Hva godtar/godtar du ikke i en hund?

[QUEST]

Tenk deg at du har kjøpt deg en valp eller overtatt en omplasseringshund. Etterhvert viser det seg at hunden har en eller flere 'unoter'. Det kan jo være en hel del forskjellige ting, jeg nevner  f.eks; sterk seperasjonsangst, urenslighet( som i direkte utenslighet og/eller markering innendørs) hunden går overhodet ikke overens med andre hunder i flokken( angriper med alvor) . Dette var bare noen eksempler som jeg kom på i farten, det er helt sikkert andre som ville vært en deal-breaker for noen. 

Hva slags ( tildels uforusette) 'egenskaper' kan du leve med og hvilke ville være helt uaktuelle for din del? For egen del kan jeg jo si at en hund som ikke fungerer i flokken hjemme, er uaktuell. Jeg har hatt en slik og den måtte flytte, selv om det var tungt. I dette tilfellet var det absolutt alvor bak uoverensstemmelsen, og det 'gikk seg ikke til heller'. 

På 'godtar' siden så har jeg jo flere 'pissenisser' og jeg kan vel  ikke akkurat påstå at jeg er begeistret ( selv om Lilleborg og diverse andre vaskemiddelprodusenter nok jubler..) men jeg vasker ( og vasker..) og finner meg i det. Dog må det sies at nettopp av denne grunn, så utgår flere miniatyrhannhunder hos meg. Når de nåværende utgår med tiden, så kjenner jeg at det er nok for min del. 

Endret 18. Mars 2018 av QUEST

[Midas]

Når jeg fikk Midas hadde jeg en terriertispe som ikke fungerte sammen med Midas. Hun gikk til angrep på han, og jeg måtte passe på hele tiden. Jeg trente for å å øke selvtilliten hennes og la hverdagen tilrette sånn at hun ikke fikk muligheten til å ta Midas. Jeg bestemte meg for at hun skulle få være med så lenge hun ikke gikk løs på mennesker. Jeg holdt ut ganske mye med henne, men når hun prøvde å bite barn så turte jeg ikke lenger å ha henne, for jeg visste at når hun beit så beit hun det hun klarte. Det var ikke forsiktige bitt, det var full pinne. 

Jeg finner meg i ganske mye, og prøver å jobbe med problemene som eventuelt oppstår. Nå som jeg har barn går grensen selvfølgelig ved at det blir utrygt for barnet. Jeg kunne aldri hatt en hund som jeg var redd for, eller som hadde gått til angrep på barnet. Om de er aggressive mot andre hunder så kan det til en viss grad unngås når man ikke har flere hunder. Selv om jeg i det tilfellet ikke ville hatt mulighet til å bruke hunden til det jeg ønsker, så sitter det langt inne å omplassere hunden. Noen ganger tenker jeg at det sitter for langt inn. Jeg tenker at hvis hunden sliter i en sånn grad eller har så store problemer at ikke jeg gir opp, så har den det kanskje ikke så bra til noen andre heller. Ikke fordi jeg er så flink hundetrener, men fordi jeg er veldig tålmodig og så glad i hundene mine at det skal mye til for at jeg gir opp. Da må det i tilfelle ha noe med familiesammensetningen (barn) eller boligsituasjon å gjøre som gjør at den kan få det bedre til noen andre. 

[yurij]

Her er det snakk om egen rase da og evt omplasseringshund: En som liker å slåss er uaktuelt, uansett om det handler om ressurser eller kjønn. Urenslighet forekommer vel nesten ikke men si en utehund som ikke er renslig kunne jeg fint tatt fordi det ikke er noe som sannsynligvis vedvarer. Seperasjonsangst har jeg heller ikke hørt om bortsett fra min egen men den var svært syk så jeg antar det var roten til problemet. Men en så stor hund som MÅ være med det ene mennesket hele døgnet går ikke, prøvd = umulig over tid.  Med en valp prøver man vel gjerne i det lengste men en omplasseringshund som slåss eller har seperasjonsangst hadde gått rett i retur. 

