Hvorfor skaffer folk seg raser som er spesiellt krevende?

[QUEST]

Jeg slet litt med å finne en beskrivende overskrift.. Jeg er ikke fornøyd med denne heller men håper den treffer sånn noenlunde. Spørsmåler er altså; hvorfor skaffer/skaffet du/dere en rase som ansees for å kreve en del mer enn 'gjennomsnittshunden'?  Her tenker jeg på f.eks raser med mye vokt , f.eks boerboel og 'lignende' raser. Raser der hundeaggresjon/samkjønnsaggresjon er hyppig forekommende, f.eks staffer og en hel del andre raser. Raser der det ansees over gjennomsnittet risky å ha løse ( risky for husdyr) . Bare for å ta noen eksempler. 

Jeg går jo ut fra at hvis man vet/visste om disse egenskapene på forhånd, så må det jo være andre ting med rasen/e som man syns oppveier problemene?  

Hvis du /dere har eventuellt har hatt en rase med 'utfordringer' var du /dere klar over adferden på forhånd? 

Sist men ikke minst; dette er IKKE en tråd om 'idiotiske ' eiere , som velger 'umulige' raser! 

Jeg syns det ville vært interessant  å se hva slags egenskaper 'krevende' raser har, som gjør at ,an velger den/de, på tross av utfordringene.

 

[Snøfrost]

Siberian Husky kan vel ansees som "risky for husdyr og villt". Og ja, jeg var klar over utfordringen før jeg fikk min første for 23 år siden. Rasen har for meg utrolig mange sider som veier opp for at de stort sett ikke kan gå løs.

Det er glade, enkle hunder. Ypperlige , ukompliserte og allsidige turvenner i all slags vær uten noe "dilldall" nødvendig som dekken og potesokker fordi det er kaldt, eller bakken er litt skarp. De er hunder jeg kan kjøre spann med, og som elsker fysisk arbeid (selv om det er litt varierende hvor gode trekkhoder de har, så liker de alle å jobbe).  De trenger ikke store mengder mentaltrening.  Den rasetypiske mentaliteten er helt knall for meg og mine ønsker. Men jeg hevder ikke det er hunden for alle. 

Vil du ha en hund som kan gå løs? en hund som skal fungere bra sammen med familiens kanin? en hund som ikke trekker i båndet på tur? 
Vel, da kanskje du burde se etter en annen rase. 
 

[Djervekvinnen]

Min første hund ble en dobermann,en rase som ikke er den letteste. Grunnen var pga utseende og størrelse. Kunne ikke tenke meg noen annen hunderase. Jeg kunne ingenting om hunder så det ble en veldig bratt læringskurve. Jeg hadde samtidig ingenting å sammenligne med,så man gjorde bare så godt man kunne. Jeg ble en veldig hundeinteressert person og opptatt av det og ville gjøre det bra,så syns nå det gikk høvelig greit. Er jo maaaaange hunderaser som passer meg mye bedre,men da var jeg ikke opptatt av det. Nå er jeg mer obs på det. 

Tror ikke jeg er den eneste som har gått etter utseende på rasen. Desverre går det ikke like bra med alle, og noen har heller ikke så fornuftig hundesyn og ikke tar det like seriøst..

[Red Merle]

Tja, Australian Shepherd går jo for å være krevende, faktisk var den omtalt som 'monsterbrukshund' her på sonen i en periode

Mitt første møte med rasen hadde jeg i 2006, og etter mye tråling av informasjon om rasen, anskaffet jeg meg min egen i 2008. Jeg visste godt hva slags hund jeg anskaffet meg, og har aldri angret. Nå synes jeg min er en forholdsvis enkel hund, men så hadde jeg en ekstremt krevende blandingshund før aussien -kanskje derfor? Aussien er en rase med mye vokt og gjeterinstinkt, den krever mye og tett oppfølgning som valp og unghund for å kunne fungere i samfunnet.  Jeg anbefaler sjeldent aussie til andre, og det er fordi rasen er lite homogen, det er vrient å si hva slags aussie man ender opp med,  og det er mye dårlig avl på den for tiden der det ikke taes spesielt godt hensyn til helse synes jeg. 

