hvordan vil det da bli lettere å skaffe hund etter at dere har bodd sammen en stund, og han har gjort leiligheten til sin også? Selv om hunden vil bli 100% ditt ansvar så må han jo leve med den, som et minimum, og enten man vil det eller ikke så påvirker jo hundehold en hel del ting i hverdagen, og ikke minst rundt ferier og sånt.

Jeg er selvfølgelig inhabil fordi jeg elsker dyr, men jeg ville nok skaffet meg hund, og latt forholdet utvikle seg med den forutsetningen. Gi ham den tiden og la ham bli vant til at du kommer med hund på kjøpet.

 

[mushi]

Kjøp valpen! Dere har vært sammen kort og kanskje det er litt tidlig å flytte sammen uansett? Hva vet jeg. Det er uansett enklere å knytte seg til et lite nøste han slipper å ha noe ansvar for annet enn å kose/leke, enn en gammel hund som gjør ting folk som ikke har så mye forhold til hund synes er en belastning (må ta mye hensyn, urenslig etc...)

 

Endret 13. Juni 2018 av mushi

[Midas]

Kondolerer så mye 

Jeg kan kjenne meg bittelitt igjen i det du sier. Når jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Vi bodde sammen i nesten 7 år før Midas døde. Midas var sær og de to fikk aldri noe sånn supergodt forhold. Han er ikke hundemenneske sånn som meg, og ville aldri hatt hund selv. Han var selvsagt trist når Midas døde, han var jo et familiemedlem, men han syntes vi skulle vente med å få ny hund av ulike årsaker. For meg er hund halve livet mitt, og det er uaktuelt for meg å leve uten hund. Når han så hvor tung hverdagen min var uten hund så ble vi enig om at vi ikke skulle vente lenger. Vi inngår kompromiss og selv om det er jeg som trener og konkurrerer med hunden så er han også mye med den. For meg så er hund en så stor del at hvis en kjæreste hadde nektet meg det så hadde det vært dealbreaker rett og slett. Fordi jeg vet at min livskvalitet ville vært kraftig forringet. Så jeg ville kjøpt valpen, det er ditt valg og hvis han ikke vil flytte inn på grunn av det er han kanskje ikke den rette likevel. Du kommer til å angre når forelskelsen har lagt seg på at du må legge på hylla din store lidenskap. Lykke til, håper han tar til fornuften og innser verdien av en hund  

[Wilhelmina]

For meg hadde det vært en total dealbreaker, jeg kunne aldri hatt en mann som ikke liker hunder.

[Sunlily]

Jeg og synes du skal gå for valpen. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å leve et liv uten hund, uansett om det gjaldt bare for noen uker - de er alltid der for meg og utgjør en så stor del av livet mitt at jeg hadde vært helt knust uten. 

For min del hadde jeg heller bare vinket farvel om en jeg holdt på med hadde en slik holdning, forelskelse eller ei, nettopp fordi jeg forventer at han har forståelse for at det er en så stor og livsviktig del av livet mitt og det som gjør meg til meg. Som flere sier over her, hundene kommer med pakkedeal med meg, og passer det ikke for han som skal potensielt dele livet mitt, ja, så får han lete videre. 

Min samboer hadde ingen dyr da vi flyttet sammen. Med på lasset kom det tre hunder og en katt. Nå har vi fire hunder og en katt i stedet, og selv om det er jeg som holder på med dyrene forstår han også hvor viktige de er for meg og livet mitt at han bare har funnet seg i at sånn er det bare om han vil dele livet sitt med meg. 