Endret 18. Mars 2018 av yurij

[Malamuten]

Jeg vet med meg selv at veldig mye avhenger av livssituasjon forøvrig, uavhengig av hva jeg kunne tenkt meg å levd med egentlig. Feks er jeg rimelig sikker på at begge de jeg avlivde for halvannet år siden hadde vært med meg enda om jeg ikke hadde hatt et barn å ta hensyn til. Egentlig så er sånn adferd, usosial, usikker, potensiell bittfare mm. en dealbreaker, men har de først kommet i hus så vet jeg med  meg selv at jeg ikke greier å dra å avlive om jeg ikke absolutt må. Hadde jeg mot formodning hatt et kompetent hjem som kunne tilby et fornuftig og godt liv for hånden så hadde jeg lett omplassert, men ellers så er jeg nok stuck med dem. Hunder som sloss, tja, kommer litt an på hvorfor. De to tidligere nevnte tispene røyk jo sammen en gang og så sort hver gang de traff hverandre lenge etterpå. Men med mye arbeid så gikk det greit og jeg følte meg etterhvert helt trygg på å ha de løse sammen når jeg var tilstede. Og å skille dem når jeg er borte synes jeg ikke er så stress. Men disse hundene hadde ikke resursforsvar, de hadde generelt ikke problemer med andre hunder eller samkjønnsaggresjon, og ingen ble heks under løpetid etc så det var jo ikke mange triggere å bekymre seg for når de først ble trygge på hverandre igjen. Usikkerheten lå jo på at viss det skulle smelle, så hadde det ikke vært så pent. Tror jeg hadde hatt større problem med heftig ressursforsvar eller en situasjon der usikkerhet, smerter eller lignende får en hund til å fly på en annen i tide og utide. Jeg ønsker ikke å måtte ha hundene adskilt på permanent basis, det blir for tungvint, og jeg tror ikke jeg hadde greid å slappe av hjemme med en slik tikkende bombe rundt meg, så da hadde nok urokråka måttet flytte. Synes dog sånt er en langt letter avgjørelse om det er hunder som alt i alt er ganske greie, hvor man kan finne et godt hjem hvor disse utfordringene ikke er så vanskelig i praksis enn om man må ta den siste turen til dyrlegen. Selv om det ikke er gøy uansett. 

Separasjonsangst hadde ikke gått. Jeg har ikke mulighet til å sørge for at den hunden ikke må være alene, så det hadde ikke gått for hundens del.

en hund som ikke går å få husren.. tror den hadde røket altså, selv om jeg sliter med å se at hunder ikke kan bli renslige, muligens med unntak av et fåtall som kanskje feiler noe fysisk. Gamle hunder hadde selvsagt fått bli ut tiden osv selv om de evt skulle bli inkontinente e.l. Men mulig man hadde greid å finne en levelig løsning om man hadde stått i det..

Men, hadde jeg hatt et godt, hjem for hånden, så er det nok mye rart og ikke nødvendigvis så alvorlige diller jeg nok hadde vurdert å omplassere hund over. For min del, for hundens del, for evt andre hunder i husholdningens del, for enkelhetsskyld. Selv om det er noe jeg sikkert kunne levd med.  Så lenge jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for den nye tilværelsen til den som blir satt vekk og heller ikke trenger å kjenne på at jeg gir fra meg et problem til noen andre (forutsetter jo da at det er noe i situasjonen som er annerledes slik at problemet ikke blir et problem i praksis i nytt hjem). Det hadde jeg nok ikke sagt for noen år siden, men jeg har hatt mine kamper og diller de siste årene og det endrer perspektivet litt.

 

[GamerWithDog]

Eg føler sjøl at eg kan tåle mye, men eg hadde ikkje orka å ha ein hund som var aggressiv mot andre hunder, da hadde turer bare blitt slitsomme og stressfylte for oss begge. 

Separasjonsangst hadde gått greit, eg er heime stort sett heile dagen (kun ute for legetime og handling, og da har eg noen som kunne passet hunden i mellomtiden).

Urenslighet, eller å gjøre fra seg inne, hadde eg ikkje orket dersom problemet aldri ble bedre selv når man jobbet med det. Eg har hatt ein hund tidligere som gjorde fra seg inne hver eneste dag, og han måtte eg bare omplassere til slutt, av forskjellige grunner.