[Leyoness]

Ja hvorfor velger folk Fiat, Volvo, BMW eller Toyota? Jeg tror hundevalget kommer av lignende årsaker helt enkelt. Noen velger hund etter bruksområder, noen etter hva de trives med, noen ønsker en utfordring og noen etter utseende... Det er vel derfor vi har ulike raser.

Sent fra min F8131 via Tapatalk

[Tyttebæra]

Det negative (for menigmann) med min rase er vel skarpheten, jaktinstinktet, striheten og hundeaggresjonen. De to førstnevnte var grunnen til at jeg vurderte rasen i det hele tatt. Jeg skulle ha en langbeint, aktiv hund som var kvikk i toppen på trening, skarp nok til jakt og med minst mulig interesse for klovvilt. Striheten og at de går på speed gjør meg heller ikke noe, det gir hundeholdet litt mer liv. Klarer ikke daffe hunder eller de som er hyperbekymra for hva jeg mener hele tiden.
Så hva gjelder hundeaggresjonen … vel, vis meg noe annet enn dachs som er hakket mer omgjengelig og like brukbart som terrier, så skal jeg vurdere det.

Så jeg kjøpte rasen fordi den er som den er, ikke på tross av.

[Pringlen]

Tja, hva er krevend, egentlig? 

Det eneste jeg har hatt som regnes som hundeagressive og voktende hunder er dogo canario (ja, dober regnes vel også som noe i den gata, men min var nå noe av det mer sosiale og omgjengelige jeg har hatt) Men nå var ikke dogoen hundeagressiv heller da. Ikke noe voldsomt med vokt heller, faktisk. Eneste krevende var vel i grunn størrelse og mengde sikkel. 

Noen synes kanskje også det høres "krevende" ut med bikkjer med stor jaktlyst, og som trenger mye mosjon. Jeg synes jo mer det høres ut som et mareritt å ha bikkjer uten jaktlyst og drifter....(og derfor blir det heller ikke fler dogoer, eller andre selskapsbikkjer...)

[Tommy]

When in Rome.

[Guest 2ne]

Min første hund var en alaska husky, som anses for å være krevende. Jeg syns ikke han var det, han var en veldig enkel og grei hund han, men han trengte mer fysisk aktivitet enn den gjennomsnittelige hund. Jeg valgte han fordi han var igjen i et kull hos han jeg jobbet for den gangen, og jeg ville ha hund. Ikke noe mer gjennomtenkt enn som så. 

Så har jeg belger, som også går for å være krevende, og jeg syns ikke de er det heller egentlig. De er aktive og de tenker fort, men det i seg selv er ikke spesielt krevende, syns jeg. Jeg hadde belger fordi jeg ønsket en aktiv hund jeg kunne trene og konkurrere med, og det var det jeg fikk. 

Nå har jeg puddel, og det eneste jeg syns er krevende med dem er pelsstellet, men de har en mentalitet og personlighetstype som gjør at jeg velger dem til tross for pelsstellet. De er aktive, lettlærte hunder med humor, de tenker nesten like fort som belgerne gjør, og jeg liker den type hund. 

[Gjest]

Huskier, grønnslandshunder, samojed og fuglehunder regens vel som "slitsomme" om ikke "krevende" av en del. Pga jaktinstink og mosjonsbehov.
Og det var mosjonsbehovet og løpsgleden som trakk meg til de rasene, samt at jeg hadde vokst opp med vorsteh. Og folk kan si hva de vil, men den samme løpsgleden og løpsinstinktet finner man ikke igjen hos så mange andre raser. Løpe kan alle, men ikke alle syns det er like morsomt å løpe foran fører, rett frem, km etter km, dag etter dag.
Jaktinstinktene plaget meg ikke - huskiene gikk ALDRI løs, forde de ble stokk døv ved ferten av noe annet levende som ikke var mennesker eller hund. Og de stående fuglehundene trente jeg MYE kontakt og innkalling på, og hadde god kontroll på. Men slapp dem aldri løs om jeg hadde minste mistanke om villt i nærhetem. Og de ble strømmet mot sau (fuglehundene).
Neste hund (for min del, ikke for datter, og rase vil jeg ikke ut med ennå) renges også som krevende rase pga vokt og aktivitetsbehov, men jeg velger rasen fordi jeg opplever at den fyller hva jeg ønsker i en hund, på mange områder.

