Gå til innhold
Hundesonen.no

Voksen tispe begynt å tisse inne


Recommended Posts

5 hours ago, propella said:

Jeg hadde en tispe som begynte å tisse inne da hun var 8 år. Hun begnte å dilte etter meg når hun var inne , det var vel for å fortelle meg noe. Så begynte hun å pese inne og jeg trodde det var for varmt inne for hun gjorde ikke det ute. Så tok jeg henne til veterinær for å sjekke og tok blodprøver og flere prøver men fant ingenting.Måtte komme tilbake så en annen veterinær skulle se på henne.Fant ut at det var kreft og svulsten pressa på blæra hennes. Den kaltes zarkom og er vanskelig og oppdage og kunne ikke fjernes da tissen var inne i svulsten. Jeg vil ikke skremme deg, det behøver ikke være det samme men jeg måtte bare fortelle det.

God bedring til din og håper hun bil bra

Takk for innspill, men Imouto har heldigvis ikke de samme symptomene som din hadde, det høres fryktelig ut. :hug:  Hun tisser bare når hun er aleine her hvor vi bor, ingen andre steder, uansett hvor lenge hun må holde seg, og alle prøver er fine. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 155
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hun er veldig glad, fornøyd og seg sjøl hos dem.  Fikk denne fra morgenlekeøkta deres ute:   

I går reiste Imouto til Vinje i Telemark. Med seg på lasset fikk de halve hjertet mitt.   Knertis skal bo på småbruk, får 30 kvm stor hundegård inni skogen, være med på elgjakt og annet, være kos

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å le

Posted Images

Når det bare er i blokka, utelukkende, tenker jeg det *må* være noe konkret utenfor menneskers sanseregister. Altså ultralyd, lavfrekvente greier, elektriske felt (uten å høres helt alternativmessa ut, men det *er* jo faktisk en greie), vibrasjoner eller liknende. Jeg er veldig fan av teorien om at "eldre hus som det spøker i" ofte beror på eldgamle strømledninger som skaper eddies eller liknende, som spiller inn på sanseregisteret vårt uten at vi helt klarer å tolke det som noe annet enn "overnaturlig". Eller at trikkeskinnene lager vibrasjoner som hun merker fra tid til annen? Hvis dere har noe sånt i nærheten? Eller båtdur fra havna? Eller noen med installert varmepumpe i nabolaget? Eller eller eller... Og at akkurat Imouto lar seg påvirke av det, av en eller annen grunn. Det kan jo være så mangt, jeg ser f.eks at min super-labrador har blitt ganske vár for høye lyder på sitt 9ende år, og det blir verre for hver gang hun har blitt operert (altså store traumer). Selv om du kunne slippe en jernsteikepanne ved siden av henne som 1åring, og hun bare så litt sånn teit på meg og lurte på hvorfor jeg støyer sånn. Nå farer hun opp og skvetter så tennene klaprer om jeg mister en kaserolle oppi en annen. De er jo ikke statiske hele livet, disse elskede vovvene våre. 

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg hadde en hund som fikk diagnosen demens av dyrlegen når han var 9 år .Det begynte gradvis før det,  men det tok tid før jeg skjønte at noe var galt siden bikkja var kørka når jeg fikk han..

Det begynte smått. Veldig smått.  Og han hadde laaange perioder uten symptomer , noe som gjorde at jeg ikke forsto alvoret.  Han ble faktisk ikke direkte urenslig ( typ tisse for å tisse ),  men han kunne glemme at han var innendørs og markere på ting.  Han kunne plutselig glemme at han egentlig var fryktelig gulvredd,  for så å komme på det midt på gulvet og få full panikk.  Som sagt så var han såpass skrudd fra før at det tok langt tid før jeg oppdaget forvirringen hos han og klarte å se sammenhengen. Jeg tror faktisk det begynte når han var rundt 7 år.