[Raksha]

Jeg sier som malamuten, at det avhenger av livssituasjon. Grensene mine nå er langt striktere enn de var før jeg fikk samboer og barn. Nå er det ikke lenger bare jeg som håndterer hundene, og jeg har derfor økt behov for enkle, ukompliserte og omgjengelige hunder. 

Jeg kommer ikke til å omplassere noen av gutta her, selv om de ryker sammen med ugjevne mellomrom, og det blir stygt når det skjer. Men jeg kommer ikke til å godta det av fremtidige hunder. Jeg visste hva jeg gikk til med to tette hanhunder, og det står jeg for enda. Jeg vil ha en fungernde flokk, og hunder som er omgjengelige og trivelige med folk. Det meste annet kan jeg nok se gjennom fingra med. 

Og jo, seperasjonsangst, når (hvis) jeg begynner å jobbe igjen så er seperasjonsangst en dealbreaker. Jeg har hatt hunder med det og det er skikkelig utrivelig både for hund og eier. 

 

[Wilhelmina]

Jeg godtar ingenting som gjør hundeholdet til en belastning. Enkelt og greit. Så alt det som nevnes her ville vært dealbreakere for min del.

[Pringlen]

Alt nevnt i ts er uaktuelt (urenslighet, sep.angst, hundeagressivitet) I tillegg er det no-go med agressivitet, redsler og diller. Nå er det ikke alle her som går sammen i samlet flokk. Men alle går sammen om de deles opp i mindre grupper. Og da er det greit nok, for ingen har som mål å måke på noen av de andre. Manglende jaktlyst er også uaktuelt.

[Pixie]

Mens jeg ikke vil ha for mye jaktlyst, jeg vil ha en hund som kan gå løs i skogen.

Jeg har jo hatt hund med både separasjonsangst, ressursforsvar og usikkerhet, ingen av de var dealbreaker for meg da men nå som jeg bor alene er jeg avhengig av at hunden ikke mistrives med å være alene. Det hadde vært noe helt annet om jeg var ufør eller hjemmeværende av andre grunner. Alt det andre så vi jo bedring i med modning og trening, og jeg er sikker på at om vi hadde fortsatt med treningen ville det blitt enda bedre enn det var.

Urenslighet ville vært en klar dealbreaker både for min egen trivsel og fordi jeg leier bolig.

[Snoffe]

Urenslighet er ikke noe jeg kan leve med.

Jeg kan heller ikke leve med en hund som jeg ikke kan gå tur med uten å være livredd for å treffe på andre hunder, syklister, joggere... 

Og jeg kan ikke leve med hunder som ikke går sammen innad i flokken. De trenger ikke være bestevenner, men hvis jeg hele tiden må skille dem og holde dem adskilt så går ikke det. 

Generelt så må jeg ha hunder som jeg kan ta med meg overalt, som fungerer i flokken og som ikke ødelegger huset med urinering og avføring.

 

 

[Tonje]

Hunder som ikke fungerer sammen, urenslighet i voksen alder, separasjonsangst, sterk aggressivitet eller fryktaggresjon mot hunder og sosiale svakheter som kunne ført til bitt av folk hadde vært uaktuelt å leve med her. 

[tillien]

Jeg synes det er så vanskelig å si, for en ting er hva man tenker når man leter etter rase eller oppdretter, en annen ting hvordan ting blir med akkurat din valp. Da er det to ting som slår inn. Det ene er at man har tatt ansvaret for et liv, og det ansvaret mener jeg går langt forbi noen ubehageligheter (noe markering inne, plagsom bjeffing, enkelte spesifikke redsler som må håndteres). Det andre er at man har blitt glad i krabaten og kan finne på å unnskylde alvorligere ting som kanskje gjør at hunden ikke bør leve med akkurat deg (seperasjonsangst og du må på jobb, ikke passer inn i flokken) eller kanskje ikke bør leve i det hele tatt (farlig eller sterkt plaget hund).