For min del tror jeg den mest "krevende" rasen i huset blir mellompuddelen datter får, mtp pelsstell...

[marlenbli]

Vet ikke helt om det er dette du er ute etter, men jeg svarer likevel

Mallen går vel som litt mer krevende enn den gjennomsnittlige familiehund. Grunnen til at jeg har kjøpt malle er hovedsaklig fordi jeg ønsker å konkurrere i IPO. Da er det ikke så fryktelig mange aktuelle raser, og mallen lokket mer enn sch, fordi  jevnt over går ting litt fortere. Når det er sagt så synes jeg heller ikke de litt særere egenskapene til rasen er negativ. Jeg liker at bikkja er skarp, territorial og at hun har en god dose vokt. At hun mener det hun sier. Hun har også et alvor i jobben hun gjør, som jeg ikke helt ser i en del andre raser. Det med at hunden må kunne være løs er ikke noe som er med i regnestykket når jeg skal ha hund (dog er Elza ofte løs, foreløpig uten problemer).

Jeg hadde ikke det når jeg fikk henne, men nå har jeg en jobb hvor jeg er borti en del kriminelle og deres møte med meg kan ha store konsekvenser for deres framtid. Jeg bor alene i et hus på fjellet, uten naboer mellom vaktene. Da er det greit å vite at hunden har de egenskapene hun har.

Hva som er krevende er jo også ganske individuelt. For meg er hverdagen med mallen mindre krevende enn den er med rottisen. Fordi mallen er med på alt og liker å jobbe uansett hva oppgaven måtte være. Sånn sett synes jeg rottisen er mer "krevende", fordi hun liker omtrent kun å gå på tur og er mye vanskeligere å jobbe med. Rottisen har ingen willing-to-please, og er ikke særlig førerorientert eller interessert. Derimot har mallen alltid et halvt øye på meg, følger med på hva jeg gjør, hvor jeg går og alltid klar om jeg vil be henne gjøre noe. Rottweilerens væremåte passer ikke meg som har konkrete planer med hundeholdet, og som liker hundetrening så godt (nå snakker jeg om min rottis, vet at det finnes mange som er mye mer trenbare enn henne). Så nå, etter å ha levd med malle, er jeg enda mer overbevist om at jeg har rett rase, og at det skal flere hit. Men jeg ser også veldig godt hvorfor de ikke vil passe inn hos de fleste

[Monikawt]

Siden du skriver "Raser der det ansees over gjennomsnittet risky å ha løse ( risky for husdyr)" tar jeg med dreveren. 

Den kan aldri gå løs, kun på jakt med GPS på. Utenom det ser jeg ikke hva som er så veldig krevende med rasen. Jeg vil si det er noe forskjell mellom kjønn, da hannhundene er striere enn tispene, og gjerne krever mer mosjon. Slik er det iallfall på alle jeg kjenner.

de krever sitt av mosjon, spesielt i etterkant av jakta. Der ser jeg også store forskjeller på hannene og tispene. Hannene (også vår) blir sutrete og masete om de ikke får nok, men tispene er sofagriser inne uansett  

[Guest Snusmumrikk]

Jeg har huskyer og tervueren. Husky er jo i en del tilfeller risikabel å ha løs, men det er tusen ganger enklere å ha en hund som funker til ditt liv, enn en rase som ikke henger med. Jeg har dem rett og slett fordi det ikke er noen andre som duger godt nok til mitt bruk. Enten henger de ikke med fysisk, eller så har de for dårlig pels. Så at noen av dem må gå i bånd er ganske enkelt egentlig  Tervueren er heller ikke vanskelige/krevende hvis de passer med deg og ditt liv   

[SFX]

4 timer siden, CrazyTerrierLady skrev:

Det negative (for menigmann) med min rase er vel skarpheten, jaktinstinktet, striheten og hundeaggresjonen. De to førstnevnte var grunnen til at jeg vurderte rasen i det hele tatt. Jeg skulle ha en langbeint, aktiv hund som var kvikk i toppen på trening, skarp nok til jakt og med minst mulig interesse for klovvilt. Striheten og at de går på speed gjør meg heller ikke noe, det gir hundeholdet litt mer liv. Klarer ikke daffe hunder eller de som er hyperbekymra for hva jeg mener hele tiden.
Så hva gjelder hundeaggresjonen … vel, vis meg noe annet enn dachs som er hakket mer omgjengelig og like brukbart som terrier, så skal jeg vurdere det.