Så min konklusjon. Jeg ville ha kjøpt valpen, men også sagt klart i fra at slik kommer ditt liv til å være selv om du er aldri så glad i han. Da er det opp til han å bestemme om det er en dealbreaker for han eller ei . Kanskje finnes det andre for dere begge to som passer dere begge bedre og som vil dele livet med/uten hund og deler samme tankesett dersom det kommer opp

[TonjeM]

Mannen min er ikke spesielt glad i hunder, kunne helt fint levd et liv uten. Men han godtar alle hundene vi har hatt og har, enda de er til enorm bryderi for han til tider.  Han er blitt spydd på midt om natten, en valp vi hadde (Pippen) elsket å lugge han i hårene på beina, han har tråkket i hundetiss, hundebæsj, måttet tørke opp diare når han var først hjem fra jobb, fått ødelagt sko (Shy), fått ødelagt masse andre ting, vært vitne til at skinnsofaen gradvis ble spist opp (Kark), kommet hjem til tømt kjøleskap og syk hund (Pippen igjen), vi kan ikke spontant dra på ferie, må jobbe annenhver gang slik at hundene ikke skal være for lenge alene osv. Noen av hundene har han overhodet ikke likt en gang, og noen er han blitt veldig glad i (feks Strider&Shy) men i det store hele, kunne han klart seg fint uten. Når vi har fått valper som er for små til å være alene lenge, har han brukt ferien sin og vi har delt på å være hjemme fra jobb.  Alt  har han funnet seg i fordi det med hund er sånn en stor del av meg, de følger med "resten av pakken", og han har aldri aldri satt spørsmål ved det, har aldri aldri satt krav til hundeholdet, aldri nektet meg hund noen gang. Så du får spørre deg selv IA, hvor stor del utgjør hund for deg, i forhold til kjæreste? Hvor mye skal du ofre? Hvor mye skal han ofre? Jeg har ikke noe fasitsvar jeg.. 

[Ia]

Takk for masse fine svar!

Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt.

Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det.

Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn.

iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. 

Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3

[Ia]

Jeg vil også nevne at det er snakk om en liten hund dette her, ikke noe jaktinstinkt eller behov for 7 timer i skogen hver dag. Jeg vil selvsagt trene og mosjonere den skikkelig, men skal man først leve med hund finnes det ikke en som er til mindre bry. Begge foreldrene er kjemperolige, og han har alle forutsetninger for å bli en enkel og snill herremann!

[Pixie]

Hva om han aldri blir klar for å ha hund? Er du villig til å utsette hundehold helt så lenge dere er samboere? Jeg tror ikke nødvendigvis det blir enklere å få hund når dere har bodd sammen en stund... Han må nok bare godta at vil han ha deg, følger det med en hund.

[Tonje]

Akkurat nå, Ia skrev:

Takk for masse fine svar!

Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt.

Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det.

Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn.

iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. 

Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3

Det tenker jeg også. Så lenge han ikke er allergisk eller redd så kan jeg ikke skjønne at det skal være så viktig for han å trumfe gjennom å ikke ha hund når han vet hvor mye det betyr for deg. Det var jo ikke sånn at han ikke visste om hundeinteressen på forhånd heller mtp bloggen din og hunden du hadde. Så lenge du tar alt ansvar så synes jeg rett og slett det er kjipt gjort å nekte å dele bolig med en hund bare fordi han ikke har interesse, for det trenger han ikke ha heller. 

Det sagt så er alle forskjellig og hva dere ser på som greit og ikke i forholdet er det bare dere som kan finne ut av sammen. 

[TonjeM]

Jeg tror at det er vanskelig å forstå hvorfor han setter seg på bakbeina når han verken er redd eller allergisk. Er han sjalu kanskje? Vil ikke dele deg med en liten bisk?