Jeg ser for meg hunden jeg har nå og hvordan det hadde blitt om hun ikke likte andre hunder, og reagerte med aggresjon mot alle andre hunder, alltid. Det er noe av det jeg liker aller minst hos andre hunder, og som var et absolutt kriterie når jeg valgte rase. Om hun skulle bli slik, men ellers den samme, så tror jeg jeg hadde levd greit med det. Jeg måtte gitt opp kurs og trening med andre hunder, men akkurat slik jeg lever nå så hadde det gått greit. Det kan gå dager mellom hver gang vi ser snurten av andre hunder. Hadde hun utviklet skuddredsel - noe som er litt trasig med en jakthund, for å si det mildt, så hadde det blitt med et skuldertrekk og så hadde jeg sent henne på legd de 4-5-6 enkeltdagene jeg dro på jakt og den forventede økningen i jaktaktivitet etter anskaffelse og trening av hund ville utgått. Og så er det sikkert en rekke slike enkeltting som isolert sett går greit, men om det blir mange nok av dem så når man til slutt en grense. Her snakker jeg både om hva jeg som eier hadde orket, men en hund med altfor mange issues er neppe en balansert og glad hund heller. Skulle hun bli mannevond så er det i alle fall noe annet, og der går det en absolutt grense. Det samme gjelder om jeg på tross av iherdige forsøk, profesjonell hjelp, og en del tid ikke klarer å gi henne et godt liv grunnet «ufarlige» ting. Jeg vil tro det da det var snakk om en hund som er så dårlig skrudd sammen at muligens ikke ville ha det godt uansett og at dyrlegen ble neste og siste stopp.

[Guest Mira2.0]

Aggressjon elelr redsel mot folk, urenslighet og seperasjonsangst er no-go. Forrige hunden var gammel da hun kom til oss, urenslig, men jeg visste at hun hadde maksimalt to år igjen og hun hadde så mange gode sider så det gikk. Men det er så slitsomt og ekkelt at jeg godtar det ikke av voksen hund en gang til. 

[Ingidano]

Separasjonsangst og å ikke fungere i husets flokk er nok det som ligger øverst på min liste. Ting som urenslighet/markering innendørs er ekkelt, men er som regel "greit" å plukke vekk som uvane (på de hundene/rasene eg har hatt i vert fall, kan ikke snakke for andre).
Lyd er en annen ting som ligger på min liste, men det unngår med å i hovedsak velge raser som er stille. 
Og aggresjon mot mennesker/andre hunder er nok no go. Har/har hatt hunder som er usikre på mennesker, og med min livssituasjon i dag er det greit nok å håndtere. Hadde det bodd flere mennesker under samme tak, eller eg hadde hatt barn, så hadde nok situasjonen vert annerledes. 

[Argyr]

Manglende husrenhet/innemarkering i utstrakt grad ville jeg ikke orket å leve med, tror jeg. Hunder som vil spise andre av husstandens medlemmer (hunder, katter, folk, osv) ville også vært ugreit. Jeg ville nok også levert tilbake om jeg hadde fått meg valp eller omplasseringshund som viste seg å være alvorlig syk. Hvis jeg hadde klart det...

[Sprettballen]

Det er mye jeg kan leve med "hvis jeg må", altså hvis hunden jeg allerede har anskaffet meg får problemer. Eksempler på dette er skuddredsel(så lenge den kan ha et greit liv sånn til vanlig), usikkerhet mot hunder/folk(her kommer det litt an på hvordan hunden reagerer på usikkerheten) og sikkert flere ting.

Når jeg velger rase, så prøver jeg å unngå raser som har egeskaper eller issus som jeg ikke liker. Jeg vil f.eks. ha hunder som går greit sammen med folk og hunder, som ikke har sterkt jaktinstinkt(altså at de ikke kan gå løse), ikke er kjent for å være urenslige etc. 

Sep.angst ville også vært en deal breaker. Jeg kan faktisk ikke ha hunder som ikke kan være alene. At jeg kan tilrettelegge en periode er greit, at hunden er litt treig med å bli trygg på å være alene, er ok. Så lenge jeg kommer i mål. Jeg har jo selv valgt en rase som kan være disponert for sep.angst. Likevel kan mange være alene hjemme, og jeg har tro på at med litt tilrettelegging og at man ikke har så dårlig tid, så vil man komme i mål der også. Det har stemt med de to jeg har nå hvert fall.