Så jeg kjøpte rasen fordi den er som den er, ikke på tross av.

Kan jeg spørre hvilken terrier du har?

[Raksha]

Jeg synes vel heller spørsmålet er om eierne synes at hundene/hundeholdet ER krevende da. Jeg har basenji og saluki, verdens enkleste hunder i mitt hundehold, et mareritt i andres. 

 

[Wildlife]

Vi skaffet oss malamute til tross for alle sa at du bør ha hatt hund før og kunne litt.

Det som blir sagt om malamuten som er "krevende" vil jeg si er selvstendigheten og staheten. Den er krevende mtp at du må være superkonsekvent og det er MYE hund. Absolutt ikke for alle. 

Vi valgte den pga alt det positive. Som at den er veldig fanilievennnlig og ikke vokt eller bjeffing. Jeg liker egenskapene. At den er så hardfør og jeg liker at den er selvstendig og at man må jobbe litt ekstra. Jeg ser også på det som positivt at vi ikke har hatt hund før (vokst opp med div hunder men ikke på samme måte). Grunnen til dette er jo at jeg ser hvor mye enklere div andre raser kan være. Her må det jobbes og du får ikke noe gratis. Til gjengjeld er det superkjekt når det klaffer og du får skryt på nybegynnerkrset i lydighet og må vise de andre hvordan vi gjør? men vil man ikke; nei da gjør man det ikke. Det er litt sånn. Men har man litt mat tror jeg du kan få malamuten til å gjøre hva som helst?

Vi kjøpte ikke malamute for den kunne trekke igrunn men det tok ikke lang tid før vi hadde planene klare og jo så at disse hundene bør få bli brukt til det de er avla for. 

Vi valgte malamuten som en god tur og familiehund fordi vi elska gemyttet. Vi skulle ha stor hund og planen før vi satt oss mer inn i det var schæfer eller rottweiler. Det fant vi ut at virkelig ikke var noe for oss. 

Vi har lært kjempemye om hund. Og jeg er litt usikker på om vi ville lært like mye med en "enklere" rase.

Jeg derimot mener ikke at jaktinnstink kan gå under det som gjør at en rase er krevende. Ja, du må passe på hele tiden og 45 kg er ikke bare bare å holde igjen. Men når jeg hører om krevende raser så forbinder jeg det litt med gemytt og "personlighet" til hunden. 

Men det skal sies at vi har også hatt våre stunder med frustrasjon og jeg har tenkt at vi skulle gått for noe litt lettere. Men det er det som gjør det ekstra kjekt når du får det til å det løsner.

Utseende er jo bare et pluss da, men helt ærlig tror jeg ikke jeg hadde kjøpt meg en hund dersom jeg virkelig ikke likte utseende på den. Jeg vil ha hele pakka. ?

[Mumle Mu]

Det finnes jo et hav av kørka mennesker som fornekter rasens innstinkter, fordi de har tilgode å oppleve det selv. Så kjøper folk bikkjer ut fra anbefalinger fra kørka folk, og lever lykkelig til det smeller. Evnt. så trenger de penisforlenger, samt egoboost i form av å skryte på fb over hvor sjukt flinke de er med hund, siden bikkja ikke er som den skal

[QUEST]

8 timer siden, Raksha skrev:

Jeg synes vel heller spørsmålet er om eierne synes at hundene/hundeholdet ER krevende da. Jeg har basenji og saluki, verdens enkleste hunder i mitt hundehold, et mareritt i andres. 

 

Veldig enig her. Det er jo ikke bare snakk om hvilke raser som generellt ansees som  'krevende' men hva man selv kan leve med. For min egen del utgår noen av mine absolutte favoritter, nettopp av den grunn. SH f.eks, som både er flott å se på og som innehar mange av de egenskapene jeg ønsker i en hund. Dessverre ( for meg) kræsjer det totalt på 'ha løs' biten, siden jeg ikke kan tenke meg å ha en hund man ( stort sett) ikke kan ha løs. 