[Carro92]

Jeg har stått i noe lignende sjæl, og selvom jeg syns vi hadde det kjempe fint sammen, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte hund fremfor han. Nå er jeg med en som syns hund er helt ok, men kunne fint levd uten. Han blir likevel med på stevner og lufteturer med dem. Selvom han mener 3 hunder er mer enn nok, så har jeg da fått trumfa igjennom en valp til vintern fordet  Nå er jo da hundene likevel mitt fulle og alene ansvar, men er jo sånn jeg liker det også så  Så jeg ville lett valgt hund fremfor en fyr, hvertfall etter så kort tid sammen hvor alt er likevel usikkert  

[Stjerneskinn]

Valper/unghunder spesielt er til tider ekstremt slitsomme (hvertfall de aller fleste), og dersom det ikke er ønskelig fra den ene partens side med hund overhodet, høres ikke det noe hyggelig ut for noen i husholdningen ink hunden selv... 

Personlig kunne jeg aldri levd med en som ikke var veldig glad i hunder, da det å ha hund betyr alt for meg og livet kretser rundt min hund, men det må jo selvsagt være din beslutning, og kanskje noe du må finne ut av om faktisk fungerer for deg i lengden. 

 

[Malamuten]

sier som resten,  gjør det du har lyst til,  og jeg tror heller ikke det er noen fordel å flytte sammen å skape en hverdag uten hund først.  det blir neppe noe bedre å ta inn en hund etterpå igjen. 

 

han er helt sikkert en bra mann,  men hadde han vært helt bra for deg så hadde ikke  du skulle trengt å sitte å føle på det du føler på nå,  ettersom han som sagt ikke er hverken redd eller allergisk. Men det ligger kanskje litt på deg og eller?  At du bare føler det sånn fordi du vet at han gjerne kunne vært uten? 

uansett så går det nok bra,  la han utsette innflytting litt, fortsett å ha det fint sammen.  Du kan få kontroll på husrenhet osv også kan dere flytte sammen litt senere ?

[Ia]

Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. 

Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden.

Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. 

Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?

[Avani]

Jeg bor sammen med en som ikke liker hunder, men han tolerer de. Han vet at jeg ikke kan leve uten og det protesterer han ikke på. Han sier til stadighet at ikke fler hunder nå.  Men ennå har jeg ikke hørt på han .  Jeg unngår å belaste han med hundeholdet foruten at han må klare å være i samme rom med de.  Han er flink og gir de mat og går turer med de hvis jeg ikke kan. 
Du bør kunne få ha hund, men du kan ikke forvente at han blir så deltagende i hundeholdet. Lykke til

[Ia]

2 timer siden, TonjeM skrev:

Jeg tror at det er vanskelig å forstå hvorfor han setter seg på bakbeina når han verken er redd eller allergisk. Er han sjalu kanskje? Vil ikke dele deg med en liten bisk?

Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det?

Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans.

Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..

[Nemi1]

uff, syns du har kommet i et vanskelig dilemma. men om vi sammenligner med en tilsvarende situasjon: vi elsker jo hundene våre, og kunne ikke overlevd uten dem. Hva om du hadde et barn han ikke likte eller ikke var så glad i, ville du da vurdert å leve uten det, for å tilfredsstille ham

[Raksha]

Min og kunne fint klart seg uten hund. Han gjør ikke mer med hundene enn han må, dvs det jeg ber han om, eller det som kreves om jeg er dårlig. Og da Hottie døde kunne han godt tenke seg å ikke skaffe seg noen ny hund, vente til gutta avgikk med døden (om hundre år) og gjerne ha en hundefri periode. For meg var det helt uaktuelt. Han liker hunder da, det er ikke det, er bare at han har ikke noe "behov" for hund i livet sitt, mens jeg MÅ ha hund i livet mitt. Han skjønte litt mer greia da jeg sidestilte det med hans interesse for musikk, og han skjønte at det å ha hund rundt seg er like viktig for meg som det er for han å kunne dra på spilling en gang eller tre i uka. Jeg "skåner" han mest mulig, dvs jeg tar det daglige arbeidet med hundene, inkludert husarbeidet - men jeg nekter å gå på tå hev og være "redd" for at hundene skal gjøre at han ikke vil være samboern min lenger. Skulle det skje så har vi større problemer enn hundene.