[Kaisen]

• Sep.angst. hadde aldri klart å leve med det tror jeg (men det er rart hva man tilpasser seg etter hvis man først har et problem).
• Stor usikkerhet mot fremmede. Det har jeg funnet ut er en dealbreaker fordi hunden jeg har nå, er det. I den grad at det vat/er utagering på alle forbipasserende mennesker på gata. Det krever mye tilrettelegging på når/hvor man kan gå tur og man må ALLTID være i forkant. Jeg klarer jo ikke å kvitte meg med hun vi har nå, men jeg vil aldri mer ha en hund med sånne problemer. Det er mer slitsomt enn det er gøy.
• Urenslighet. 

[Guest Christine]

 

6 timer siden, Ingidano skrev:

Separasjonsangst og å ikke fungere i husets flokk er nok det som ligger øverst på min liste. Ting som urenslighet/markering innendørs er ekkelt, men er som regel "greit" å plukke vekk som uvane (på de hundene/rasene eg har hatt i vert fall, kan ikke snakke for andre).
Lyd er en annen ting som ligger på min liste, men det unngår med å i hovedsak velge raser som er stille. 
Og aggresjon mot mennesker/andre hunder er nok no go. Har/har hatt hunder som er usikre på mennesker, og med min livssituasjon i dag er det greit nok å håndtere. Hadde det bodd flere mennesker under samme tak, eller eg hadde hatt barn, så hadde nok situasjonen vert annerledes. 

Som å lese min «liste»  

 

[Banshee]

Jeg er ganske rund i kantene og godtar mye av en hund, men jeg kjenner jeg er sliten av å ha en hund med separasjonsangst og håper intenst på å unngå det neste gang. Det samme med lyd, jeg er ganske vant til sutring og piping for "ingenting" nå, men jeg vil helst ikke ha det igjen. Jeg tror likevel ikke at jeg hadde greit å gi fra meg en hund jeg har blitt glad i bare fordi den hadde mye lyd eller separasjonsangst.
Jeg har tid og mulighet til å tilrettelegge mye for en hund med issues om det er håp om at den (og jeg) kan ha et godt liv, men akkurat kronisk urenslighet/markering gjennom mange år hadde gått meg såpass på nervene at det hadde gått utover forholdet til hunden.

[Gjest]

Jeg godtar det som er innenfor "normal" hundeadferd, og som med trening kan legges lokk på/dempes. Jeg har hatt omplasseringshunder som ikke har vært husrene ved overtakelse, de fleste med ett unntak ble husrene med nok trening. Den siste som ikke ble husren, levde vi med og vasket gulv x 3 per dag. Den hunden hadde så mange gode sider ellers at vi kunne leve med det. 
 

Redsler - for meg blir det snakk om dyrevelferd - og store redsler er i mine øyne ikke forenlig med god dyrevelferd, og ofte ekstremt tidkrevende å gjøre noe med, og effekt av langvarig trening er ikke nødvendigvis så stor. Har hatt redde omplasseringshunder, den "verste" brukte 2mnd under kjøkkenborde før hun turte å krype frem med halen mellom bena, 4 mnd før hun godtok meg og gubben uten å skvette unna om vi hosta eller rørte på en finger og 9 mnd på å godta ungene våre som "ufarlige". Mye arbeid - vi hadde heneni mange år - men jeg gjør det ikke om igjen. 

Separasjonsangst - nope! 

Aggresjon i betydning skrullete hund som ser alt rundt seg som potensiell fare - nei. Jeg har barn, familie, naboer. Jeg vil ikke ha et slikt ansvar. Har hatt en slik hund (samme som var ekstremt redd)  og logistikken var slitsom. 

Flokk - hunden må leve i flokken her. De trenger ikke være hjertevenner, men jeg godtar ikke krangling og tilløp til slossing blir slått hardt ned på. En hund som hele tiden egger opp til strid og krangling, ev en som blir superstressa av flokkliv, har ikke noe i mitt hjem å gjøre. Har ompassert en slik - han trivdes ikke i flokk, men fungerte kjempegodt som alenehund. Ingen adferdsproblemer ellers hos den hunden. 

[Meg]

Jeg er avhengig av å ha stille hunder som fungerer i gruppe/flokk. I tillegg ønsker jeg hunder som jobber godt, jeg kan fire noe på eksteriør (men ikke mye i avlssammenheng). Og kranglete hunder, det vil jeg ikke ha. 