[Guest Jonna]

Hva er krevende? 

For meg er det en hund som ikke passer livet ditt, rett og slett. Da har du bomma. 

Jeg vet feks at en Husky hadde blitt krevende for meg. Eller annen rase som ikke hører etter, tar til seg læring i forhold til menneske og ikke har "flokk" følelsen med meg. Imens en AK,  normal skrudd malle, bruks Sch hadde sklidd rett inn her uten at jeg hadde tenkt den som "spesielt krevende" 

En jakt springer derimot... den hadde jeg myrdet...

Men ja, man ser jo iblant også at folk kjøper raser bare pga de er skjeldene og spesielle. 

Ett godt eksempel på at oppdrettere har ett ansvar: på min rase har ett av målene til rase klubben i ett annet land vært å produsere flere kull og flere registreringer. Og det har jo da blitt dette også. For folk har blitt oppfordret til å ta kull. Dette har jo også ført til mange uerfarne oppdrettere og ett lavere nivå på valpekjøperene når det kommer til erfaring for å ha nok kjøpere. 

Siste to årene har det vært like mange omplasseringer i det landet som det tilsammen har vært på 10 år... for rasen har blitt "spennende" for førstegangskjøpere.

[Meg]

Jeg har jo en rase som er vanskelig å ha løs pga jaktinstinkt. Men nå skaffet jeg jo meg siberian husky fordi jeg liker den typen hund (med alle egenskapene de har) og fordi jeg liker hundekjøring. Da jeg bare hadde en, var målet å ha flere i fremtiden, så fort det lot seg gjøre. Med bare en, var det sykkel, ski og kløv som gjaldt. Nå er det mest vogn og slede det går i.

jeg synes ikke siberian er en krevende rase. Men den kan jo bli utfordrende å ha i hus om den holdes alene (en del takler ikke det så godt) eller ikke får nok mosjon. 

[Turb]

Krevende blir jo veldig individuelt. Min første hund var en bcblanding - han måtte ha store mengder mosjon for å være fornøyd, mental stimuli ga ikke han det han trengte i hverdagen. Når jeg skulle ha neste hund turte jeg ikke å kjøpe en bc for alle sa at de var så krevende, og siden jeg ikke følte at jeg hadde noen skalering på hva som var krevende eller ikke gikk jeg for en toller istedet, siden de skulle være mindre krevende enn bc. Jeg har jo i ettertid innsett at for meg ville nok en bc ikke vært spesielt krevende.

Jeg tenker at det som ville vært krevende for meg er om jeg måtte endre livet mitt og tilrettelegge mye i hverdagen for å kunne ha en rase. Da måtte jeg i såfall være ganske innstilt på å få det til å fungere. Jeg kunne feks ikke tenke meg å ha malle eller hollender fordi jeg bor så tett oppå andre mennesker at en hund der man har litt små marginer i forhold til plutselige mennesker ville for meg vært slitsomt.

[Kaja]

Dvergpinchern min var 10 ganger mer krevende enn Vorstehn min. Han er den enkelste hunden jeg har vært borti, tilogmed nå på 5. Uka i total ro pga sykdom,er han snill, lydig og rolig (3 år gammel, skulle man hørt på alle andre burde han ha gnagd seg igjennom veggen for lenge siden)

[Tuvane]

13 hours ago, Mumle Mu said:

Det finnes jo et hav av kørka mennesker som fornekter rasens innstinkter, fordi de har tilgode å oppleve det selv. Så kjøper folk bikkjer ut fra anbefalinger fra kørka folk, og lever lykkelig til det smeller. Evnt. så trenger de penisforlenger, samt egoboost i form av å skryte på fb over hvor sjukt flinke de er med hund, siden bikkja ikke er som den skal

Eks: "staffen min er så snill og grei, den elsker alle mennesker og dyr, og ville ikke skadet en flue!"

To uker senere: "staffen min drepte en annen hund helt uten videre..."