Når han begynte å glemme meg i korte øyeblikk  ( han var fryktaggressiv,  men trygg på meg)  og jeg så at livskvaliteten hans var redusert avlivet jeg han. Han hadde hatt det nok  vondt i livet om han ikke skulle måtte være forvirret i tilegg til redd. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
On 3/30/2017 at 6:44 PM, Kangerlussuaq said:

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å lee på et øre, og med tanke på at tissinga begynte FØR vi flytta til stedet vi nå bor på, er det ikke trikken. Det var nemlig ikke trikk der vi bodde sist, og trikken som går der vi nå bor, er så langt borte at det ikke har noe med den å gjøre. Jeg har tenkt på alle de tingene som du nevner, men alt faller liksom sammen idet en tar med i betraktning at denne tissinga ikke er knytta til stedet vi nå bor, men knytta til at jeg går fra henne der vi bor. 

On 3/30/2017 at 7:35 PM, Mud said:

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg er ikke lenger så sikker på denne senil-teorien, jeg trur heller det hele henger sammen med generell følelse av å være utafor. :heart: Og jeg holder fortsatt en knapp på "hormonforstyrrelse". 

--

Oppdatering: Imouto og Aiko bort fortsatt hos sin "bestefar" i ukedagene, og er hjemme med meg i helgene for trening, tur og kos. Jeg savner dem noe helt grusomt når de ikke er her og gråter etter at de reiser, men er uendelig takknemlig for at jeg har tilgang på verdens beste hundepasser som gjør denne situasjonen levelig. 

Denne helga opplever jeg at vi har hatt STORE gjennombrudd! :banana: For det første er hun helt seg sjøl igjen. Hun danser, leker, logrer og går fram i båndet med fyr og fres, sånn hun pleier. Lykkelig på tur med flokken, nær og glad hjemme, kosete med søstra si og glad for å være sammen med oss. Vil gjerne hilse på kjekkaser ute på tur. De første tre ukene på medisinen opplevde jeg henne som veldig flat, øra ut til siden, ikke noe sprut, knapt noe logring og veldig lite glad. Gikk også slapt ved siden av meg uten noe framdrift. Det er over nå! Det andre er at hun har valgt å sove i stua på eget initiativ! Jeg trener jo hele tida på at ting skal være så likt som mulig hverdagen, uten å presse det så langt at hun blir stressa igjen, så de legger seg som vanlig på stua, og så begynner vi med kveldsstell og legger oss. Den første natta valgte hun altså å bli på stua, og hun stressa overhodet ikke mens vi pussa tenner og "avslutta" for dagen. Jeg hørte at hun vandra litt på natta, men hun stoppa utenfor døra vår (alle dører har vært åpne så de kan velge hvor de vil sove), som bare for å sjekke at vi var der, før hun gikk og la seg igjen. Dette er veldig positivt! I tillegg har jeg vært og trent, så hun har da vært aleine i 45 minutter, uten verken stress eller tissing. Vi har også kunnet gå på butikken i flere omganger uten noe styr. Det er baby steps, men iogm at hun har vært så stressa at hun har tissa etter bare noen minutter, er dette STORT. Jeg er veldig glad og optimistisk nå. :heart: 

Edit: Jeg har også øvd på å gå fra henne andre steder enn der vi bor, og det er helt uproblematisk. :P 

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun ligger nå ute til omplassering, og jeg er så bunnløst fortvila som jeg bare har følt på en gang før. Jeg har ikke mer å gi, mer penger å bruke, mer øyne i nakken for å passe på at det ikke blir stiv stemning hjemme. Det endte med et sammenstøt hos hundepasser med et stygt bittsår over øyet på knertis, og sjøl om stemninga tilsynelatende er grei igjen, merker jeg at denne flyttinga fram og tilbake tærer veldig på Aiko og at jeg må følge veldig godt med. Det klarer ikke hundepasser, og situasjonen er nå så slitsom at jeg er helt på bristepunktet. 

Nå er det bare Imouto som er hjemme, og jeg ser en helt annen hund nå som hun ikke må passe på hvor storesøster befinner seg. Håper jeg kan finne noen hun kan berike livet til i like stor grad som hun har gjort med mitt. 

Men dette unner jeg ingen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...