[Djervekvinnen]

17 hours ago, tillien said:

*snip*

Enig her. Man blir jo veldig glad i hundene og når man først står der med problemet, er det kanskje ikke like lett å skal tenke på andre ting enn å deale med det.  Min første hund var en hund med mange ting slik som seperasjonsangst, redsel for fremmede menn, stress, mye bråk i bil når vi kjørte,  for å nevne de værste tingene. Å tenke tanken på å skulle kvitte seg meg henne var helt uaktuelt ! Det slo meg aldri. I ettertid ser man at det ikke var det optimale hundeholdet, men kjærligheten var sterk. Og sorgen så utrolig stor når hun forlot oss.  Jeg lærte mye av den hunden, men å ha en slik hund igjen frister ikke.  Jeg vil jo ha et hundehold som er behagelig.  Da vi fikk oss omplasseringshunden, hadde også den hunden mange issues, som seperasjonsproblemer og høyt stress og uvaner pga det.  Etter dette ble jeg enda mer obs på hva jeg vil ha i en hund.
Er det noe jeg synes er viktig er det at hunden klarer å være alene hjemme uten å bli gal, en hund som er rolig i bil, omgjengelig blant folk, er renslig og har en grei mentalitet.  Man vet aldri hvordan en hund kommer til å bli, men med erfaring kan man prøve å gjøre et godt forarbeid og få et så godt utgangspunkt som mulig. Og ja, noen problemer vil man måtte kunne takle, netopp fordi man blir så glad i dem. 

Men som absolutt NEI for meg er aggressjon. Jeg klarer ikke å ha en hund som kan drepe en annen hund eller en hund jeg ikke kan stole på rundt folk.  Og heller ikke en hund som er så redd at man ikke kan stole på den i pressede situasjoner.  En hund med slik seperasjonsproblemer som gjør at hunden gjør ifra seg hjemme og ødelegger ting er ikke mulig  når vi er borte hele dagen. Det hadde ikke gått for hundens del.

Endret 19. Mars 2018 av Djervekvinnen

[Debbie]

Jeg er blitt en sur gammel megge, og hundeholdet skal være gøy, spennende og koselig- dette hadde jeg ikke tolerert:

Urenslighet

aggressivitet

usikker rundt barn

ikke gå løs

seperasjonsangst

forsvar av leker,mat el

brøleape på tur

 

[mara]

Det er så enkelt og vanskelig at bikkja må kunne tilpasse den hverdagen jeg har. Dersom jeg må slutte i jobb/skille barn og hund/endre aktiviteter med hund pga andre hunder f eks så sliter jeg. Kan ikke ha 15 år med sep. angst for eksempel. Jeg må jobbe og jeg er eneste voksen i huset. 

Så fullstendig dealbreaker er: 

Problemer med barn

Problemer med alene hjemme

Alvorlige problemer med andre hunder 

 

[Ganzie]

I tillegg til det som mange har nevnt før, separasjonsangst, aggresjon og urenslighet, er håndtering. Jeg ser nesten daglig på jobb hunder som ikke godtar helt normal håndtering uten å ty til tenner. Og eierne godtar det! Når man må frem med førstehjelpsskrinet fordi hunden ikke likte at man kom for nær med chipleser, (og eier unnskylder bikkja!) så blir jeg matt.
En hund som rutinemessig hadde prøvd å ta en bit av meg hver gang jeg skulle klippe klør, se på tenner, se i ører, børste, klippe poter og annen helt normal håndtering hadde ikke blitt gammel i mitt hus. 
Nå er nok mye av slikt eierskapt, men når en valp på 12 uker er helt uhåndterbar, og eier har fått beskjed fra oppdretter ved levering at "han må klippes klør og nappes i ørene i bedøvelse" så tenker man sitt...

Men ja, jeg forventer en hund som er omgjengelig, går godt med husets øvrige beboere på både to og fire bein, som godtar andre hunder og folk (trenger ikke nødvendigvis være bestevenn med alt, men de må godta det), er renslige, kan være alene hjemme, og som ikke bruker tennene for å løse alt de ikke liker.