 

 

Endret 13. Juni 2018 av Raksha

[Midas]

6 minutter siden, Raksha skrev:

Min og kunne fint klart seg uten hund. Han gjør ikke mer med hundene enn han må, dvs det jeg ber han om, eller det som kreves om jeg er dårlig. Og da Hottie døde kunne han godt tenke seg å ikke skaffe seg noen ny hund, vente til gutta avgikk med døde (om hundre år) og gjerne ha en hundefri periode. For meg var det helt uaktuelt. Han liker hunder da, det er ikke det, er bare at han har ikke noe "behov" for hund i livet sitt, mens jeg MÅ ha hund i livet mitt. Han skjønte litt mer greia da jeg sidestilte det med hans interesse for musikk, og han skjønte at det å ha hund rundt seg er like viktig for meg som det er for han å kunne dra på spilling en gang eller tre i uka. Jeg "skåner" han mest mulig, dvs jeg tar det daglige arbeidet med hundene, inkludert husarbeidet - men jeg nekter å gå på tå hev og være "redd" for at hundene skal gjøre at han ikke vil være samboern min lenger. Skulle det skje så har vi større problemer enn hundene.

 

 

Akkurat sånn har det vært hos oss og  Mannen min har sine interesser som betyr veldig mye for han, blant annet musikk. Jeg har forklart han at det blir som at han aldri igjen skal få se fotballkamp eller høre på musikk. Forskjellen er vel det at en hund er der hele tiden. Den preger hele familien, fordi den bor i huset og må hensyntas hver eneste dag. Selv om den ene tar alt ansvaret for hunden, så vil det likevel innvirke på de andre sitt liv. Iallefall når man har en valp/ungbøll som krever mye. Derfor tenker jeg at det er viktig at man er sånn passe samstemt om det. Det fungerer fint hos oss at jeg er den som omtrent lever og ånder for hunden (ja og familien min da), mens han har glede av hunden, men likevel kunne levd fint uten hund. Jeg tror det er mye verre om den andre er direkte negativ til å ha hund og ikke vil ha noe med den å gjøre. Da blir det tungt og trist, og ganske vondt for den ene å se at hunden kanskje ikke blir behandlet som man ønsker selv. En hund vil nok også føle den motviljen. Det skulle vært mye inn i bildet for at jeg skulle holdt ut det, og selv om det i starten kan føles som at man er villig til å gi opp både det ene og det andre viktige i livet sitt for en fyr, så er det sjelden sånn etter noen måneder og år, og da er det ofte mye verre å gjøre noe med det enn helt i starten. 

Det er bare ts som vet hvor viktig dette er, men min erfaring er at det er bedre å være tydelig på hva som er greia, så blir det litt sånn take it or leave it. Det blir sjelden bra i lengden om man må forsake noe som betyr så mye, det tærer på et forhold. 

[QUEST]

Du har kjent han i fire måneder og er kjempeforelsket? Sorry men det er et veldig dårlig grunnlag for å bedømme saken.. Man kjenner ingen grundig etter fire måneder og slett ikke hvis man ser vedkommende med rosa briller på toppen..( forelsket).

Hvis det er det minste snev av sjalusi inne i bildet, ville jeg tatt beina på nakken og beinflydd.. Denslags 'går ikke over', sjansen er større for at det eskalerer. 

Å være i et forhold med en person som etter eget utsagn ikke er begeistret for hund og heller ikke knytter seg til hunder..Tja..høres trasig ut, for både deg og ikke minst en påtenkt hund. 

[mushi]

9 timer siden, Ia skrev:

Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det?

Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans.

Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..

Dette ville jeg ikke ha tatt hensyn til. Høres litt ut som han er redd for ansvar og å bli bundet, men han kan ikke bestemme over deg og ditt liv. Ultimatum er en uting og jeg ville aldri ha gått med på det. Ikke vær usikker. Ta et valg og stå for det!