[Balrog]

Jeg tror det er lettere for en staff og lignende raser og bli agressive, nettopp på grunn av opphavet deres. De er lettantennelige terriere. Men jeg synes det er trist at staffen blir omtalt som at den er så veldig agressiv. For det er absolutt ikke mitt inntrykk av rasen. Faktisk er det et kjent uttrykk om staffen at "den starter ikke bråk, men den avslutter det" De har sterke kjever og stort skadepotensiale. I feil hender kan det bli en farlig hund, men det kan jo en labrador, border collie og andre raser bli også. Forskjellen er at disse dårlige eigerene ofte tiltrekkes av den type hunder. Min staff er dessverre nervøs, og dette utrykker hun med og virke agressiv. Men dette jobber vi enormt masse med, og jeg merker bedring sakte men sikkert. Så naturligvis dømmer folk oss når vi kommer med munnkurv hos dyrlegen o.l. Men hadde folk visst bakgrunnen hadde de nok skjønt hvorfor hun er som hun er. Vi var veldig uheldige en dag vi var ute og gikk tur, hun ble angrepet helt uprovosert av en annen hund. Dette i seg selv greier mange hunder og komme over, da det dessverre ikke er helt uvanlig og oppleve. Men denne hunden (som forøvrig ikke var en muskelhund/såkalt "kamphund"-rase) var helt tydelig trent til dette formålet. Min staff gjorde det den skal, la seg ned og prøvde og roe ned den andre hunden. Når det ikke funket svarte hun naturligvis på samme måten. Det som var horribelt var at den andre eigeren stod og hisset opp hundene og "ville se hva hunden hans var god for". DET er ille. Så og løse to hunder, mens en annen eiger står og motarbeider deg, er ikke så lett. Så begge fikk dessvere endel skader etterpå. Jeg vil helst ikke utlevere den andre eigere for mye, da han ikke var mental frisk (tydligvis). Men kort fortalt, hunden hans er avlivet og han har ikke dyr lenger. Men dette satte en virkelig støkk i jenta mi, og jeg merket umiddelbar forskjell på henne. Over natta ble hun helt umulig med andre hunder, og "jeg angriper før de får angripe meg" tankegangen slo inn for fullt. Så dere kan jo tenke dere selv, om dere ble uprovosert angrepet av noen når dere gikk tur, hadde ikke dere fått angst etterpå? Dette ble kanskje litt avsporing, men poenget mitt er at staffen ikke nødvendigvis blir en vanskelig hund. Du kan ikke forvente og få en hundepark hund som elsker alle, men det kan en egentlig ikke forvente av noen rase da alle hunder har sin egen personlighet. Og RIKTIG og tidlig sosialisering er veldig viktig. Men sett bort i fra nervøsiteten hennes er hun helt perfekt. Hun er utrolig menneskekjær, liker og trene lydighet og nesearbeid, kan være med på toppturer, ha en rolig innedag om nødvendig. En flott allrounder som er med på det meste. Og nå etter endel jobb tolerere hun andre hunder sånn noenlunde. Vi kan passere andre hunder på tur uten styr og hun leker fint med hunder hun kjenner og kommer overens med. Men i situasjoner der hun må være tett på andre hunder (foreksempel hos veterinær) må vi ta forholdsregler. Så jeg vil ikke fraråde folk og få staff, men en må så langt en kan unngå sånne dårlige erfaringer. Og er uhellet ute, ver raskt tilbake på hesten og sosialiser hunden med andre hunder som er stabile og trygge. Lær den so fort som mulig at ikke alle hunder vil den vondt.Jeg  har sett hvor mye en kan forbedre en hund om man jobber nok med den, gjerne med hjelp. Såkalte "harde metoder" vil bare gjøre ting verre, det er bare ros, godbit, leking og mestringsfølelse som funker  

[Orca]

1 time siden, Balrog skrev:

Jeg tror det er lettere for en staff og lignende raser og bli agressive, nettopp på grunn av opphavet deres. De er lettantennelige terriere. Men jeg synes det er trist at staffen blir omtalt som at den er så veldig agressiv. For det er absolutt ikke mitt inntrykk av rasen. Faktisk er det et kjent uttrykk om staffen at "den starter ikke bråk, men den avslutter det" De har sterke kjever og stort skadepotensiale. I feil hender kan det bli en farlig hund, men det kan jo en labrador, border collie og andre raser bli også. Forskjellen er at disse dårlige eigerene ofte tiltrekkes av den type hunder. Min staff er dessverre nervøs, og dette utrykker hun med og virke agressiv. Men dette jobber vi enormt masse med, og jeg merker bedring sakte men sikkert. Så naturligvis dømmer folk oss når vi kommer med munnkurv hos dyrlegen o.l. Men hadde folk visst bakgrunnen hadde de nok skjønt hvorfor hun er som hun er. Vi var veldig uheldige en dag vi var ute og gikk tur, hun ble angrepet helt uprovosert av en annen hund. Dette i seg selv greier mange hunder og komme over, da det dessverre ikke er helt uvanlig og oppleve. Men denne hunden (som forøvrig ikke var en muskelhund/såkalt "kamphund"-rase) var helt tydelig trent til dette formålet. Min staff gjorde det den skal, la seg ned og prøvde og roe ned den andre hunden. Når det ikke funket svarte hun naturligvis på samme måten. Det som var horribelt var at den andre eigeren stod og hisset opp hundene og "ville se hva hunden hans var god for". DET er ille. Så og løse to hunder, mens en annen eiger står og motarbeider deg, er ikke så lett. Så begge fikk dessvere endel skader etterpå. Jeg vil helst ikke utlevere den andre eigere for mye, da han ikke var mental frisk (tydligvis). Men kort fortalt, hunden hans er avlivet og han har ikke dyr lenger. Men dette satte en virkelig støkk i jenta mi, og jeg merket umiddelbar forskjell på henne. Over natta ble hun helt umulig med andre hunder, og "jeg angriper før de får angripe meg" tankegangen slo inn for fullt. Så dere kan jo tenke dere selv, om dere ble uprovosert angrepet av noen når dere gikk tur, hadde ikke dere fått angst etterpå? Dette ble kanskje litt avsporing, men poenget mitt er at staffen ikke nødvendigvis blir en vanskelig hund. Du kan ikke forvente og få en hundepark hund som elsker alle, men det kan en egentlig ikke forvente av noen rase da alle hunder har sin egen personlighet. Og RIKTIG og tidlig sosialisering er veldig viktig. Men sett bort i fra nervøsiteten hennes er hun helt perfekt. Hun er utrolig menneskekjær, liker og trene lydighet og nesearbeid, kan være med på toppturer, ha en rolig innedag om nødvendig. En flott allrounder som er med på det meste. Og nå etter endel jobb tolerere hun andre hunder sånn noenlunde. Vi kan passere andre hunder på tur uten styr og hun leker fint med hunder hun kjenner og kommer overens med. Men i situasjoner der hun må være tett på andre hunder (foreksempel hos veterinær) må vi ta forholdsregler. Så jeg vil ikke fraråde folk og få staff, men en må så langt en kan unngå sånne dårlige erfaringer. Og er uhellet ute, ver raskt tilbake på hesten og sosialiser hunden med andre hunder som er stabile og trygge. Lær den so fort som mulig at ikke alle hunder vil den vondt.Jeg  har sett hvor mye en kan forbedre en hund om man jobber nok med den, gjerne med hjelp. Såkalte "harde metoder" vil bare gjøre ting verre, det er bare ros, godbit, leking og mestringsfølelse som funker  

Sånn jeg tolker staffen eller andre litt strie terriere er ikke at de nødvendigvis er så aggressive, men at de når det først smeller, så smeller det på ordentlig. At de virkelig ikke lar seg pelle på nesa og da fort kan antenne av bare en liten beskjed fra en annen hund. og så er det jo en kjentsak at de, og andre "bullehunder", ikke går overens med andre hunder av samme kjønn uansett hvor godt de er sosialisert, og det er ikke noe man skal ta lett på. At de fort svarer på tiltale og ikke trekker seg unna. At din la seg ned og viste ydmykhet ved angrep tror jeg ikke er spesielt rasetypisk, så jeg mener man skal være meget forsiktig med slike type hunder sammen med andre hunder.